President James E. Faust
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Aldri tidligere i verdenshistorien har behovet for tro på Gud vært større.
Mine kjære brødre og søstre, dette er en historisk dag. Dette er den første generalkonferansen i dette århundret og årtusenet, og den første som holdes i dette store, nye konferansesentret til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg slutter meg til dere alle i å gi uttrykk for beundring, respekt og verdsettelse for visjonen til vår store profet, president Gordon B. Hinckley. Det var hans tro og mot som gjorde dette enorme prosjektet mulig.
Litt bedrøvet forlater vi vårt kjære tabernakel, det tradisjonelle stedet for generalkonferanser. Som president Hinckley har sagt: "Vi har vokst ut av det." Vi stopper opp for å gi Brigham Young og hans medarbeidere hyllest for deres tro, visjon og inspirasjon, de som i tro bygget tabernaklet, en virkelig bemerkelsesverdig konstruksjon. Jeg har vært oppe under taket i Tabernaklet, der de opprinnelige stroppene av ugarvet lær fremdeles sitter rundt tømmerstokkene i takstrukturen. Selv om tømmeret siden har blitt forsterket med stål, står ennå de trofaste hellige pionerers kreative verk som et symbol på deres store tro.
Jeg tror fremtiden vil bli stor og fantastisk på mange måter. Mulighetene til utdannelse og læring har økt og vil fortsette å øke dramatisk. En eller annen har definert det slik: "Utdannelse er når du leser det som står med liten skrift. Erfaring er det du får hvis du ikke gjør det."1 Nå og i fremtiden blir enorme mengder informasjon mer tilgjengelig over hele verden ved hjelp av elektroniske innretninger i hjemmet, på arbeidsplassen eller på stedets bibliotek. Men det vil komme store utfordringer og endeløse problemer, for på grunn av denne kunnskapsbølgen blir livet faktisk mer komplisert. Brigham Young sa: "Det ble åpenbart til meg i denne kirkes begynnelse at Kirken skulle spre seg, ha fremgang, vokse og utvides, og at i samme forhold som evangeliet ble spredt blant jordens nasjoner, skulle også Satans makt vokse."2
Når vi går inn i en ny tidsalder, har vi bare én trygg kurs--å gå fremover i tro. Tro vil være vårt sterke skjold som beskytter oss mot Satans brennende piler. Verdinormer skulle ikke forandres med tiden, for tro på Jesus Kristus er absolutt nødvendig for lykke og evig frelse. Det største århundre for utvikling innen vitenskap og teknologi er nettopp over. Likevel er en mørk ånd fremherskende i vår tid, som den var for mange hundre år siden da Jesus Kristus skulle korsfestes. Likevel er det som profeten Joseph Smith sa: "Store velsignelser venter oss nå, og vil snart bli utøst over oss, hvis vi er trofaste i alle ting, for vi er endog berettiget til større velsignelser enn de var fordi de hadde Kristus i egen person hos seg som underviste dem i den store frelsesplanen. Han er ikke personlig til stede sammen med oss, og derfor trenger vi større tro."3 Tro er det første prinsipp i Jesu Kristi evangelium, ifølge profeten Joseph: "Vi tror på Gud, den evige Fader, og på hans Sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd."4 Denne troen vil være vår sjels tilfluktssted.
Aldri tidligere i verdenshistorien har behovet for tro på Gud vært større. Selv om vitenskap og teknologi åpner ubegrensede muligheter, medfører de også store farer, for Satan utnytter disse fantastiske oppdagelser til sin store fordel. Kommunikasjonsnettet som spenner over hele verden, er overfylt med opplysninger som ingen har ansvar for sannheten i eller kilden til. Kriminaliteten har blitt mye mer raffinert og livet farligere. Drepingen i krig har blitt langt mer effektiv. Det ligger store utfordringer foran oss hvis ikke troens, dømmekraftens, ærlighetens, anstendighetens, selvbeherskelsens og karakterens kraft øker proporsjonalt og kompenserer for denne utvidelsen i verdslig kunnskap. Uten moralsk fremgang, stimulert av tro på Gud, vil umoral i alle former spre seg raskt og kvele godhet og menneskers anstendighet. Menneskeheten vil ikke bli i stand til fullt ut å uttrykke menneskesjelens mulige edelhet uten at troen på Gud styrkes.
I vår tid har troen på at vitenskap og teknologi kan løse alle menneskets problemer blitt en egen religion. Jeg ville vært fortvilt hvis jeg trodde vår evige frelse var avhengig av vitenskapelig, teknisk eller verdslig kunnskap adskilt fra rettferdighet og Guds ord. Guds ord uttalt av hans profeter gjennom århundrene rettferdiggjør ingen annen konklusjon. Mange tror at de overjordiske svar på livets spørsmål ligger i reagensrørene, i laboratoriene, i ligningene og i teleskopene. Denne vitenskapens religion utelater det endelige svar på det sentrale spørsmål: "Hvorfor?" Det er fascinerende å kjenne årsak og virkning, men det forklarer ikke hvorfor vi er her, hvor vi kom fra og hvor vi går hen. Som Albert Einstein sa: "Jeg kommer aldri til å tro at Gud spiller terning med verden."5
President Harold B. Lee sa en gang: "Uansett vitenskapelig fremgang må mennesket alltid være underlagt Guds forsyns vilje og veiledning. Mennesket har aldri oppdaget noe som ikke Gud allerede visste."6
Jeg tror ikke at denne store utgytelse av kunnskap har skjedd tilfeldig. All denne verdslige kunnskap har ikke kommet kun fra menns og kvinners kreative sinn. Menneskene har vært lenge på jorden. Gjennom århundrene har kunnskapen kommet med sneglefart.
Jeg tror at da Gud Faderen og hans Sønn, den Herre Jesus Kristus, viste seg for Joseph Smith i 1820, ble himlene åpnet, ikke bare for den store åndelige kunnskap som er åpenbart i denne evangelieutdeling, men også for verdslig kunnskap. "Antropologene forteller oss at for tusener av år siden kunne et gjennomsnittsmenneske forvente å leve omkring 25 til 30 år."7 Men siden slutten av det 19. århundre har forventet levetid på verdensbasis steget til 64 år.8 Nye idéer, deriblant vitenskapelige oppfinnelser og oppdagelser av bedre måter å gjøre ting på, ble frembragt i et antall av 39 i året fra 4000 f.Kr. til år 1 e.Kr., i motsetning til 3 840 nye idéer i året i det 19. århundre, mens de i dag blir skapt i et antall av 110 000 i året.9
Nå kommer utfordringen med å forhindre at den vitenskapelige, tekniske og intellektuelle kunnskap skal kvele den åndelige opplysning hos oss. Som en eller annen har sagt: "Den største underutviklede ressurs i [vårt land] er tro, den største ubenyttede kraft er bønn."10 Teknologi kan hjelpe oss å kommunisere med hverandre og verden, men ikke med Gud.
Jeg ønsker å la det lyde en advarselsrøst til dette folk. Jeg erklærer høytidelig at dette åndelige trosrike vil gå fremover med eller uten hver enkelt av oss. Ingen vanhellig hånd kan stoppe Kirkens vekst eller forhindre at dens misjon blir oppfylt. Hvem som helst av oss kan bli stående tilbake, trukket bort av verdslighetens og materialismens lokkende stemmer.
For å gi troen næring må hver enkelt av oss være ydmyk og barmhjertig, vennlig og gavmild overfor de fattige og trengende. Troen får videre næring ved daglige doser av åndelighet som vi får når vi kneler ned i bønn. Det begynner med oss som enkeltpersoner og går videre til våre familier, som trenger å styrkes i rettferdighet. Ærlighet, anstendighet, rettskaffenhet og moral er alle nødvendige ingredienser i vår tro og vil gi vår sjel et hellig tilfluktssted.
Enkel tro på Gud Faderen, hans Sønn, Jesus Kristus, og Den hellige ånd er som en mektig kraft som virker på oss. Som eldste Charles W. Penrose har sagt: "Noen mennesker vil ikke tro noe som de ikke kan fatte med sin menneskelige fornuft eller ikke kan se med sine naturlige øyne. Men velsignet er den mann som har tro, velsignet er den kvinne som har tro! For med tro kan de se inn i ting som ikke kan skjelnes med de naturlige øyne. De kan nå ut til udødelighetens område, fatte evige realiteter og få tak i det som hører Gud til."11 Slik er det fordi våre naturlige gaver og krefter til å prestere noe blir stadig mer forsterket gjennom tro.
Troen styrker og foredler våre gaver og evner. Det finnes ingen større kilde til kunnskap enn den inspirasjon som kommer fra Guddommen, som har all forståelse av og kunnskap om det som har vært, det som er nå og det som vil komme i fremtiden.
Ved Haun's Mill lærte en heltemodig pionerkvinne, Amanda Smith, ved tro hvordan hun skulle gjøre noe som lå utenfor hennes evner og vitenskapens kunnskap på hennes tid. Da ilden opphørte og mobben dro derfra denne fryktelige dagen i 1838, kom hun tilbake til møllen og så sin eldste sønn, Willard, bære sin 7-årige bror Alma. Hun ropte: "Å, min Alma er død."
"Nei, mor," svarte han. "Jeg tror ikke Alma er død, men far og bror Sardius er [døde]." Men nå var det ikke tid for tårer. Hele Almas hofteben var skutt bort. Amanda mintes senere:
"Kjøtt, hofteben, ledd og alt var skutt vekk. . . Vi la lille Alma på en køye i teltet vårt og undersøkte såret. Det var et uhyggelig syn. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. . . Men jeg var der, hele den lange, forferdelige natten, sammen med mine døde og min sårede, og ingen annen enn Gud som vår lege og hjelper. 'Å, min himmelske Fader,' ropte jeg, 'hva skal jeg gjøre? Du ser min stakkars sårede gutt og kjenner min uvitenhet. Å, himmelske Fader, vis meg hva jeg skal gjøre!' Og så ble jeg ledet som av en røst som talte til meg.
. . . Bålet vårt ulmet ennå. . . Jeg ble ledet til å ta . . . aske og lage lut og legge et klede gjennomtrukket av den direkte på såret. . . Om og om igjen bløtte jeg kledet og la det inn i åpningen, . . . og hver gang kom det knust kjøtt og bensplinter ut sammen med kledet, og såret ble hvitt som kyllingkjøtt.
Etter å ha fulgt veiledningen ba jeg igjen til Herren og fikk på nytt instruksjoner like tydelig som om en lege hadde stått der og snakket til meg. Like ved sto et almetre. Av dette ble jeg bedt om å lage et . . . grøtomslag og fylle såret med dette. . . Grøtomslaget ble laget, og såret, som det måtte nesten 30 centimeter lin til for å dekke, . . . ble skikkelig forbundet.
Jeg tok den sårede gutten med til et hus . . . og la bandasje på hoften hans. Herren ledet meg som tidligere. Jeg ble minnet på at det lå en flaske balsam i min manns koffert. Dette helte jeg inn i såret, noe som i stor grad lindret Almas smerte.
'Alma, gutten min,' sa jeg, 'tror du at Herren skapte hoften din?'
'Ja, mor.'
'Herren kan skape noe der istedenfor hoften din, tror du ikke at han kan det, Alma?'
'Tror du at Herren kan det, mor?' spurte barnet i sin troskyldighet.
'Ja, gutten min,' svarte jeg, 'han har vist meg alt i et syn.'
Deretter la jeg ham behagelig på magen og sa: 'Nå ligger du slik uten å bevege deg, og Herren vil gi deg en ny hofte.'
Alma lå slik på magen i fem uker, til han hadde kommet seg helt igjen. Fleksibel brusk hadde vokst ut istedenfor leddet og leddskålen som var borte, noe som til dags dato er et mirakel for legene. . .
Det er nå nesten førti år siden, men Alma har aldri vært det minste funksjonshemmet i sitt liv, og han har reist ganske lenge som misjonær for evangeliet og [er] et levende mirakel som viser Guds kraft."12
Behandlingen var uvanlig på den tiden, og uhørt i dag, men når vi kommer i den ytterste nød, som søster Smith, må vi utøve vår enkle tro og lytte til Ånden, som hun gjorde. Når vi utøver vår tro, blir den sterkere. Som Alma sa:
"Hvis I vil . . . utøve tro i den minste grad, . . . inntil I tror så meget at I kan gi rom for en del av mine ord.
. . . Det må sikkert være [at] ordet er godt, for det begynner å opphøye min sjel, ja, det begynner å opplyse min forstand. . .
Se nå, ville ikke dette styrke eders tro?"13
Rettferdighet ledsager troen. Sterk tro oppnås ved å holde budene. Dette hjelper oss, som Paulus sa, å "ta på [oss] Guds fulle rustning".14
For dette folk finnes det noen absolutte sannheter som vår tro må hvile på. Det er grunnleggende, evige sannheter. De er:
1. Jesus, Faderens Sønn, er Kristus, verdens Frelser og Forløser.
2. Joseph Smith var redskapet som evangeliet ble gjengitt ved i sin fylde og helhet i vår tid.
3. Mormons bok er Guds ord og, som profeten Joseph Smith sa, er den sluttstenen i vår religion og et annet testamente om Jesus som Kristus og alle menneskers Forløser.
4. Gordon B. Hinckley har, som alle Kirkens tidligere presidenter, alle nøkler og all myndighet som ble gjengitt ved Joseph Smith.
Dette er Guds verk. Jeg tror og vitner om, som Paulus sa, at hvis vi "når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham",15 kan vi gå inn i fremtiden med sterkt håp og stor tillit. Vi vil få styrke til å overvinne all motgang. Vi vil fryde oss over våre velsignelser og finne fred i sjelen. Måtte det bli slik, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Pete Seeger.
2. Sitert i Lys over Norge, juli 1988, s. 6.
3. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 64.
4. 1. trosartikkel.
5. John Bartlett, red.: Familiar Quotations, 14. utg., (1968), s. 950.
6. Be Ye Not Deceived, Brigham Young University Speeches of the Year, 4. mai 1965, s. 6.
7. Stephen Moore: "Great American Century is Just Beginning", Arizona Republic, 9. jan. 2000.
8. New York Times 2000 Almanac (1999), s. 484.
9. Se Charles I. Jones: "Was an Industrial Revolution Inevitable? Economic Growth Over a Very Long Run", avhandling 7375, National Bureau of Economic Research, Cambridge, Mass., 1999, s. 32.
10. Roger W. Babson: Religion and Business (1921), s. 80.
11. Deseret News Semi-Weekly, 14. sept. 1880, s. 1.
12. "Amanda Smith", i Andrew Jenson, red., Historical Record, 9 bind (18821890), 5:8486. Avsnittinndeling og tegnsetning endret.
13. Alma 32:2729.
14. Efeserbrevet 6:11.
15. Efeserbrevet 4:13.