Vitnet Martin Harris Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum Et av Martin Harris' største bidrag til Kirken som han hele tiden burde ha æren for, var å finansiere utgivelsen av Mormons bok. LOVEN OM VITNER Vitner og vitnesbyrd har avgjørende betydning i Guds plan for hans barns frelse. I Guddommen er Den hellige ånds funksjon å vitne om Faderen og Sønnen (se 2. Ne. 31:18). Faderen har vitnet om Sønnen (se Matt. 3:17, 17:5, Joh. 5:31­39), og Sønnen har vitnet om Faderen (se Joh. 17). Herren har befalt sine tjenere å vitne om ham (se Jes. 43:10, Mosiah 18:9, L&p 84:62), og alle profetene har vitnet om Jesus Kristus (se Ap.gj. 10:43, Åp. 19:10). Skriften slår fast at "ved to eller tre vitners munn skal hvert ord stadfestes" (2. Kor. 13:1, L&p 6:28, se også 5. Mos. 19:15). De viktigste av de frelsende ordinanser ­ dåp, ekteskap og andre tempelordinanser ­ må ha vitner (se L&p 127:6, 128:3). Bibelen vitner om Jesus Kristus ved profetier om hans komme, ved beretninger om hans virke og ved deres vitnesbyrd som bragte hans budskap til verden. Mormons bok inneholder det samme: vitner forut for, under og etter Messias' virke på jorden. Det er passende at den nå bærer tittelen "Et annet testamente om Jesus Kristus". VITNER OM MORMONS BOK Det finnes vitner om Mormons bok. Jeg har valgt å tale om betydningen av deres vitnesbyrd og om livet til ett av vitnene. Mens Joseph Smith holdt på å oversette Mormons bok, åpenbarte Herren at, i tillegg til profetens vitnesbyrd, skulle verden få "tre av mine tjeneres vitnesbyrd, som jeg skal kalle og ordinere, og som jeg vil vise disse ting" (L&p 5:11, se også Ether 5:2­4, 2. Ne. 27:12­13). "De skal vite med sikkerhet at alt dette er sant," erklærte Herren, "for fra himmelen vil jeg forkynne det til dem" (L&p 5:12). Det var også åtte vitner, men deres vitnesbyrd er et emne for en senere anledning. De tre menn som ble valgt til vitner om Mormons bok, var Oliver Cowdery, David Whitmer og Martin Harris. "De tre vitners vitnesbyrd" som de har skrevet, er tatt med i alle de nesten 100 millioner eksemplarene av Mormons bok som Kirken har utgitt siden 1830. Disse vitnene bærer høytidelig vitnesbyrd om at de "har sett platene som inneholder disse opptegnelser" og "graveringene som er på platene". De bevitner at disse skrifter "er blitt oversatt ved Guds gave og kraft, for Hans røst har erklært oss det". De bevitner: "Vi erklærer med all troverdighet at en Guds engel kom ned fra himmelen med platene og la dem for våre øyne, så vi så og betraktet platene og graveringene på dem, og vi vet at det er ved Gud Faders og vår Herre Jesu Kristi nåde at vi så og bærer vitnesbyrd om at disse ting er sanne." Videre "bød Herrens røst oss at vi skulle bære vitnesbyrd om det, hvorfor vi for å være lydige til Guds befalinger bærer vitnesbyrd om disse ting" ("De tre vitners vitnesbyrd", Mormons bok). Folk som benekter muligheten av overnaturlige vesener, kan avvise dette bemerkelsesverdige vitnesbyrdet, men folk som er åpne for å tro på mirakler, burde finne det overbevisende. Det høytidelige, skrevne vitnesbyrdet til tre vitner om hva de så og hørte ­ to av dem samtidig og den tredje nesten umiddelbart etterpå ­ har rett til å bli tillagt stor vekt. Vi vet bestemt at store mirakler er hevdet å ha funnet sted og blitt akseptert av mange religiøse mennesker på grunnlag av ett vitne, og i verden forøvrig har ett vitnes vitneprov blitt ansett som tilstrekkelig for betydelig straffeutmåling og domfellelse. Personer som har erfaring i å bedømme vitnesbyrd, vurderer vanligvis et vitnes mulighet til å observere en hendelse og mulighetene for at vedkommende kan gi en skjev fremstilling av den. Når forskjellige vitner avlegger identiske vitneprov om samme hendelse, leter skeptikere etter tegn på sammensvergelse eller etter andre vitner som kan gi motstridende vitneprov. Mot alle disse mulige innvendinger står de tre vitners vitnesbyrd om Mormons bok meget sterkt. Hver av de tre hadde mer enn nok grunner og anledninger til å frafalle sitt vitnesbyrd hvis det hadde vært falskt, eller til å svare unnvikende om detaljer hvis noen hadde vært unøyaktige. Det er velkjent at alle disse tre vitnene, på grunn av uenighet eller sjalusi som involverte andre ledere i Kirken, ble utelukket fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ca. åtte år etter at deres vitnesbyrd var offentliggjort. Alle tre skilte lag og hadde ingen felles interesse av å hevde at vitnesbyrdet hadde vært avtalt spill. Ikke desto mindre fravek ingen av disse vitnene så lenge de levde ­ varierende fra 12 til 50 år etter at de ble utelukket ­ sitt offentliggjorte vitnesbyrd eller sa noe som gir noen som helst tvil om at det var sant. Deres vitnesbyrd står dessuten uimotsagt av andre vitner. Man kan forkaste det, men hvordan forklarer man at tre menn av god karakter står sammen og fastholder dette offentliggjorte vitnesbyrdet så lenge de lever, og det til tross for sterk latterliggjøring og andre personlige ulemper? I likhet med Mormons bok selv finnes det ingen bedre forklaring enn den som er gitt i vitnesbyrdet ­ den høytidelige erklæringen fra gode og ærlige menn som fortalte hva de så. MARTIN HARRIS Fordi jeg har spesiell interesse av Martin Harris, har det bedrøvet meg å se hvordan han blir husket av de fleste Kirkens medlemmer. Han fortjener noe bedre enn å bli husket bare som mannen som med urette tilegnet seg og deretter mistet de første manuskriptsidene til Mormons bok. Da Mormons bok ble utgitt, var Martin Harris nærmere 47 år, mer enn 20 år eldre enn Joseph Smith og de to andre vitnene. Han var en velstående og respektert mann i Palmyra i New York. Han eide en gård på over 1000 mål, og det var mye der på den tiden. Han var en dekorert krigsveteran fra to slag i krigen av 1812. Hans medborgere innvalgte ham til mange embeder og ansvarsoppgaver i samfunnet. Han var alment respektert for sin flid og rettskaffenhet. Vurderinger fra samtidige beskrev ham som "en flittig, hardtarbeidende gårdbruker, klok i forretningsavgjørelser, nøysom i sine vaner" og "ubestikkelig i sine forretninger" (sit. i Richard Lloyd Anderson: Investigating the Book of Mormon Witnesses [1981], s. 96­97, 98). Den velstående og ubestikkelige eldre mannen ble venn med den unge og pengelense Joseph Smith og ga ham de $50 han manglet for å betale sin gjeld i Palmyra og bosette seg nordøst i Pennsylvania, ca. 240 km unna. Der begynte Joseph Smith i april 1828 sin første iherdige oversettelse av Mormons bok. Han dikterte, og Martin Harris skrev, inntil det var blitt 116 manuskriptsider. Martins stadige anmodninger om å få vise dette manuskriptet til sin familie førte til at Joseph lot ham ta det med seg til Palmyra, der sidene ble stjålet fra ham, tapt og sannsynligvis brent opp. Herren refset Martin og Joseph for dette. Joseph ble fratatt oversettelsens gave for en tid, og Martin ble refset som "en ugudelig mann" som hadde "aktet Guds råd for intet, og . . . brutt de helligste løfter som ble gitt overfor Gud . . . " (L&p 3:12­13, se også L&p 10). Heldigvis ble både Joseph og Martin senere tilgitt av Herren, og oversettelsesarbeidet ble gjenopptatt med andre skrivere. Vi berømmer åpent Joseph for hans store arbeid, men Martins trofasthet i tiden som fulgte, stilles fortsatt i en skygge som denne betydningsfulle mannen burde befris fra. Jeg vil gjøre rede for noen høydepunkter i Martin Harris' liv etter den knusende episoden med det stjålne og tapte manuskriptet. Omkring ni måneder etter at Martin var blitt refset, mottok profeten Joseph en åpenbaring hvor han ble fortalt at det skulle være tre vitner til platene, og hvis Martin ville ydmyke seg, ville han få det privilegium å se dem (se L&p 5:11, 15, 24). Noen måneder etter ble Martin utvalgt som ett av de tre vitner, fikk være med på erfaringen og bar det vitnesbyrdet som tidligere er beskrevet. Et av Martin Harris' største bidrag til Kirken som han hele tiden burde ha æren for, var å finansiere utgivelsen av Mormons bok. I august 1829 pantsatte han huset og gården sin til Egbert B. Grandin som garanti for betaling for trykkingen. Syv måneder senere forelå de første 5.000 eksemplarene av Mormons bok. Senere, da pantelånet forfalt, ble huset og en del av gården solgt for $3.000. Derved var Martin Harris lydig til Herrens åpenbaring: "Du skal ikke la ditt hjerte henge ved din eiendom, men fritt gi av den til trykkingen av Mormons bok . . . Betal gjelden du har hos boktrykkeren. Fri deg fra trelldom" (L&p 19:26, 35). Andre opptegnelser og åpenbaringer viser Martin Harris' betydelige engasjement i det som skjedde i den gjenopprettede kirke og hans anseelse hos Gud. Han var til stede da Kirken ble organisert 6. april 1830, og ble døpt samme dag. Ett år senere ble han kalt til å reise til Missouri sammen med Joseph Smith, Sidney Rigdon og Edward Partridge (se L&p 52:24). I Missouri dette året ­ 1831 ­ ble han befalt å "være et eksempel for kirken ved å legge sine penger frem for kirkens biskop" (L&p 58:35), og var derved den første i Sion som Herren kalte ved navn til å innvie sin eiendom. To måneder senere ble han nevnt ved navn sammen med Joseph Smith, Oliver Cowdery, Sidney Rigdon og andre til å være "forvaltere over åpenbaringene og budene" (L&p 70:3, se også 70:1), et bud om å utgi og utbre det som senere ble Lære og pakter. I 1832 ble Martin Harris' eldre bror, Emer, som er min tippoldefar, kalt på misjon fra Ohio (se L&p 75:30). Emer tilbragte et år med å forkynne evangeliet i nærheten av sitt tidligere hjemsted i det nordøstlige Pennsylvania. Det meste av denne tiden var Emers ledsager hans bror Martin, hvis iver etter å forkynne til og med forårsaket at han ble satt i fengsel for noen dager. Harris-brødrene døpte omkring 100 personer. Blant disse var en familie ved navn Oaks, som også omfattet min tippoldefar. Mitt mellomnavn og etternavn kommer derfor fra de forfedrene som møttes ved dette misjonærarbeidet i Susquehanna county i 1832­33. Da Martin Harris var tilbake i Kirtland, Ohio, i februar 1834 etter sin misjon, ble han utvalgt ved åpenbaring til å virke i det første høyrådet i Kirken (L&p 102:3). Mindre enn tre måneder etter forlot han Kirtland sammen med mennene i Sions leir og marsjerte 1.500 kilometer til Missouri for å hjelpe de vanskeligstilte hellige der. En av de viktigste begivenheter i gjenopprettelsen var å kalle et quorum av tolv apostler i februar 1835. De tre vitner, innbefattet Martin Harris, ble pålagt å "utta de tolv" (L&p 18:37), utvelge dem og, med myndighet fra profeten og hans rådgivere, ordinere dem. [Disse ordinasjoner ble deretter bekreftet av Det første presidentskap.] (Se B.H. Roberts: Comprehensive History, I:372­75.) Alle de tre vitner falt, hver på sitt vis, fra en stilling med stor innflytelse og myndighet. I 1837 hersket det sterke økonomiske og åndelige stridigheter i Kirtland i Ohio. Martin Harris sa senere at han "mistet tilliten til Joseph Smith" og "hans sinn ble formørket" (sit. i Anderson: Investigating the Book of Mormon Witnesses, s. 110). Han ble løst fra høyrådet i september 1837, og tre måneder senere ble han utelukket. Martins kone, Lucy, som hadde vært involvert i tapet av manuskriptsidene, døde i Palmyra i 1836. Innen et år flyttet Martin og hans familie til Kirtland, og Martin giftet seg med Caroline Young, en niese av Brigham Young. Da de fleste hellige flyttet videre ­ til Missouri, til Nauvoo og til Vesten ­ ble Martin boende i Kirtland. Der ble han døpt på ny av en besøkende misjonær i 1842. I 1856 foretok Caroline og deres fire barn den lange reisen til Utah, men Martin, som da var 73 år, ble igjen på eiendommen i Kirtland. I 1860 fortalte han en som foretok folketelling, at han var "Mormon-predikant", noe som tyder på at han fortsatt var lojal mot det gjengitte evangelium. Senere pleide han å fortelle folk som kom på besøk: "Jeg har aldri forlatt Kirken, det var Kirken som forlot meg" (sit. i William H. Homer jr.: "'Publish It Upon the Mountains': The Story of Martin Harris", Improvement Era, juli 1955, s. 505), og mente naturligvis med det at Brigham Young ledet Kirken vestover og den aldrende Martin ble værende i Kirtland. De siste årene i Kirtland var Martin Harris selvoppnevnt guide og vaktmester i det forlatte Kirtland tempel, som han elsket. Besøkende meldte at han hadde fjernet seg fra Kirkens ledere i Utah, men de omtalte også hans glødende bekreftelse på sitt offentlige vitnesbyrd i Mormons bok. Til sist, i 1870, resulterte Martins ønske om gjenforeningen med sin familie i Utah til en varm invitasjon fra Brigham Young, billett til reisen og offisiell eskorte av en av presidentene for De sytti. En som intervjuet den 87 år gamle mannen i Utah, beskrev ham som "bemerkelsesverdig rørig for alderen, . . . og med meget god hukommelse" (Deseret News, 31. aug. 1870). Han ble døpt på ny, noe som var vanlig praksis på den tiden, og talte to ganger til forsamlinger her i Tabernaklet. Vi har ingen offisiell rapport om hva han sa, men vi kan føle oss sikre på hans sentrale budskap, ettersom mer enn 35 personer har etterlatt seg omtrent likelydende personlige beretninger om hva han fortalte dem i denne perioden. En fortalte at Martin hadde sagt følgende: "Det er ikke bare tro, men det er snakk om kunnskap. Jeg så platene og graveringene på dem. Jeg så engelen, og han viste meg dem." (Sit. i Anderson: Investigating the Book of Mormon Witnesses, s. 116.) Da Martin Harris gjentok sitt vitnesbyrd om Mormons bok de siste dagene han levde, erklærte han: "Jeg forteller dere disse ting for at dere kan fortelle andre at det jeg har sagt, er sant, og jeg våger ikke å fornekte det. Jeg hørte Guds røst befale meg å vitne om dette." (Sit. i Anderson: Investigating the Book of Mormon Witnesses,. s. 118.) Martin Harris døde i Clarkston i Utah i 1875, 92 år gammel. Hans liv blir minnet i den minneverdige teaterforestillingen Martin Harris ­ Mannen som visste, som settes opp hver sommer i Clarkston i Utah. Hva lærer vi av dette eksemplet? (1) Vitner er viktige, og de tre vitners vitnesbyrd om Mormons bok er mektig og pålitelig. (2) Lykke og åndelig fremgang finnes ved å følge Kirkens ledere. (3) Det er håp for oss alle, selv om vi har syndet og kommet bort fra en begunstiget posisjon. Herrens innbydelse er varm og kjærlig: "Kom tilbake og fryd dere ved Herrens bord, og nyt igjen de gode og berikende fruktene ved fellesskapet med de hellige" (Det første presidentskap: "An Invitation to Come Back", Church News, 22. des. 1985, s. 3). Jeg vitner om at dette er Herrens ord og Herrens verk, i Jesu Kristi navn, amen. BIBLIOGRAFI 1. Anderson, Richard Lloyd. Investigating the Book of Mormon Witnesses. 1981, kap. 7­8. 2. Homer, William H., jr. "'Publish It Upon the Mountains': The Story of Martin Harris." Improvement Era. Mars­juli 1955. s. 144­46, 194­95, 238­39, 244, 310­11, 344­46, 387, 462­63, 505­7, 524­26. 3. James, Rhett Stephens. The Man Who Knew: The Early Years. 1983. "Dramatic Biography Annotations." s. 95­169. 4. Ludlow, Daniel H., red. Encyclopedia of Mormonism. 5. bind, 1992. "Book of Mormon Witnesses." "Martin Harris." "Witnesses, Law of." 5. Roberts, B.H. A Comprehensive History of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints. 6 bind 1930. 1:371­76. 6. Tuckett, Madge Harris og Belle Harris Wilson: The Martin Harris Story. 1983.