Hva det vil si å være en Guds datter President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap Siden begynnelsen av denne evangelieutdelingen har søstrene gitt mange fantastiske bidrag til denne hellige sak. Mine kjære søstre, jeg føler ydmykhet ved å være i deres nærhet. Vi har den spesielle ære i kveld å ha president Hinckley og president Monson til stede. Sangen fra dette usedvanlig fine koret har vært oppløftende. Søster Butterfields vakre bønn var en innbydelse til Herrens ånd. Vi har blitt inspirert av budskapene fra søster Jensen, søster Dew og søster Smoot som har talt over emnet for denne konferansen: "Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren"1 Hver og en av dere utstråler, som en Sions datter, tro og godhet. Jeg nærer usigelig respekt og beundring for dere flotte søstre, unge som eldre. Takk for deres tro og hengivenhet og for de rettskafne eksempler dere er. Den plikttroskap og hengivenhet som Kirkens søstre har vist, har helt fra begynnelsen vært til fantastisk styrke for Kirken. Deres utfordringer i dag er forskjellige fra dem deres forfedre hadde, men de er ikke mindre reelle. Jeg vil i kveld tale om hva det vil si å være en Guds datter. Den nye prinsipperklæringen for Hjelpeforeningen begynner slik: "Vi er åndelige døtre av Gud, høyt elsket av ham." Å være en Guds datter vil si at du er Guds avkom, i bokstavelig forstand en etterkommer av Faderen, og har arvet guddommelige egenskaper og muligheter. Å være en Guds datter vil også si at du har blitt født på ny, blitt forandret fra en "kjødelig og fallen tilstand til en rettferdig tilstand".2 En ung kvinne ble langt mer bevisst hvilket fantastisk forhold vi har til vår himmelske Fader da hun for første gang reiste hjemmefra for å studere. Hennes far ga henne en velsignelse og fortalte at han var glad i henne. Hun skriver: "Jeg klynget meg til ordene hans om kjærlighet og støtte da jeg tok et smertefullt farvel med min familie. Jeg følte meg redd og alene i en ukjent verden. Før jeg forlot leiligheten den morgenen, knelte jeg ned og ba om hjelp. Jeg tryglet desperat min himmelske Fader om styrke til å møte college-verdenen helt alene. Jeg hadde forlatt min familie og mine venner og alt det kjente dagen før, og jeg visste at jeg trengte hans hjelp. Bønnene ble besvart da jeg tenkte på den fine samtalen jeg hadde hatt med far dagen før. Jeg følte en varm trøst falle over meg da jeg forsto at jeg ikke hadde kommet til skolen bare med min jordiske fars velsignelse. Jeg følte at en dag, for ikke så lenge siden, hadde min himmelske Fader holdt meg i armene sine. Kanskje ga han meg råd og oppmuntring og fortalte at han trodde på meg, akkurat som min jordiske far gjorde. Og i samme stund forsto jeg at jeg aldri er uten min himmelske Faders fullkomne kjærlighet og uendelige støtte."3 Medlemskapet i Hjelpeforeningen, som er et automatisk privilegium for enhver voksen kvinne i Kirken, utgjør et hjem når du er borte fra ditt himmelske hjem, hvor du kan være sammen med andre med samme tro og verdinormer. Jeg tenkte nylig på dette mens jeg befant meg i den historiske byen Nauvoo. Vi besøkte den lille bygningen hvor Hjelpeforeningen ble organisert med 18 medlemmer 17. mars 1842. Noen dager senere, 28. april 1842, erklærte profeten Joseph Smith: "Denne foreningen vil motta instruksjon [ved] den orden Gud har fastsatt ­ [gjennom] dem som er utpekt til å lede." Så fulgte den bemerkelsesverdige og vidtrekkende profetiske uttalelsen: "Og nå vrir jeg nøkkelen om for dere i Guds navn, og denne foreningen skal fryde seg, og kunnskap og intelligens skal strømme ned fra denne stund. Dette er begynnelsen til bedre tider for denne foreningen."4 Både til Kirtland tempel og Nauvoo tempel bidro kvinnene ved å knuse sitt dyrebare porselen for å bruke det til murpussen på templet. Siden denne foreningens begynnelse har den utrettet et strålende arbeid og oppnådd uendelig meget. Hva er Hjelpeforeningen? Etter min mening fokuserer den på fire store begreper: For det første utgjør den et guddommelig opprettet søsterskap. For det annet er foreningen et lærested. For det tredje er den en organisasjon hvis hovedformål er omsorg for andre. Dens motto er: "Kjærlighet svikter aldri." For det fjerde er Hjelpeforeningen et sted hvor kvinnenes behov for sosialt samvær kan dekkes. Å delta i Hjelpeforeningen kan hjelpe både yngre og eldre søstre å bli bedre døtre av Gud. Dere unge søstre synes kanskje at dere ikke har så mye til felles med deres mødre og bestemødre. Men, som 19 år gamle Bethany Collard bemerket: "Det Unge kvinner begynner å bygge opp, . . . fortsetter Hjelpeforeningen å bygge på og bevare." Hun begynte å "se de gode gjerninger Hjelpeforeningens medlemmer gjør", for gode gjerninger er noe felles for søstre i alle aldre. De er i virkeligheten trådene som trekker søstrene sammen uansett alder eller omstendigheter. Som Bethany sa. "Alt dette er karakteristisk for en guddommelig kvinne som er en rettskaffen Guds datter."5 Som Emily H. Woodmansee skrev i en salme vi synger: Som tjenende engler arbeider vi kvinner. Det er en Guds gave vi søstre kan gi, å gjøre alt det som er edelt og gavnlig, velsigne og styrke og stå andre bi.6   Noen av dere eldre søstre kan saktens spørre: "Har jeg ikke hørt hver eneste Hjelpeforenings-leksjon? Hva er vitsen med å gå i Hjelpeforeningen hver uke?" Disse spørsmålene besvares best ved å fortelle historien om en ung pianoelev. Hans mor ønsket å oppmuntre ham, "og kjøpte billetter til en konsert med den store polske pianisten Paderewski. Kvelden for konserten opprant, og mor og sønn fant plassene sine langt fremme i salen. Mens moren snakket med noen venner stakk gutten stille av. Plutselig skulle konserten begynne, og en enslig lysstråle skjøt gjennom mørket i konsertsalen for å opplyse det store flygelet på scenen. Først da oppdaget tilhørerne den lille gutten på krakken som uskyldig klunket 'Blinke, blinke, stjerne klar'. Moren gispet, men før hun rakk å gjøre noe, kom Paderewski frem på scenen og gikk raskt bort til klaviaturet. Han hvisket til gutten: 'Ikke stopp, fortsett å spille.' Så bøyde mesteren seg frem, og med venstre hånd begynte han å spille basstemmen. Snart strakte han høyre arm rundt gutten for å ledsage ham med en obligato. Sammen holdt den gamle mester og den unge nybegynneren forsamlingen trollbundet. Hvor upolerte vi enn er, er det i vårt eget liv Mesteren som omslutter oss og hvisker oss i øret, om og om igjen: 'Ikke stopp, fortsett å spille.' Og hvis vi gjør det, vil han forøke og supplere oss inntil vi har skapt noe av forbausende skjønnhet. Han er der for oss alle, og sier om og om igjen: 'Fortsett å spille.'"7 Hvis du virkelig har "hørt alt før", trenger du høyst sannsynlig en påminnelse. Dessuten, som President Hugh B. Brown sa: "Mens teologi kanskje først og fremst appellerer til intellektet, rører religion ved hjertet. . . . Teologi kan være bare ord, men religion krever handling."8 Handling er nødvendig for å sette deres motto "Kjærlighet svikter aldri" ut i handling. Vi er alle Eva stor takk skyldig. I Edens have fikk hun og Adam instruks om ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Men de ble også minnet om at "ikke desto mindre kan du selv velge".9 Valget sto i virkeligheten mellom en fortsettelse av deres behagelige tilværelse i Eden, hvor de aldri kunne få fremgang, og et avgjørende steg ut i jordelivet med dets motsetninger ­ smerte, prøvelser og fysisk død i kontrast til glede, vekst og mulighet for evig liv. De tenkte over dette valget, og vi får vite: "Og da kvinnen så at treet var godt til føde, . . . og et tre å trakte etter, fordi det kunne gjøre henne vis, tok hun av frukten og spiste; og hun ga sin mann med seg, og han spiste."10 Og derved begynte deres jordiske prøvestand og rolle som foreldre. Etter dette valget uttalte Adam disse takknemlige ord: "Lovet være Guds navn, for på grunn av min overtredelse er mine øyne blitt åpnet, og i dette liv skal jeg ha glede, og i kjødet skal jeg igjen se Gud."11 Eva ga uttrykk for enda større visjonær visdom etter at de hadde forlatt Edens have: "Var det ikke for vår overtredelse, ville vi aldri ha fått avkom, og ville aldri ha kjent godt og ondt, og gleden over vår forløsning og det evige liv, som Gud gir til alle lydige."12 Hadde det ikke vært for Eva, ville ingen av oss vært her. Fader Lehi forteller oss: "Men se, alt er gjort i hans visdom som kjenner alt. Adam falt for at mennesket skulle bli til, og mennesket er til for å nyte glede."13 President Joseph F. Smith skrev ned synet han hadde om de dødes forløsning, der han så de store og mektige, blant dem Adam og Eva. Han beskriver rammen rundt synet av Eva med disse ord: "Og vår strålende Moder Eva, med mange av hennes trofaste døtre som hadde levet ned gjennom tidene og dyrket den sanne og levende Gud."14 Ja, moder Eva etterlot oss en varig arv som følger ned gjennom tidene for å velsigne alle kvinner. Dere kan ikke fatte hvilke guddommelige muligheter hver enkelt av dere har som Guds døtre. Kvinners hemmelige, indre befestning er i sannhet deres åndelighet. I dette er dere ikke bare jevnbyrdige med menn, men overgår dem, slik dere også gjør i tro, moral og plikttroskap når dere virkelig er omvendt til evangeliet. Dere har "mer tiltro til Gud [og] mer tro på hans bud".15 Denne indre, åndelige sansen synes å gi dere en spesiell ukuelighet når det gjelder å håndtere sorg, vanskeligheter og uvisshet. Dere aner ikke hvilke store gaver og talenter hver enkelt av dere har. Alle kvinner har tiltalende egenskaper. Jeg snakker ikke om skjønnhet, men om det som kommer fra deres personlighet, deres holdning og uttrykk. Jeg oppfordrer dere innstendig til å videreutvikle de naturlige, gudgitte, feminine gaver som dere er blitt så rikelig velsignet med. Ingen av dere skulle være så selvtilfreds at dere slutter å bry dere om hvordan dere ser ut eller hva dere gjør. På sin tid oppfordret president Brigham Young kvinner til å skaffe seg utdannelse. Det er fremdeles et godt råd, men jeg skynder meg å tilføye at dere i all deres streben ikke må miste deres flotte kvinnelighet. Dere søstre aner ikke fullt ut hvilken innflytelse dere har. Dere søstre beriker hele menneskeheten. Alt menneskelig liv begynner med dere. Hver kvinne tilfører familien og Kirken sin egen, unike styrke. Å være en Guds datter betyr at du kan finne din sanne identitet, såfremt du søker den. Du vil vite hvem du er. Det vil gjøre deg fri ­ ikke fri fra bånd, men mer fra tvil, engstelse og press fra jevnaldrende. Du vil ikke trenge å bekymre deg for: "Ser jeg bra ut?" "Høres jeg OK ut?" "Hva synes folk om meg?" Overbevisning om at du er en Guds datter gir deg tillit til ditt egenverd. Det betyr at du kan finne styrke i Kristi helbredende kraft. Det vil hjelpe deg å møte hjertesorg og utfordringer med tro og sinnsro. Jeg undres om dere søstre fullt ut kan verdsette de iboende gaver, velsignelser og naturlige evner dere har ganske enkelt fordi dere er Guds døtre. Det er feil av kvinner å tro at livet begynner først når de gifter seg. En kvinne kan og må ha en identitet og føle at hun er til nytte, verdsatt og tiltrengt enten hun er enslig eller gift. Hun må føle at hun kan gjøre noe for en annen som ingen andre som noen gang er født, kan gjøre. Guds profeter har gjentatte ganger forsikret trofaste, ugifte kvinner om at de kan bli opphøyet. Opphøyelse krever at kandidatene mottar ordinansene og de beseglende velsignelser, hvilket selvfølgelig betyr at de vil bli beseglet til en verdig prestedømsbærer i det neste liv og motta alle ekteskapets velsignelser. Min grandtante Ada giftet seg aldri. Kanskje hun tenkte som så at "når jeg strever meg gjennom livet som enslig, noe som synes å være min lodd, tenker jeg på de mange menn hvis hustru jeg er glad jeg ikke er". Hun var i hvert fall en av de første kvinnelige leger i delstaten Utah. Da jeg var liten, sov mine brødre og jeg ute på den lukkede terrassen bak huset vårt. En dag hoppet jeg på sengen for å se hvor høyt jeg kunne komme. Jeg hoppet for nær veggen og rev opp litt av ansiktet på en spiker som stakk ut. Jeg trenger en unnskyldning for hvordan jeg ser ut! Tante Ada ble budsendt for å sy sammen såret. Ved andre anledninger når vi ikke følte oss bra, ga hun oss lakserolje og magnesiummelk. Hun kom med sennepsplaster og sved brystet vårt når vi var forkjølet. Hvis jeg nå har smerter og vondt, og det skjer stadig oftere jo eldre jeg blir, ønsker jeg at tante Ada var her og kunne holde meg frisk. Hver gang jeg ser meg i speilet og ser arret ­ et varig bevis på mitt møte med spikeren ­ føler jeg stor kjærlighet til tante Ada. Hun hadde en dyrebar, kjærlig plass i mitt liv. Jeg oppfordrer av hele mitt hjerte dere unge søstre som har mottatt deres begavelse, til å søke templets velsignelser, fred og trøst. Tempelverdighet gir stor åndelig beskyttelse selv for søstre som ikke har regelmessig adgang til templets velsignelser. I sin uendelige visdom krever Herren at verdige brødre skal bære prestedømmes kappe for å komme inn i templet, men han tillater søstrene å komme inn bare i kraft av sin personlige verdighet. For noen år siden skrev en søster, etter at hun hadde vært i templet for første gang: "Hvilken fantastisk velsignelse å være inne i det huset! Øynene, ørene og hjertet var vidåpne for å absorbere dets læresetninger. Jeg følte realiteten i hver eneste pakt jeg inngikk i hver fiber og hvert ben i min kropp. Det var som om jeg sto rett foran Herren hver gang jeg inngikk pakter med ham. Herrens innflytelse var så stor at jeg ikke ønsket å forlate templet etter at sesjonen var over. Det gikk opp for meg da at jeg visselig var i verden, men ikke av verden." Fire uker senere gikk hun gjennom templet på vegne av sin mor, og skrev: "Dette var nok en fantastisk opplevelse. Jeg følte mors nærvær da jeg gikk gjennom begavelsessesjonen, og da ekteskapsbeseglingen ble utført for mine foreldre, følte jeg bokstavelig deres nærvær ved alteret. Den hellige ånds innflytelse i rommet var så sterk at jeg brast i tårer mens jeg ble beseglet til mine foreldre. Jeg opplevde virkelig å bli gjenforenet med dem. Alltid siden den dagen har jeg følt deres nærvær så sterkt at det ikke synes virkelig at de er borte."16 Som det står i Hjelpeforeningens prinsipperklæring, er dere døtre av himmelske foreldre som elsker dere. I en åpenbaring til profeten Joseph Smith får vi dessuten vite at "de som mottar mitt evangelium, er sønner og døtre i mitt rike".17 Og som døtre i hans rike kan dere ta del i alle evangeliets velsignelser. Siden begynnelsen av denne evangelieutdeling har søstrene gitt mange fantastiske bidrag til denne hellige sak. Jeg vitner om og bekrefter for dere søstre at det aldri i verdens historie har vært større behov for deres rettskaffenhet, deres eksempel og alle deres gode gjerninger for å føre dette hellige verk fremover, enn det er nå. Mine kjære søstre, jeg ber om at de guddommelige gaver i hver og en av dere må slå ut i full blomst. Må deres rike kvinnelige gaver i form av åndelig styrke, godhet, ømhet, barmhjertighet og vennlighet kunne uttrykkes i fullt monn. Det vil skje når dere tjener Herren, deres familie og deres medmennesker. Må Herren velsigne dere i dette, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Sakarja 2:14. 2. Mosiah 27:25. 3. "Leaving Home", Caroline Hinckley, New Era, mai 1999, s. 35. 4. Referat fra Hjelpeforeningen i Nauvoo, 28. apr. 1842. Sitert i Andrew F. Ehat og Lyndon W. Cook, red.: The Words of Joseph Smith (1980), s. 118. 5. Notater fra en tale av Bethany Collard, Idaho Falls. 6. "Som søstre i Sion", Salmer, nr. 194. 7. Utdrag fra en tale av Ann Woodland, Idaho Falls. 8. I Conference Report, okt. 1962, s. 41. 9. Moses 3:17. 10. Moses 4:12. 11. Moses 5:10. 12. Moses 5:11. 13. 2. Ne. 2:24­25. 14. L&p 138:39. 15. "Mer hellighet gi meg", Salmer, nr. 79. 16. "The Glorious Moments", Sipuao Matuauto, Ensign, aug. 1974, s. 64. 17. L&p 25:1.