Eldste Robert C. Oaks
i De sytti
Når vi vet hvor viktig budskapet er, hvilken hjelp Ånden gir, hvor mange misjonærer vi har og hvor enorm marken er som allerede er hvit til høsten, er 300 000 nye konvertitter pr. år ikke på langt nær nok.
Jeg fryder meg over å høre profeten stå ved denne talerstolen og fortelle hvordan han ser Herrens verk rulle frem for å fylle jorden, lik stenen som ble revet ut, men ikke med hender, som Daniel så i sitt syn (se Dan. 2:3435).
Dette verket drives frem av Herrens ånd og ved utøvelse av prestedømsmyndighet som er gitt til menneskene. Men det ruller frem på hjulene til misjonærarbeidet som utføres av dem som har tatt imot Herrens kall til å "gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark. 16:15).
Jesu Kristi evangelium har i all sin renhet, skjønnhet og enkelhet blitt gjengitt til jorden i de siste dager gjennom den store profet i denne evangelieutdelingen, Joseph Smith.
Vi som har smakt evangeliets søte frukt, kjenner det som en kilde til tro, håp og fred en konstant kilde til glede. Det er i sannhet en sjelden juvel som må skattes, og en sjelden juvel som må deles med andre. 60 000 heltidsmisjonærer er med i denne prosessen. Deres innsats, sammen med stavsmisjonærenes og medlemmenes innsats, førte til 300 000 nye konvertitter i fjor.
Men det er ikke nok. Når vi vet hvor viktig budskapet er, hvilken hjelp Ånden gir, hvor mange misjonærer vi har og hvor enorm marken er som allerede er hvit til høsten, er 300 000 nye konvertitter pr. år ikke på langt nær nok.
Faktisk oppfordret president Hinckley i fjor medlemmene til å øke antall konvertitter i betydelig grad. Vi følger ennå ikke profetens inspirerte oppfordring.
Det er det profeter gjør, de hjelper oss å nå nye høyder. President David O. McKay uttalte: "Ethvert medlem en misjonær."1 President Kimball: "Forleng dine steg"2 og "gjør det nå".3 President Benson: "Oversvøm . . . jorden med Mormons bok"4 og nå president Hinckley: "Øk antall konvertitter og hold på dem." Trenger vi mer konkrete instruksjoner?
La meg repetere de fire instruksjonene vi har fått for medlem-misjonærarbeidet:
1. Ved bønnens hjelp finne ut hvem blant dine venner og naboer som vil være mest mottakelig for evangeliets budskap.
2. Presentere dem for misjonærene.
3. Selv være med på å undervise i evangeliet, fortrinnsvis i ditt eget hjem.
4. Integrere dine venner og andre nye medlemmer i kirken ved å være oppmerksom og hjelpsom.
Ved hjelp av denne enkle, tette oppfølgningen kan vi øke antallet konvertitter, og viktigere enda, vi kan hjelpe nye konvertitter til å komme helt med i fellesskapet. Økt oppslutning fra medlemmenes side er den eneste måten å øke antall konvertitter på.
Vi har hørt alt dette mange ganger. Hvorfor er vi ikke flinkere til å skaffe henvisninger? Det skyldes ikke dovenskap, for siste-dagers-hellige er ikke et dovent folk. Jeg tror at frykt for å bli avvist eller frykt for å skade et vennskap er mer vanlige hindringer når det gjelder å dele evangeliet med andre.
Men er denne frykten berettiget? Når du gir en venn en invitasjon til å møte misjonærene, tilbyr du ham eller henne noe svært verdifullt og kjært. Kan det være støtende? Søster Oaks og jeg har ikke opplevd det. Vi har tvert imot oppdaget at når vi tilbyr å dele evangeliet med noen, blir vennskapet styrket, selv om vennene kanskje ikke tar imot evangeliets budskap.
Tenk deg at du blir invitert hjem til en venn til frokost. På bordet ser du en stor mugge nypresset appel-sinjuice som verten skjenker i glasset sitt fra. Men han tilbyr ikke deg noe. Til slutt spør du: "Kan jeg få et glass appelsinjuice?"
Han svarer: "Å, jeg beklager. Jeg var redd du ikke likte appelsinjuice og ville ikke fornærme deg ved å tilby noe du ikke ville ha."
Det høres absurd, men det er ikke så stor forskjell på det og at vi kvier oss for å tilby noe som er langt søtere enn appelsinjuice. Jeg har ofte vært redd for hva jeg skulle svare hvis en venn spør hvorfor jeg nølte, når jeg møter ham på den andre siden av sløret.
En historie som ble fortalt av eldste Christoffel Golden fra Syd-Afrika, forsterket denne bekymringen. Han var nylig i Lusaka i Zambia, der han var til stede på et møte for nye konvertitter. En veltalende, velkledd fremmed med en Mormons bok i hånden kom inn. Han opplyste at han hadde kjørt forbi møtehuset mange ganger og lurt på hvilken kirke som hadde møter der og hvilken lære de forkynte.
Ved avslutningen av møtet reiste denne mannen seg og løftet Mormons bok høyt i været og spurte: "Hvorfor har dere holdt denne boken skjult for folk i Lusaka? Hvorfor har dere holdt den hemmelig?"
Da jeg hørte denne historien, krympet jeg meg ved tanken på at en venn en dag kanskje ville spørre meg: "Hvorfor har du holdt Mormons bok og dens budskap om sannhet og frelse for deg selv?"
Mitt svar: "Jeg var redd det ville skade vårt vennskap," vil ikke være særlig tilfredsstillende hverken for meg eller min venn.
Brødre og søstre, jeg ber om at vi må legge vår frykt og vår tilbakeholdenhet bak oss og ikke mer holde den store skatten vi har, for oss selv.
En siste tanke om misjonærarbeidet: Den korte tiden jeg var i Sydøst-Afrika, ble jeg overveldet over den bemerkelsesverdige innsats eldre misjonærektepar gjør. Hver eneste dag bidrar de i betydelig grad til å styrke medlemmene og rulle stenen som ble revet løs, men ikke med hender, fremover på dens evige kurs. Hvilket fantastisk lag de er når det gjelder rettskaffenhet, i samarbeid med de yngre misjonærene og lokale medlemmene.
Enten de virker som ledere, proselytterer, arbeider i templet, yter humanitærhjelp, velferdsarbeid eller underviser i Kirkens skoleverk, yter disse erfarne menneskene med sine vitnesbyrd en innsats som ikke kan måles. Og uten unntak ser jeg at de høster stor personlig tilfredsstillelse ved sin tjeneste.
Hvis du er pensjonist eller befinner deg i den alderen og lurer på hva du kan gjøre av nyttige ting resten av livet, bør du ta kontakt med biskopen. La ham vise deg listen over alle de spennende misjonæranledninger som finnes.
Ta din ektefelle i hånden i dag og se om dere ikke er enige om at det beste for alle, også for deres barnebarn, ville være at dere tok imot et kall til å tjene Herren som misjonærer. Dette er hans verk, og han innbyr oss til å gjøre felles sak med ham i det.
Jeg vitner om at Gud, vår evige Fader, og hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, lever. Kristus kom til jorden og oppfylte sitt kall som hele menneskehetens Forløser. Jeg vitner om at hans evangelium har blitt gjengitt i sin fylde, og at det er en levende profet, Gordon B. Hinckley, som leder dette verket under ledelse av Faderen og Sønnen. Og jeg gjør det i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Conference Report, apr. 1959, s. 122.
2. "Den sanne vei til liv og frelse", Lys over Norge, okt. 1978, s. 5.
3. "Always a Convert Church", Ensign, sept. 1975, s. 3.
4. "Mormons bok skal oversvømme hele jorden", Lys over Norge, jan. 1989, s. 3.
Previous
