Et voksende vitnesbyrd President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap "Når jeg ser tilbake på mitt liv, gjenkjenner jeg én kilde til ualminnelig styrke og velsignelse. Det er mitt vitnesbyrd og min kunnskap om at Jesus er Kristus." Mine kjære brødre og søstre og venner, jeg har levd lenge. Når jeg ser tilbake på mitt liv, gjenkjenner jeg én kilde til ualminnelig styrke og velsignelse. Det er mitt vitnesbyrd og min kunnskap om at Jesus er Kristus, alle menneskers Frelser og Forløser. Jeg er dypt takknemlig for at jeg hele mitt liv har hatt den enkle tro at Jesus er Kristus. Dette vitnesbyrdet har blitt bekreftet for meg hundrevis av ganger. Det er min sjels høyeste kunnskap. Det er mitt vesens åndelige lys. Det er hjørne-steinen i mitt liv. Som en av de minste blant dere, men i mitt kall som en av hans apostler, vitner jeg om Kristus som vår Frelser og verdens Forløser. Siden dette vitnesbyrdet har blitt formet av et helt livs erfaringer, krever dette nødvendigvis at jeg forteller om opplevelser som er meget personlige av natur. Men dette vitnesbyrdet er mitt, og jeg føler at Frelseren vet at jeg vet at han lever. Den første hjørnesteinen i mitt vitnesbyrd ble lagt for lenge siden. Et av mine tidligste minner er at jeg hadde et skremmende mareritt som lite barn. Jeg husker det godt ennå. Jeg må ha skreket i frykt om natten. Min bestemor vekket meg. Jeg gråt, og hun tok meg i armene sine og klemte meg og trøstet meg. Hun hentet en bolle med noe av den rispuddingen som jeg var så glad i og som var blitt igjen etter middagen, og jeg satt på fanget hennes mens hun matet meg. Hun sa til meg at jeg var trygg i huset vårt, for Jesus våket over oss. Jeg følte at det var sant da, og jeg tror det fremdeles. Jeg ble trøstet både på legeme og sjel og gikk fredfull til sengs igjen, forsikret om den guddommelige realitet at Jesus virkelig våker over oss. Denne første minneverdige opplevelsen førte til andre sterke bekreftelser på at Gud lever og at Jesus er vår Herre og Frelser. Mange av disse kom som svar på oppriktig bønn. Når jeg som barn mistet ting som den dyrebare lommekniven min, lærte jeg at hvis jeg ba inderlig nok, fant jeg det som regel. Og jeg var alltid i stand til å finne de bortkomne kuene jeg var ansvarlig for. Av og til måtte jeg be mer enn én gang, men mine bønner syntes alltid å bli besvart. Noen ganger var svaret nei, men oftest var det positivt og bekreftende. Selv når det var nei, lærte jeg at i Herrens store visdom var svaret jeg fikk, til beste for meg. Min tro fortsatte å vokse som byggesteiner ble lagt oppå hjørnesteinen, linje på linje og bud på bud. Det er altfor mange av disse til at jeg kan nevne dem hver for seg, og noen er for hellige til å kunne uttales. Disse tidlige trosfrø spiret enda mer da jeg som ung gutt i Det aronske prestedømme fikk en direkte bekreftelse av de tre vitners vitnesbyrd om at Mormons bok er sann. Min stavspresident var president Henry D. Moyle, og hans far var James H. Moyle. Om sommeren besøkte bror James H. Moyle sin familie, og han gikk sammen med oss i det lille wardet i den sydøstre delen av Saltsjødalen. En søndag fortalte bror James H. Moyle oss om en helt spesiell opplevelse. Som ung mann dro han til University of Michigan for å studere jus. Mens han var i ferd med å avslutte studiene, fortalte faren ham at David Whitmer, et av vitnene om Mormons bok, fremdeles var i live. Faren foreslo for sin sønn at han kunne stoppe på vei tilbake til Salt Lake City for å snakke med David Whitmer ansikt til ansikt. Bror Moyles hensikt var å spørre ham om hans vitnesbyrd om gullplatene og Mormons bok. Under besøket sa bror Moyle til David Whitmer: "Sir, du er en gammel mann, og jeg er ung. Jeg har studert om vitner og vitnesbyrd. Vær så snill å fortelle meg sannheten om vitnesbyrdene om Mormons bok." David Whitmer sa da til denne unge mannen: "Ja, jeg holdt gullplatene i mine hender, og det var en engel som viste oss dem. Mitt vitnesbyrd om Mormons bok er sant." David Whitmer var ikke i Kirken, men han fornektet aldri sitt vitnesbyrd om engelens besøk, om at han holdt gullplatene eller om at Mormons bok er sann. Det at jeg med mine egne ører fikk høre om denne bemerkelsesverdige opplevelsen direkte fra bror Moyles lepper hadde en mektig bekreftende virkning på mitt voksende vitnesbyrd. Fordi jeg hadde hørt det, følte jeg at det var bindende for meg. En av grunnsteinene i mitt vitnesbyrd kom da jeg som ung mann var på min første misjon i Brasil. På den tiden var vårt arbeid fruktløst og vanskelig. Vi kunne ikke se for oss den store utøsning av Herrens ånd som har kommet i dette landet og nabolandene i Syd-Amerika, Mellom-Amerika og Mexico i de mellomliggende årene. For 60 år siden var det bare én stav i alle disse landene. Nå er det 643 staver i Latin-Amerika. Jeg tror det bare er begynnelsen. Det som har skjedd, overgår mine villeste håp og drømmer. Det er ett av de mange mirakler vi har sett. Det er mitt vitnesbyrd at alt dette ikke kunne ha skjedd uten Herrens guddommelige inngripen, han som våker over dette hellige verk, ikke bare i Latin-Amerika, men i alle land i verden. I mitt lange liv har jeg funnet en fred, glede og lykke som overgår mine dristigste forventninger. En av mine største velsignelser har vært mitt ekteskap med en utvalgt Guds datter. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte og min sjel. På hennes ånds vinger er jeg blitt båret.1 Vi giftet oss i Salt Lake tempel for 57 år siden, mens jeg var soldat under Den annen verdenskrig og ikke visste om jeg ville komme levende tilbake. Hennes sterke, urokkelige tro og støtte har styrket mitt eget vitnesbyrd i tider med utfordringer og vanskeligheter. Min uunngåelige evige reise, hvis jeg får denne velsignelse, vil bli vidunderlig med henne ved min side. En annen stor velsignelse jeg har fått, har vært å se barn komme inn i vår familie, til tross for at vi trodde vi aldri skulle få noen. Vår glede har blitt større når vi har fått barnebarn og oldebarn. Det var kun ved en prestedømsvelsignelses kraft at dette kunne skje. Men sammen med velsignelsene har jeg fått noen vanskelige utfordringer og sorger. Jeg er takknemlig for det disse motgangene har lært meg. Som ung mann opplevde jeg Den store depresjonen, da banker gikk overende og så mange mistet jobb og hjem og ble gående og sulte. Jeg var heldig som hadde en jobb på en hermetikkfabrikk som betalte 25 cent i timen. Jeg var kanskje ikke verd mer. Men den hjalp meg til å få utdannelse. Jeg var i det militære i tre lange år under Den annen verdenskrig. En gang da det var fare for at skipet vårt skulle kullseile i en skrekkelig storm i Stillehavet, overlot jeg meg selv i Herrens hender og lovet ham i inderlig bønn at hvis jeg overlevde, ville jeg forsøke å tjene ham alle mitt livs dager. Til tider har jeg snublet og vært mindre enn jeg skulle ha vært. Vi opplever alle disse smertefulle, avgjørende, vanskelige avgjørelsene som flytter oss opp på et høyere åndelig plan. De er vårt livs Getsemane'er som fører med seg store smerter og kvaler. Noen ganger er de for hellige til å omtales offentlig. Det er de avgjørende erfaringer som bidrar til å rense oss for urettferdige ønsker om det som hører verden til. Etter hvert som verdslighetens skjell faller fra våre øyne, ser vi klarere hvem vi er og hvilket ansvar vi har når det gjelder vår guddommelige fremtid. Jeg erkjenner i ydmykhet at disse mange erfaringene har gitt næring til en sikker kunnskap om at Jesus er vår Frelser og Forløser. Jeg har hørt hans røst og følt hans innflytelse og nærhet. De har vært som en varm åndelig kappe. Det forunderlige ved det er at alle som bevisst streber etter å holde budene og oppholde sine ledere, i en viss grad kan få den samme kunnskap. Det store privilegium å virke for Mesterens sak kan gi stor tilfredsstillelse og indre fred. De forente vitnesbyrdene og troen til de tidlige medlemmer av Kirken førte dem fra Palmyra til Kirtland, og fra Nauvoo til Saltsjødalen. Til syvende og sist vil den troen etablere dette verk over hele verden. Denne styrken i vitnesbyrd og tro beveger Guds verk fremover på en enestående måte. Herrens kraft er i dette verk, som vi har vært vitne til i alt det fantastiske som har skjedd i vår tid. President Gordon B. Hinckley presiderer over det som trolig er det største antall trofaste mennesker som noen gang har levd på jorden. Jeg vitner om at han virkelig er en stor profet. Han trenger trofaste følgesvenner. Kirkens store styrke skyldes våre kollektive og individuelle vitnesbyrd, som har vokst frem av våre egne prøvelser og vår trofasthet. De helliges trofasthet har gjort det mulig å bygge dette store konferansesentret og innvie det i Herrens navn på denne historiske dagen. Det er enestående i hele verden. Så forunderlige og store er Herrens gjerninger i vår tid. Som et folk er vi ennå ikke det vi burde være ­ ikke på langt nær. Men jeg håper vi vil jobbe hardere for å bli et mer rettferdig folk, verdig til å fortsette å motta himmelens velsignelser. Økningen i tempelbyggingen i vår tid har vært utrolig. På grunn av president Hinckleys profetiske visjon har vi nå mange templer i mange land over hele verden. Dette bemerkelsesverdige resultatet har vært mulig på grunn av trofaste tiendebetalere. Dette har i sin tur fått Herren til å innfri løftet som han uttalte gjennom Malaki: "Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!"2 Alle disse utsøkte, hellige bygningene er et vitnesbyrd om vår tro på at Frelseren brøt dødens bånd og åpnet veien for oss til å inngå pakter som vil være bindende i en annen verden. I likhet med Alma kan jeg vitne om at "alt tyder på at der er en Gud, ja, endog jorden og alt som er på den, ja, dens bevegelser og alle planetene som beveger seg på sine fastsatte baner vitner om at der er en Suveren Skaper".3 I en åpenbaring til profeten Joseph Smith som jeg vet er sann, vitnet Frelseren om seg selv med disse ord: "Jeg er det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden; og . . . jeg er i Faderen og Faderen i meg, Faderen og jeg er ett."4 Herren har lovet "at hver sjel som avstår fra sine synder og kommer til meg, og påkaller mitt navn og lyder min røst og holder mine bud, skal skue mitt åsyn og vite at jeg er".5 Da jeg ble kalt til det hellige apostelembedet for mange år siden, tilskyndet mitt sikre vitnesbyrd meg til å vitne med disse ord ved den anledningen: "Jeg forstår at hovedkravet for å ha det hellige apostelembedet er at man skal være et personlig vitne om at Jesus er Kristus og den guddommelige Forløser. Kanskje det er på dette grunnlag alene jeg kan være kvalifisert. Denne sannhet er meddelt meg ved Guds ånds ubeskrivelige fred og kraft."6 Siden jeg tok imot dette kallet for mange år siden, har mitt sikre vitnesbyrd blitt sterkt foredlet. Dette er på grunn av mitt ubestridelige vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, Guds Sønn. Mitt høyeste ønske er å være sann og trofast til mine dagers ende på denne jord. Jeg ber om at vi alle vil være det, i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Se 2. Ne. 4:25. 2. Mal. 3:10. 3. Alma 30:44. 4. L&p 93:2­3. 5. L&p 93:1. 6. Lys over Norge, april 1979, s. 34.