Som duer til våre vinduer Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum Må vi utrette like mye med de velsignelser vi har fått, som [våre forfedre] gjorde med de mange forsakelser de måtte gjøre. Med en slik overflod må vi aldri "glemme Herren". Eldste Maxwell, vi takker vår himmelske Fader for den mirakuløse forlengelsen av ditt apostoliske virke. Vi er takknemlige for at ditt vitnesbyrd kan høres også her i denne flotte nye bygningen. Vi er glad i deg og ber for deg. Og, president Hinckley, på vegne av nesten 11 millioner medlemmer i denne kirken, la oss takke Herren for forlengelsen av ditt virke. Jeg husker tydelig møtet i forbindelse med grunnstensnedleggelsen for denne bygningen, som du ledet for litt under tre år siden. I sin avslutningsbønn på det møtet ba president Boyd K. Packer om sikkerhet under oppføringen og skjønnhet i utførelsen, og ba så om nok en himmelens gunstbevisning. Han ba, president, om at du måtte få se dette, presidere ved denne talerstolen og bære ditt vitnesbyrd her. Vi takker alle himmelen for deg og for dette svaret på bønn. Dette er i sannhet tiden som våre trofaste og fremsynte forfedre så i gjenopprettelsens tidligste år. På en generalkonferanse i april 1844 mintes brødrene de første forsamlingene i 1830. En av dem sa: "Vi [snakket] om Guds rike som om vi hadde herredømme over verden. Vi snakket med stor selvtillit, og snakket om store ting, selv om vi var få [i antall]. . . Vi så, [og] selv om vi ikke så denne [forsamlingen], så vi i visjon Guds kirke, tusen ganger større [enn den var den gang], til tross for at vi [på den tiden] ikke var mange nok til å drive en gård skikkelig eller støte på en kvinne med et melkespann . . . Alle [Kirkens] medlemmer møttes til konferanse i et rom på ca 37 m2. . . Vi snakket [da] om at . . . folk ville strømme til som duer til vinduer . . . at [alle] nasjoner skulle komme til [Kirken] i store antall, . . . Hvis vi hadde fortalt folk hva våre øyne skuer i dag, ville vi ikke blitt trodd."1 Hvis dette beskriver følelsene i det skjebnesvangre året 1844 like før Joseph Smiths martyrdød, hva må ikke de samme brødrene og søstrene skue fra sitt evige hjem på en dag som denne! Det har skjedd så mye siden den gang som både de og vi må være takknemlige for. Og dette er selvsagt ikke slutten. Vi har ennå mye å utrette, både når det gjelder kvalitet og kvantitet på vår trofasthet og tjeneste. George A. Smith, rådgiver i Det første presidentskap under Brigham Young, sa en gang advarende: "Vi kan bygge templer, reise staselige kupler, praktfulle spir og høye tårn til vår religions ære, men hvis vi unnlater å etterleve denne religionens prinsipper--og anerkjenne Gud i alle våre tanker, vil vi ikke få de velsignelsene som utøvelse av den i praksis ville sikre oss."2 Vi må være ydmyke og samvittighetsfulle. Alt som er godt, tjener Gud til ære og herlighet, og det er fremdeles mye i vente som vil virke foredlende, til og med vanskelig, når han leder oss fra styrke til styrke. I alt dette har mine tanker gått til de første hellige som altfor ofte blir glemt i historien, de som stillferdig og trofast bar riket fremover gjennom langt vanskeligere tider. Så mange av dem synes anonyme for oss i dag. De fleste gikk i sin grav uten å få noen anerkjennelse--ofte i en for tidlig grav. Noen få har oppnådd en linje eller to i Kirkens historie, men de fleste har kommet og gått uten høye stillinger eller å ha blitt nevnt i historien. Disse menneskene, våre felles forfedre, gled over i evigheten like stille og anonymt som de fulgte sin religion. Disse er de tause hellige som president J. Reuben Clark en gang talte om da han takket dem alle, "spesielt . . . de mest saktmodige og ringe av dem, [i det store og hele] ukjente og glemte, [unntatt] rundt ildstedene til deres barn og barnebarn som fra generasjon til generasjon overleverer historien om deres tro."3 Enten vi har vært medlemmer lenge eller er ferske konvertitter, nyter vi alle godt av slike trofaste forfedre. I denne flotte nye bygningen og i denne historiske konferansen som er forsamlet i den, har jeg følt hvor mye jeg skylder dem som hadde så mye mindre enn jeg, men som i praktisk talt enhver sak synes å ha gjort mer for å bygge opp riket enn jeg har gjort. Kanskje har det alltid vært slik ned gjennom evangelieutdelingene. Jesus minnet en gang sine disipler om at de høstet på åkrer de ikke hadde arbeidet på.4 Moses hadde tidligere sagt til sitt folk: "Herren din Gud [skal] føre deg inn i det landet han med ed har lovt dine fedre,. . . [og] gi deg store og gode byer som du ikke har bygd, hus fulle av gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet."5 Mine tanker går 167 år tilbake til en liten håndfull kvinner, eldre menn og de barna som kunne arbeide, som ble etterlatt for å holde bygningsarbeidet i gang på Kirtland tempel mens praktisk talt hver eneste mann som var skikket til det, hadde tatt fatt på den 1610 kilometer lange marsjen for å komme de hellige i Missouri til unnsetning. Opptegnelsene forteller at praktisk talt hver eneste kvinne i Kirtland var involvert i å strikke og spinne for å skaffe klær til mennene og guttene som arbeidet på templet. Eldste Heber C. Kimball skrev: "Bare Herren kjenner til den fattigdom, de prøvelser og den elendighet vi led for å klare [dette]." Det ble nedtegnet at en av datidens ledere som opplevde lidelsene og fattigdommen i Kirken, ofte gikk opp på murene til bygningen dag og natt og gråt og ropte til Den allmektige at han måtte sende midler til å fullføre bygningen.6 Det var ikke noe lettere da de hellige forflyttet seg vestover og begynte å slå seg ned i disse dalene. Som ung mann i Primær og Det aronske prestedømme gikk jeg i kirken i det store St. George tabernakel, som de hadde begynt å bygge i 1863. Under svært lange taler pleide jeg more meg med å kikke rundt i bygningen og beundre det flotte pionerhåndverket til dem som hadde bygget det praktfulle møtehuset. Visste dere at det er utskåret 184 drueklaser i takgesimsen der? (Noen av talene var virkelig lange!) Men mest av alt likte jeg å telle vindusruter---2.244 stykker--fordi jeg vokste opp med historien om Peter Neilson, en av de lite påak tede og nå glemte hellige som jeg har omtalt. Under oppføringen av det tabernaklet hadde de lokale brødrene bestilt glass til vinduene fra New York og fått det sendt sjøveien rundt sydspissen av Syd-Amerika og til California. Men en regning på 800 dollar var forfalt og måtte betales før rutene kunne avhentes og leveres til St. George. Bror David H. Cannon, som senere skulle komme til å presidere over St. George tempel, som ble bygget samtidig, ble pålagt å skaffe de nødvendige midler. Etter iherdig innsats hadde hele befolkningen, som hadde gitt så godt som alt de hadde til disse to monumentale byggeprosjektene, ikke klart å samle inn mer enn 200 dollar i kontanter. Bror Cannon ba, i ren og skjær tro, et frakteselskap om å gjøre seg klar til å reise til California for å hente glasset. Han fortsatte å be om at den resterende enorme summen på 600 dollar på en eller annen måte måtte fremkomme før de dro. I Washington i Utah, som lå i nærheten, bodde Peter Nielsen, en dansk immigrant som i mange år hadde spart for å bygge på sin beskjedne 2-roms hytte av soltørket leire. Kvelden før fraktekarene skulle reise til California, lå Peter søvnløs i den lille hytten. Han tenkte på sin omvendelse i det fjerntliggende Danmark, og på sin forening med de hellige i Amerika. Etter at han hadde kommet vestover, hadde han slått seg ned og slitt for å skaffe seg et levebrød i Sanpete. Akkurat da han syntes å se en viss fremgang der, fulgte han kallet om å bryte opp og dra til Bomullsmisjonen for å hjelpe de flomherjede nybyggerne i Dixie i deres ynkelige og motvillige innsats for å dyrke den alkaliske jorden i det malariabefengte området. Mens han lå i sengen den kvelden og tenkte på de årene han hadde vært i Kirken, vurderte han det han var blitt bedt om å ofre, i forhold til de store velsignelsene han hadde mottatt. En eller annen gang i løpet av disse timene tok han en beslutning. Noen sier det var en drøm, andre sier det var en tilskyndelse, atter andre at plikten kalte. Hvor inspirasjonen enn kom fra, sto Peter Nielsen opp før daggry den morgenen vognene skulle dra til California. Med bare et talglys og evangeliets lys til hjelp, fant Peter frem fra et hemmelig skjulested 600 dollar i gullmynter--halv-eagler, eagler og dobbel-eagler. Hans kone Karen våknet da hun hørte ham romstere før daggry, og spurte hvorfor han var oppe så tidlig. Han sa bare at han måtte skynde seg å gå de 11 kilometrene til St. George. Idet det første morgenlyset falt på de vakre røde fjellene i Syd-Utah, banket det på David H. Cannons dør. Der sto Peter Nielsen. I hånden hadde han et rødt tørkle som ség tungt under vekten det bar. "God morgen, David," sa Peter. "Jeg håper jeg ikke kommer for sent. Du vet hva du skal gjøre med disse pengene." Med disse ordene snudde han seg og gikk samme vei tilbake til Washington, tilbake til en trofast hustru som ikke stilte spørsmål, og tilbake til en liten 2-roms hytte av soltørket leire som forble bare en 2-roms i resten av hans liv.7 Jeg har en annen beretning om disse tidlige, trofaste byggere av Sion i de siste dager. John R. Moyle bodde i Alpine i Utah, ca. 35 km i luftlinje fra Salt Lake tempel, der han hadde overoppsyn med murerarbeidet under byggingen. For å være sikker på at han alltid kom tidsnok på jobben, begynte han å gå ved 2-tiden natt til mandag. Han sluttet jobben klokken 17 fredag ettermiddag og tok så fatt på hjemveien og var hjemme like før midnatt. Hver uke gjentok han denne timeplanen hele den tiden han arbeidet på templet. En gang han var hjemme i helgen, slo en av kuene seg vrang under melkingen og sparket bror Moyle i leggen og knuste benet like under kneet. Uten annen legehjelp enn de hadde på slike landsens steder, hektet familie og venner en dør av hengslene og bandt ham fast til det provisoriske operasjonsbordet. Så tok de en grindsag de hadde brukt til å kappe grener av et tre i nærheten, og amputerte benet hans noen centimeter under kneet. Da benet mot all medisinsk sannsynlighet til sist begynte å leges, tok bror Moyle et trestykke og skar til et kunstig ben. Først gikk han innendørs. Så gikk han rundt på gårdsplassen. Til slutt våget han seg rundt på eiendommen. Da han følte han kunne holde ut smerten, gikk han de 35 km til Salt Lake tempel, klatret opp på stillaset, og med meisel i hånd hugget han ut ordene "Helliget Herren".8 Med våre fedres og mødres tro så tydelig tilkjennegitt på alle kanter i dag, vil jeg gjerne avslutte det skriftstedet jeg siterte i begynnelsen av talen. Det synes spesielt relevant under dagens gode forhold. Etter at Moses hadde fortalt denne tidligere generasjon om de velsignelsene de nøt godt av på grunn av den trofasthet de som hadde gått foran dem, hadde utvist, sa han: "Ta deg i vare at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut . . . Dere skal ikke følge andre guder, av de folks guder som bor rundt omkring dere . . . For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har [han] utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk. . . [Han] utvalgte [dere] . . . ikke fordi dere var større enn andre folk. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi [han] elsket dere, og fordi han ville holde den ed han hadde sverget deres fedre,. . . Så skal du vite at Herren . . . er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunn i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud."9 Vi er fremdeles velsignet når det gjelder Guds kjærlighet og våre åndelige og kjødelige forfedres trofasthet ned gjennom tusen ledd. Må vi utrette like mye med de velsignelser vi har fått, som de gjorde med de forsakelser de måtte gjøre. Med en slik overflod må vi aldri "glemme Herren" og heller ikke "følge andre guder", men alltid "være et hellig folk for Herren". Hvis vi gjør det, vil de som hungrer og tørster etter Herrens ord, fortsette å komme "som duer til våre vinduer". De vil komme og søke fred og vekst og frelse. Hvis vi etterlever vår religion, vil de finne alt dette og meget mer. Vi er et velsignet folk, og i en så fantastisk tid som vår, føler jeg at jeg står i overveldende takknemlighetsgjeld. Jeg takker min himmelske Fader for utallige og uoverskuelige velsignelser, først og fremst for den gave hans enbårne Sønn er, ja, Jesus fra Nasaret, vår Frelser og Konge. Jeg vitner om at Kristi fullkomne liv og kjærlige offer bokstavelig utgjorde en konges løsepenger, en forsoning som villig ble betalt, for ikke bare å lede oss ut av dødens fengsel, men også fra det fengsel sorg, synd og personlig svakhet er. Jeg vet at Joseph Smith så Faderen og Sønnen og at denne tiden er en direkte forlengelse av den dagen. Jeg er stor takk skyldig for den dyrebare kunnskap som jeg vitner om her, og jeg er stor takk skyldig for den uvurderlige arv som har blitt gitt meg. Jeg er i sannhet skyldig alt, og jeg vil gi resten av mitt liv for å betale det--i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Times and Seasons, 1. mai 1844, s. 522-23. Se History of the Church, 6:288­89, uthevelse tilføyd. 2. Deseret News Weekly, 17. juli 1872, s. 348. 3. CR, okt. 1947, s. 155, eller "To Them of the Last Wagon", Ensign, juli 1997, s. 35­36. 4. Se Johannes 4:38. 5. 5. Mosebok 6:10­11. 6. "Extracts from H. C. Kimball's Journal", Times and Seasons, 15. apr. 1845, s. 867; se også Orson F. Whitney, Life of Heber C. Kimball [1945], s. 67­68. 7. Andrew Karl Larson, Red Hills of November [1957], s. 311­13. 8. Se Biographies and Reminiscences, fra James Henry Moyle Collection, The Archives of the Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, red. Gene A. Sessions (1974), 202­203; Vaughn J. Featherstone, Man of Holiness (1998]) s. 140­41. 9. 5. Mosebok 6:12, 14, 7:6­9.