Tilfreds med det som er tilmålt oss Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum Livets nødvendige klargjørende øyeblikk kommer innenfor vår tilmåling . . . Det er vår reaksjon som teller. Alle vil vi få tilstrekkelig med prøver i livet. Sammen med dere alle, brødre og søstre, gir jeg uttrykk for at vi setter pris på president Hinckley og hans utrettelige innsats for Kirkens fremtid, som dette konferansesenteret er et symbol på. Med noen få ord fikk de pliktoppfyllende menneskene som Alma hadde omvendt, stor innsikt, "For jeg burde være tilfreds med det Herren har tilmålt meg" (Alma 29:3). Men inntil helt nylig hadde Alma et sterkt ønske om å være "Guds basun" så han kunne "ryste jorden" (Alma 29:1). Men ikke fordi han var selvopptatt, Alma ønsket i virkeligheten å forkynne omvendelse og lære alle mennesker om forløsningens plan, så det ikke skulle finnes mer sorg blant menneskene (se Alma 29:2). Likevel hvilte Almas tilfredshet på den realitet at Gud til syvende og sist gir oss vår del etter vår egen vilje (se Alma 29:4). Hva kunne være mer rettferdig? Etter således å ha blitt tilfreds med sitt kall, håpet så Alma ydmykt å kunne være et redskap til å frelse en sjel (se Alma 29:9). En bemerkelsesverdig åndelig reise gjenspeiles så i en slags enetale på bare ni vers. Den samme tilfredshet venter oss, hvis våre ønsker kan bli bearbeidet og følge den samme retning. Hva noen mennesker er tilmålt, omfatter f.eks. meget reduserte sjanser på grunn av fattigdom: "Og folket begynte å bli atskilt i klasser etter sine rikdommer og sin anledning til å lære. Ja, noen var uvitende på grunn av sin fattigdom, og andre fikk stor lærdom på grunn av sin rikdom" (3. Nephi 6:12). Videre har ondsinnede samfunnsstrukturer tidligere medført tragiske begrensninger som slaveri og konsentrasjonsleirer. Ikke desto mindre er vi pålagt å gjøre hva vi kan innenfor vår tilmålte "jord" og ta i bruk de utviklingsmuligheter som finnes innenfor eventuelle begrensninger. Innenfor det som er tilmålt oss, kan vi føle åndelig tilfredshet. Paulus beskrev det som "gudsfrykt med nøysomhet", og betegner derved et passende nærvær av egenskaper som kjærlighet, håp, ydmykhet, tålmodighet og underdanighet (1. Tim. 6:6). Det finnes likevel andre faste begrensninger i livet. Noen er f.eks. tilmålt fysiske, psykiske eller geografiske hindringer. Så er det de uforskyldt ugifte eller de lengtende, men barnløse parene. Atter andre har vedvarende og uforsonlige forhold innen kretsen av sine kjære, deriblant barn som har tatt "ut på egen hånd" og motsatt seg foreldrenes råd (3. Nephi 1:29). I slike og lignende situasjoner er det så mange vonde og daglige påminnelser. Å være tilfreds vil si å akseptere uten å synes synd på seg selv. Men når slik berøvelse bæres i ydmykhet, kan den vise seg å være som en uthuling som gir rom for stor åndelig utvikling. Noen opplever en sviende utvikling som brått skjærer inn i jordelivets status quo. Noen har prøvelser å "komme gjennom", mens andre er tilmålt noe å "leve med". Paulus "levde med" sin "torn i kjødet" (2. Kor. 12:7). Det får være tilstrekkelig å si at slike jordiske tilmålinger vil bli forandret i den kommende verden. Unntaket er synd man ikke har omvendt seg fra som bestemmer vår status i den neste verden. Å utvikle større tilfredshet innenfor visse eksisterende hindringer og muligheter er således en av våre utfordringer. Ellers vil vi kunne føle at vi benyttes for lite, at det blir for mye for oss og at vi ikke blir verdsatt nok--mens det innenfor det vi har fått tilmålt, ironisk nok fins mange ubenyttede anledninger til tjeneste overalt rundt oss. Vi skulle derfor heller ikke sukke etter visse ting utover det Gud har tilmålt oss, som en engels kraftfulle røst, for det fins så mye å foreta seg innenfor det vi har mottatt (se Alma 29:3­4). Videre kan vi, hvor forskjellige våre tilmålinger enn er, fremdeles holde Guds bud! I mellomtiden tjener vi som hverandres kliniske materiale i den spesielle menneskeprøven som utgjør "det som er tilmålt [oss]". Materialet kan krympe eller utvide seg, men det viktigste er hva vi er og gjør innenfor de forskjellige tilmålinger og i nett-opp det "arbeidet [vi] er blitt kalt til" (Alma 29:6). Derfor inneholder vår nåværende situasjon det tilmålte "sted" for oss som disipler. Vi trenger ikke å ha det beste og virkelig synes for å utarbeide vår egen frelse! Men motsatt, når det gjelder å forbedre vår oppførsel, finnes det ingen grenser vi ikke kan krysse, og ingen visumrestriksjoner for dem som er villige til å forsøke! Trinnvis forbedring står derfor på vår dagsorden, og det krever helt klart at Herren er tålmodig med oss mens vi strever for å lære det som skal til. Maria, som hadde blitt fortalt noe forunderlig om seg selv og hva som var i vente for henne, tok ikke desto mindre "alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte" (Lukas 2:19). Meditasjon går ofte forut for tilfredshet. Det er innsatsen som teller, ikke størrelsen på scenen. Galileasjøen, som bare er 21 x 11 km stor, var ikke desto mindre stor nok til å gi disiplene en viktig erfaring med tro og det å gå på vannet (se Matteus 14:22­33). Det var et veldig og skremmende uvær. Sammenlign likevel bølgehøyden i Galileasjøen og uværets varighet med det Nephi og hans følge opplevde på det store havet! (Se 1. Nephi 18:13­21). Begge hendelsene ga likevel den nødvendige lærdom og erfaring. Jeg burde naturligvis være forsiktig med å trekke sammenligninger med noe som innbefatter vann, siden jeg er klar over at Noah befinner seg i den historiske forsamlingen! Således er mindre spektakulære hendelser, i likhet med gode mennesker med lavere profil, ikke "mindre egnet" når det gjelder å få jobben gjort (se Alma 48:19). I en større målestokk trodde f.eks. profeten Mormon først at hans folk sørget i den grad at de ville omvende seg (se Mormon 2:12­13). Ikke desto mindre gikk det snart opp for ham at deres sorg i virkeligheten ikke førte til omvendelse, men at det var "de fordømtes sorg", og at de befant seg i et "ingenmannsland". Sammenhold denne hendelsen med den fortapte sønnen som arbeidet seg gjennom sin omvendelse alene. Fordi hans bedrøvelse var ekte, kom han i sannhet "til seg selv" (Lukas 15:17). Noen ganger lærer vi av "sørgelig erfaring", men noen ganger gjør vi det ikke! (L&p 121:39). Livets nødvendige klargjørende øyeblikk kommer innenfor vår tilmåling, og vi treffer valg med evige konsekvenser innenfor disse tilmålingene. Det er vår reaksjon som teller. Alle vil vi få tilstrekkelig med prøver i livet (se Matteus 6:34). Imidlertid selger folk stadig sin sjel for langt mindre enn hele verden. I Robert Bolts bok A Man for All Seasons skal Sir Thomas More snart lide martyrdøden, delvis fordi hans venn Rich, som har blitt bestukket av lokale embedsmenn, har forrådt ham. More, "som ser inn i Richs ansikt, med smerte og fornøyelse", sier: "For Wales? Richard, det gavner ikke en mann noe å gi sin sjel for hele verden. . . Men for Wales!" (A Man for All Seasons [1960], s. 92.) Måtte den samme irettesettelse gjelde for ethvert ønske som hindrer oss i noe av åndelig karakter! Tenk over på hvilken måte Jesus var og er universets Herre (se L&p 45:1, 76:24, Moses 1:33, 2:1). Likevel ble, som vi alle vet, hans virke på jorden utført innenfor et meget lite geografisk område. Hans embedsreiser var svært begrensede. Like fullt utførte Frelseren der forsoningen for hele menneskeheten! Det fantes visselig langt mer fremtredende høyder enn Golgata og langt mer praktfulle haver enn Getsemane. Like fullt var disse tilstrekkelige til å være åsted for den viktigste handling i menneskets historie. Vi kan nyte godt av den store forsoningen ved å omvende oss. Vi kan lære å tjene og tilgi innenfor vår plass blant menneskene, og i omgivelser som ikke er større enn familien eller vennekretsen. Guds rettferdighet og barmhjertighet vil ha blitt så fullkomment demonstrert at ved den endelige dom vil det ikke forekomme klager, heller ikke fra dem som en gang satte spørsmålstegn ved hva Gud tilmålte i det jordiske liv (se 2. Nephi 9:14­15, Alma 5:15­19, 12:3­14, 42:23­26, 30). Derfor kan og burde vi "være tilfreds med det som er tilmålt oss", være tilfreds med våre omstendigheter, men uten å være tilfreds med oss selv og vår egen adferd (se 3. Nephi 12:48, 27:27, Matteus 5:48). Slik tilfredshet er noe mer enn likegyldig passivitet. Den gjenspeiler vårt deltagende samtykke mer enn en likegyldig resignasjon. Herren kjenner våre omstendigheter og hva som bor i vårt hjerte, og med sikkerhet også de talenter og gaver han har gitt oss. Han er i stand til å måle til fullkommenhet hva vi har utrettet innenfor det som er tilmålt oss, også ved å løfte de mange hengende hender rundt oss. Det å ønske seg flere muligheter og unnlate å bruke de vi har for hånden, er derfor ingen god åndelig adferd. Hva vi kunne ha gjort og har gjort innenfor vår tilmåling, er derfor fullt ut kjent av vingårdens Herre. Deres ydmykhet og større evne til å føle åndelig tilfredshet kan være én grunn til at Gud bruker de svake i verden til å utføre Hans verk (se L&p 1:19, 23, 35:13, 133:58­59, 1. Kor. 1:27). De verdsligsinnede er vanligvis ikke særlig interessert i å utføre det de ser på som det ydmykende Herrens arbeid uansett. Det er også bemerkelsesverdig at Herren nekter å skape frykt ved å sende legioner av engler for å sikre at mennesker gjør hans vilje (se Matteus 26:47­53). Hans vilje skal skje "ved ordet", ikke ved tvang (Alma 36:26). Regelen har vært og er, og den vil være: "Ikke desto mindre kan du selv velge" (Moses 3:17). Herren ønsker omvendelse uten skremsel. La oss huske i vår manipulerende verden at det eneste Gud ønsker, er at vi skal vende oss bort fra synd og vende oss til ham. Derfor søker ikke Herren å overvelde oss, men i stedet å hjelpe oss til å overvinne verden (se L&p 64:2, Åp. 3:21). Derfor ser vi innenfor vårt tilmålte sted hvordan de fromme viser vennlighet selv innenfor piggtrådgjerder, mens andre har piggene ute selv i sin overflod. De utilfredse fortsetter å bygge sine egne selvmedlidenhets-bassenger, noen av olympisk størrelse. Vi ser noe annet i Almas inspirerte og instruktive episode. Alma erkjenner at Gud har satt mennesker i alle nasjoner som kan forkynne og undervise i hans ord (Alma 29:8). Hvis vi derfor presser på for mye, for ofte og for hardt for å styrke vår personlige rolle, kunne vi innskrenke det handlingsområde andre trenger. Videre, når vi er tillitsfulle og tilfredse, får Den hellige ånd den dyrebare tiden han skal utføre sin spesielle oppgave i. Når vi er åndelig forlikte med Gud, kan vi føle fred, selv om vi ikke forstår "alle tings betydning" (1. Nephi 11:17). En slik tilfreds forvissning frembringer ikke arroganse, men en stilltiende aksept, som er en egen form for å "arbeide ivrig", men uten å utbasunere det (L&p 58:27, se også v. 28). Denne åndelige tilfredshet er imidlertid betinget av at vi aksepterer Jesu forsoning, for vi "er kommet til kunnskap om Guds godhet og hans makeløse kraft, hans visdom, tålmodighet og hans langmodighet mot menneskenes barn, og også om forsoningen som var beredt før verdens grunnvoll ble lagt" (Mosiah 4:6). Og igjen, brødre og søstre, det å se hvordan Alma går over fra å ønske å være en "basun" til å være et ydmykt "redskap" og fra å ønske å "ryste jorden" til å "kanskje [bringe] en sjel til omvendelse", er en forbløffende forvandling. Og er det ikke fantastisk at vi får lov til å vokse, enten veksten kommer til uttrykk innenfor ni vers eller innenfor et helt liv? Colleen og jeg har et spesielt barnebarn, Anna Josephine, som ble født uten noen venstrehånd. Her om dagen overhørtes en samtale mellom Anna Jo, som snart er fem år, og hennes fetter Talmage, som er tre. Talmage sa beroligende mens de lekte sammen: "Anna Jo, når du blir større, vil du få fem fingre." Anna Jo sa: "Nei, Talmage, når jeg blir større, får jeg ikke fem fingre, men når jeg kommer til himmelen, vil jeg få en hånd." Hvis Anna Jo, som har en vanskelig tid foran seg, har slått seg til ro med det som er tilmålt henne, vil hun fortsette å være til stor velsignelse for mange mennesker. Hvor velsignet vi er fordi Almas ord har blitt bevart for oss alle. Må vi "anvende" Almas ord på oss selv (se 1. Nephi 19:23). Det ber jeg om i Hans navn som teller alle spurver og alle fingre og likevel er universets Herre, ja, Jesus Kristus, amen.