Eldste Neal A. Maxwell
i De tolv apostlers quorum
Ydmykhet er det egentlige botemiddel, for den ikke bare skjuler egenkjærlighet, men oppløser den!
I en eller annen grad strever vi alle med egenkjærlighet. Hvis det er så vanlig, hvorfor bekymre seg over at man er egenkjærlig? Fordi egenkjærlighet egentlig er selvødeleggelse i sakte tempo. Det er ikke så rart at profeten Joseph Smith inntrengende ba oss "sørge for at enhver egoistisk følelse ikke bare blir begravet, men helt utslettet" (
Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 133). Følgelig er utslettelse ikke måtehold målet!
Overdreven egenkjærlighet har for eksempel redusert enkelte til et null fordi de søker å fjerne sin tomhet ved hjelp av sanseinntrykk. Men i appetittens aritmetikk blir alt som multipliseres med null, fortsatt null! Hvert anfall av egenkjærlighet innskrenker vårt univers tilsvarende ved å redusere vår bevissthet om eller omtanke for andre. Tross et prangende, verdslig ytre er slik overbærende individualisme egentlig sneversynthet, i likhet med at gullfisk i en bolle gratulerer seg selv med sin selvforsynthet, uten tanke for matpulver eller utskiftning av vannet.
For lenge siden måtte det en Kopernikus til for å fortelle en sneversynt verden at denne planeten ikke var universets sentrum. Enkelte egenkjærlige mennesker i vår tid trenger en kopernikansk påminnelse om at heller ikke de er universets sentrum!
De tidlige og kjente former for egenkjærlighet er at man gjør seg stor på bekostning av andre, tar æren for noe man egentlig ikke fortjener, gleder seg over at andre feiler, ikke tåler at andre virkelig lykkes, at man foretrekker å la andre vite at man hadde rett fremfor å se problemet løst, og "trekker fordel av en for hans ords skyld" (2. Nephi 28:8).
Ved å rette oppmerksomheten mot seg selv finner en egenkjærlig person det lettere å bære falskt vitnesbyrd, stjele og begjære, for han burde jo ikke nektes noe. Intet under at det er så lett for myndighetene å gjøre det naturlige menneskets appetitt til et virkemiddel, hvis de samtidig forsikrer ham om at hans egen lemfeldighet er akseptabel. Dessuten fortsetter togene å gå i rute.
Egenkjærlighet fører også til at vi blir uhøflige, foraktende og selvsentrerte fordi vi holder tilbake det andre trenger av goder, ros og anerkjennelse, ved at vi egoistisk går dem forbi og ikke legger merke til dem. (Se Mormon 8:39.) Senere følger uforskammethet, bryskhet og spisse albuer.
I motsetning til egenkjærlighetens vei finnes det ikke rom for ukontrollert sinne på den rette og smale vei. Det vil ikke forekomme noe overgrep mot ektefelle eller barn der det er et virkelig kjærlig hjem. Videre dyrkes uselviskhet best i familiens have, og på samme måte kan det å flittig utføre tilsynelatende ordinære oppgaver i Kirken hjelpe oss ytterligere til å overvinne egenkjærlighet. Den uselviske er også langt friere. Som G.K. Chesterton sa, vil vi, hvis vi kan være interessert i andre selv om de ikke er interessert i oss, befinne oss "under en blåere himmel [og] i en gate full av herlige fremmede" (Orthodoxy [1959], s. 21).
I daglig disippelskap er det like mange måter å uttrykke egenkjærlighet på som det er måter å unngå det. Saktmodighet kamuflerer ikke bare egenkjærlighet, den oppløser den! Før vi skal gjøre noe viktig kan vi f.eks. i stillhet spørre oss selv: Hvem sitt behov prøver jeg å dekke? Eller når vi er i ferd med en utblåsning av betydning, kan vi først "telle til ti". En slik hensynsfull filtrering kan multiplisere vår visdom med ti fordi et ydmykhetens nett filtrerer bort utbrudd av vårt destruktive ego.
Vi kan også ydmykt la våre tanker leve sitt eget liv uten å støtte opp om dem i for stor grad. La heller Ånden påvirke våre hederlige tanker.
Dessverre kan stor individuell egenkjærlighet bli en del av kulturen. Da kan samfunn til slutt bli uten orden, nådeløse, kjærlighetsløse, fordervet og hinsides følelse (se Moroni 9). Samfunnet gjenspeiler derved et grusomt, kumulativt mønster som signaliserer en betydelig kulturell tilbakegang. Dette skjedde i oldtiden, da et folk faktisk "[ble] svake som følge av overtredelser" (Helaman 4:26). Med hensyn til menneskelig adferd, når de som en gang var i mindretall, blir mer dominerende, kommer Guds dom og konsekvensene av tåpelig egenkjærlighet (se Mosiah 29:2627).
Den kulturelle tilbakegang akselererer når samfunnets egenkjærlige grupper blir likegyldige overfor de felles verdier som en gang var alment akseptert. Avdriften gjøres lettere av de likegyldige eller ettergivende etter hvert som samfunnet ledes forsiktig ned til helvete (se 2. Nephi 28:21). Noen følger kanskje ikke med i strømmen, men trår isteden til side, enda de tidligere kan ha forhindret den, slik de som medborgere har rett til. Yeats sørget over slike tilstander og sa: "De beste mangler enhver overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet" (W. B. Yeats: "The Second Coming") .
Krav om konformitet til erstatning for felles verdier blir, ironisk nok, drevet frem av dem som til slutt ikke vil tolerere dem som har tolerert dem. Selv om tiltagende synd kanskje ikke forårsaker et plutselig, enormt tilbakeskritt, vil den samme, dystre retningen likevel fortsette snedig og forsiktig uten støt og sjokk. (Se 2. Ne. 28:21.)
Slik er noen av de umiddelbare konsekvensene av egenkjærlighet, og likevel er noen konsekvenser endelige og påvirker vår frelse.
Egenkjærlighet er faktisk tennladningen til alle større synder. Den er hammeren som bryter De ti bud, enten ved at vi forsømmer våre foreldre, bryter sabbaten eller bærer falskt vitnesbyrd, begår drap eller misunner andre. Det er ikke til å undres over at en egenkjærlig person ofte er villig til å bryte en pakt for å stille sine lyster. Det er ikke til å undres over at de som senere vil utgjøre det telestiale rike, etter å ha betalt prisen, en gang var uomvendte som drev hor og levde utuktig, og de som elsket løgn og fór med løgn.
Noen egoister har den misoppfatning at det ikke er noen gudgitt lov, så derfor er det heller ingen synd (se 2. Nephi 2:13). Den egenkjærlige oppretter derfor sine egne etiske, situasjonsbetingede normer. Når det derfor gjelder hvordan man skal styre seg selv, kan man seire ved sine evner og sin styrke, for det eksisterer egentlig ingen forbrytelse uansett (se Alma 30:17).
Det er derfor ikke overraskende at egenkjærlighet fører til fryktelige tabber i form av misoppfatning og adferd. Kain, som var fordervet av sin streben etter makt, sa f.eks. etter å ha slått Abel i hjel: "Jeg er fri" (Moses 5:33, se også Moses 6:15).
En av de verste konsekvenser av alvorlig egenkjærlighet er derfor et enormt tap av proporsjoner. Det blir som å avsile myggen, men sluke kameler (se Matteus 23:24). Nå for tiden er det f.eks. folk som avsiler forskjellige mygger, men sluker praksisen med abort ved nesten fullgått svangerskap. Det er derfor ikke overraskende at egenkjærlighet gjør en gryte velling til et herremåltid og får 30 sølvpenger til å fortone seg som en stor formue.
Utviklingsmessig er det som skjer likt det som skjedde med en gruppe barn i gammel tid "som vokste opp og begynte å . . . ta ut på egen hånd" og ble forherdet og kom på avveier (3. Nephi 1:29, se også v. 30). Ødeleggende kulturelle forandringer kan skje og skjer "før mange år [er] gått", også ved at vi erstatter sårt tiltrengt samfunnsånd med varierende tant og fjas (se Helaman 4:26).
Det naturlige menneske, som er innstilt på å gå sin egen vei, holder ofte fast ved det inntil han er "uten følelse" etter å ha blitt sløvet av å "behage" det kjødelige sinn (se 1. Ne. 17:45, se også Ef. 4:19). Det bedrøvelige er at han på samme måte som en stoffavhengig alltid må ha påfyll.
Den innbitte egoisten bruker andre, men elsker dem ikke. Verdens Urias'er må akte seg! (Se 2. Sam. 11:317.) Århundrer før Kristi fødsel advarte profeten Jakob ukyske menn: "I har knust eders ømme hustruers hjerter og tapt eders barns tillit på grunn av eders dårlige eksempel" (Jakob 2:35). Når kjærligheten blir kald, la da også de fattige og trengende ta seg i akt, for de vil bli forsømt, slik det skjedde i Sodoma (se Matt. 24:12, se også Esek. 16:49). Så forunderlig det enn synes, når egenkjærlige mennesker ikke lenger er små i egne øyne, skrumper alle andre! (Se 1. Sam. 15:17.)
Endog de første fnugg av egenkjærlige avgjørelser antyder retning. Så kommer de små avbøyende åene som renner sammen til små bekker, og snart til større elver. Til slutt blir man feiet med av en stor flod som renner ned i "elendighetens og den evige pines avgrunn" (Hel. 5:12).
Vi er faktisk forpliktet til å merke oss avslørende tegn på forfall i samfunnet. Jesus advarte og sa: "Hyklere! Jordens og himmelens utseende vet dere å tyde. Hvorfor kan dere da ikke tyde denne tid?" Han antydet at det var behov for en annen slags værmelding (Luk. 12:56).
Både ledere og andre samfunnsborgere må stå til regnskap for det som skjer når det gjelder kulturell tilbakegang. Historisk sett er det naturligvis lett å kritisere dårlige ledere, men vi skulle ikke gi samfunnsborgere fritt leide. I sin rasjonalisering av nedbrytningen kan de ellers si at de bare fulgte ordre, mens lederen bare ga borgerne ordre! Men det kreves langt mer av borgerne i et demokratisk samfunn hvor den enkeltes karakter betyr så mye for både ledere og borgere.
Profeten Mormon gikk uselvisk med på å lede et folk som var i dypt forfall. Han ba for dem, men medga at hans bønner var uten tro fordi folket var så ugudelig (se Mormon 3:12.) Til andre tider løfter en visjonær leder, som f.eks. Josef i Egypt, folk ut av farlige rutiner ved å forberede dem til fremtidens spesielle utfordringer (se 1. Mos. 41:4657). Noen få, som f.eks. Lincoln, gir selv om de befinner seg i en politisk rolle også åndelig lederskap. Lincoln advarte forresten mot hvordan ærgjerrige og talentfulle mennesker vil fortsette å komme frem, og at slike mennesker "tørster og brenner etter utmerkelse, og om mulig . . . vil få det, om så på bekostning av å frigi slaver eller gjøre frie menn til slaver" (sit. i John Wesley Hill: Abraham Lincoln Man of God [1927], s. 74, uthevelse i originalen).
Om den uselviske George Washington er det skrevet følgende: "Gjennom hele historien har få menn med stor makt utøvet denne makten så mildt og selvutslettende til det som deres beste instinkter sa dem var til beste for deres neste og hele menneskeheten." (James Thomas Flexner: Washington: The Indispensable Man [1984], s. XVI.)
Makten er tryggest hos mennesker som, i likhet med Washington, ikke elsker den! Et narsistisk samfunn der hver person er opptatt av å være "nummer én", kan ikke bygge opp hverken brorskap eller fellesskap. Er det ikke godt i denne påskehøytiden og til alle tider at ikke Jesus var ute etter å bli "nummer én"?
Det er ikke overraskende at vi har blitt befalt: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg", og det innbefatter selvdyrkelse! (2. Mos. 20:3, uthevelse tilføyet.) Den store egoisten vil til slutt på en eller annen måte bli knust, klynkende mot egenkjærlighetens forrevne, hårde konsekvenser.
Som en kontrast, tenk på den uselviske Melissa Howes, hvis relativt unge far døde av kreft for mange måneder siden. Like før ledet Melissa, som da var ni år gammel, familiebønnen og tryglet: "Himmelske Fader, velsign pappa, og hvis du trenger ham mer enn oss, så kan du få ta ham. Vi vil helst ha ham, men la din vilje skje. Og vær så snill å hjelpe oss til ikke å være sint på deg." (Brev fra Christie Howes, 25. feb. 1998.)
Hvilken åndelig underdanighet til å være så ung! Hvilken uselvisk forståelse av frelsesplanen. Måtte en slik uselviskhet også følge vår vei. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.
Previous
