Eldste H. Bruce Stucki
i De sytti
Når han åpenbarer for oss gjennom vår levende profet i dag at vi må gjøre mer, . . . da må vi stå frem og si: "Her er jeg, send meg."
Jeg har lyst til å fortelle dere om en liten fugl som lå på fortauet på parkeringsplassen. Stormkastene hadde i løpet av natten blåst den ut av redet. Den var åpenbart nyutklekket og hadde nesten ikke fjær, men det var nok til at jeg kunne se det var en vanlig spurv.
Mens den lå der og ventet på hva som mon ville skje, så en ung kvinne på vei til bilen sin den lille fuglen og tok den opp. Hun syntes synd på den hjelpeløse lille fuglen og tok den med hjem for å pleie den. Hun laget et rede i en kurv med myke papirlommetørklær, som hun skiftet ofte for at redet skulle være rent og behagelig for den lille fuglen.
Hun matet den ofte hver dag og så at den ble sterkere, og ikke mange dagene etter åpnet den øynene og kunne se for første gang. Den så piken som matet den og familien som bodde i huset. Den hørte og ble vant til lydene omkring seg, og den var ikke redd.
Etter hvert som dagene gikk, ble den i stand til å hoppe omkring, og den ble tatt ut av kurven og lagt i et rent fuglebur.
Den hadde tillit til piken og familien, og når den ville ha mat, kvitret den og flakset fort med vingene som stadig vokste, og når døren til buret ble åpnet, hoppet den ut på hånden til piken og satt tålmodig der mens hun matet den.
Den satt på hånden hennes mens hun gikk omkring i huset og til og med når hun gikk utendørs. For at den skulle bli vant til verden utenfor, hvor den snart måtte leve, tok hun den med ut på plenen hvor hun og søsteren pleide å sitte under treet og prate mens fuglen så og observerte omgivelsene.
Tiden kom da piken og søsteren hennes skulle reise på leir, så fuglen ble med dem og tilbragte en uke på Cedar Mountain sammen med pikene. Det var der den prøvde å fly for første gang, fly fra pikens hånd til de lave grenene i et tre i nærheten.
Den var glad for å komme tilbake til den kjente hånden og den kjærlige tryggheten hos piken, og selv om den lærte seg å fly, forlot den henne ikke. Da pikeleiren var omme, fulgte fuglen med pikene hjem og fortsatte sin flyveopplæring.
Piken, som forsto at fuglen snart måtte slutte seg til sin egen art, tok den med ut på plenen og forsøkte å få den til å fly avsted. Den fløy tvers over plenen til et lite furutre, hvor den satt og tittet seg rundt. Piken forlot den der og regnet med at den nå ville slutte seg til de andre fuglene, og hun gikk inn.
Det varte ikke lenge før hun hørte kvitring foran huset, og da hun gikk for å se hvorfor fuglen kvitret, fløy den ut fra treet og landet på hånden hennes, og hun matet den.
De første kveldene kom fuglen tilbake til huset og ville komme inn til familien for natten. Men snart ble den værende ute sammen med nye venner som holdt til i trærne rundt huset. Når piken gikk ut og plystret på den, svarte den og kom flyvende og satte seg på hånden hennes, og min datter, Trinilee, matet den.
Den lille fuglen og min datter lærte meg noe viktig om tro og tillit. Selv om den bare hadde en brøkdel av størrelsen til sin menneskevenn og kunne vært i stor fare for sitt liv blant mennesker, hadde den tillit til henne, og den hadde tro på at den ikke ville bli skadet og at den ville få mat av henne og den svarte når hun kalte på den.
Har dere noen gang hatt tanker om vår tro, brødre? Har vi en slik tillit til og tro på Herren? Svarer vi på hans kall til å tjene og få næring fra hans hånd?
Vi skulle strebe etter å være i hans nærhet og svare på hans kall, likevel mangler mange av oss tro og tillit til å komme til Herren når han kaller. Han kaller på oss i dag til å være trofaste og til å ha tillit til ham, så han kan gi oss næring.
"Og Kristus har sagt: Hvis I vil tro på meg, skal I ha makt til å gjøre alt jeg anser for gavnlig" (Moroni 7:33).
"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn" (Matteus 28:19).
Det er et påtrengende og viktig arbeid som må gjøres i alle nasjoner og blant alle folk. Det finnes mange flotte unge menn og kvinner, eldre søstre og ektepar som er blitt kalt til å tjene, og som har svart ja og som trofast utfører en misjon for Herren.
Det er stort behov for mange flere misjonærer, også ektepar, for president Hinckley sa i sin satellittoverføring 21. februar 1998 at "ved felles innsats, ved å forstå den plikt som påligger hver og en av oss som medlemmer av kirken, og ved oppriktig bønn til Herren om hjelp, kan vi fordoble dette tallet" når det gjelder konvertittdåp.
"For se, marken er allerede hvit til høsten, og se, den som kraftig støter frem med sin sigd, samler et forråd så han ikke omkommer, men sikrer sin sjels frelse" (L&p 4:4).
Det finnes ikke noe arbeid som har større betydning eller som gir større glede og belønning enn det vi kan gjøre nå.
Frelseren sa til John Whitmer gjennom profeten Joseph Smith: "Og nu, se jeg sier deg at det som vil være av størst verdi for deg, vil være å forkynne omvendelse til dette folk forat du kan bringe sjeler til meg, så du kan hvile med dem i min Faders rike. Amen" (L&p 15:6).
Brødre, jeg tror på vår himmelske Fader og har tillit til ham, og når han åpenbarer for oss gjennom vår levende profet i dag at vi må gjøre mer, og at flere av oss trenger å engasjere oss i arbeidet med å bringe sjeler til Kristus, da må vi stå frem og si: "Her er jeg, send meg!" (Jesaja 6:8).
Jeg siterer fra en kjær salme:
Kom, alle I Guds menn som har fått del i makten!
Gå I blant folket hen og før dem inn i pakten!
("Kom, alle I Guds menn", Salmer, nr. 197).
Og etter at de er blitt døpt, trenger vi å vandre veien til opphøyelse sammen med dem, holde dem på stø kurs inntil de har fått et solid fundament og vitnesbyrd som kan føre dem videre gjennom tiden og inn til evig liv.
Jeg elsker min himmelske Fader og vår Frelser, den Herre Jesus Kristus, og jeg er takknemlig for de mange velsignelser og anledninger de har gitt meg. Jeg ber av hele mitt hjerte og min sjel at jeg kan holde mål i forhold til de planer de har for meg, uansett hvilke planer det måtte være.
Jeg ber om at vi alle vil vise en like stor tro og tillit til Herren som den lille fuglen hadde til min datter, og svare på Herrens kall.
Jeg ber om at vi alle virkelig må gjøre det sammen, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
