Sharon G. Larsen
Annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap
Handlefrihet er evnen til å tenke, velge og handle selv. Den medfører uendelig mange anledninger, ledsaget av ansvar og konsekvenser.
Da vi forlot vår himmelske Faders nærhet og kom til denne verden, hadde vi med oss en uvurderlig, hellig, førjordisk og evig gave. Det er denne gaven, handlefrihetens gave, jeg ønsker å tale om.
Handlefrihet er evnen til å tenke, velge og handle selv. Den medfører uendelig mange anledninger, ledsaget av ansvar og konsekvenser. Den er en velsignelse og en byrde. Å benytte denne handlefrihetens gave klokt er helt vesentlig i dag, for aldri før i verdenshistorien har Guds barn vært velsignet med eller så påtrengende konfrontert med så mange valg.
Livet var enklere for mange år siden i min hjemby på den kanadiske prærien. Telefonnummeret vårt besto av ett siffer 3. Vi fikk en svart-hvit kinofilm som kom fra Cardston, en større by, hver torsdag kveld. Posten kom mandag, onsdag og fredag med mindre det var tett snevær.
Det var én hovedvei. Fem og en halv kilometer vestover lå gården vår, og 32 kilometer østover på den samme veien lå Cardston tempel. Det var ikke mange andre veier å velge eller steder å reise til.
I dag finnes uendelig mange telefonnummer, kinofilmer av alle slag og farger, e-post tilgjengelig 24 timer i døgnet og mange veier som nådeløst krever at vi må ta avgjørelser. Våre omgivelser oversvømmes av valg. Men hensikten med at vi er her på jorden, har aldri blitt forandret.
Herren fortalte Abraham at han sendte oss til jorden for å se om vi ville gjøre det han ba oss om (se Abraham 3:25). Valg blir uunngåelig. Verdens to motstridende krefter prøver å oppnå vår hengivenhet. På den ene side finnes virkelig Satan, og på den andre side er Frelserens mektigere kjærlighet.
Lehi lærer oss at hvis det ikke hadde vært noen motsetning, ville vi ikke hatt rettferdighet eller ugudelighet, hverken godt eller ondt (se 2. Nephi 2:11, 16). Vi kan ikke handle selv hvis vi ikke har noe valg. For å bli en hengiven tilhenger av Kristus må vi kunne velge å forkaste ham. Derfor tillates Satan å utøve sin makt, og det å gi avkall på sin egen vilje og overgi seg til Gud kan noen ganger være vanskelig. Men det er ved å handle slik for oss selv vi utvikler oss.
C.S. Lewis sa: "Bare de som prøver å stå imot fristelse, vet hvor sterk den er. . . . Du finner ut hvor sterk vinden er ved å prøve å gå imot den, ikke ved å legge deg ned. Et menneske som gir etter for fristelse etter fem minutter, vet ganske enkelt ikke hvordan det ville ha vært en time senere." Lewis fortsetter: "Fordi Kristus er det eneste menneske som aldri har gitt etter for fristelse, er han også det eneste menneske som fullt ut vet hva fristelse betyr" (Mere Christianity [1960], s. 109110).
Jeg husker at jeg pleide å spørre mine foreldre om jeg kunne gjøre bestemte ting. Svaret var alltid det samme: "Du har blitt undervist. Du vet hva vi mener om det, men du må selv ta avgjørelsen." Men å bestemme selv betyr konsekvenser som ikke alltid er det vi ønsker. Vi ønsker frihet uten konsekvenser. Altfor ofte prøver vi derfor å være nøytrale, ubesluttsomme og uforpliktet. Det er i denne sinnsstemning vi blir et lett bytte for Satans innflytelse.
Kong Akab og hans folk i det nordlige Israel forteller oss om nøytralitet og ubesluttsomhet. Herren holdt sin hånd tilbake fordi folket ikke ville bestemme seg for hvem de skulle tilbe Jehova eller Ba'al. Ba'al er et annet navn på Satan. Herren sendte profeten Elias med følgende tydelige budskap: "Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham!" Skriften sier at "folket svarte ham ikke ett ord" (1. Kongebok 18:21). De ønsket ikke å påta seg ansvaret ved å forplikte seg. Dere husker historien: Elias utfordret dem til å foreta en prøve for å se hvem som er Gud. De skulle alle be til sin gud for å se hvem som ville brenne opp offeret på alteret. Da prestene påkalte sin avgud av all kraft, ble de ikke hørt og fikk ingen støtte.
Som sterk kontrast ble en ensom profet for den sanne og levende Gud ikke bare hørt, men fikk mangfoldig igjen for sin innsats. Da Elias bønnfalt sin Gud, falt Herrens ild ned og fortærte alt brennofferet, veden, steinene, jorden, og den slikket opp vannet i grøften. Etter denne tilkjennegivelsen sa folket: "Herren, han er Gud!" (1. Kongebok 18:39), og deretter beretter Skriften at Ba'als prester ble drept. Det var ingen vantro igjen i det nordlige Israel den dagen! Avgjørelser ville ikke vært et dilemma hvis det gode ble belønnet så raskt og iøynefallende som overfor Elias, eller hvis det å gjøre noe galt betydde umiddelbar død. Men det er ikke så enkelt når vi arbeider for å øke vår tro.
Vår tro og hengivenhet blir satt på prøve når verden frister og lokker med alternativer som kan vende oss bort fra Herrens rike. Enkelte ønsker å bo i dette riket og likevel ha en "sommerbolig" i Babylon. Men hvis vi ikke bevisst og veloverveiet velger Guds rike, vil vi i virkeligheten bevege oss bakover mens Guds rike går fremover "djervt, edelt og uavhengig" (Joseph Smith: "The Wentworth Letter", i Encyclopedia of Mormonism, red. Daniel H. Ludlow, 5 bind, [1992], 4:1754). Valg av hvilken vei vi vil gå, vil bestemme våre velsignelser eller våre byrder. Herren ber oss kaste våre byrder på ham, og han vil støtte oss (se Salme 55:23), mens Mormon advarer oss og sier at djevelen ikke vil støtte sine barn (se Alma 30:60).
En ung mann jeg er svært glad i, sa til meg: "Ingen kan si meg hva jeg skal gjøre. Jeg har kommandoen over mitt eget liv." Han hadde den feilaktige oppfatning at for å være uavhengig og fri måtte han opponere mot Guds vilje. Hvor vil han da hente sin styrke?
Bror James E. Talmage sier om Jesus: Han "var alt det en gutt skulle være, for hans utvikling ble ikke hemmet av en tyngende syndebyrde. Han elsket og adlød sannheten og var derfor fri" (James E. Talmage: Jesus Kristus, s. 82).
Det å treffe riktige valg gjør oss fri og velsigner oss, selv når vi velger noe som virker trivielt for oss. En venn mente at Herren var for mye innblandet i hans liv. Han sa: "Jeg orker ikke alle disse absolutte kravene i Kirken som sier at jeg må gjøre ditt, jeg kan ikke gjøre datt." Vennen min forsto ikke at disse absolutte kravene er tegn på vår Faders årvåkne omsorg.
Er det ikke utrolig? Det er seks milliarder mennesker på denne planeten, og vår himmelske Fader bryr seg om hva jeg ser på som underholdning, og han bryr seg om hva jeg spiser og drikker. Han bryr seg om hvordan jeg tjener og bruker penger. Han bryr seg om hva jeg gjør og ikke gjør. Min himmelske Fader ønsker at jeg skal være lykkelig.
Vår Faders omsorg viser seg på så mange måter, og vi må bare lytte og leve slik at vi merker den. En eller annen har sagt: "Hvis vi ikke først og fremst har valgt Guds rike, vil det når det kommer til stykket, ikke spille noen rolle hva vi har valgt i stedet" (William Law, prest i det 18. århundre).
Fordi vår hensikt her på jorden ikke er forandret, noe den heller aldri vil bli, gir vår Fader oss stadig og regelmessig flere gaver for å gjøre vår verden trygg og hjelpe oss å bruke handlefriheten klokere. Tenk på hvilken gave bønn er den gir oss anledning til å bli hørt og forstått. Tenk på Den hellige ånds gave, som vil vise oss alt vi skulle gjøre (se 2. Nephi 32:5). Tenk på hellige pakter vi har inngått, Skriften, prestedømmet og patriarkalske velsignelser. Tenk på den største gave, forsoningen, og påminnelsen om den i nadverden, som innhyller oss med kjærlighet og håp og nåde. Disse gavene hjelper oss å bruke vår handlefrihet klokt for å vende tilbake til vårt himmelske hjem, hvor "det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham" (1. Korinterbrev 2:9).
I dag finnes det mange veier, men som i min hjemby er det bare én hovedvei, den rette og smale.
Vi innser at vi har en tendens til å vandre på fremmede veier (se 1. Nephi 8:32), og derfor bønnfaller vi Herren gjennom følgende salme:
Jeg har lett for å vandre bort, Herre, jeg vet det,
jeg har lett for å forlate den Gud jeg elsker.
Her er mitt hjerte, grip det og besegl det,
besegl det så jeg kan få bo hos deg i det høye.
("Come, Thou Fount of Every Blessing", Hymns [1948], nr. 70)
Jeg avslutter med Nephis bønn, som gjelder både dere og meg: "O Herre, lukk ikke din rettferdighets port for meg, så jeg kan vandre på ydmykhetens sti og holde meg trofast på den rette vei" (2. Nephi 4:32), i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
