"En yppersteprest for de goder som skulle komme" Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum Noen velsignelser kommer snart, noen kommer sent, noen kommer ikke før i himmelen ­ men de kommer til dem som tar imot Jesu Kristi evangelium. De dagene når vi har spesielt behov for himmelens hjelp, ville det være klokt av oss å minnes en av de titlene som ble gitt Frelseren i Hebreerbrevet. Forfatteren, som trolig er apostelen Paulus, taler om Jesu "bedre prestetjeneste" og hvorfor han er "mellommann for en bedre pakt" fylt med "bedre løfter", og han forteller oss at gjennom sin mellomkomst og forsoning ble Kristus "yppersteprest for de goder som skulle komme".1 Hver enkelt av oss opplever stunder når vi trenger å vite at det vil bli bedre. Moroni omtalte dette i Mormons bok som det å "håpe på en bedre verden".2 For vår følelsesmessige helse og åndelige utholdenhet trenger vi alle å kunne se frem til et pusterom, til noe hyggelig og fornyende og forhåpningsfullt, enten en slik velsignelse er nær forestående eller fremdeles et stykke inn i fremtiden. Det er tilstrekkelig bare å vite at vi kan komme dit, at enten det vil skje snart eller det er lenge til, så er vi lovet "goder som [skal] komme". Jeg forsikrer at det er nettopp dette Jesu Kristi evangelium tilbyr oss, spesielt i vanskelige tider. Det finnes hjelp. Det finnes lykke. Det finnes virkelig lys i enden av tunnelen. Det er verdens lys, den klare morgenstjerne, det "lys som er evig og aldri fordunkles".3 Det er Guds Sønn selv. I kjærlig hyllest, som langt overgår Romeos rekkevidde, sier vi: "Hvilket lys bryter inn gjennom vinduet der?" Det er håpet som vender tilbake, og Jesus er solen.4 Til alle som måtte kjempe for å se dette lyset og finne dette håpet, sier jeg: Hold ut. Fortsett å prøve. Gud elsker deg. Det vil bli bedre. Kristus kommer til deg i sin "bedre prestetjeneste" med en fremtid av "bedre løfter". Han er din "yppersteprest for de goder som [skal] komme". Jeg tenker på nykalte misjonærer. De forlater familie og venner for av og til å stå overfor en del motstand og skuffelse, og i hvert fall i begynnelsen et øyeblikk eller to med hjemlengsel og kanskje litt frykt. Jeg tenker på unge mødre og fedre som trofast oppdrar barn mens de selv fremdeles går på skole ­ eller nettopp er ferdige ­ og som prøver å få endene til å møtes samtidig som de håper på en lettere økonomisk situasjon en dag. På samme tid tenker jeg på andre foreldre som ville gitt alt sitt jordiske gods for å få et opprørsk barn tilbake. Jeg tenker på enslige foreldre som står overfor alt dette, men gjør det alene, etter å ha opplevd dødsfall eller skilsmisse, å bli støtt bort eller forlatt eller noe annet leit som de ikke forutså i lykkeligere dager og absolutt ikke ønsket. Jeg tenker på mennesker som ønsker å gifte seg, men som ikke er gift, på dem som ønsker å få barn, men ikke kan, på dem som har bekjente, men svært få venner, på dem som sørger etter et dødsfall eller er syke. Jeg tenker på dem som lider på grunn av synd ­ sin egen eller en annens ­ og som trenger å vite at det er en vei tilbake og at lykke kan gjenopprettes. Jeg tenker på dem som er fortvilte og undertrykte, som føler at livet har gått dem forbi eller som nå ønsker at det ville gå dem forbi. Til alle disse og så mange flere sier jeg: Hold fast ved troen. Hold fast ved håpet. "Be alltid og ha tro."5 Ja, slik Paulus skrev om Abraham, "mot [alt] håp trodde han med håp" og "tvilte . . . ikke i vantro". Han var "sterk i sin tro", . . . og "var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre".6 Selv om du ikke alltid kan se at bakom skyene er himmelen alltid blå, kan Gud det, for han er kilden til nettopp det lyset du søker. Han elsker deg virkelig, og han kjenner til din frykt. Han hører dine bønner. Han er din himmelske Fader, og han feller i sannhet tårer sammen med sine barn. Til tross for dette rådet vet jeg at noen av dere virkelig føler dere usikre i den mest skremmende betydning av ordet. På opprørt hav kan det tenkes at dere i denne stund gråter sammen med dikteren: "Det mørkner. Jeg finner ikke vei. Alle ting har forandret seg. Herre, stenene ser onde ut, og jeg er fylt av frykt."7   Nei, det er ikke uten å erkjenne livets stormer, men fullt ut og nettopp på grunn av dem at jeg vitner om Guds kjærlighet og Frelserens makt til å stille stormen. Husk alltid at i Bibelens beretning var også han der ute på vannet, han var midt oppe i det sammen med de nyeste og yngste og mest fryktsomme. Bare en som har kjempet mot disse uhyggelige bølgene er berettiget til å be oss ­ så vel som sjøen ­ "vær[e] stille".8 Bare en som har opplevd slik motgang med full tyngde, kan noensinne med rette be oss i slike stunder "vær[e] frimodige".9 Et slikt råd er ikke en tom talemåte om kraften i å tenke positivt, selv om det er stort behov i verden for å tenke positivt. Nei, Kristus vet bedre enn alle andre at livets prøvelser kan være svært harde og at vi ikke er overfladiske mennesker om vi strever med dem. Men på samme måte som Herren unngår sukkersøte talemåter, tar han skarpt til motmæle mot troløshet, og han beklager dypt pessimisme. Han forventer at vi skal tro! Ingens øyne var mer gjennomtrengende enn hans, og mye av det han så stakk ham i hjertet. Hans ører må ha hørt hvert nødskrik, enhver lyd av kval og fortvilelse. I en grad langt utover det vi noen gang vil fatte, var han "en mann med sorger og kjent med bekymringer".10 Ja, for den vanlige mann på Judeas veier må Kristi liv ha virket som en fiasko, en tragedie, en god mann som fullstendig ble overveldet av det onde som omga ham, og av andres misgjerninger. Han ble misforstått eller galt fremstilt, og til og med hatet helt fra begynnelsen av. Uansett hva han sa eller gjorde, ble hans uttalelser forvrengt, hans handlinger mistenkeliggjort, hans motiver dratt i tvil. I hele verdenshistorien har ingen noensinne vist renere kjærlighet eller gitt så uselvisk tjeneste ­ og blitt behandlet så djevelsk for sin innsats. Men likevel kunne ingenting ødelegge hans tro på sin Faders plan eller sin Faders løfter. Selv i de mørkeste timer i Getsemane og på Golgata sto han på og fortsatte å stole på den Gud han en kort stund fryktet hadde forlatt ham. Fordi Kristi øyne var usvikelig rettet mot fremtiden, kunne han utholde alt som ble krevet av ham, lide som intet menneske kan lide uten at det "forvolder døden",11 som kong Benjamin sa, se på ødeleggelsen av enkeltpersoners liv og at løftene gitt til oldtidens Israel ble tilintetgjort rundt ham, og fremdeles si da og nå: "La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke."12 Hvordan kunne han gjøre dette? Hvordan kunne han tro det? Fordi han vet at for de trofaste vil alt snart ende godt. Han er konge. Han taler på vegne av kronen. Han vet hva som kan loves. Han vet at "Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens tider . . . For ikke skal den fattige glemmes for alltid. De saktmodiges håp skal ikke for evig gå til grunne."13 Han vet at "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd". Han vet at "Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig".14 Tilgi meg for en personlig avslutning, som ikke illustrerer de fryktelige byrdene mange av dere bærer, men er ment å virke oppløftende. For 30 år siden i forrige måned dro en liten familie tvers over USA for å studere. De hadde ingen penger, kun en gammel bil, og alle deres jordiske eiendeler var pakket sammen og fylte mindre enn halvparten av den minste leietilhengeren som fantes. De sa farvel til sine bekymrede foreldre og kjørte ca. 55 kilometer på motorveien. Der streiket den overlessede bilen. De kom seg fra motorveien til en sidevei. Der betraktet den unge faren dampen og ga også utløp for sin egen frustrasjon. Så forlot han sin tillitsfulle hustru og to uskyldige barn ­ det yngste var bare tre måneder gammelt ­ og lot dem vente i bilen mens han spaserte fem kilometer til det sydlige Utahs metropol Kanarraville, hvor innbyggertallet da var 65, tror jeg. Han fikk tak i noe vann i utkanten av byen, og en meget vennlig innbygger tilbød seg å kjøre ham tilbake til familien som ventet. Han stelte med bilen, og langsomt ­ svært langsomt ­ kjørte de tilbake til St. George med leietilhengeren og det hele for sjekk. Etter over to timer med sjekk og enda mer sjekking ble ikke noe alvorlig problem avdekket, så reisen ble påbegynt en gang til. Etter nøyaktig like lang tid og på nøyaktig samme sted på motorveien og med nøyaktig den samme form for utblåsning stoppet bilen igjen. Det kunne ikke være tre meter fra der den streiket forrige gang, trolig ikke en meter unna! Det var tydelig at de mest nøyaktige fysiske lover for bevegelse var i sving. Den forlegne unge faren, som nå følte seg mer tåpelig enn sint, forlot nok en gang sine tillitsfulle kjære og begynte på den lange vandringen etter hjelp igjen. Denne gangen sa mannen som ga ham vann: "Du eller den karen som ser nøyaktig ut som deg, bør skaffe seg en ny radiator til den bilen." For annen gang tilbød en vennlig nabo seg å kjøre ham tilbake til den samme bilen og de engstelige små som var i den. Han visste ikke om han skulle le eller gråte over familiens forfatning. "Hvor langt har du kommet?" spurte han. "55 kilometer," svarte jeg. "Hvor mye lenger skal du?" "420 mil," sa jeg. "Det kan tenkes at du kan ta den turen, og din hustru og de to små kan kanskje ta den, men ingen av dere kan foreta den i den bilen." Det viste seg at han hadde rett på alle punkter. For to uker siden denne helgen kjørte jeg forbi nøyaktig samme sted hvor avkjørselen fra motorveien fører til en sidevei, ca. fem og en halv kilometer vest for Kanarraville i Utah. Den samme vakre og lojale hustruen, min kjæreste venn og beste støtte i alle disse årene, satt og sov sammenkrøllet i setet ved siden av meg. De to barna i beretningen, og den lille broren som senere sluttet seg til dem, er for lengst voksne og har vært på misjon, har giftet seg med fine ektefeller og oppdrar nå egne barn. Den bilen vi kjørte denne gangen, var beskjeden, men svært behagelig og trygg. Med unntak av meg og min kjære Pat som satt så fredfullt ved siden av meg, var det intet ved det øyeblikket for to uker siden som hadde selv den fjerneste likhet med de elendige omstendighetene 30 år tidligere. Likevel syntes jeg et kort øyeblikk at jeg i mitt indre så for meg på den sideveien en gammel bil med en hengiven ung hustru og to små barn som gjorde det beste ut av en vanskelig situasjon. Like foran dem innbilte jeg meg at jeg så en ung mann som vandret mot Kanarraville, han hadde fremdeles et godt stykke å gå. Skuldrene hans så ut til å synke litt sammen, og vekten av en ung fars frykt syntes i stegene hans. Sagt med Skriftens ord så det virkelig ut til at han hadde "hengende hender".15 Mens jeg innbilte meg dette, kunne jeg ikke la være å rope til ham: "Ikke gi opp, gutt. Ikke stopp. Fortsett å gå. Fortsett å prøve. Det finnes hjelp og lykke foran deg ­ i mengder ­ 30 år av det hittil, og enda blir det mer. Løft hodet. Det vil gå bra til slutt. Stol på Gud og tro på det gode som skal komme." Jeg vitner om at Gud lever, at han er vår evige Fader, at han elsker hver enkelt av oss med guddommelig kjærlighet. Jeg vitner om at Jesus Kristus er hans enbårne Sønn i kjødet, og etter at han har seiret i denne verden, er han nå arving til evigheten, Guds medarving som står ved sin Faders høyre hånd. Jeg bærer vitnesbyrd om at dette er deres sanne kirke og at de støtter oss når vi har det tungt ­ og det vil de alltid gjøre, selv om vi ikke oppfatter at de griper inn. Noen velsignelser kommer snart, noen kommer sent, noen kommer ikke før i himmelen ­ men de kommer til dem som tar imot Jesu Kristi evangelium. Dette bevitner jeg personlig. Jeg takker min Fader i himmelen for hans godhet før, nå og i fremtiden, og jeg gjør dette i hans elskede Sønns navn, han som er den mest gavmilde av høyprester, ja, i vår Herre Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Hebreerbrevet 8:6, 9:11. 2. Ether 12:4. 3. Se Johannes 8:12, Johannes' åpenbaring 22:16, Mosiah 16:9. 4. Se William Shakespeare: Romeo og Julie, 2. akt, scene 2, linje 2­3. 5. L&p 90:24. 6. Romerbrevet 4:18, 20­21. 7. Joseph Hilaire Belloc: "The Prophet Lost in the Hills at Evening", i Lord David Cecil, red.: The Oxford Book of Christian Verse (1940), s. 520. 8. Se Markus 4:39. Se også L&p 101:16. 9. Se Johannes 16:33, L&p 68:6. 10. Mosiah 14:3, Jesaja 53:3. 11. Mosiah 3:7. 12. Johannes 14:27. 13. Salme 9:10, 19, uthevelse tilføyet. 14. Salme 34:19, 23. 15. Se L&p 81:5.