Et rent vitnesbyrd Eldste Joseph B. Wirthlin i De tolv apostlers quorum "Som et spesielt vitne om Jesu Kristi navn for hele verden lover jeg dere at hvis dere søker Herren, vil dere finne ham. Be, og dere skal motta. " Igjen kommer vi sammen i dette storslåtte konferansesenteret og på mange andre steder over hele verden. I løpet av denne konferansen vil vi høre og har vi hørt vitnesbyrd fra mange av Herrens tjenere. Salmisten skrev angående vitnesbyrd: "Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast."1 For siste-dagers-hellige er et vitnesbyrd "en forsikring om Guds realitet, sannhet og godhet, om Jesu Kristi læresetninger og forsoning og om at profeter i de siste dager er guddommelig kalt. . . Det er kunnskap støttet av guddommelig, personlig bekreftelse ved Den hellige ånd".2 Uttrykk for høytidelige vitnesbyrd har lenge vært viktig for Guds barn på jorden. De enkeltes vitnesbyrd har styrket denne kirken helt fra dens første tid. For eksempel: En kveld i april 1836 hadde eldste Parley P. Pratt gått tidlig til sengs med store bekymringer og tungt hjerte. Han visste ikke hvordan han skulle klare sine økonomiske forpliktelser. Hans hustru hadde vært alvorlig syk, og hans gamle mor var kommet for å bo hos dem. Et år tidligere hadde huset han holdt på å bygge, gått opp i flammer. Mens han var fordypet i tunge tanker, banket det på døren. Eldste Heber C. Kimball kom inn, og fylt av profetiens ånd fortalte han eldste Pratt at han skulle reise til Toronto i Canada, hvor han skulle "finne et folk beredt for evangeliets fylde" og at "mange [ville] bli bragt til kunnskap om sannheten".3 Tross sine bekymringer reiste eldste Pratt. Da han kom til Toronto, virket det til å begynne med ikke som om noen var interessert i å høre hva han hadde å si. Blant dem han møtte, var John Taylor, som hadde vært metodistpredikant. John tok høflig, men kjølig imot eldste Pratt. John Taylor hadde hørt forvrengte rykter om en ny sekt, deres "gullbibel" og historier om engler som hadde vist seg for en "uskolert" unggutt, som hadde vokst opp på landsbygden i New York."4 John Taylor var en klok mann som hadde søkt etter sannhet hele livet. Han lyttet til det eldste Pratt hadde å si. Blant annet lovet denne fremmede fra Amerika at alle som undersøkte evangeliet, kunne få vite selv, gjennom Den hellige ånds innflytelse, om det var sant. John Taylor spurte: "Hva mener du med 'gjennom Den hellige ånd'? . . . [Vil den gi] sikker kunnskap om prinsippene som du tror på?" Apostelen svarte: "Ja, og hvis den ikke gjør det, er jeg en bedrager."5 Da John Taylor hørte dette, tok han utfordringen og sa: "Hvis jeg finner ut at hans religion er sann, skal jeg akseptere den, uansett konsekvensene. Og hvis den er falsk, skal jeg avsløre den."6 Han ikke bare tok imot utfordringen, men han "mottok denne ånd gjennom lydighet mot evangeliet".7 Snart visste han selv det millioner andre har visst siden ­ at Jesu Kristi evangelium har blitt gjengitt til jorden. Med tiden ble denne mannen, som hadde viet sitt liv til å søke etter sannheten, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges tredje president. Med tiden har mye forandret seg i verden. Men én ting er den samme: det løftet eldste Parley P. Pratt ga John Taylor for 164 år siden, er like gyldig i dag som den gang ­ Den hellige ånd vil bekrefte sannhetene i Jesu Kristi gjengitte evangelium. Sunn fornuft bekrefter at en kjærlig himmelsk Fader ikke ville forlate sine barn uten å sørge for at de kunne lære om ham. Ett av gjenopprettelsens store budskap er at himmelens sluser er åpne. Alle som trakter etter å kjenne sannheten, kan gjennom Åndens åpenbaring selv få denne kunnskapen. Vi er velsignet som lever i en tid da apostler og profeter vandrer på jorden og bærer høytidelig og sikkert vitnesbyrd om at Jesus Kristus er Guds Sønn. Mange medlemmer ­ mange millioner ­ istemmer et stadig større kor av røster som vitner om at Gud igjen har talt til menneskene. President Joseph F. Smith erklærte: "Enhver skulle vite at evangeliet er sant, for dette er et privilegium for enhver som blir døpt og mottar Den hellige ånd. Jeg vet at evangeliet er sant og at Gud er med sitt folk, samt at hvis jeg gjør min plikt og holder hans bud, vil skyene drive bort og tåken forsvinne."8 Hvordan tilegner man seg et personlig vitnesbyrd? Studer Moronis ord. Han levde for over 1 500 år siden. Denne profeten hadde sett sitt folk bli slaktet ned og fullstendig ødelagt av borgerkrig. Han så sin nasjon bli lagt i ruiner, sine venner og kjære slått ihjel, sin egen far ­ en stor general og rettferdig mann ­ drept. Denne store profeten, Moroni, som mistet alt han elsket, sto alene. Som den siste av sitt folk var han det eneste vitne til den ødeleggelse og hjertesorg som hat og raseri fører til. Han hadde svært liten tid og svært lite plass på platene til å skrive noen få avsluttende ord. Siden hans eget folk var utryddet, skrev Moroni for vår tid. Han skrev sine dyrebare avskjedsord ­ sine siste råd ­ til oss. "Se, jeg vil råde eder," skrev han, "at når I leser dette, . . . at I tenker over hvor barmhjertig Herren har vært mot menneskenes barn. . . Overvei det i eders hjerter. Og når I mottar dette, vil jeg råde eder til å spørre Gud, den evige Fader i Jesu Kristi navn om det er sant, og hvis I spør av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og tro på Kristus, vil han åpenbare sannheten av det for eder ved den Hellige Ånds kraft."9 Jeg skulle ønske at ethvert øre kunne høre det siste vitnesbyrdet fra Moroni, denne kjempen blant mennesker, denne ydmyke Guds tjener. Ønsker du å kjenne sannheten i den hellige Skrift? Ønsker du å bryte barrierene som skiller mennesker fra kunnskapen om evige sannheter? Ønsker du å kjenne ­ virkelig kjenne ­ sannheten? Følg da Moronis råd, så vil du med sikkerhet finne det du søker. Vær oppriktig. Studer. Overvei. Be oppriktig i tro. Hvis du gjør dette, vil også du bli i stand til å stå sammen med millioner andre som vitner om at Gud igjen taler til mennesker på jorden. Et vitnesbyrd om evangeliets sannhet kommer ikke på samme måte til alle. Noen mottar det ved en enestående opplevelse som forandrer liv. Andre mottar et vitnesbyrd langsomt, nesten umerkelig, inntil de en dag ganske enkelt vet. Studer president David O. McKays ord der han forteller hvordan han i sin ungdom knelte og "ba inderlig og oppriktig og med så stor tro som en ung gutt kunne mønstre", om at "Gud måtte tilkjennegi [ham] sannheten om hans åpenbaring til Joseph Smith". President McKay fortalte at da han reiste seg, måtte han innrømme at "jeg har ikke fått noen åndelig tilkjennegivelse. Hvis jeg skal være ærlig mot meg selv, må jeg si at jeg er akkurat den samme . . . gutten som jeg var før jeg ba". Jeg vet ikke hva den unge David følte den gangen, men jeg er sikker på at han må ha vært skuffet ­ kanskje frustrert over at han ikke fikk den åndelige opplevelsen han hadde håpet på. Men det hindret ham ikke i å fortsette å søke etter denne kunnskapen. Svaret på hans bønner kom, men først mange år senere da han var misjonær. Hvorfor varte det så lenge før svaret på bønnen kom? President McKay trodde at denne åndelige tilkjennegivelsen "kom som en naturlig følge av å utføre sin plikt".10 Frelseren forkynte et lignende prinsipp: Da sannheten i Hans budskap ble dratt i tvil, erklærte han: "Om noen vil gjøre [Guds] vilje, da skal han kjenne om lærer er av Gud eller om jeg taler av meg selv."11 Mist ikke motet om svaret på din bønn ikke kommer straks. Studer, overvei, be i oppriktig tro og etterlev budene. "I skal ikke protestere fordi om I ikke ser," sa Moroni, "for I får ikke noe vitnesbyrd før eders tro er prøvd."12 Jeg husker at jeg som barn lyttet til vitnesbyrdene som de voksne i wardet bar. Disse vitnesbyrdene trengte inn i mitt hjerte og inspirerte min sjel. Overalt hvor jeg reiser i verden ­ uansett språk, uansett kultur ­ blir jeg begeistret når jeg hører de helliges vitnesbyrd. Jeg fikk nylig brev fra vårt barnebarn som er på misjon. Han skrev at medlemmer "som leser Skriften og ber, er mer villige til å dele evangeliet med andre".13 Jeg tror han har rett. Jo mer vi studerer Skriften og ber, desto større sannsynlighet er det for at vi entusiastisk deler vårt vitnesbyrd om evangeliet med andre. Husk at medlemmer av Kirken som mottar et vitnesbyrd om evangeliet, har inngått pakt om å "stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder".14 Vi er helt klart hellig forpliktet til å skaffe henvisninger til våre misjonærer. Vitner har en spesiell kunnskap og skal bære vitnesbyrd om "det som de har sett og hørt og med sikkerhet tror".15 Vi kommer med enkle, klare, direkte uttalelser om at vi vet med sikkerhet og visshet at evangeliet er sant fordi det er "tilkjennegitt [oss] ved Guds Hellige Ånd".16 Når vi bærer et slikt vitnesbyrd og taler ved Den hellige ånds kraft, blir vi lovet at "den Hellige Ånd [skal] bli utgytt for å vitne om alt hva som helst [vi] skal si".17 Vi blir velsignet personlig når vi bærer vitnesbyrd på denne måten. President Boyd K. Packer har sagt: "Du finner et vitnesbyrd når du bærer det. Et eller annet sted i din søken etter åndelig kunnskap er det et 'troens sprang', som filosofene kaller det. Det er det øyeblikk da du har kommet til kanten av lyset og trådt inn i mørket bare for å oppdage at veien foran deg kun er opplyst en meter eller to."18 Når du kommer med en fast og sikker offentlig uttalelse om din tro, tar du et slikt steg inn i det ukjente. Det har en kraftig virkning når det gjelder å styrke din egen overbevisning. Å bære vitnesbyrd får troen til å trenge dypere inn i din sjel, og du får en mer brennende tro enn før. Herren sa til dem som trofast bærer sitt vitnesbyrd: "I er velsignet, for det vitnesbyrd som I har båret, er opptegnet i himmelen, så at englene kan se det, og de fryder seg over eder, og eders synder er eder tilgitt."19 Jeg har prøvd å følge dette rådet om å bære vitnesbyrd. Jeg vil gjerne fortelle dere hvordan jeg mottok et vitnesbyrd om dette store siste-dagers verks sannhet og guddommelige natur. Jeg er redd min erfaring ikke er særlig dramatisk. Det er ingen beretning om himmelske hosianna'er eller tordnende lyder. Det er ikke en beretning om lys, ild eller flom. Men jeg har alltid visst at Gud virkelig eksisterer og er god. Så langt tilbake jeg kan huske, var det der ­ et sikkert og vedvarende vitnesbyrd om dette store verk. Noen ganger kommer den forsikringen når vi føler Frelserens kjærlighet når vi møter hans tjenere. Jeg husker at da jeg var bare fem år gammel, flyttet min familie inn i et nytt ward. Den første søndagen kom biskop Charles E. Forsberg, som var født i Sverige, bort til meg og kalte meg ved navn. Da visste jeg. Fra den store depresjonens triste og mørke dager husker jeg en fantastisk Herrens tjener ved navn C. Perry Erickson. Bror Erickson, som var entreprenør, hadde vanskeligheter med å finne arbeid. Han kunne ha isolert seg. Han kunne ha blitt bitter og sint. Han kunne ha gitt opp. I stedet var han speiderlederen min da jeg var 12 år. Han brukte utallige timer på å hjelpe meg og andre på min alder å lære, vokse og takle alle vanskeligheter med selvtillit og optimisme. Uten unntak mottok alle C. Perry Erickons speidere ørneutmerkelsen. Da visste jeg. Ja, prestedømslederes og trofaste wardsmedlemmers vitnesbyrd hjalp meg å vite. Jeg minnes min mors og fars ord. Jeg minnes deres uttrykk for tro og kjærlighet til sin himmelske Fader. Da visste jeg. Jeg visste at Frelseren virkelig var barmhjertig da jeg på anmodning fra min far, som var wardets biskop, leverte mat og klær til enkene og de fattige i wardet. Jeg visste da jeg som ung far sammen med min hustru samlet våre barn rundt oss og ga uttrykk for vår takknemlighet til vår himmelske Fader for våre mange velsignelser. Jeg visste sist april da jeg fra denne talerstolen hørte ordene fra vår profet, president Gordon B. Hinckley, som kalte Jesus sin venn, sitt forbilde, sin leder, Frelser og konge. President Hinckley sa: "Ved å gi sitt liv, i smerte og ubeskrivelig lidelse, har han bøyd seg ned for å løfte meg, og hver og en av oss, og alle Guds sønner og døtre, fra det evige mørkets avgrunn som følger døden. Han har sørget for noe bedre, en sfære av lys og forståelse, vekst og skjønnhet."20 Nå vil jeg gjerne bære mitt vitnesbyrd. Jeg vet at Joseph Smith så det han sa han så, at himlene ble åpnet og Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, viste seg for en uskolert gutt fra landsbygden i New York. Som et spesielt vitne om Jesu Kristi navn for hele verden lover jeg dere at hvis dere søker Herren, vil dere finne ham. Be, og dere skal motta. Jeg ber om at dere må gjøre dette, og vitner like til jordens ender at vår Herres og Frelsers evangelium er gjengitt til menneskene! I min venns, mitt forbildes, min Frelsers og Konges, Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Salme 19:8 2. Daniel H. Ludlow, red.: Encyclopedia of Mormonism, 5 bind (1992) 4:1470. 3. Pratt, Parley P.: The Autobiography of Parley P. Pratt, (1985), s. 110. 4. B.H. Roberts: The Life of John Taylor, (1963), s. 34. 5. Deseret News, Semi-Weekly, 18. apr. 1882. 6. The Life of John Taylor, s. 38. 7. Deseret News, Semi-Weekly, 18. apr. 1882. 8. Læresetninger fra Kirkens presidenter, s. 217. 9. Moroni 10:3­4. 10. Cherished Experiences from the Writings of President David O. McKay, red.: Clare Middlemiss, (1955), s. 16. 11. Johannes 7:17, uthevelse tilføyet. 12. Ether 12:6. 13. Brev fra eldste Andrew Cannon, 30. August 2000. 14. Mosiah 18:9. 15. L&p 52:36. 16. Alma 5:46. 17. L&p 100:8. 18. "That All May Be Edified", 1982. s. 340. 19. L&p 62:3. 20. "Mitt vitnesbyrd", Liahona, juli 2000, s. 85.