President Gordon B. Hinckley
Måtte Gud velsigne oss med forståelse av vår plass i historien og . . . med en forståelse av vårt behov for å stå fast og vandre med besluttsomhet for å kunne bli Den høyestes hellige.
Det er spennende og fantastisk å gå inn i et nytt århundre. Dette kommer vi til å oppleve om kort tid. Og det er enda mer spennende at vi får anledning til å forbinde det årtusen som snart er over, med et nytt årtusen. Jeg overveldes av en mektig og høytidelig fornemmelse av historie når jeg tenker over denne perioden.
Det er bare to tusen år siden Frelseren vandret på jorden. Det er en storartet erkjennelse av hans plass i historien at den kalenderen som nå er i bruk over det meste av verden, plasserer hans fødsel i tidens midte. Alt som skjedde før, regnes bakover fra den datoen. Alt som har hendt etterpå, regnes fremover fra den datoen.
Hver gang noen bruker en dato, erkjenner vedkommende bevisst eller ubevisst Guds Sønns komme til jorden. Slik det har blitt bestemt av mennesker, markerer hans fødsel tidsaldrenes midtpunkt, den tidens midte som anerkjennes over hele jorden. Når vi bruker disse datoene, fester vi oss ikke ved det. Men hvis vi stopper opp og tenker over det, må vi erkjenne at han er den unike personen i verdens historie som vi baserer vår tidsregning på.
I århundrene før han kom til jorden, ble det profetert om hans komme. Jesaja erklærte: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste" (Jesaja 9:6).
Mer enn hundre år før Frelserens fødsel sa kong Benjamin til sitt folk:
"For tiden kommer og er ikke langt borte, da Herren den allmektige som regjerer, som var og er fra all evighet til all evighet, skal komme ned fra himmelen blant menneskenes barn og bo i et jordisk tabernakel, og gå ut blant menneskene og utføre kraftige gjerninger, slik som å helbrede de syke, oppreise de døde, la de lamme gå, gi de blinde deres syn og de døve deres hørsel og helbrede alle slags sykdommer. . . .
Han skal kalles Jesus Kristus, Guds Sønn, himmelens og jordens Far, alle tings Skaper fra begynnelsen av, og hans mor skal kalles Maria" (Mosiah 3:5, 8).
Det er ikke til å undres over at engler sang da han ble født, og at vismenn reiste langt for å vise ham ære.
Han er det eneste fullkomne menneske som har vandret på jorden. Han oppfylte Moseloven og bragte en ny kjærlighetsnorm til verden.
Hans mor var dødelig, og fra henne arvet han et jordisk legeme. Hans Far var udødelig, universets store Gud, som han mottok sin guddommelige natur fra.
Det storslagne vitnesbyrd om hans kjærlighet fant sted ved hans død da han ga sitt liv som offer for alle mennesker. Denne forsoning, tilveiebragt ved ubeskrivelig smerte, ble den største begivenhet i historien, en nådegjerning som menneskene ikke ga noe for, men som ga forsikring om oppstandelse for alle som har levd eller kommer til å leve på jorden.
Det finnes ingen annen gjerning i menneskenes historie som kan sammenlignes med denne. Intet som noensinne har skjedd, kan måle seg med den. Den ble utført fullstendig uselvisk og med ubegrenset kjærlighet til hele menneskeheten, og ble en barmhjertighetsgjerning uten like for hele menneskerasen.
Da så oppstandelsen fant sted den første påskemorgen, kom den seierrike erklæring om udødelighet. Paulus uttalte meget korrekt: "For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1. Korinterbrev 15:22). Han ga ikke bare alle den velsignelse å skulle oppstå, men åpnet veien til evig liv for alle som retter seg etter hans læresetninger og bud.
Han var og er den store og sentrale person i menneskenes historie, høydepunktet for alle menneskers tidsepoker.
Før sin død hadde han kalt og ordinert apostler. De fortsatte verket en periode. Kirken ble etablert.
Århundrene gikk. En mørk sky la seg over jorden. Jesaja beskrev den slik: "Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene" (Jesaja 60:2).
Det var en tid med utplyndring og lidelse, preget av lange og blodige konflikter. Karl den store ble kronet til keiser over romerne i år 800.
Det var en tid med håpløshet, en tid med herrer og tjenere.
De første tusen år gikk, og det annet årtusen grydde. Dets første århundrer var en fortsettelse av de forrige. Det var en tid fylt av frykt og lidelse. Den store og dødelige pesten i det fjortende århundre begynte i Asia. Den spredte seg til Europa og videre opp til England. Overalt hvor den herjet, slo døden plutselig til. Boccaccio sa om dens ofre: De "spiste lunsj med sine slektninger og venner, og middag med sine forfedre den neste verden"1. Den spredte frykt blant folk. På fem år tok den livet av 25 millioner, en tredjedel av Europas befolkning.
I perioder kom den tilbake og slo vilkårlig til med sin mørke og uhyggelige hånd. Men dette var også en tid med økende opplysning. Etter som årene fortsatte sin nådeløse marsj, begynte en ny dags solskinn å bryte frem over jorden. Det var renessansen, en storslått oppblomstring innen kunst, arkitektur og litteratur.
Reformatorer gikk inn for å forandre kirken, spesielt menn som Luther, Melanchton, Huss, Zwingli og Tyndale. Dette var menn med stort mot, og noen av dem led en grusom død på grunn av sin tro. Protestantismen oppsto med sitt krav om reformasjon. Da reformeringen ikke ble gjennomført, organiserte reformatorene sine egne kirker. De gjorde dette uten prestedømsmyndighet. Deres eneste ønske var å finne et passende sted hvor de kunne tilbe Gud slik de mente han skulle tilbes.
Mens denne gjærende uro fant sted i den kristne verden, var politiske krefter også i sving. Så kom Den amerikanske uavhengighetskrig, som resulterte i en ny nasjon, hvis grunnlov sa at myndighetene ikke skulle blande seg inn i religiøse saker. En ny tid var innledet, en strålende tid. Her var det ikke lenger noen statskirke. Ingen trosretning ble favorisert fremfor noen annen.
Etter århundrer med mørke og lidelse og kamp var tiden moden for å gjengi evangeliet. Oldtidens profeter hadde talt om denne lenge etterlengtede tid.
Hele fortidens historie hadde forutsett denne tid. Århundrene med all sin lidelse og alt sitt håp hadde kommet og gått. Nasjonenes allmektige dommer, den levende Gud, besluttet at de tider som profetene hadde talt om, var kommet. Daniel hadde forutsett en sten som ble revet løs, men ikke med hender, og som ble til et stort fjell som fylte hele jorden.
"Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. [Men] det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet" (Daniel 2:44).
Jesaja og Mika hadde talt langt tidligere, da de i profetisk syn så vår tid:
"Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det.
Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem" (Jesaja 2:23. Se også Mika 4:2 ).
Paulus skrev om hele denne tiden, århundrenes opptog, og sa: "La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme" (2. Tessalonikerbrev 2:3).
Videre sa han om denne tiden: "En husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden" (Efeserbrevet 1:10).
Peter forutså hele det store århundrenes panorama da han uttalte med profetisk visjon:
"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn,
og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus,
ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av" (Apostlenes gjerninger 3:1921).
Alle disse og flere henviste til denne store tiden, denne mest fantastiske tid i menneskehetens historiske annaler, da det skulle bli en gjenopprettelse av den sanne lære og riktig praksis.
Denne storslagne dag grydde i året 1820, da en gutt, oppriktig og i tro, gikk inn i en lund og oppløftet sin røst i bønn og søkte den visdom som han følte han trengte så sårt.
Som svar kom en strålende tilkjennegivelse. Gud, den evige Fader, og den oppstandne Herre Jesus Kristus viste seg og talte med ham. Forhengene som hadde vært lukket det meste av to årtusener, ble trukket til side for å innlede evangelieutdelingen i tidenes fylde. Så fulgte gjengivelsen av det hellige prestedømme, først Det aronske og så Det melkisedekske, ved håndspåleggelse av dem som hadde båret det i oldtiden. Et annet testamente, som talte som en røst fra støvet, kom frem som et annet vitnesbyrd om at Guds Sønn, verdens store Forløser, virkelig er til og er guddommelig.
Nøkler til guddommelig myndighet ble gjengitt, også de nøklene som var nødvendige for å binde familier sammen for tid og evighet i en pakt som døden ikke kunne tilintetgjøre.
Stenen var liten til å begynne med. Den var knapt verd å legge merke til. Men den har vokst jevnt og trutt og ruller frem for å fylle jorden.
Mine brødre og søstre, forstår dere hva vi har? Skjønner dere hvilken plass vi har i det store drama som menneskehetens historie er? Dette er tiden som står i fokus for alt som har hendt tidligere. Dette er tiden med gjengivelse. Dette er gjenopprettelsens tid. Dette er den tid da mennesker fra hele jorden kommer til fjellet der Herrens hus står, for å søke og lære, for å vandre på hans stier og lære om hans veier. Dette er sammenfatningen av alle århundrene siden Kristi fødsel opp til den nåværende fantastiske tid.
I denne skjønne morgenstund,
se, Sions fane vaier fritt.
En ærlig bønn i hellig lund,
og sanne ord ble til oss gitt.
(Salmer, nr. 1)
Århundrene har gått. Den allmektiges verk i de siste dager, det som de gamle talte om, det som profetene og apostlene profeterte om, er kommet. Det er her. Av en grunn som er ukjent for oss, men ifølge Guds visdom, har vi fått det privilegium å komme til jorden i denne strålende tidsalder. Det har vært en rivende utvikling på vitenskapens område. Det har skjedd en veritabel eksplosjon av lærdom. Dette er den største av alle tidsaldre når vi ser på hva menneskene har utført og oppnådd. Og enda viktigere, det er den tiden da Gud igjen har talt, da hans elskede Sønn har vist seg, da Guds prestedømme har blitt gjengitt og vi holder i vår hånd et annet testamente om Guds Sønn. Hvilken strålende og fantastisk tid dette er.
Vi takker Gud for hans rike gaver til oss. Vi takker ham for dette herlige evangelium hvis makt og myndighet til og med rekker utover dødens slør.
Når vi tar i betraktning hva vi har og hva vi vet, burde vi være et bedre folk enn vi er. Vi burde være mer lik Kristus, være mer tilgivende, hjelpsomme og omtenksomme overfor alle rundt oss.
Vi lever i den største av alle tidsaldre og er fylt av ærefrykt på grunn av en dyp og høytidelig fornemmelse av historie. Dette er den siste og endelige evangelieutdeling som alle de tidligere har pekt hen til. Jeg bærer vitnesbyrd og vitner om at dette er virkelig og sant. Jeg ber om at enhver av oss må ha ærefrykt for dette store under når vi ser frem til at et århundre om kort tid har gått og et årtusen er omme.
La det gamle året gå. La det nye året komme. La et århundre til være over. La et nytt komme i dets sted. Si farvel til et årtusen. Hils begynnelsen av et nytt tusenår velkommen.
Og derfor skal vi gå fremover på en vedvarende sti med vekst og fremgang og utvikling, idet menneskenes liv overalt vil bli positivt påvirket så lenge jorden skal bestå.
På et stadium i denne fremmarsjen vil Jesus Kristus komme igjen for å regjere i herlighet på jorden. Ingen vet når det skjer. Selv ikke englene i himmelen vil vite tiden for hans gjenkomst. Men det vil bli en dag vi ønsker velkommen.
Du kongers konge, kom!
Vi lenge ventet har.
Kom med din legedom,
ditt paktens folk sett fri.
Å kom, nasjoners håp, tre frem.
La Israel bli samlet hjem!
("Du kongers konge, kom", Salmer, nr. 22)
Måtte Gud velsigne oss med forståelse av vår plass i historien og, når vi har mottatt denne forståelsen, med en forståelse av vårt behov for å stå fast og vandre med besluttsomhet for å kunne bli Den høyestes hellige. Det er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. The Decameron of Giovanni Boccaccio, overs. av Richard Aldington (1930), s. 7.
Previous
