Din største utfordring som mor President Gordon B. Hinckley "Jeg har ikke noen bedre løsning på den heslige praksis som møter våre unge, enn mors undervisning, gitt i kjærlighet og med en advarsel som ikke er til å misforstå." Jeg ville ha vært fornøyd om vi hadde avsluttet møtet nå. Vi har fått god undervisning. Jeg berømmer presidentskapet for deres fremragende taler. Dere skal vite at de har vært bekymret og bønnfalt Herren om å hjelpe dem under forberedelsen og fremførelsen. Vi står alle i gjeld til dere, søster Smoot, søster Jensen og søster Dew. Dere har gjort godt arbeid. Jeg ser det som en kjær anledning å få tale til dere. Ingen annen forsamling er som denne. Vi taler fra Tabernaklet på tempelplassen i Salt Lake City. Men dere hører på oss fra nesten alle verdenshjørner. Dere er forsamlet over hele USA og Canada, over hele Europa og Mexico, Sentral-Amerika og Syd-Amerika. Dere er som ett i denne store forsamlingen, selv om dere befinner dere i Asia, det sydlige Stillehav og andre fjerne land. Dere er alle ett av hjerte. Dere er forsamlet fordi dere elsker Herren. Dere har et vitnesbyrd og en overbevisning om at han lever. Dere ber til Faderen i Jesu navn. Dere forstår hvilken makt bønn har. Dere er hustruer og mødre. Dere er enker og enslige mødre med tunge byrder på deres skuldre. Dere er nygifte kvinner, og dere er kvinner som ennå ikke er gift. Dere er en enorm forsamling kvinner i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Dere tilhører denne fantastiske organisasjonen, det er over 4 millioner av dere. Ingen kan stipulere hvilken enorm kraft til det gode dere kan bli. Dere er hjemmets voktere. Dere er hjemmets forvaltere. Med søster Dew oppfordrer jeg dere til å stå rakrygget og sterke i forsvar av de store dyder som har vært selve ryggraden i vår sosiale fremgang. Når dere er forenet, har dere ubegrenset makt. Dere kan utrette hva som helst dere ønsker. Å, hvilket stort, stort behov det er for dere i en verden med smuldrende verdier og hvor motstanderen synes å ha så stor kontroll. Jeg føler stor respekt og beundring for dere unge kvinner som ganske nylig har kommet inn i Hjelpeforeningen. Dere har i stor grad klart den påkjenning som følger med ungdomstiden. Dere har holdt dere ubesmittet av verden. Dere har holdt dere fri for virkningene av urettferdighet. Dere er de beste av Kirkens gode ungdom i deres modningsprosess. Dere har greid det så langt, rene, vakre og dydige. Jeg gratulerer dere av hele mitt hjerte. Jeg berømmer dere enslige kvinner. Dere har følt mye ensomhet. Dere har opplevd engstelse, frykt og fortvilt lengsel. Men dere har ikke latt det ta overhånd. Dere har fortsatt tilværelsen og gitt bemerkelsesverdige og flotte bidrag underveis. Gud velsigne dere, mine kjære søstre og venner. I kveld kan jeg ikke tale direkte til dere alle. Jeg har valgt ett utsnitt av denne enorme forsamlingen, og det er dere som er mødre. Jeg kan vel også ta med de som kommer til å bli mødre. Hvilken stor innsats dere har gjort som mødre. Dere har født og oppdratt barn. Dere har inngått partnerskap med vår himmelske Fader om å gi hans sønner og døtre jordisk erfaring. De er hans barn og de er deres barn, kjød av deres kjød, som han vil holde dere ansvarlige for. Dere har frydet dere over dem, og i mange tilfeller har dere sørget. De har gitt dere lykke som ingen annen kunne gi. De har gitt dere smerte som ingen annen kunne gi. I det store og hele har dere gjort en bemerkelsesverdig jobb med å oppdra dem. Jeg har mange ganger sagt at jeg tror vi har den fineste generasjon ungdommer denne Kirken noen gang har hatt. De har bedre utdannelse, de har bedre motivasjon, de kjenner Skriften, de etterlever Visdomsordet, de betaler sin tiende, de ber. De prøver å gjøre det rette. De er intelligente og dyktige, rene og friske, attraktive og gløgge. De utgjør et betydelig antall. Flere reiser på misjon enn noen gang. Flere gifter seg i templet. De vet hva evangeliet handler om, og de forsøker å etterleve det. De ser hen til Herren for å få hans veiledning og hjelp. Men det er trist å måtte si at mange av våre unge faller utfor. De prøver den ene tåpelige tingen etter den andre, det virker som de aldri blir tilfreds før de havner ned i en grøft de ikke kan komme opp av ved egen hjelp. Noen av våre egne er blant dem, og det er dere mødre som bærer sorgens byrde som følger med. De er deres sønner og døtre. Derfor vil jeg i kveld, i håp om at jeg kan være til hjelp, tale til dere. I noen tilfeller kan det være for sent, men i de fleste tilfeller har dere ennå mulighet til å veilede og overtale, til å gi kjærlig undervisning, til å lede an på fruktbare og produktive måter ­ bort fra fastlåste situasjoner som ikke fører til noe godt. Dere har ikke noe mer dyrebart i denne verden enn deres barn. Når dere blir gamle, når håret blir hvitt og kroppen sliten, når dere helst vil sitte i en gyngestol og meditere over livet, vil ikke noe være så viktig som spørsmålet om hvordan det har gått med barna deres. Ikke pengene dere har tjent. Ikke bilene dere har eid. Ikke det store huset dere bor i. Det viktigste spørsmålet som vil dukke opp igjen og igjen, vil være "Hvor bra har barna mine klart seg?" Hvis svaret er at de har klart seg svært bra, da vil deres lykke være fullkommen. Hvis det har gått dem mindre bra, vil ikke noen annen tilfredsstillelse oppveie det tapet. Derfor ber jeg dere innstendig i kveld, mine kjære søstre. Sett dere ned og vurder debet og kredit i deres rolle som mor. Det er ikke for sent. Når alt annet svikter, så har dere bønnen og Herrens løfte om hjelp i deres prøvelser. Men ikke utsett det. Begynn nå, enten barnet er 6 eller 16. Jeg er blitt fortalt at det i dette området nylig ble avholdt et stort arrangement som trakk 10 000 ungdommer. Jeg er overbevist om at noen av dem var våre egne. Det meldtes at aftenens underholdning inneholdt utuktige og ugudelige handlinger. De var avskyelige og nedrige. De representerte livets mest simple sider. Det fantes ikke noe vakkert ved dem. Det var bare stygt og fordervet. Det var tarvelighet av verste type. Disse ungdommene betalte fra 35 til 50 dollar i inngangsbillett. I mange tilfeller kom de pengene fra foreldrene. Lignende ting foregår over hele verden. Noen av deres sønner og døtre gjør det mulig for distributører av slik heslighet å profitere høyt på sin ugudelige satsing. Deseret News bragte forrige søndag en utførlig artikkel om illegale, såkalte "rave-fester". De holdes fra kl. 03.00 til 07.30 søndag morgen. Her danser unge menn og kvinner fra sist i tenårene til tidlig i 20-årene til metalliske rytmer fra såkalt musikk som strømmer ut fra en mengde høyttalere og forsterkere. "Noen har på seg perlekjeder i skinnende farger, andre vifter med glødestaver. Noen har smokk i munnen, mens andre har malte ansikter." (Deseret News, 17. sept. 29000, s. B1.) Narkotika skifter hender mellom selger og bruker for 20 til 25 dollar pr. pille. Jeg har ikke noen bedre løsning på den heslige praksis som møter våre unge, enn mors undervisning, gitt i kjærlighet og med en advarsel som ikke er til å misforstå. Det vil skje feiltrinn, ja. Det vil forekomme hjerteskjærende skuffelser. Det vil forekomme tragedier, triste og håpløse. Men i svært mange tilfeller vil dere lykkes, og dere vil føle glede og stor takknemlighet, hvis prosessen begynner tidlig og fortsetter. Dere kommer ingen vei med å åpne pungen og gi en sønn eller datter penger før dere løper av gårde til jobben. Det vil bare kunne føre til mer ondt. Oldtidens ordspråk sier: "Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel" (Ordspr. 22:6). Et annet klokt ordspråk lyder: "Treet vil vokse i den vinkel stiklingen blir plantet." (Alexander Pope, Moral Essays, bind 2 av The Works of Alexander Pope, Esq., "Epistle I: To Sir Richard Temple. Lord Cobham" [1776], s. 119, linje 150.) Undervis deres barn mens de er unge og små, og slutt aldri å gjøre det. Så lenge de bor hjemme, så la dem være deres viktigste interesse. Jeg tar meg den frihet i kveld å foreslå noe dere kan lære dem. Listen er ikke uttømmende. Dere kan føye til andre ting. Lær dem å søke gode venner. De kommer til å ha venner, gode eller dårlige. Disse vennene har enorm betydning i deres liv. Det er viktig at de lærer seg toleranse overfor alle mennesker, men det er enda viktigere at de samler seg om dem som har de samme verdinormene som dem selv, og som vil få frem det beste i dem. Hvis ikke kan de bli trukket med i omgangsvennenes livsførsel. Jeg har aldri glemt en historie som eldste Robert Harbertson fortalte her fra talerstolen i Tabernaklet. Han fortalte om en indianergutt som klatret i et høyt fjell. Det var kaldt der oppe. Ved føttene hans lå en slange, en klapperslange. Slangen frøs og ba den unge mannen om å løfte den opp og ta den med seg ned der hvor det var varmere. Indianergutten lyttet til slangens forledelse. Han ga etter. Han løftet den opp i armene sine og dekket den til med skjorten sin. Han bar den ned av fjellet til varmen. Han la den varsomt ned i gresset. Da slangen var blitt varm, reiste den hodet og bet gutten med sine giftige huggtenner. Gutten svor over at slangen hadde bitt ham til gjengjeld for at han hadde hjulpet den. Slangen svarte: "Du visste hva jeg var da du løftet meg opp." ("Restoration of the Aaronic Priesthood", Ensign, juli 1989, s. 77.) Advar deres barn mot dem med giftige huggtenner som vil lokke dem, forføre dem med fagre ord og deretter skade og kanskje ødelegge dem. Lær dem å verdsette utdannelse. "Guds herlighet er intelligens" (L&p 93:36). Folket i denne kirken har fått et pålegg fra Herren om å skaffe seg lærdom. Det vil velsigne dem nå og i all fremtid. Jeg fulgte fascinert med på fjernsyn en kveld i historien om en familie i Midtvesten. Den besto av far, mor, tre sønner og en datter. Far og mor bestemte seg for at når de giftet seg, skulle de gjøre alt de kunne for at barna skulle få den beste utdannelse. De hadde et beskjedent hjem. De levde beskjedent. Men de ga sine barn kunnskap. Alle disse barna gjorde det bemerkelsesverdig bra. De var alle velutdannede. En ble universitetsrektor, de andre ble ledere av store næringsvirksomheter, vellykkede mennesker på alle måter. Lær dem å ha respekt for sitt legeme. Det er en økende praksis blant unge mennesker når det gjelder tatovering og piercing. Det vil komme en tid da de vil angre at de har gjort det, men da vil det være for sent. Skriften erklærer utvetydig: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og [templet] er dere" (1. Kor. 3:16­17). Det er trist og beklagelig at noen unge menn og unge kvinner tatoverer kroppen sin. Hva håper de å oppnå ved denne smertefulle behandlingen? Finnes det noe "dydig, skjønt og prisverdig" (13. trosart.) i å få upassende såkalt kunst preget inn i huden for livstid, like til alderdommen og døden? De må rådes til å sky dette. De må advares, så de lar det være. Det vil komme en tid da de vil angre, men de kan ikke komme bort fra den konstante påminnelsen om sin tåpelighet uten en ny kostbar og smertefull behandling. Etter min mening er det upassende, og likevel er det helt vanlig å se unge menn med piercing i ørene for øreringer, ikke bare ett par, men mange. De har ingen respekt for hvordan de ser ut. Synes de det er smart eller pent å pynte seg på den måten? Jeg vil hevde at det ikke er pynt. Det gjør noe som var tiltalende, til noe stygt. Det er ikke bare ørene som får piercing, men også andre deler av kroppen, til og med tungen. Det er absurd. Vi ­ Det første presidentskap og De tolvs råd ­ har inntatt den holdning, og jeg siterer, at: "Kirken fraråder tatovering. Den fraråder også å lage hull i kroppen i annen sammenheng enn medisinske inngrep, selv om den ikke tar stilling til minimal gjennomhulling av ører hos kvinner til ett par øreringer." Lær deres sønner og døtre å sky illegale stoffer som pesten. Bruk av slike narkotiske stoffer vil ødelegge dem. De kan ikke misbruke sitt legeme på denne måten, de kan ikke bygge opp skadelige og avhengighetsskapende behov i seg selv uten å gjøre uoverskuelig skade. En uvane fører til en annen inntil offeret i så mange tilfeller føres inn i en situasjon hvor han eller hun er fullstendig hjelpeløs og har mistet all kontroll over seg selv og er blitt avhengig i en slik grad at de ikke kommer ut av den. Et fjernsynsprogram nylig viste at 20 prosent av de unge som går på narkotika, lærte av sine foreldre å bruke det. Hva feiler det folk? Bruk av illegale stoffer blir enveisløp. Det fører ingensteds, bortsett fra til tap av selvbeherskelse, til tap av selvrespekt og til eget forderv. Lær deres barn å unngå det slik de ville unngå å bli smittet av en redselsfull sykdom. Skap fullstendig avsky hos dem mot slikt. Lær dem å være ærlige. Verdens fengsler er fulle av folk som begynte sin onde løpebane med små uærlige handlinger. En liten løgn leder så ofte til en større. Et lite tyveri leder så ofte til grovere tyveri. Snart har vedkommende viklet seg inn i et nett som han ikke kan frigjøre seg fra. Den brede vei til fengsel begynner som en liten og forlokkende sti. Lær dem å være dydige. Lær unge menn å respektere unge kvinner som Guds døtre, begavet med noe meget dyrebart og vakkert. Lær deres døtre å ha respekt for unge menn, for gutter som har prestedømmet, gutter som skulle være og er hevet over verdens billige onder. Lær dem å be. Ingen av oss er forstandige nok til å klare oss på egen hånd. Vi trenger Den allmektiges hjelp, visdom og veiledning til å treffe de beslutninger som er så uendelig viktige for oss. Det finnes ingenting som kan erstatte bønn. Det finnes ingen bedre kilde. Mine kjære mødre, de ting jeg har nevnt, er selvfølgelig ikke nye. De er like gamle som Adam og Eva. Men de er like sikre i sin årsak og virkning som soloppgangen om morgenen, og listen er ikke uttømmende. Samtidig med alt som skal unngås, kan det være mye moro og fornøyelse. Med gode venner kan man oppleve mye lykke. Barn trenger ikke være snerpete. De kan ha det morsomt, og de har vist at de har det morsomt. Gud velsigne dere, kjære venner. Bytt ikke bort deres førstefødselsrett som mor mot noe av flyktig verdi. La hjemmet være deres fremste interesseområde. Babyen dere holder i armene, vil utvikle seg like raskt som soloppgangen og solnedgangen i dagene som farer forbi. Jeg håper at dere, når det skjer, ikke ledes til å utbryte i likhet med kong Lear: "Et utakknemlig barn er skarpere enn en slanges tann!" (Kong Lear, I, iv, 312.) I stedet håper jeg at dere vil ha all grunn til å være stolt over deres barn, til å føle kjærlighet for dem, til å ha tro på dem, til å se dem vokse i rettferdighet og dyd for Herren, til å se dem bli nyttige og produktive samfunnsmedlemmer. Hvis det en og annen gang går galt på tross av alt dere har gjort, kan dere likevel si: "Jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne. Jeg prøvde så hardt jeg kunne. Jeg lot ikke noe stå i veien for min oppgave som mor." Men det vil sjelden gå galt under slike forhold. For at dere ikke skal tro at jeg skyver alt ansvar over på dere, så la meg fortelle at jeg har til hensikt å tale til fedrene om disse sakene på generalkonferansens prestedømsmøte om to uker fra nå. Må himmelens velsignelser være med dere, mine kjære søstre. Måtte dere ikke bytte bort det større gode med sønner og døtre, gutter og piker, unge menn og kvinner som dere har et uunngåelig ansvar for å oppdra, mot noe av flyktig verdi i tiden. Måtte deres barns dydige liv hellige deres alderdom. Måtte dere ledes til å utbryte i takknemlighet, slik Johannes gjorde: "Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten" (3. Joh. 1:4). Det er min bønn, min oppriktige bønn, i Jesu Kristi hellige navn, amen.