Prestedømmets kraft President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap Prestedømmet er egentlig ikke så mye en gave som en fullmakt til å yte tjeneste, en anledning til å løfte og en mulighet til å velsigne andre. Brødre i prestedømmet, samlet her og over hele verden, jeg føler meg ydmyk over ansvaret jeg har for å tale noen ord til dere. Jeg ber om at Herrens ånd må være med meg mens jeg taler. Noen av dere er diakoner, andre er lærere og prester ­ alle embeder i Det aronske prestedømme. Mange av dere er eldster, syttier og høyprester. Det ventes mye av hver enkelt av oss. I en proklamasjon fra Det første presidentskap og De tolv apostlers råd utstedt 6. april 1980 ble dette vitnesbyrd og denne sannhet fremsatt: "Vi erklærer høytidelig at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i sannhet er en gjenopprettelse av den kirke som Guds Sønn opprettet da han i løpet av sitt jordiske virke organiserte sitt verk på jorden; at den bærer hans hellige navn, ja, Jesu Kristi navn; at den er bygget på apostlers og profeters grunnvoll, med ham selv som hjørnesten; at dens prestedømme av både den aronske og den melkisedekske orden ble gjengitt ved håndspåleggelse av dem som hadde det i fordums tid ­ døperen Johannes når det gjaldt Det aronske prestedømme, og Peter, Jakob og Johannes når det gjaldt Det melkisedekske prestedømme."1 Den 6. oktober 1889 uttrykte president George Q. Cannon denne inntrengende bønn: "Jeg ønsker å se prestedømmets kraft styrket. . . . Jeg ønsker å se denne styrke og kraft spredt ut over hele prestedømmet, så den når fra overhodet og ned til den minste og mest beskjedne diakon i Kirken. Hver mann skulle søke og nyte godt av åpenbaringer fra Gud, lyset fra himmelen som skinner på hans sjel og gir ham kunnskap om hans plikter, om den del av Guds verk som tilfaller ham i hans prestedømme."2 Herren oppsummerte selv våre ansvarsoppgaver da han, i åpenbaringen om prestedømmet, ga dette inntrengende råd: "Derfor må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til."3 Brødre i Det aronske prestedømme, enten dere er diakoner, lærere eller prester, lær deres plikt. Brødre i Det melkisedekske prestedømme, lær deres plikt. For noen år siden, da vår yngste sønn Clark nærmet seg sin 12-årsdag, gikk han og jeg fra Kirkens administrasjonsbygning da president Harold B. Lee hilste på oss. Jeg nevnte for president Lee at Clark snart fylte tolv år, og president Lee spurte ham: "Hva skjer når du blir tolv, Clark?" Dette var en av de gangene da en far ber om at sønnen må bli inspirert til å gi et godt svar. Uten å nøle sa Clark til president Lee: "Jeg vil bli ordinert til diakon." Svaret var det president Lee ville ha. Han ga da vår sønn dette råd: "Husk at det er en stor velsignelse å ha prestedømmet." Jeg håper av hele mitt hjerte og min sjel at alle unge menn som mottar prestedømmet, vil hedre dette prestedømme og være tro mot den tillit han får når det overdras. For 44 år siden hørte jeg William J. Critchlow jr., som da var president for South Ogden stav, tale til brødrene på prestedømsmøtet ved generalkonferansen og gjenfortelle en historie om tillit, ære og plikt. Jeg vil fortelle historien for dere. Den enkle lærdommen i den gjelder oss i dag, som den gjorde da. "Rupert sto ved veikanten og så uvanlig mange mennesker skynde seg forbi. Etter en stund så han en venn. 'Hvor skal dere alle i slik hast?' spurte han. Vennen stoppet. 'Har du ikke hørt det?' sa han. 'Jeg har ikke hørt noen ting,' svarte Rupert. 'Jo,' fortsatte vennen, 'kongen har mistet sin kongelige smaragd. I går var han i en adelsmanns bryllup og bar smaragden i det tynne gullkjedet rundt halsen. På en eller annen måte løsnet smaragden fra kjedet. Alle leter, for kongen har tilbudt en belønning til den som finner den. Kom, vi må skynde oss.' 'Men jeg kan ikke gå uten å spørre bestemor,' svarte Rupert nølende. 'Da kan jeg ikke vente. Jeg har lyst til å finne smaragden,' svarte vennen. Rupert skyndte seg tilbake til hytten i skogkanten for å spørre bestemoren om lov. 'Om jeg bare fant den, kunne vi flyttet fra denne hytten hvor det er så fuktig og kjøpe et stykke land oppe i åsen,' bønnfalt han bestemoren. Men bestemoren ristet på hodet. 'Hvordan skal det gå med sauene?' spurte hun. 'De er allerede urolige i innhegningen og venter på å bli ført ut på beite, og vær så snill å ikke glemme å la dem få vann når solen står høyt på himmelen.' Bedrøvet førte Rupert sauene til beitemarken, og midt på dagen førte han dem til bekken i skogen. Der satt han på en stor stein ved bekken. 'Hvis jeg bare hadde fått anledning til å lete etter kongens smaragd,' tenkte han. Han snudde på hodet og kikket ned i sandbunnen i bekken, og plutselig stirret han ned i vannet. Hva var det? Det kunne det ikke være! Han hoppet ut i vannet, og fingrene grep rundt noe som var grønt, med en bit av et tynt gullkjede. 'Kongens smaragd!' ropte han. 'Den må ha blitt revet løs fra kjedet da kongen, [som satt på hesteryggen, galopperte over broen over bekken, og så har strømmen ført] den hit.' Med skinnende øyne løp Rupert til bestemorens hytte og fortalte henne om sitt store funn. 'Velsigne deg, gutten min,' sa hun, 'men du ville aldri ha funnet den hvis du ikke hadde gjort din plikt og gjetet sauene.' Og Rupert visste at det var sant."4 Det som er å lære av denne historien, finner vi i den kjente kupletten: "Gjør din plikt, og ikke nesten. La så Herren gjøre resten." Skulle det være noen som føler seg for svak til å forandre sin kurs frem- og nedover i livet, og skulle det finnes noen som ikke greier å bestemme seg for å gjøre det bedre på grunn av den største frykt av alle ­ frykten for å mislykkes ­ finnes det ingen mer oppmuntrende forsikring enn disse ord fra Herren: "Min nåde er tilstrekkelig for alle som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli styrket for dem."5 Mirakler finnes overalt når kall i prestedømmet foredles. Når tro erstatter tvil, når uselvisk tjeneste eliminerer selvisk streben, tilveiebringer Guds kraft hans hensikter. Prestedømmet er egentlig ikke så mye en gave som en fullmakt til å yte tjeneste, en anledning til å løfte og en mulighet til å velsigne andre. Brødre, la oss som har ansvar for de unge menn i Det aronske prestedømme ikke bare gi dem anledninger til å lære, men også vise dem eksempler som det er verd å følge. For dem av oss som har Det melkisedekske prestedømme, er anledningen til å foredle vårt kall alltid til stede. Vi er hyrder som våker over Israel. De sultne fårene ser opp, klar til å ta imot livets brød. Er vi rede til å fø Guds hjord? Det er tvingende nødvendig at vi er klar over en menneskesjels verdi, at vi aldri gir opp en av Hans dyrebare sønner. Jeg vil gjerne lese et brev for dere fra en ung mann som reflekterer kjærlighetens ånd og som bidro til å grunnfeste et vitnesbyrd om evangeliet: "Kjære president Monson Takk for at du talte til oss ved den nasjonale speider-jamboreen i Ft. A.P. Hill i Virginia. På utflukten vår så vi mange kjente steder som Niagara Falls, Liberty-statuen, Liberty Bell og mange andre steder. Det jeg likte best, var Den hellige lund. Våre foreldre hadde skrevet brev til oss alle som vi selv skulle lese mens vi var i lunden. Da jeg hadde lest brevet fra mine foreldre, knelte jeg ned i bønn. Jeg spurte om Kirken virkelig var sann og om Joseph Smith virkelig så et syn og er en sann Guds profet, og også om president Hinckley er en sann Guds profet. Rett etter at jeg hadde avsluttet bønnen, fikk jeg en følelse ved ånden av at dette virkelig er sant. Jeg har tidligere bedt om det samme, men aldri mottatt et så mektig svar. Det var umulig for meg å nekte for at denne kirken er sann og at president Hinckley er en Guds profet. Jeg føler meg så velsignet som kan være medlem av denne kirken. Takk enda en gang for at du var på jamboreen. Vennlig hilsen Chad D. Olson P.S. Vi ga guiden og buss-sjåføren et eksemplar av Mormons bok med vårt vitnesbyrd i. De er enestående! Jeg ønsker å være misjonær." Som Joseph Smith trakk denne unge mannen seg tilbake til en hellig lund og ba om svar på spørsmål som hadde oppstått i hans søkende sinn. Nok en gang ble en bønn besvart og det ble gitt en bekreftelse av sannheten. Det er mange mindre aktive medlemmer som vandrer i forundringens villmark eller kjemper i syndens sump. Et slikt medlem skrev: "Jeg er redd for å være alene. Evangeliet har aldri forlatt mitt hjerte, selv om det har forlatt mitt liv. Jeg ber om deres bønner. Jeg ville være glad for selv å spise smulene som faller fra bordet til det ringeste medlem av Kirken, for han har mer enn jeg har nå. Jeg pleide å tenke at stilling og ansvar var viktig i Kirken, men nå vet jeg at jeg tok feil hele tiden. Det var medlemskap, prestedømsmyndighet, det å være far og det å yte tjeneste som var viktig. Jeg vet hvor Kirken er, men av og til tror jeg at jeg trenger en annen til å vise meg veien, oppmuntre meg, ta bort min frykt og bære vitnesbyrd for meg. Jeg trodde Kirken var tapt, når det egentlig bare var meg." Pliktens kall kan komme i stillhet når vi som har prestedømmet, tar imot oppdrag vi får. President George Albert Smith, den beskjedne, men likevel så effektive lederen, har sagt: "Først og fremst er det deres plikt å lære hva Herren ønsker, og så ved deres hellige prestedømmes kraft og styrke foredle deres kall slik i deres medmenneskers nærvær at folk vil være glad for å følge dere."6 Hva vil det si å foredle et kall? Det vil si å bygge det opp i verdighet og betydning, å gjøre det hederlig og rosverdig i alle menneskers øyne, å gjøre det større og sterkere så lyset fra himmelen kan skinne gjennom det så andre mennesker kan se det. Og hvordan foredler man et kall? Ganske enkelt ved å utføre den tjeneste som er forbundet med det. En eldste foredler kallet han er ordinert til som eldste ved å lære hva hans plikter som eldste er, og deretter utføre dem. Som med en eldste er det også med en diakon, en lærer, en prest, en biskop og hver enkelt som har et embede i prestedømmet. Som vi husker, var Paulus, som var kjent som Saulus, på vei til Damaskus for å forfølge de kristne der. Da han nærmet seg byen Damaskus, skinte et sterkt lys rundt ham, og han falt lamslått til jorden, og han hørte en røst som sa: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" Og Saul svarte: "Hvem er du, Herre?" Og røsten sa: "Jeg er Jesus, han som du forfølger." En angrende Saulus svarte: "Herre, hva vil du at jeg skal gjøre?" Med Herrens svar ble forfølgeren Saulus til misjonæren Paulus og tok fatt på sitt store misjonærarbeid.7 Brødre, det er ved å gjøre ­ ikke bare drømme ­ at mennesker blir velsignet, at andre ledes og sjeler frelses. "Men vær ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv."8 Må alle vi som er samlet i kveld på dette prestedømsmøtet på ny anstrenge oss for å bli kvalifisert til Herrens veiledning i livet. Det er mange der ute som trygler og ber om hjelp. Det er dem som er motløse, det er dem som er plaget med dårlig helse og utfordringer i livet som gjør dem fortvilet. Jeg har alltid trodd på disse ord: "Guds edleste velsignelser kommer alltid ved dem som tjener ham her nede."9 La oss ha hender som er rede, rene og villige, så vi kan være med på å skaffe det som vår himmelske Fader vil at andre skal få fra ham. Jeg avslutter med et eksempel fra mitt eget liv. Jeg hadde en gang en meget kjær venn som syntes å oppleve mer av livet problemer og skuffelser enn han kunne bære. Til slutt lå han på sykehuset med en dødelig sykdom. Jeg visste ikke at han var der. Søster Monson og jeg hadde dratt til det samme sykehuset for å besøke en annen som var meget syk. Da vi gikk ut fra sykehuset og mot stedet der bilen sto parkert, fikk jeg en klar tilskyndelse til å gå tilbake og spørre om Hyrum Adams var pasient der. Mange år tidligere hadde jeg lært aldri å utsette en tilskyndelse fra Herren. Det var sent, men en forespørsel ved skranken bekreftet at Hyrum virkelig lå der. Vi gikk til rommet, banket på og åpnet døren. Vi var ikke forberedt på synet som møtte oss. Det var buketter av ballonger overalt. På en fremtredende plass på veggen hang en plakat med ordene "Gratulerer Med Dagen". Hyrum satt i sykehussengen med familien ved sin side. Da han så oss, sa han: "Bror Monson, hvordan i all verden visste du at det var fødselsdagen min?" Jeg smilte, men svarte ikke på spørsmålet. De tilstedeværende som hadde Det melkisedekske prestedømme, stilte seg rundt ham, sin far og min venn, og han fikk en prestedømsvelsignelse. Etter at det var felt tårer, takknemlige smil utvekslet og kjærlige omfavnelser var gitt, bøyde jeg meg over Hyrum og sa lavt til ham: "Hyrum, husk Herrens ord, for de vil oppholde deg. Han lovet: 'Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.'"10 Må hver enkelt av oss alltid gå Herrens ærend og derved være berettiget til Herrens hjelp, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. "Proklamasjon", Lys over Norge, okt. 1980, s. 97. 2. Deseret Weekly, 2. nov. 1889, s. 598. 3. L&p 107:99. 4. I Conference Report, okt. 1955, s. 86, avsnittsinndeling, store bokstaver og tegnsetting er forandret. 5. Ether 12:27. 6. Sitert i Lys over Norge, juli 1996, s. 45. 7. Ap.gj. 9:3­6. 8. Jakobs brev 1:22. 9. Whitney Montgomery: "Revelation", i Best-Loved Poems of the LDS People, red. Jack M. Lyon og andre (1996), 283. 10. Johannes 14:18.