Eldste Robert S. Wood
i De sytti
Det vi sier og måten vi oppfører oss på, røper ikke bare vårt innerste vesen, men former også dette vesen, folk omkring oss og til sist hele vårt samfunn.
Da Jesus satte spisereglene i det gamle Israel opp mot betydningen av noe som veier tyngre i loven, sa han til sine disipler: "Ikke det som kommer inn gjennom munnen, gjør mennesket urent, men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent . . .
det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent." (Matteus 15:11, 18). Våre ord og ytre uttrykk er ikke nøytrale, for de gjenspeiler hvem vi er og former den vi blir.
I de siste dager har Herren igjen, med Mormons boks ord, understreket hvordan våre "ytre handlinger" (Alma 25:15) forurenser eller oppløfter. Det vi sier og gjør, vil skape en atmosfære som enten ønsker Den hellige ånd velkommen eller fremmedgjør den. I det 88. kapittel i Lære og pakter råder Herren oss til å avstå fra "lettsindig tale" og "overdreven latter". Han forbandt slike ytringer med hjertets skrøpelighet "kjødelige lyster", "stolthet og lettsindighet" som til sist fører til "onde gjerninger" (L&p 88:69, 121). Jeg forstår det slik at "lettsindig tale" vil si å bruke uærbødig og fornedrende språk, og "lettsindighet" er hva Herren kalte å spøke med hellige ting (se L&p 6:12).
På den annen side har Herren bedt om et "frydefullt hjerte og strålende åsyn" (L&p 59:15). Han har bedt oss tale og handle slik at vi beriker eller oppbygger hverandre, og han har antydet at "det som ikke oppbygger, er ikke av Gud, men er mørke" (L&p 50:23). I Winter Quarters, da de hellige befant seg midt i en hard utvandring, befalte Herren: "La eders ord tjene til å oppbygge hverandre" (L&p 136:24). Nephi erklærte at frukten av å motta Den hellige ånd og å lytte til Åndens tilskyndelser er at vi kan tale med "englers tunge" (2. Nephi 32:2). Derved skaper vi en ærbødig ånd og en åpenbaringens ånd.
Jeg overhørte nylig en samtale mellom noen av våre små barnebarn. En av dem brukte åpenbart ordet dum. Åtte år gamle Nicholas, som nettopp var blitt døpt, bemerket at man kanskje ikke skulle si det, at det var et "stygt ord". Mor og far hadde tydeligvis øvet god innflytelse. Jeg vet det hadde forekommet lignende samtaler om andre uttrykk. Nå mener kanskje noen at dette er småting sammenlignet med de langt styggere og fornedrende uttrykkene vi hører over alt rundt oss. Like fullt skaper våre ord i smått og stort en atmosfære hvor vi enten bygger opp eller river ned. Jeg bemerket nylig til en venn fra New York City at jeg syntes atmosfæren i byen var blitt markert bedre de siste årene, og lurte på hvorfor. Han sa at hans kone var dommer i byen og at de lovfestet de små ting, som forbud mot å spytte og gå mot rødt lys, og de større tingene ble berørt av det. Så, i vår daglige tale og våre oppbyggende handlinger innbyr vi, som Herren sa, sannhetens og rettferdighetens ånd, hvorved vi "kan jage mørke fra [oss]" (L&p 50:25).
Jeg husker da jeg som førsteårsstudent hadde engelsk og professoren insisterte på at en av elevene, for å beskrive en situasjon, måtte erstatte et pent uttrykk med et stygt. Jeg ble sjokkert over et uttrykk som jeg sjelden hadde hørt, og aldri i hyggelige situasjoner. Noen år senere i avgangsklassen hadde jeg en samtale med en venn som hevdet at man skulle snakke rett ut, som han kalte det, selv om det var uhøflig og kunne virke støtende på andre. Dessverre har den ånd som holder liv i slikt, fått godt fotfeste i samfunnet og er også å finne blant de hellige. I årenes løp har det blitt mer og mer av seksuelle hentydninger, rå humor, voldelige uttrykk og støyende tale, musikk og fakter. Så mye omkring oss er grovt og rått, og moralsk adferd og følsomhet brytes ned. Samfunnet har ikke blitt forbedret ved vår "lettsindige tale" og vår "lettsindighet". I stedet har våre ytringer forurenset våre lokalsamfunn og fordervet våre sjeler.
President Spencer W. Kimball advarte mot vulgaritet i tale og uttrykksformer og frarådet spesielt å snakke hemningsløst om sex, noe han forbandt med usømmelighet. "Slibrigheter og uanstendige vitser," sa han, "representerer også en fare som ligger på lur og som ser seg ut som sitt bytte alle dem som er villige til å la dette være første skritt til å tilsmusse sinnet og dermed sjelen." (Tilgivelsens mirakel, s. 212.)
Det vi sier og måten vi oppfører oss på, røper ikke bare vårt innerste vesen, men former også dette vesen, folk omkring oss og til sist hele vårt samfunn. Hver eneste dag involveres vi alle i enten å dempe lyset eller å jage bort mørket. Vi har blitt kalt til å innby lyset og selv være et lys til å helliggjøre oss selv og oppbygge andre.
I sitt brev angir Jakob mange av de tingene som er nødvendige for å bli hellig. Blant dem er å holde vår tunge i tømme. Han sier at "den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme" (Jakobs brev 3:2). I en analogi om havet bemerker han at som et lite ror kan styre et stort skip, kan også tungen bestemme vår kurs og videre ferd (v. 4). Brukt på uriktig vis kan tungen "smitte hele legemet og sette livshjulet i brann" (v. 6). Hvordan, spør han, kan det av samme munn gå ut velsignelser og forbannelser? (se v. 10).
Jeg har blitt slått av det faktum at da Jesaja mottok sitt kall fra Herren, utbrøt han at han var "en mann med urene lepper" og bodde "midt iblant et folk med urene lepper" (Jesaja 6:5). Jesaja måtte renses også fra denne synden hvis han skulle bære frem Herrens ord. Er det da til å undres over at både salmister og profeter har bønnfalt Herren om å "sette vakt" for deres munn og vokte deres leppers "dør" (Salme 141:3) for å hjelpe dem til ikke å synde med tungen (se Salme 39:2)?
Når vi taler og handler, skulle vi spørre oss hvorvidt våre ord og uttrykksformer er beregnet på å innby himmelens krefter og på å innby alle til å komme til Kristus. Vi må behandle hellige ting med ærbødighet. Vi må fjerne alt som er uanstendig og slibrig, voldelig og truende, fornedrende og falskt fra våre samtaler. Som apostelen Peter skrev: "Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd" (1. Peter 1:15). Uttrykket ferd her refererer ikke bare til tale, men også vår adferd som helhet. I likhet med Nephi oppfordrer han oss til å leve slik at vi kan tale med "englers tunge".
Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud i sannhet er hellig. Han er vår Fader, og vi er hans barn. Vi er hans arvinger og Jesu Kristi medarvinger til hans herlighet. Kristus har båret våre synder og beseiret døden. Han har oppfordret oss til å bli som han er, og til å være oppbyggende i ord og gjerning. Som Johannes tror jeg at "når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er" (1. Johannes 3:2). I Jesu Kristi navn, amen.
Previous
