Åpenbaringens ånd President Boyd K. Packer Fungerende president for De tolv apostlers quorum Unge siste-dagers-hellige, ta dere sammen! Påta dere ansvaret! Ta kontroll over livet! Ta kontroll over sinnet, deres tanker! Jeg taler til våre barn og ungdommer, og ber dere si til deres foreldre og besteforeldre at de skal sitte stille og ikke forstyrre oss noen minutter, mens vi snakker sammen. Jeg vil gjerne fortelle dere om noe som jeg lærte av min bror og som alltid har vært som et skjold og en beskyttelse for meg. Jeg har talt om det før, men ikke så detaljert som jeg vil gjøre i dag. Jeg ble uteksaminert fra flyskolen og fikk sølvvingen to dager før jeg fylte 20 år. Senere ble jeg stasjonert i Langley Field i Virginia, som annenpilot på et utvalgt B-24 bombefly med et mannskap som var opplært til å bruke et nytt hemmelig våpen ­ radar. Min bror, oberst Leon C. Packer, var stasjonert i Pentagon i Washington D.C. Han var en høyt dekorert B-24-pilot, og ble brigadegeneral i Luftforsvaret. Mens jeg var i Langley Field, ble det slutt på krigen i Europa, så vi ble beordret til Stillehavet. Jeg tilbragte noen dager sammen med Leon i Washington før jeg ble sendt i kamp. Han fortalte meg noe han hadde lært mens han var under ild. Han fløy fra Nord-Afrika på flytokter over Syd-Europa. Svært få av disse flyene kom tilbake. Den 16. april 1943 var han kaptein på en B-24 på tur tilbake til England etter et raid over Europa. Flyet hans, Yard Bird, var sterkt skadet av luftvernild og falt ut av formasjonen. Da ble de alene og kom under kraftig angrep fra jagerfly. I sin én-sides rapport skrev han: "Motor nr. 3 var i brann, og propellen hadde falt av. Brenselrøret til nr. 4 var skutt vekk. Kablene til høyre balanseror og kablene til haleroret var skutt vekk. Rorene var delvis låst. Radioen var død. Det var digre hull i høyre vinge. Flapsene var skutt vekk. Hele bakparten av skroget var gjennomhullet. Det hydrauliske systemet var skutt vekk. Haletårnet var ute." En historie om Eighth Air Force som ble utgitt for bare to år siden, gir en detaljert beretning om denne flyturen skrevet av en av mannskapet.1 Med en motor i brann mistet de andre tre kraft. Flyet var på tur ned. Alarmklokken beordret dem ut. Bombesikteren, den eneste som greide å komme seg ut, hoppet i fallskjerm ut i Den engelske kanal. Pilotene kom seg ut av setene og tok seg frem til bomberommet for å hoppe ut. Plutselig hørte Leon en motor hoste og frese. Raskt kom han seg på plass i setet igjen og greide å lokke nok kraft ut av motorene til å nå frem til Englands kyst. Da sviktet motorene, og de styrtet. Understellet ble skrellet av mot toppen av en høyde, og flyet pløyde seg gjennom trærne og falt sammen. Skroget ble fylt med jord. Utrolig nok overlevde alle om bord, selv om noen ble hardt såret. Bombesikteren var borte, men han reddet sannsynligvis livet til de ni andre. Da røyken strømmet ut av motorene og det dukket opp en fallskjerm, avsluttet jagerne angrepet. Det var ikke den eneste gangen Leon krasjlandet. Mens vi pratet sammen fortalte Leon meg hvordan han greide å bevare fatningen under ild. Han sa: "Jeg har en favorittsalme" ­ og han sa hvilken det var ­ "og når det ble tøft, sang jeg den stille for meg selv. Da fikk jeg tro og forsikring som holdt meg på rett kurs." Han sendte meg i kamp med denne leksjonen. Våren 1945 fikk jeg anledning til å prøve denne leksjonen Leon hadde lært meg den gangen. Krigen i Stillehavet var over før vi kom frem til Filippinene, og vi ble beordret til Japan. En dag fløy vi fra Atsugi flyplass ved Yokohama i et B-17 bombefly med kurs for Guam for å finne et radiofyr. Etter ni timer i luften dukket vi ned gjennom skyene og oppdaget at vi ikke visste hvor vi var. Radioen virket ikke. Det viste seg senere at vi befant oss i en tyfon. Vi fløy like over havet og startet et søk. I denne desperate situasjonen husket jeg min brors ord. Jeg fant ut at man kan be og til og med synge uten en lyd. Etter en stund fløy vi over en rad klipper som stakk opp av vannet. Kunne de være en del av øygruppen Marianene? Vi fulgte dem. Snart dukket Tinian-øya opp foran oss, og vi landet med bensin til bare noen sekunder til på tanken. Mens vi takset nedover rullebanen, stoppet den ene motoren etter den andre. Jeg lærte at både bønn og musikk kan være meget stille og meget personlig. Selv om denne opplevelsen var dramatisk, kom den største verdien av Leons leksjon senere i hverdagslivet når jeg sto overfor de samme fristelser som dere ungdommer og barn står overfor nå. Etter hvert som årene gikk, fant jeg ut at selv om det ikke var lett, kunne jeg kontrollere tankene mine hvis jeg ga dem et sted å gå. Man kan erstatte tanker som fristelse, sinne, skuffelse eller frykt med bedre tanker ­ musikk. Jeg elsker Kirkens religiøse musikk. I gjenopprettelsens salmer finnes inspirasjon og beskyttelse. Jeg vet også at noe musikk er åndelig ødeleggende, den er dårlig og farlig. Ungdom, unngå den! Jeg vet også hvorfor Leon ga sine barn dette råd: "Husk, luftvernilden er alltid kraftigst nærmest målet." Tanker er taler som vi holder for oss selv. Forstår dere hvorfor Skriften ber oss alltid la "deres tanker være prydet med dyd" og lover at hvis vi gjør det, "skal [vi] ha større frimodighet for Guds åsyn, og prestedømmets lærdommer skal falle på [vår] sjel som himmelens dugg," og da skal "Den hellige ånd stadig være [vår] ledsager"?2 "Talsmannen, Den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere."3 Ungdom, Åndens røst føles mer enn den høres. Mens du er meget ung, kan du lære hvordan Den hellige ånd virker. Skriften er full av hjelp med hensyn til hvordan det gode kan påvirke ditt sinn og det onde kontrollere deg, hvis du lar det gjøre det. Den kampen tar aldri slutt. Men husk dette: Alt vann i hele verden, hvor hardt det går i spinn, kan aldri senke det minste skip uten at det slippes inn.   Og alt av ondt i verden, den svarteste av synd, kan aldri skade deg et fnugg hvis du ikke slipper den inn.4   Når du lærer deg å kontrollere tankene dine, vil du være trygg. En mann jeg kjenner gjør det slik: Hver gang en uverdig tanke forsøker å komme inn i hans sinn, stryker han tommelen mot gifteringen sin. Det bryter strømmen og blir for ham et nesten automatisk middel til å stenge uønskede tanker og idéer ute. Jeg kan ikke la være å fortelle dere noe mer fra besøket hos min bror i Washington. Han skulle fly et B-25 bombefly til Texas for å hente noe og vende tilbake til Washington dagen etter. Jeg ble med ham. Det var den eneste gangen vi fløy sammen. Mange år senere ble jeg hedret ved Weber State University, der vi begge hadde studert. Han var studentleder i college-tiden. Siden jeg skulle til Syd-Amerika, gikk han med på å stille opp på banketten og ta imot hedersbevisningen på vegne av meg. I takketalen fortalte han denne historien, som er delvis sann. Han sa at i Texas sto vi side ved side på en rullebane klar til å lette. Han sa til meg over radioen: "Ser deg der oppe ­ hvis du tror du greier det!" Så fortalte han dem at etter at jeg ble generalautoritet i Kirken, pleide jeg av og til å sjekke oppførselen hans og tilføye: "Ser deg der oppe ­ hvis du tror du greier det!" Ja, Leon greide det. Han er nå der jeg håper å havne en gang. Unge siste-dagers-hellige, ta dere sammen! Påta dere ansvaret! Ta kontroll over livet! Ta kontroll over sinnet, deres tanker! Har dere venner som ikke er noen god innflytelse, så gjør forandringer, selv om det betyr at dere må være alene og bli avvist. Hvis dere allerede har begått stygge feil, er det muligheter for å rette dem opp, og til slutt vil det bli som om de aldri hadde forekommet. Av og til kontrolleres vårt sinn av skyld som gjør oss til fanger i våre tanker. Hvor tåpelig det er å bli værende i fengsel når døren står åpen. Si nå ikke til deg selv at synd egentlig ikke betyr så mye. Det vil ikke hjelpe noe, men det vil omvendelse. Ta kontroll over deg selv. Hvor herlig det er å være en ung siste-dagers-hellig i denne utfordrende tiden. Paulus sa til den unge Timoteus: "La ingen forakte deg for din ungdoms skyld."5 Og Louisa May Alcott var bare 14 år da hun skrev: Jeg har et lite rike hvor tanker og følelser bor. Det er så vanskelig for meg å holde dem i tjor.   Jeg krever ingen krone, kun den som alle kan vinne, og ingen verden vil jeg ta, kun den som er her inne.6   Du kan greie det ­ du må gjøre det. Vår fremtid avhenger av dere, våre barn og unge. Ja, dette rådet gir jeg videre til deg. Vekk nå foreldrene dine, og fortell dem at du har lært hvordan du kan bli fullkommen. Du blir kanskje ikke helt fullkommen, men du kan komme ganske nær. Jeg kan gi deg denne oppmuntringen: En lærer som forsøkte å forklare hva en teori er, stilte dette spørsmålet: "Hvis du går med et brev halvveis til postkassen og stopper, og så begynner på nytt igjen og går halvparten av den avstanden som er igjen, og stopper, og så gjentar prosessen om og om igjen, vil du ta i teorien noen gang komme frem til postkassen?" En skarp elev sa: "Nei, men du vil komme nær nok til å postlegge brevet." Dere ungdommer vil komme fullkommenheten nær nok til å få et liv fullt av utfordringer og problemer, med inspirasjon, lykke og evig glede. Herren ga dette løfte: "Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere."7 "Jeg vil fortelle deg i ditt sinn og i ditt hjerte ved Den hellige ånd som skal komme over deg, og som skal bo i ditt hjerte . . . Dette er åpenbaringens ånd . . . Derfor er dette din gave. Benytt den, og velsignet er du, for den skal befri deg."8 Gud velsigne dere. Dere har allerede sunget for oss "Jeg vet hvem jeg er. Jeg kjenner Guds plan."9 En vakker dag kan dere bære vitnesbyrd for deres barnebarn, og de til sine, og de til en ny generasjon, og enda en Dere ser frem til et langt liv, til den lange, lange fremtiden for denne kirken, for barna og ungdommen, for oss alle som siste-dagers-hellige. Og jeg bærer vitnesbyrd for dere, våre unge, om at Jesus er Kristus, Guds Sønn. Som bestefar, og som oldefar, vet jeg hvor høyt vi elsker dere. Jeg forteller dere hvor høyt vi elsker dere, hvor høyt dere er elsket i denne kirken, og nedkaller Herrens velsignelse over dere når dere står overfor det fantastiske livet som ligger foran dere som unge siste-dagers-hellige. Dette gjør jeg som en Herrens tjener og i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Se Gerald Astor: The Mighty Eighth: The Air War in Europe Told by the Men Who Fought It, (1997). 2. L&p 121:45­46. 3. Johannes 14:26. 4. Ukjent forfatter: "All the Water in the World", i Best-Loved Poems of the LDS People, red. Jack M. Lyon og andre (1966), s. 302. 5. 1. Tim. 4:12. 6. Louisa May Alcott: "My Little Kingdom", Louisa May Alcott ­ Her Girlhood Diary, red. Cary Ryan (1993), s. 8­9. 7. Johannes 14:18. 8. L&p 8:2­4, uthevelse tilføyet. 9. "Jesu Kristi Kirke", Barnas sangbok, s. 48.