Stavspresidenten President Gordon B. Hinckley Stavspresidentene er blitt kalt under samme inspirasjon som generalautoritetene. Jeg ber for disse, mine kjære brødre, om at Herrens ånd må hvile på dem. Nå har jeg den glede å si litt til dere. For det første, takk for at dere er her. Jeg har aldri sett noe lignende. Jeg skulle ha tatt med meg kikkerten min for å se hvordan dere på øverste balkong ser ut. Jeg har talt fem ledige seter i hele denne salen. Det er en stor glede å være her. Mine kjære brødre, hvor fantastisk Guds prestedømme er. Ingenting kan sammenlignes med det. Man får det kun ved håndspåleggelse av dem som har myndighet til å overdra det. I denne evangelieutdeling går den overdragelsen tilbake til døperen Johannes og Herrens apostler Peter, Jakob og Johannes. De kom til jorden og la fysisk sine hender på Joseph Smiths og Oliver Cowderys hoder, og med hørbar stemme uttalte de ord som overdro denne makeløse kraft. Siden da har alle menn som har mottatt den, gjort det ved håndspåleggelse av en som i sin tur mottok den på samme måte i direkte linje tilbake til den opprinnelige overdragelsen. Prestedømmet er uten klasseskiller. Enhver verdig mann, uansett nasjonalitet, etnisk bakgrunn eller en hvilken som helst annen faktor, er berettiget til å motta prestedømmet. Hans lydighet mot Guds bud blir den avgjørende faktor. Overdragelsen av det baseres kun på verdighet for Herren. Med det følger retten og myndigheten til å styre i Kristi kirke. Jeg husker noe jeg opplevde for lenge siden mens jeg var medlem av De tolvs råd. Jeg var til stede på en stavskonferanse der presidenten var en velstående mann. Han var meget vellykket etter verdens normer. Han bodde i et prektig hus. Han møtte meg på flyplassen med en skjønn bil. Vi spiste lunsj på en førsteklasses restaurant. Og likevel var han ydmyk i sitt embede, ivrig etter å lære og alltid villig til å gjøre det rette mens han ledet stavens saker. Senere reiste jeg til en annen konferanse. Presidenten hentet meg i en bil som hadde sett sine beste dager. Vi stoppet ved en hamburgerbar og spiste. Hans hus var meget beskjedent--pent, rent og stille, men hadde ikke mye møbler. Han var snekker av yrke. Han hadde ikke noe av verdens flotte ting. Også han var en enestående stavspresident som gjorde sin plikt på en bemerkelsesverdig måte. Han var fremragende i alle henseender. Slik er dette prestedømmets under. Rikdom er ingen faktor. Utdannelse er ingen faktor. Menneskers heder er ingen faktor. Den avgjørende faktor er å være akseptabel for Herren. Alle autoritetene som er her i kveld, vil kunne vitne om at de ved reorganisering av staver har hatt bemerkelsesverdige og inspirerende opplevelser. Jeg husker at jeg fikk i oppgave å reorganisere en stav for omkring 40 år siden. Presidenten hadde plutselig dødd. Brødrene ba meg dra dit og tale i begravelsen og reorganisere staven. Jeg hadde aldri gjort dette før. Jeg var ny som generalautoritet. Jeg skulle være helt alene. Da jeg kom dit, ble jeg kjørt til en annen by, der jeg var med i begravelsen. Jeg ba alle embedsmenn og biskoper i staven bli igjen etter møtet, og kunngjorde at staven skulle reorganiseres kvelden etter. Jeg ba misjonspresidenten sitte sammen med meg mens jeg intervjuet brødrene, som jeg ikke kjente noen av. Vi intervjuet til langt på kveld. Jeg oppdaget snart at det var problemer i staven. Det var splittende følelser. Da vi var ferdige med alle, sa jeg til misjonspresidenten: "Jeg er ikke tilfreds. Finnes det ikke andre?" Han svarte: "Jeg vet bare om én mann som vi ikke har intervjuet. Han flyttet hit ganske nylig på grunn av forandringer i firmaet. Han er annenrådgiver i et biskopsråd. Jeg kjenner ham ikke godt. Han bor i en annen by." Jeg sa: "Vi drar og snakker med ham." Vi kjørte til hotellet der jeg skulle overnatte. Her var jeg, som hadde intervjuet alle disse brødrene og ikke funnet en som jeg mente var verdig til å presidere, og så hadde jeg fastsatt reorganiseringen til kvelden etter. Vi kom sent til hotellet. Jeg ringte mannen, og en søvnig stemme svarte. Jeg sa at jeg ønsket å treffe ham denne kvelden. Jeg ba om unnskyldning for at jeg ringte så sent. Han svarte: "Jeg har nettopp lagt meg, men jeg skal kle på meg og komme." Han kom til hotellet. Samtalen som fulgte var meget interessant. Han hadde eksamen fra BYU i petroleumsgeologi. Han arbeidet for et stort oljeselskap. Han hadde virket i ansvarsfulle stillinger i Kirken andre steder. Han kjente Kirkens program. Han hadde vært på misjon. Han kjente evangeliet. Han var moden i Kirken. Og området som han var ansvarlig for som ansatt i oljeselskapet, var nøyaktig det samme som stavens område. Jeg sa til ham at vi skulle ringe ham om morgenen, og lot ham gå. Misjonspresidenten dro, og jeg gikk til sengs. Omkring klokken tre neste morgen våknet jeg. Tvil begynte å fylle mitt sinn. Denne mannen var nesten fullstendig ukjent for folket i staven. Jeg gikk ut av sengen og ned på mine knær og ba Herren om veiledning. Jeg hørte ingen stemme, men følgende meget tydelige budskap kom til meg: "Jeg har fortalt deg hvem som skulle være stavspresident. Hvorfor fortsetter du å spørre?" Skamfull for at jeg fortsatte å bry Herren gikk jeg til sengs og sovnet. Jeg ringte mannen tidlig neste morgen og kalte ham til president for staven. Jeg ba ham velge rådgivere. Da folk samlet seg til møtet den kvelden, var det mange spekulasjoner om hvem som skulle bli stavspresident, men ingen tenkte på denne mannen engang. Da jeg kunngjorde navnet, så folk på hverandre og lurte på hvem han var. Jeg ba ham komme opp på forhøyningen. Jeg nevnte hans rådgivere og ba dem komme opp. Selv om ikke folket kjente ham, oppholdt de ham. Det begynte å skje ting i staven. De hadde lenge visst at de trengte et stavssenter, men hadde vært usikre på hvor det skulle bli og hadde kranglet om dette. Han gikk i gang, og innen 18 måneder var et vakkert nytt stavssenter klart til innvielse. Han forente staven. Han reiste frem og tilbake, traff folket og viste dem sin kjærlighet. Den staven, som hadde gått trett, vokste til liv igjen og boblet bokstavelig talt av ny entusiasme. Den står som en lysende stjerne i den store konstellasjonen av staver i denne kirke. Brødre, jeg kan vitne for dere om at åpenbaring fra Herren tilkjennegis når en stavspresident skal utpekes. Jeg talte en gang på dette møtet om biskoper, og i kveld ønsker jeg å si litt om stavspresidenter. Embedet kom inn i Kirken i 1832. Joseph Smith, Kirkens president, var også stavspresident. Da en ny stav ble organisert i Missouri i 1834, ble dette mønstret forandret, og embedsmenn ble hentet fra prestedømmets rekker. Dette er et embede som kom til ved åpenbaring. Organiseringen av en stav representerer at det opprettes en familie av ward og grener. Kirkens program har blitt stadig mer komplisert, og kravene til stavspresidentskaper har vokst. Det har blitt opprettet mindre staver. Vi har nå 2 550 staver i Kirken, og enda flere er godkjent og skal organiseres. Presidenten for staven er den embedsmann som ved åpenbaring er kalt til å stå mellom wardenes biskoper og Kirkens generalautoriteter. Han har et meget viktig ansvar. Han blir opplært av generalautoritetene, og i sin tur lærer han opp biskopene. Jeg synes det er svært interessant at vi har 17 789 ward i Kirken, med en biskop i hvert av dem. De er spredt ut over jorden. Medlemmene snakker forskjellige språk. Og likevel er de like. Man kan gå på søndagsmøter i Singapore eller Stockholm, og gudstjenesten er den samme. Tenk dere hvilken forvirring det ville blitt hvis alle biskoper skulle fulgt sin egen lyst. Kirken ville bokstavelig talt falt sammen på kort tid. Stavspresidenten virker som veileder for biskopene. Alle biskoper vet at når de har et vanskelig problem, finnes det en som de lett kan henvende seg til og dele byrden med og få råd. Han er sikkerhetskontroll nummer to når det gjelder å avgjøre hvem som er verdige til å komme til Herrens hus. Biskoper står meget nær sitt folk. De bor sammen med dem som naboer. Av og til har de ikke hjerte til å nekte anbefaling, selv om vedkommendes verdighet kan være noe tvilsom. Men stavspresidenten intervjuer også. Helt til Wilford Woodruffs tid undertegnet Kirkens president alle tempelanbefalinger. Men byrden ble for tung, og stavspresidentene fikk dette ansvaret. De har gjort et enormt arbeid med dette. Presidenten blir også en kontrollør nummer to når det gjelder å avgjøre verdigheten til dem som reiser ut for å representere Kirken på misjonsmarken. Han intervjuer også kandidaten, og først når han er sikker på at vedkommende er verdig, underskriver han anbefalingen. Han har også fått myndighet til å beskikke dem som kalles på misjon, og avløse dem når de er ferdige med sin tjeneste. Det vesentligste er at han er den viktigste embedsmann i disiplinærsaker i staven. Pliktene til en lærer i Det aronske prestedømme kan anvendes på stavspresidenten. Han skal "våke over [hele staven], besøke medlemmene og styrke dem, og se til at der ikke er noen urettferdighet i kirken, uoverensstemmelser, løgn, baktalelse eller ond tale, og se til at kirkens medlemmer møter ofte sammen, og også påse at enhver utfører sine plikter" (L&p 20:53­55). Han bærer det meget tunge ansvar for å påse at læren som forkynnes i staven, holdes ren og ubesudlet. Det er hans plikt å påse at ingen falsk lære forkynnes, og at det heller ikke blir fulgt noen falsk praksis. Skulle en bærer av Det melkisedekske prestedømme, eller hvem som helst for den saks skyld, under noen omstendighet gjøre noe slikt, skal han veilede dem, og hvis vedkommende står fast på sitt, er presidenten forpliktet til å ta affære. Han vil innkalle overtrederen til et disiplinærråd der de nødvendige skritt blir tatt for å gi en prøveperiode, suspendere vedkommende fra fellesskapet eller utelukke ham eller henne fra Kirken. Dette er en meget tung oppgave som man helst vil unngå, men presidenten må påta seg den uten persons anseelse. Alt dette gjøres i harmoni med Åndens veiledning og som anført i kapittel 102 i Lære og pakter. Etter dette må han gjøre alt han kan for å arbeide med vedkommende som er disiplinert, og når tiden er inne, bringe ham eller henne tilbake. Alt dette og mer til inngår i hans ansvar. Følgelig må hans liv være et eksempel for hans folk. For en fantastisk gruppe menn stavspresidentene i denne kirken er! De er valgt ved inspirasjon og utfører sine plikter med stor flid. De er dyktige menn. De er vel bevandret i Kirkens lære og fremgangsmåter. De er menn med sterk tro. De er menn som Herren har kalt til å presidere i områdene som er underlagt dem. Jeg tror jeg vet litt om en stavspresidents embede. Min bestefar var stavspresident mens det bare var 25 staver i Kirken. Min far presiderte i årevis over den største staven i Kirken. Jeg var stavspresident før jeg ble kalt til generalautoritet. Og en av mine sønner er nettopp blitt avløst etter ni års tjeneste som stavspresident. Dette utgjør fire generasjoner som har virket i denne stillingen. Jeg har full tillit til de menn som har dette embedet. De har utallige plikter og et stort ansvar. De er klar over sin utilstrekkelighet, og jeg vet at de ber om veiledning og hjelp. Jeg vet at de studerer Skriften for å finne svar. Jeg vet at de setter dette arbeidet først. Fordi vi har slik tillit til dem, ber vi innstendig lokale medlemmer ikke oppsøke general-autoriteter for å få råd og velsignelse av dem. Stavspresidenter er blitt kalt under samme inspirasjon som generalautoritetene. Jeg ber for disse, mine kjære brødre, om at Herrens ånd må hvile på dem. Jeg ber om at de må bli inspirert i sine ord, i sine tanker, i sine handlinger. Jeg håper deres hjem vil være steder med fred, kjærlighet og harmoni der de kan finne inspirasjon til sitt arbeid. Jeg ber om at de må foredle og velsigne sine hustruer og barn, være den slags ektemenn og fedre som vil stå som eksempler for alle mennesker i sine staver. Jeg håper at de, uansett yrke, må utføre dem med heder og rettskaffenhet, at de må være arbeidere som er sin lønn verd. Jeg håper at de vil leve slik at de fortjener respekt, ikke bare fra dem som deler vår tro, men fra andre som de måtte ha forbindelse med. Og når de har virket godt i en periode og ledet sitt folk med heder og kjærlighet, kommer tiden da de blir avløst. Deres eneste belønning vil være deres folks kjærlighet og Brødrenes tillit. Det finnes ikke noe annet embede i Kirken helt som dette. Presidenten for en stav er tilstrekkelig nær folket til å kjenne dem og være glad i dem. Og likevel står han, sammen med sine rådgivere, høyt nok til å handle objektivt etter Herrens vilje og mønster. Jeg ber om at Herrens rike og makeløse velsignelser må utøses over disse hengivne brødre, så de kan være troens menn, menn med inspirert dømmekraft, menn med tålmodighet, menn som elsker Herren og som elsker hans folk. Måtte de være lykkelige, og måtte de finne sin belønning i tilfredsstillelsen ved å ha utført god tjeneste, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.