Verdens tiltrekningskraft Eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum "Mange av dem som er sterkt opptatt av det som er av denne verden, er ikke nødvendigvis i overtredelse. Men de er utvilsomt på avveie, og således' nytter de ikke sine prøvedager' (2. Ne. 9:27). For de sanne troende har verdens tiltrekningskraft ­ innbefattet dens gleder, makt, smiger, penger og fortrinn ­ alltid vært der. Nå er mye av det en gang så nyttige beskyttelsesapparatet bøyd eller knust. Dessuten blir verdens nedbrytende elementer nå markedsført gjennom overbevisende teknologi og fremmet gjennom intens mediapåvirkning som vil kunne nå nesten hvert hjem og hver minste avkrok. Alt dette når mange allerede har koplet ut alt som er åndelig, i det de sier: "Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød . . ." (Åp. 3:17). I kontrast til dette er en disippels frynsegoder av en slik art at når vi ser en stor limousin utenfor, vet vi at det ikke er oss den skal til. Guds plan er ikke en fornøyelsens plan, den er "planen for lykke". Verdens tiltrekningskraft er stor. En verdslig livsstil underbygges behendig av resonnementet "alle gjør det", og dermed gis det inntrykk av allmenn aksept. Produkter markedsføres og holdninger skapes gjennom oppfinnsomme nisjefremstøt. Peter sa: "For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av" (2. Pet. 2:19). Det finnes tallrike personlige fengsler! De som latterliggjør det som er åndelig, viser den likegladhet som Peter forutsa: "Hvor er det blitt av løftet om hans (Kristi) gjenkomst? For. . . alt (forblir) slik det har vært fra skapningens begynnelse" (2. Pet. 3:4). Slik kynisme forbinder feilaktig de stadige endringene av aktører på den jordiske scene med fravær av regissør eller manus. Akkurat som gullfisk i en bolle er det noen som ikke enser hvem som skifter ut vannet eller heller i foret (Jakob 4:13­14). Eller, lik et barnehage-barn som etter at foreldrene synes å være litt sene, høytidelig konkluderer: "Mennesket er alene i universet." Riktignok er det noen som oppriktig ønsker mer makt for å kunne gjøre det som er godt, men bare noen få er gode nok til å være mektige. Men higen etter makt og rampelys utarmer ens åndelige oksygen, og gjør en "følelsesløs" (se Efes. 4:19, 1.Ne. 17:45, Moro. 9:20). På tross av følelsesløshet er det rart at noen fortsatt hører fristende summing fra et TV-kamera på 100 meters avstand. Minner ikke den forvirrende konkurransen om prestisjefylte jordiske maktposisjoner oss om stol-leken vi lekte som barn? Faktisk vil det å være en disippel kunne forhindre at verdens æresbevisninger tilfaller oss. Som Balak sa til Bileam: "Jeg hadde tenkt å vise deg ære, men du ser at Herren har nektet deg den" (4. Mos. 24:11). Det er lite som skal til før anerkjennelsens sminke falmer. Vi gremmes når vi ser dem som en gang ble smigret av verden, lik Judas, bli utnyttet, foraktet og fjernet (L&p121:20). Ikke desto mindre trenger disses hender også å bli rettet opp så snart noen av dem er rede til det (se Heb. 12:12, L&p 81:5). Selv om vi erkjenner behovet for berettiget anerkjennelse og ros, må vi ikke glemme Jesu ord om dem som mottar verdslig heder: "De har alt fått sin lønn!" (Matt. 6:2, 5.) Det er en underliggende årsak, brødre og søstre, til denne manglende stabiliteten: De som tildeler denne verdens forbigående ting, er selv forbigående. De kan ikke tildele det som er varig, fordi de selv ikke er i besittelse av det. Noen, som aner dette, men allikevel ser så lite, vil ha alt nå. Slike triste observasjoner som de foregående berettiger til flere konkrete forslag. For det første, intet botemiddel er mer virkningsfullt enn å søke ­ mer enn vi gjør ­ Den hellige ånds gaver. La oss likeledes anerkjenne familiens spesielle rolle. Som James Q. Wilson skrev: "Vi lærer å omgås folk i denne verden fordi vi lærer å omgås medlemmene av vår familie. De som flykter fra familien, flykter fra verden. Berøvet for (familiens) hengivenhet, opplæring og utfordringer møter de uforberedt (verdens) prøvelser, dom og krav." (The Moral Sense [1993], s. 163.) Hvor ironisk er det ikke at noen "drar til et land langt borte" (Luk. 15:13) og forlater den styrke som familiehaven er ­ hvor det kan være endel ugress ­ til fordel for en ørken med ustabil buskvekst. Personlig rettskaffenhet, gudsdyrkelse, bønn og skriftstudium ­ er så avgjørende for å kunne "avlegge det naturlige mennesket" (Mosiah 3:19). Vær derfor på vakt når noen krever offentlig toleranse for hva enn de måtte gi seg hen til privat. Uansett om vi er unge eller gamle trenger vi å være gode venner, men også å velge våre venner med omhu. Ved å velge Herren først blir vårt valg av venner enklere og mye tryggere. Tenk på kontrasten mellom vennskapet i Enoks by og i byene Sodoma og Gomorra. Innbyggerne i Enoks by valgte Jesus og et livsmønster som gjorde dem til evigvarende venner. Veldig mye avhenger av hvem og hva vi søker først. Vi kan også tilegne oss de åndelige refleksene til Josef i Egypt. Da han ble fristet, "flyktet" han (1. Mos. 39:12), og viste at han både var modig og rask til bens. Både ungdom og voksne må komme seg unna omstendigheter og situasjoner som er truende. De fortapte sønner som vender tilbake, er aldri mange nok, men med jevne mellomrom er det noen som kommer tilbake fra "et land langt borte" (Luk. 15:13). Selvsagt er det bedre at vi ydmyker oss "for ordets skyld" enn at vi blir tvunget til det på grunn av omstendighetene, men det siste gjør likevel nytten (se Alma 32:13­14). Hungersnød kan føre til åndelig hunger. Lik den fortapte sønn kan også vi dra til "et land langt borte", som ikke trenger å være lenger borte enn en uanstendig rockekonsert. Avstanden til landet "langt borte" måles ikke i mil, men i hvor langt vårt hjerte og sinn er fra Jesus (se Mosiah 5:13). Trofasthet, ikke geografi, er den avgjørende faktor. Åndelige følelser kan fortsatt vinne frem, selv med alle verdens fristelser og prøvelser. Tvil om tvil kan trenge inn. De raske løsningene kurerer egentlig ikke verdslighetens tomhet og kjedsommelighet. Videre oppdager noen som iherdig strever for å nå de verdslige høyder, at de kun havner på en liten forhøyning av sand. De har arbeidet så hårdt for å komme dit. Hvorfor skal vi egentlig trakte etter rikdom hvis vi kun bruker "penger på det som er uten verdi . . . og som ikke tilfredsstiller" (2. Ne. 9:51). I likhet med Jesus kan vi beslutte, daglig eller hver gang det måtte dukke opp, å "ikke gi akt" på fristelser (L&p20:22).Vi kan møte irritasjon med et smil istedenfor å bli sur, eller gi varm ros istedenfor å vise kald likegyldighet. Ved at vi er forståelsesfulle istedenfor utålmodige, vil andre på sin side kunne bestemme seg for å vente litt lenger før de slipper alt løs. Kjærlighet, tålmodighet og mildhet kan være like smittsomt som uhøflighet og frekkhet. Vi kan holde døren åpen for forløsende turbulens, individuelt og generelt (se 2. Ne. 28:19). Hjerter som er så sterkt knyttet til ting av denne verden, vil kunne trenge å bli knust (L&p 121:35). Enkelte som er opptatt med alt annet enn det som hører Gud til, kan trenge en advarsel (se Mosiah 5:13). Mange av dem som er sterkt opptatt av det som er av denne verden, er ikke nødvendigvis i overtredelse. Men de er utvilsomt på avveie, og således" nytter de ikke sine prøvedager" (2. Ne. 9:27). Allikevel er det noen som stolt "lever uten Gud i verden" (Alma 41:11), med porter og dører låst fra innsiden. Men merk dere, brødre og søstre: Folk som er for opptatt med seg selv, vil uunngåelig skuffe andre. La oss innta den holdningen som Brigham Young anbefalte: ". . .Si til åkrene, . . . buskapene, . . . gullet, . . . sølvet, . . . verdisakene, . . . bygningene, . . . de personlige eiendelene, og til hele verden: gå til side, forsvinn fra mine tanker, for jeg skal gå opp for å tilbe Herren" (Deseret News, 5. jan. 1854, s. 2). Til verden kan en si "gå til side" på mange måter. Ektemenn og hustruer kan fra tid til annen" samtale med hverandre" og "gjøre opp status". Mindre korrigeringer kan trenges, og dessuten kan slike samtaler få større betydning enn vi aner. Dessverre er mange par alt for travelt opptatt. Øyeblikkene er molekylene som utgjør evigheten! President Hinckley ga oss følgende råd for mange år siden: "Det er ikke så mye de store begivenhetene som det er de små dagligdagse beslutningene som stikker ut kursen for vårt liv. . . Vårt liv er i realiteten sluttsummen av våre tilsynelatende ubetydelige beslutninger og vår evne til å leve opp til de beslutningene." ("Caesar, Circus, or Christ?", BYU Speeches of the Year [1965]. s.3.) Heldigvis kan våre feiltrinn snart bli oppslukt av standhaftig omvendelse, ved å utvise tro til å prøve igjen ­ uansett om det er i en oppgave eller i et forhold. Slik standhaftighet er faktisk en stadfestelse av vår sanne identitet. Guds åndebarn trenger ikke å bli permanent bragt ned, når de løftes opp av Jesu forsoning. Kristi uendelige forsoning trer derfor i kraft overfor våre avsluttede feilgrep. Sagt med bønnen i denne salmen: Jeg har lett for å vandre bort, Herre, jeg vet det, Jeg har lett for å forlate den Gud jeg elsker. Her er mitt hjerte, grip det og besegl det, besegl det så jeg kan få bo hos deg i det høye. ("Come Thou Fount of Every Blessing", Hymns [1948], nr. 70). Når vi vil motstå verdens tiltrekningskraft, hjelper det også å vite at den livskurs vi følger, selv om den er ufullkommen, generelt er akseptabel for Herren (se Lectures on Faith [1985], s.57). Når vi er tilstrekkelig hengivne, kan de stillferdige forsikringene komme. Stadfestelsen av vår verdi kommer egentlig fra å vite hvem vi er, og ikke bare hva vi gjør. Jesu søkende ord lød: "Hva slags menn [og kvinner] burde I altså være? Sannelig sier jeg eder: Likesom jeg er" (3. Ne. 27:27, se også Matt. 5:48, 3. Ne. 12:48). Gode gjerninger styrker visselig vår karakter og øker vår kapasitet, men jordiske omstendigheter og muligheter varierer sterkt. Men midt i dette kan vi fortsatt bli mer lik Kristus i vår kapasitet til å være ­ mer kjærlig, mild, tålmodig og lydig. Ved å legge større vekt på hva vi er enn bare på hva vi gjør, vil vårt ansikt utad og innad være det samme ­ en Kristi mann eller kvinne. Vår virkelige verdi er ikke avhengig av jordisk anerkjennelse. Egentlig kan verden faktisk betrakte oss som "svake" og "dåraktige" (se 1. Kor. 1:27). Mot dette står imidlertid en slik guddommelig forsikring: "Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn" (Rom. 8:16). Gud er uendelig mye mer interessert i at vi får en plass i hans rike enn i vår plassering på et verdslig organisasjonskart. Vi kan bekymre oss over grensene for vår personlige innflytelse, men han er opptatt av vår evne til selvkontroll. Vår Fader vil at vi skal komme hjem, og ta med oss vår reelle karakterbok ­ oss selv. Allikevel er vi fortsatt regelmessig involvert i sjalusi og stridigheter om penger, råderett, fornærmelser, eller at "den beste kledningen" og "gjøkalven" gis til en annen (se Luk. 15:22­23). Sann tilhørighet oppnås når vi vet hvem vi er og hvem vi virkelig tilhører. Husker dere de populære strofene i Spelemann på taket om Anatevka? Der "vet alle hvem han er og hva Gud forventer at han skal gjøre" (Joseph Stein, Spelemann på taket [1964], 3, uthevelse tilføyet), og til dette kan vi tilføye "og hva Gud forventer at han skal være". Ja, det står oss fritt å velge de jordiske belønninger og deres korte levetid. Men foran oss vil det store øyeblikk finne sted når hvert kne skal bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Kristus (se Mosiah 27:31, L&p 88:104). Da vil galleriene og de jordiske tronene være tomme. Selv den store og romslige bygning vil falle ­ og det vil merkes (se1. Ne. 8:26­28). Da vil også de som har levet uten Gud i verden, erkjenne at Gud er Gud (se Mosiah 27:31). I mellomtiden skulle hans karakter og egenskaper påkalle tilbedelse og etterlevelse fra vår side. Er det ikke stort, brødre og søstre, at Gud, som vet alt, allikevel bruker tid på å lytte til våre bønner? Hva har virkelig verden å tilby oss, sammenlignet med dette kosmiske faktum? En runde med applaus, et flyktig øyeblikk med beundring, eller et anerkjennende blikk fra en fantom-Caesar? Må Gud velsigne oss med å se tingene som de virkelig er og som de virkelig vil bli (se Jak. 4:13, L&p 93:24), og må vi gi Gud æren og prisen, hvilket jeg nå gjør. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.