Eldste Stephen A. West
i De sytti
Måtte vi fatte mot, tro og trøst ved Kristi omsorgsfulle, kjærlige, ydmyke og hengivne etterfølgeres små gjerninger som utføres i godhet og i det stille.
|
|
For noen år siden hjalp min hustru og jeg til i en liten gren av Kirken i en bykjerne. Denne grenen besto av ca. 35 medlemmer. Grenspresident Daniel Sawyer, en mann jeg storlig beundrer, var kanskje det eneste medlemmet i grenen som hadde tilhørt Kirken i mer enn tre eller fire år. Møtene ble avholdt i et rekkehus i et av de uroligste strøkene i en stor by østpå. Huset lå i en gate hvor mange bygninger var blitt brent og utplyndret under store opptøyer i 1968, og nå, 25 år etter, var det fortsatt noen av disse skadede og ødelagte bygningene som ikke var blitt reparert eller gjenoppbygd. På forsiden av rekkehuset var det noen utvendige trappetrinn fra fortauet og opp til en dør inn til noen rom som var blitt innredet som klasserom og et kontor. En annen dør førte rett fra fortauet til noen innvendige trappetrinn ned til kjelleretasjen, som var utstyrt med et nadverdsbord, en forhøyning for talere, og klappstoler. Noe av det mest minneverdige min hustru og jeg har opplevd i Kirken, fant sted i disse omgivelsene.
En søndag, midt under grenens nadverdsmøte, kom en kvinne inn gjennom døren fra gaten. Hun var hjemløs og kledd i skitne, fillete klær. Hun hostet, hev etter pusten og pusset nesen i et skittent lommetørkle. Med høy, hes stemme sa hun: "Jeg vil synge! Jeg vil be!" Så gikk hun rett til den forreste rekken og satte seg ned ved siden av et medlem som hadde hvit bluse på seg, lente seg mot henne og la hodet på skulderen hennes. Medlemmet la straks armene sine rundt denne gjesten og holdt henne i armene resten av møtet. Taleren holdt tilfeldigvis på å tale om lignelsen om den barmhjertige samaritan1 da kvinnen kom inn. Mens denne kvinnen hostet og hev etter pusten, fortsatte taleren å fortelle lignelsen. Da han kom til slutten av talen og siterte et aktuelt skriftsted, avsluttet plutselig denne hjemløse kvinnen, med høy røst, det verset som taleren hadde begynt på. Da vi snakket om dette med taleren etter nadverdsmøtet, mente vi at det antagelig var lenge siden noen hadde lagt en arm kjærlig rundt gjesten vår. Vi undret om vi kunne ha fått noen bedre illustrasjon på lignelsen om den barmhjertige samaritan enn det vi nettopp hadde sett, og vi ble minnet om Frelserens ord som ble uttalt like før han fortalte lignelsen: "Du skal elske . . . din neste som deg selv."2
En annen opplevelse vi hadde i grenen, dreiet seg om en god og samvittighetsfull kvinne som trofast leverte inn konvolutter med noen få mynter i som tiende. En dag da hun kom til kirken, bar hun også med seg en plastpose med et stykke tørt brød. Hun ga oss plastposen og sa: "Hvis man skal tilhøre en kirke, bør man bidra med noe. Jeg kan ikke bidra med så mye, men jeg kan bidra med nadverdsbrød."
Da vi brukte hennes brød til nadverden, fikk hele erfaringen ekstra betydning den dagen. Jeg hadde følgende vers i tankene hele tiden:
"Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike ga mye.
Da kom det en fattig enke og la to skjerver det er én øre.
Og han kalte til seg sine disipler og sa til dem. Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten.
For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av."3
Vi hadde en tredje opplevelse i grenen under en diskusjon medlemmene hadde i Søndagsskolen om når man bør gi til mennesker som ber om hjelp. Et av medlemmene, som sammen med sin hustru var kommet fra Afrika for å videreutdanne seg, rakte opp hånden og fortalte oss følgende: Da han en gang spaserte hjemover i nabolaget, kom en mann mot ham, rettet en pistol mot brystet hans og forlangte alle pengene hans. Medlemmet tok pengene fra lommene sine, ga dem til mannen og sa så: "Hvis du trenger pengene så sårt, har jeg mer." Han åpnet mappen sin, tok ut flere penger som han ga til raneren idet han sa: "Du skjønner, du tar ikke pengene fra meg, jeg gir dem til deg i Herrens navn fordi du trenger dem." Han fortalte at raneren så forbløffet på ham, puttet pistolen i beltet og sa: "Hvor bor du? Jeg skal følge deg hjem, for du er for god til å være ute i disse gatene, og du er ikke trygg her."
Da de begynte å gå mot medlemmets leilighet, ble de plutselig omringet av politibiler, for en kvinne hadde sett ransforsøket fra vinduet sitt og hadde ringt til politiet. Politiet arresterte raneren og førte ham bort. Siden dette medlemmet hadde vært offeret, ble han senere bedt om å vitne i rettssaken mot raneren. I retten vitnet han om at selv om raneren hadde forlangt pengene hans, hadde han sagt til ham at han ga ham pengene i Herrens navn, og at hvis raneren trengte dem så sårt, ville han at han skulle få dem.
Når jeg nå hører Frelserens ord: "Når en tar din kappe fra deg, så nekt ham heller ikke kjortelen",4 går mine tanker tilbake ikke bare til Det hellige land, men også til de farlige gatene i den byen østpå.
Dette er bare noen få opplevelser fra vår egen tid som ikke mange har vært vitne til. Men som de viser, var dette noen eksemplariske mennesker som levde under vanskelige forhold. Et av medlemmene pekte på min 40 år gamle Mormons bok, hvor skinninnbindingen stort sett var slitt bort av flittig bruk og hjørnene var frynset og pappbelegget var synlig, og sa: "Mange i grenen vår er som din Mormons bok . . . fillete og slitt på utsiden, men innvendig finnes store og viktige tanker."
Til slutt har jeg lyst til å fortelle dere om en ni år gammel spansk-amerikansk pike jeg intervjuet en kveld i Texas før hun skulle døpes. Jeg spurte henne om hun visste hvem Jesus var. Hun svarte: "Ja." "Hvem er han?" spurte jeg. Hun gjorde en feiende bevegelse med hånden sin over hodet og pekte på alt som var å se, og sa: "Han eier alt dette!" Kunne noen niåring, eller kanskje noen av oss, ha oppsummert det noe bedre? Med bare fire ord hadde hun beskrevet Frelseren enkelt og klart: "Han eier alt dette!" Da intervjuet var over, sa hun til sin mor at hun ikke hadde lyst til å gå fra møtehuset, men hadde lyst til å bli værende og sove i "Jesu hus" om natten. "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus."5
Frelseren sa til sine disipler i den nye verden: "Dette er mitt evangelium, og I vet hva I må gjøre i min kirke, for de gjerninger I har sett meg gjøre, skal I også gjøre, ja, det I har sett meg gjøre, skal I også gjøre.
Derfor, velsignet er I hvis I gjør disse ting . . . "6
I tidens midte ga Frelseren blant annet en hjelpende hånd her, et vennlig ord der, mat (både virkelig og åndelig) til de sultne, formaning og råd til de trengende. Han holdt bønn sammen med de fryktsomme, viste vennlighet mot dem som ble oversett, respekt og ømhet for barna, kjærlig omsorg for dem som var tynget. "Og slik ser vi at Herren ved hjelp av små midler kan frembringe store ting."7 "Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for I legger grunnvollen til et stort verk. Og ut av ringe ting kommer det som er stort."8
Måtte vi, i denne tid da så mye av det vi daglig opplever ser ut til å vise at verden beveger seg i feil retning, fatte mot, tro og trøst ved Kristi omsorgsfulle, kjærlige, ydmyke og hengivne etterfølgeres små gjerninger som utføres i godhet og i det stille. Det er min bønn at vi på lignende måte ved vårt liv kan vise nettopp det Frelseren underviste om for nesten 2000 år siden, og jeg tilføyer mitt vitnesbyrd om at han lever. Jeg gjør så i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Se Lukas 10:3037.
2. Lukas 10:27.
3. Markus 12:4144.
4. Lukas 6:29.
5. Johannes 17:3.
6. 3. Nephi 27:2122.
7. 1. Nephi 16:29.
8. L&p 64:33.