"Se det menneske!" Biskop Richard C. Edgley Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd Et virkelig mannfolk er sterkt nok til å motstå Satans sjofelheter og ydmyk nok til å underkaste seg Frelserens forløsende kraft. For noen måneder siden fikk jeg et brev fra en venn av familien som vi ikke hadde sett på mange år. Brevet ga uttrykk for håpløshet og bønn om hjelp. Etter å ha strevd med å oppdra sine barn som enslig mor hadde hun nå giftet seg på nytt. Hennes mann, som ikke var medlem av Kirken, var en røff friluftsmann som prøvde å hevde sin manndom ved drikking, banning, råprat og ufin adferd. Hennes største bekymring var at mannens eksempel lærte hennes sønn at dette virkelig var mandig. Hennes bønn til meg var: Fantes det noen utvei, selv om vi bor langt fra hverandre, til at jeg kunne snakke med hennes sønn, som vi skal kalle Ben, om hva som kjennetegner en virkelig mann? Jeg skal forsøke å besvare denne bønnen i kveld. Derfor retter jeg min tale til en venn langt borte og til alle "Ben'er" i Kirken som prøver å holde mål som mann. Så, Ben, la oss snakke sammen. Vi søker alle å bli akseptert og anerkjent når vi trer inn i de voksnes verden. Og voksne blir vi på den ene eller andre måten, hvis vi lever lenge nok. Men sann manndom oppnår vi bare hvis og når vi fortjener det. Satan er kjent som den store bedrager. Hans religion, hans filosofi og hans verk er basert på bedrag og løgn. Hans mål er å kullkaste Herrens verk ved å lede oss på avveier og til slutt gjøre oss "ulykkelige likesom han selv er" (2. Nephi 2:27). Han vil ha oss til å tro at han er en mann og at hans veier fører oss til manndom. I motsetning til det underkastet Jesus seg frivillig Faderens vilje. Det førte til at han ble forrådt, anklaget, slått og dømt. Hans offer var ikke noe han hverken var befalt eller tvunget til å yte. Det var et resultat av mot, pliktfølelse og kjærlighet, og det førte ham til den bitre kalk som fikk ham til å blø fra hver pore. Etter at Pilatus hadde vært vitne til den kolossale lidelse og ydmykelse Jesus ble utsatt for, og til og med hadde prøvd å få satt ham fri, ga han til sist etter for jødenes krav. Da han overga ham for å bli korsfestet, gjorde han det med de enkle, men talende ordene: "Se det menneske!" (Johannes 19:5). Ja, Jesus er mannen. Han har alle de egenskaper et virkelig mannsideal skal ha. Hans veier, og ikke Satans, fører til manndom. Enhver som tror noe annet, er allerede i ferd med å vikle seg inn i Satans evige bedragerlenker (se 2. Nephi 28:19). Ben, enhver ung mann må velge mellom godt og ondt og mellom Guds veier og Satans veier. Når en ung mann begynner å røke for å bevise at han er et mannfolk, hvem vil han da tilhøre? Når en ung mann begynner å drikke, bruke narkotika, delta i umoral, er høyrøstet og uregjerlig, hvem vil han da tilhøre? Det er blitt sagt at mangen gutt begynner å røke som tenåring for å bevise at han er et mannfolk, og han prøver å slutte i en alder av 30 av samme grunn. Man blir ikke mannfolk av å underkaste seg Satan. Man blir ikke mannfolk av å bli felt av hans prinsipper. Så, Ben, la meg med dette som bakgrunn gi deg mine kriterier for sann manndom. På grunn av knapp tid begrenser jeg meg til bare to kriterier av mange: 1. Et virkelig mannfolk er sterkt nok til å motstå Satans sjofelheter. 2. Et virkelig mannfolk er ydmykt nok til å underkaste seg Frelserens forløsende kraft. Jeg antar det er naturlig for oss å sette likhetstegn mellom styrke, machoisme og kanskje til og med støyende og aggressiv oppførsel og det å være mannfolk. Men egenskapene ved sann manndom er ikke nødvendigvis fysiske. La meg forsøke å forklare. Apostelen Paulus advarte oss: "For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod [som ikke er den virkelige prøve på manndom], men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær" (Efeserbrevet 6:12). Virkelig mot innbefatter å stå imot den onde, selv når vi står alene og ofte føler andres forakt og latterliggjøring. Det er mot. Det er styrke. Det er manndom, og det kan være tøft. Jeg kjenner en ung mann som var henrykt over å ha blitt uttatt til et stjernelag i basketball for å spille i en turnering i en annen delstat. Den første kvelden på hotellet bestemte de andre romkameratene seg for å se pornofilmer. Denne gutten forlot rommet og gikk rundt i byen alene til langt på natt til filmene var slutt. Jeg er sikker på at det føltes flaut, ensomt og utfordrende. Men det er mot, det er manndom i virkelig forstand. Og jeg sier: "Se det menneske!" ­ en 18 år gammel gutt som hadde blitt en mann. Jeg kjenner hundrevis av unge menn som har stått imot latterliggjøring og forlegenhet for å avslå narkotika, alkohol og sex for i stedet å tjene andre, være et rettferdig eksempel eller forsvare rettferdige prinsipper. Alle unge menn må takle Satans sjofelheter. Det er umulig å unnslippe denne kampen. Men det er alltid mulig å komme seirende ut av den. Ja, et virkelig mannfolk er sterkt nok til å stå imot Satans sjofelheter. Ben, noen byrder vi er kalt på til å bære, er så tunge at vi bare kan bekjempe dem med ydmykhet, lydighet og anger. Det høres som en selvmotsigelse, ikke sant, å få styrke og kraft ved ydmykhet, lydighet og anger? Men det er livets store ironi ­ vi kan få makt utover vår naturlige evne ved å underkaste vår vilje under Faderens. Vi blir i noen grad alle ofre for fristeren. Noen ganger blir vi til og med viklet inn i alvorlig overtredelse ­ overtredelse som har evige konsekvenser. De som har begått alvorlig overtredelse, må følge den omhyggelig planlagte omvendelsens vei som Frelseren har fastsatt, og ofte under rettledning av en biskop eller stavspresident. Dette blir en virkelig prøve på manndom, og ikke alle er mannfolk nok til å ta den utfordringen. For noen måneder siden fikk jeg i oppdrag å intervjue en ung mann på 21 år for å finne ut om hans omvendelse var tilstrekkelig til at han kunne få reise på misjon. Hjertet mitt verket da jeg leste om tidligere alvorlige problemer og overtredelser. Jeg undret om det kunne være mulig at en med en slik bakgrunn noen gang kunne forberede seg til å bli verdig til å reise på misjon. Da den avtalte tiden for intervjuet kom, så jeg en pen ung mann komme mot meg. Han var ulastelig antrukket og så svært kjekk ut. Han så ut som en hjemvendt misjonær, og jeg lurte på hvem han var. Han kom imot meg med utstrakt hånd og presenterte seg til min overraskelse som den unge mannen jeg skulle intervjue. Under intervjuet spurte jeg ganske enkelt: "Hvorfor snakker jeg med deg i kveld?" Så la han ut om de skitne detaljene fra sin fortid. Etter en fullstendig gjennomgåelse og bekjennelse av sin overtredelse, begynte han å snakke med meg om forsoningen og årene med smertefull omvendelse som hadde ført frem til dette intervjuet. Han uttrykte kjærlighet til Frelseren og forklarte så at Kristi forsoning var tilstrekkelig til å redde selv en gutt som ham. Ved avslutningen av intervjuet la jeg hånden min på skulderen hans og sa: "Når jeg kommer tilbake til Kirkens hovedkvarter, vil min anbefaling være at du får tillatelse til å reise på misjon." Og så sa jeg: "Jeg ber deg bare om én ting ­ bare én. Hvis du får det privilegium å tjene, vil jeg at du skal bli den beste misjonæren i hele Kirken. Det er alt." Omkring fire måneder etter talte jeg ved en andakt ved misjonærenes opplæringssenter i Provo, Utah. Etter andakten sto jeg foran forhøyningen og hilste på misjonærene da jeg la merke til et kjent ansikt som nærmet seg. Min første tanke var at jeg nå ville bli forlegen, for jeg burde kjenne den unge mannen. Jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde truffet ham, og jeg visste at det var det første han ville spørre meg om. Ganske riktig, han rakte frem hånden og spurte: "Husker du meg?" Unnskyldende og litt brydd svarte jeg: "Jeg beklager, jeg vet at jeg burde kjenne deg, men jeg husker ikke." Han svarte: "Nåvel, la meg fortelle deg hvem jeg er. Jeg er den beste misjonæren på MTC." Jeg klarte ikke å holde tåren tilbake som trillet nedover kinnet mitt mens jeg tenkte: "Der har du en mann. Han har vært i sitt Getsemane. Han har betalt den smertefulle omvendelsens pris. Han har ydmyket seg og underkastet seg Frelserens forløsende kraft. Han har taklet utfordringene. Han har holdt mål når det gjelder virkelig manndom." Og jeg sa: "Se det menneske!", en mann som er ydmyk nok til å underkaste seg Frelserens forløsende kraft. Ben, du kan beskrive en mann i centimeter, kilo, ansiktsfarge og fysikk. Men man måler en mann etter karakter, medfølelse, integritet, ømhet og prinsippfasthet. Kort sagt, målet på et riktig mannfolk finnes i hans hjerte og sjel, ikke i hans fysiske egenskaper (se 1. Samuel 16:7). Men de kan vises i adferd og opptreden. Manndomsegenskaper viser seg så ofte i det vi kaller utseende. Da Alma spurte: "Har I fått hans bilde [dvs. Frelseren ­ den virkelige mann] i eders ansikter?" (Alma 5:14), snakket han, min venn, om egenskapene ved sann manndom. Ja, Ben, Satan har sin mann, og Gud har sin mann, og Satan har sine manndomsegenskaper og Gud har sine. Satan vil fremstille sine egenskaper som det sanne mål på manndom og Guds kriterier som svake og pysete. Men man må forstå at Satans kriterier nesten alltid vil være de mest lettvinne og mest pysete. Satans måte krever ikke noe mot, ingen karakter, ingen personlig styrke og beviser ingen mandighet i det hele tatt. Et virkelig mannfolk trenger ikke Satan til å lede seg nedover den lette veien med hans evige ødeleggelsens lenker. Et virkelig mannfolk er sterkt nok til å motstå Satans sjofelheter og ydmyk nok til å underkaste seg Frelserens forløsende kraft. I et øyeblikks motivasjon og irettesettelse ga Moses israelittene denne utfordringen: "Hvem er på Herrens side?" (se 2. Mosebok 32:26). Det han i virkeligheten spurte om, var: "Hvem er du for, egentlig?" Vår himmelske Fader kalles "Hellighetens Menneske" (Moses 6:57, 7:35). Det er en tittel vi av ærbødighet forbeholder Den aller høyeste. Det er ikke en tittel vi tiltar oss, Ben. Men enhver prestedømsbærer skulle søke å bli kjent ganske enkelt som en Guds mann. Det, min kjære venn, er manndom. I Jesu Kristi navn, amen.