President Gordon B. Hinckley
I denne storslagne hallen . . . vil profeters røst nå
ut over hele verden med vitnesbyrd om menneskehetens Forløser.
Mine kjære brødre og søstre. Det er et herlig syn å
se utover denne enorme forsamlingen av siste-dagers-hellige her i denne nye og
storslagne hallen.
Orgelet er ikke ferdigstilt, og det er ennå endel bygningstekniske detaljer
som ikke er klargjort. Men heldigvis er arbeidet kommet langt nok til at vi
kan møtes her til denne konferansen. Da jeg omtalte dette for litt over
et år siden, ga jeg uttrykk for den mulighet at vi i starten kanskje ikke
ville kunne få salen fullsatt. Den har plass til tre og en halv ganger
så mange som i Tabernaklet. Men allerede nå har vi vanskeligheter.
Alle plassene er besatt.
Under de fire hovedmøtene og prestedømsmøtet vil vi totalt
kunne ha ca 100 000 til stede. Det ble søkt om 370 000 billetter. Tabernaklet
og Assembly Hall benyttes som avlastningssaler. Men på tross av alt dette
er det mange, svært mange, som er blitt skuffet. Vi ber om unnskyldning
for dette. Vi ber dere tilgi oss. Det er ikke noe vi kan gjøre med det.
Det er så mange som gjerne ville ha vært til stede på denne
første konferansen i den nye hallen. Det er dessverre ikke mulig. Det
forbauset meg å høre at medlemmene i mitt eget ward, som møter
like ved, og som jeg er glad i, ikke fikk tildelt noen billetter.
Men vi er takknemlige for de siste-dagers-helliges entusiasme når det
gjelder dette nye møtestedet. Jeg håper at entusiasmen vil vedvare,
og at vi vil ha fullt hus på hver konferanse i fremtiden.
Dette er det nyeste av en rekke møtesteder som vårt folk har bygget.
Da de først kom til denne dalen, oppførte de en bygning med tak,
men uten vegger. Den skjermet dem for solen, men ga ingen varme og svært
liten komfort. Så bygget de det gamle tabernaklet. Det ble etterfulgt
av det nye Tabernaklet som har vært et kjærkomment møtested
for oss i mer enn 130 år.
I denne historiske tid, når vi markerer innledningen til et nytt århundre
og et nytt årtusen, har vi nå bygget dette nye og storslagne konferansesenteret.
Alle disse byggeprosjektene i tidligere tider var dristige foretagender, og
særlig Tabernaklet. Det var unikt i sin utformning. Ingen hadde konstruert
en slik bygning før. Fortsatt er den unik. Hvilken strålende hall
den har vært, og vil fortsette å være. Den vil fortsatt leve,
for jeg tror at bygninger har sitt eget liv. Den vil fortsette å yte tjeneste
langt inn i en fremtid vi ikke aner rekkevidden av.
Oppføringen av denne bygningen har vært et dristig foretagende.
Vi var bekymret. Vi ba om det. Vi lyttet etter Åndens hvisken angående
det. Og først da vi følte Herrens bekreftende røst, besluttet
vi å sette i gang.
På generalkonferansen i april 1996 sa jeg: "Jeg beklager at mange
som ønsker å være sammen med oss i Tabernaklet denne morgenen,
ikke kan komme inn. Det er svært mange på området utenfor.
Denne særegne og bemerkelsesverdige bygningen, som ble bygget av våre
pionerer og innviet til tilbedelse av Herren, har komfortabel plass til ca.
6 000. Noen av dere som sitter på de harde benkene i to timer, kan saktens
sette spørsmålstegn ved komfortabel.
Jeg føler med dem som ønsker å komme inn og som ikke kunne
få plass. For omkring et år siden foreslo jeg for Brødrene
at kanskje tiden nå er inne til at vi burde se nærmere på
mulighetene for å bygge enda et tilbedelsens hus i mye større målestokk,
et som kan romme 34 ganger så mange som kan få plass i denne
bygningen." (Lys over Norge, juli 1996, s. 66.)
Visjonen av en ny hall sto klart for oss. Forskjellige arkitektoniske løsninger
ble studert. Til slutt var det en som ble valgt. Den innebar en massiv hall
med plass til 21 000, samt en teatersal med plass til ytterligere ett tusen.
Ingen støttepillarer innvendig skulle skjule taleren. På taket
skulle det være trær og rennende vann.
Det første spadestikk ble foretatt 24. juli 1997, på 150-årsdagen
for de første pionerenes ankomst til denne dalen. Det var en historisk
begivenhet.
Vi var ikke på det tidspunkt klar over at Brigham Young i en tale om
templer i 1853 uttalte: "Tiden vil komme da. . .vi skal bygge. . .med
beplantning av trær og med fiskedammer på toppen" (Deseret
News Weekly, 30. Apr. 1853, s. 46).
I 1924 skrev eldste James E. Talmage i De tolvs råd følgende:
"Jeg har lenge sett for meg muligheten av å oppføre en stor
paviljong på nordsiden av Tabernaklet med plass til kanskje 20 000 mennesker
eller kan hende dobbelt så mange, med forsterkere som ville muliggjøre
at alle kunne høre talene holdt fra Tabernakel-podiene, og i tillegg
til dette en tilknytning til kringkastningssystemet med mottagere i de mange
kirkebygningene eller andre møtehus over hele området som dekker
Utah og deler av de tilgrensende delstatene" (James E. Talmages dagbok,
29. aug. 1924, Special Collections and Manuscripts, Harold B. Lee Library, Brigham
Young University, Provo, Utah).
I 1940 ba Det første presidentskap og De tolv sin arkitekt om å
tegne et utkast til en bygning med plass til 19 000 som skulle stå hvor
denne nåværende bygningen står. Det var 60 år siden.
De tenkte på det, de snakket om det, men til slutt skrinla de hele saken.
Disse uttalelsene og handlingene var meget profetiske. Vi kjente ikke noe til
dem. Alt har kommet oss for øre etter at vi igangsatte dette byggeprosjektet.
Vi har ikke bygget et tempel med trær og fiskedammer på taket.
Men på dette byggverket er det mange trær og rennende vann. Brigham
Young kan ha forutsett denne bygningen svært nær templet. Vi har
det bror Talmage tenkte på, og mye, mye mer. Disse møtene blir
ikke bare hørt av alle som sitter her i konferansesenteret. De blir kringkastet
over radio, fjernsyn og kabel, og de blir overført via satellitt til
Europa, Mexico og Syd-Amerika. Vi når mye lenger enn det lokalområdet
bror Talmage talte om. Vi når langt utover USAs og Canadas grenser. Faktisk
når vi ut over hele verden.
Dette er i sannhet en strålende bygning. Jeg kjenner ikke til noe sammenlignbart
byggverk tiltenkt primært for gudsdyrkelse som er så stort og har
plass til så mange. Det er stilfullt utformet og utsmykket, interiøret
er meget tiltalende og brukervennlig. Det er konstruert i armert betong etter
de høyeste seismiske sikkerhetskrav i dette området. Betongen er
kledd med granitt hentet fra det samme stenbruddet som granitten til templet
ble hentet fra. Begge bygningene har også de samme skjønnhetsplettene
denne granitten er kjent for.
Innvendig gir bygningen et tiltalende og imponerende inntrykk. Hallen er enorm
og konstruert slik at intet skjermer utsikten til taleren. Teppene, marmor-gulvet,
de dekorerte veggene, de delikate beslagene og håndtakene, det eksklusive
treverket--alt bærer preg av praktisk anvendelighet, med et snev av eleganse.
Den vil komme til å bli et rikt tilskudd til denne byen. Ikke bare vil
generalkonferansene våre bli avholdt her, og endel andre religiøse
møter, men den vil også tjene som et kulturelt senter for de beste
kunstneriske fremførelser. Vi håper at de som ikke deler vår
tro, vil komme hit, oppleve atmosfæren på dette vakre stedet og
verdsette dets funksjon. Vi takker alle som har arbeidet så hårdt
for å fullføre det så langt--arkitektene som vi har hatt
så mange møter med, hovedentreprenørene, hvorav tre har
arbeidet i fellesskap, underleverandørene, de flere hundre fagfolkene
som har arbeidet her, byggelederne, de lokale bygningsinspektørene og
alle som har deltatt i dette prosjektet. De har alle vært delaktige i
en ekstraordinær innsats for at vi skulle kunne møtes her i dag.
Det gleder meg å si at mange av dem er her sammen med oss.
Og nå, mine brødre og søstre, vil jeg gjerne fortelle dere
om en annen detalj ved denne flotte bygningen. Hvis jeg blir litt personlig
og kanskje litt sentimental, håper jeg dere vil tilgi meg.
Jeg elsker trær. Da jeg var liten, bodde vi på en gård om
sommeren, en frukt-farm. Hvert år på denne årstiden plantet
vi trær. Jeg tror aldri det har vært en vår siden jeg giftet
meg, med unntak av totre år da vi var bortreist, som jeg ikke har
plantet trær--minst ett eller to frukttrær, skyggetrær, prydbusker
og bartrær som gran, edelgran og furu. Jeg elsker trær.
For ca. 36 år siden plantet jeg et svart valnøtt-tre. Det var
i et tett beplantet område hvor det vokste strakt og høyt for å
få sol. For et år siden døde det, uvisst av hvilken grunn.
Men valnøtt er et utsøkt møbel-tre. Jeg ringte bror Ben
Banks i De sytti, som drev en trevareforretning før han ble kalt til
å vie seg fullt ut til Kirken. Han tok med seg de to sønnene sine
for å se på treet. En av dem er biskop og den andre er nylig avløst
som biskop, og de driver nå forretningen. De mente at det etter alt å
dømme var solid, godt og vakkert trevirke. En av dem foreslo at det kunne
brukes til talerstol i denne hallen. Den tanken tiltalte meg. Treet ble felt
og deretter oppskåret i to tunge stokker. Så fulgte den lange tørkeprosessen,
først naturlig og dernest ovnstørking. Stokkene ble tilvirket
ved et sagbruk i Salem i Utah og så levert Fetzers trevarefabrikk, hvor
dyktige fagfolk tegnet og bygget denne flotte talerstolen av det trevirket.
Sluttresultatet er vakkert. Jeg skulle ønske dere alle kunne tatt det
nærmere i øyensyn. Utsøkt fagarbeide ligger til grunn, og
her står jeg og taler til dere fra det treet jeg plantet i bakgården
min, hvor barna mine lekte og også vokste.
Dette er et følelsesbetont emne for meg. Jeg har plantet enda et svart
valnøtt-tre eller to. Jeg vil for lengst være borte før
de er fullvokste. Når den dag kommer og denne vakre talerstolen er blitt
gammel, vil kanskje ett av disse kunne brukes til å erstatte den. Til
eldste Banks og hans sønner, Ben og Bradley, og til de dyktige fagfolkene
som tegnet og bygget denne, uttrykker jeg min inderlige takk for at de gjorde
det mulig for meg å skjenke et lite personlig bidrag til denne storslagne
hallen hvor profeters røst vil nå ut over hele verden med vitnesbyrd
om menneskehetens Forløser.
Og så til alle som har gjort dette hellige byggverket mulig, og til alle
dere som er forsamlet her ved denne historiske anledning, uttrykker jeg min
takknemlighet og verdsettelse, min kjærlighet og personlige takk for denne
dagen og denne hellige og vakre bygningen der vi kan dyrke vår Gud, i
Jesu Kristi navn. Amen.
