Eldste Ray H. Wood
i De sytti
Når det først er mottatt, skulle det ikke ignoreres, forsømmes eller settes til side. Det er en kappe i form av heder og kraft.
Etter at Israels barn hadde krysset elven Jordan og Jeriko var blitt ødelagt, kom de frem til byen Ai. Ai var mindre enn Jeriko og hadde ikke så mange til å forsvare seg. Josva mente han kunne erobre den med bare 3000 soldater. Men Ais menn slo Israels hærstyrker og jaget dem på flukt. Josva falt ned på sitt ansikt for Herren og spurte hvorfor de var blitt slått. Da fikk han svaret og en lærepenge.
Da Jeriko var ødelagt, forbød Herren dem å ta noen av de kostbarhetene de fant der. Men en mann, Akan, tok, og forsøkte å skjule noe av byttet. "Disse ting", sa han, "fikk jeg lyst på og tok dem. De ligger nedgravd i jorden under teltet mitt" (Josva 7:21). Herren befalte at de skulle ødelegges, og Akan ble stenet til døde.
Kanskje er det vanskelig for oss å forstå hvordan én manns uærlighet kunne ha en så omfattende virkning at Israels hær ble slått og 36 menn drept. Eldste James E. Talmage har sagt: "En rettferdig lov var brutt, og noe som var forbannet, hadde kommet inn i leiren til paktens folk. Denne overtredelsen satte en stopper for strømmen av guddommelig hjelp, og de fikk ikke kraften tilbake før de hadde helliggjort seg." (Talmage: The Articles of Faith, s. 105; se også Josva 7:1013.)
Når en person bryter et av Guds bud og ingen omvendelse finner sted, trekker Herren sin beskyttelse og støtte tilbake. Når Guds kraft ikke lenger er med oss, kan vi være helt sikre på at problemet ligger hos oss og ikke hos Gud. "Jeg, Herren, er forpliktet når I gjør hva jeg sier, men når I ikke gjør hva jeg sier, har I intet løfte" (L&p 82:10). Våre misgjerninger fører til fortvilelse. De skaper bedrøvelse og slukker det "fullkomne, klare håp" (se 2. Ne. 31:20) som Kristus tilbyr. Uten Guds hjelp er vi overlatt til oss selv.
Prestedømmet er myndighet til å handle som en Herrens bemyndigede tjener for å utføre ordinanser som gir spesielle åndelige velsignelser til alle mennesker. Det er kraft til å formidle Guds sinn og vilje når det gjelder å styre kirken, motta hans ord ved åpenbaring, forkynne evangeliet og administrere opphøyelsens ordinanser både for levende og døde. Det er i sannhet noe stort å bære Guds prestedømme.
Vi er blitt fortalt at "prestedømmets rettigheter er uadskillelig tilknyttet himmelens krefter, og at himmelens krefter hverken kan kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper" (L&p 121:36). President Spencer W. Kimball sier det slik: "Det er ingen grense for kraften i det prestedømme dere har. Begrensningen kommer i dere selv hvis dere ikke lever i harmoni med Herrens ånd og dere begrenser dere selv i den kraft dere utøver" (sitert i Lys over Norge, jan. 1994, s. 37).
Som bærere av Guds prestedømme må vi huske at vi "er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom" (1. Pet. 2:9). Vi er blitt befalt å komme bort fra de ugudelige, skille oss ut fra dem og ikke røre ved det som er urent (se Alma 5:57).
Når en mann, ung eller gammel, godtar og tar imot prestedømmet, følger det med et hellig ansvar for å foredle dette prestedømme. Det betyr at vi alle som en må tjene med flid, undervise med tro og vitnesbyrd, løfte og styrke dem vi påvirker i livet. Dette innebærer at vi ikke kan leve bare for oss selv, men også er ansvarlige for andre menneskers vekst, utvikling og velferd.
Det skulle ikke være noen automatikk i å bli ordinert til noe embede i prestedømmet som følge av alder eller andre omstendigheter. Velsignet er den prestedømsleder som samvittighetsfullt intervjuer hver enkelt kandidat til et embede i prestedømmet, og som fra vedkommende får høre at han har tjent på hederlig vis, får bekreftet at han er ren og verdig og stadfestet at vedkommende foredler sitt arbeid og i fremtiden også er villig til å bære og påta seg det store ansvar som er forbundet med et embede i prestedømmet.
Det skulle ikke være noe overfladisk, nonchalant eller likegyldig ved å bære prestedømmet. Når det først er mottatt, skulle det ikke ignoreres, forsømmes eller settes til side. Det er en kappe i form av heder og kraft som vi kan eie evindelig.
Ved å ta imot et kall til preste- dømmet binder hver enkelt mann seg og lover ved sin egen integritet at han vil handle på en bestemt måte. Dette skaper en ansvarsfølelse som gir hver enkelt av oss en sterkere trang til å handle positivt og sky dovenskap.
For dem som tar lett på disse hellige kall, har eldste George Q. Cannon gitt oss denne advarsel: "Vi må hedre det prestedømme vi bærer, ellers vil dette prestedømme i stedet for å opphøye oss bli det som fordømmer oss. Det er noe fryktinngytende ved å motta Guds prestedømme og ikke foredle det" (Gospel Truth, 1:229).
Når vi ser nærmere på preste- dømmet, så la oss ikke glemme at dets riktige navn er: Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden. Jesus Kristus er Guds store høyprest. Han er kilden til all makt og myndighet i prestedømmet her på denne jord. Som vår Frelser, Mellommann og Forløser er han vårt store eksempel på den vei vi skal følge i ord, i gjerning, i tro, i lære, i ordinanser og i vår personlige rettferdighet. "For til dette ble [vi] kalt, fordi også Kristus led for [oss], og etterlot [oss] et eksempel, for at [vi] skal følge i hans fotspor" (1 Pet 2:21).
Han har lovet oss herlighet, evig liv, opphøyelse, ja, til og med alt han har, hvis vi trofast bærer hans prestedømme og foredler alle våre kall. Vi blir medarvinger med ham i hans Faders rike. Apostelen Paulus sa det treffende på denne måten: "Og alle som blir ordinert til dette prestedømme, er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid" (Jso. Heb. 7:3; tillegg til Bibelen).
Det er mitt høytidelige vitnesbyrd at det er slik, og jeg har "full tillit til hans fortjeneste som er mektig til å frelse" (2. Ne. 31:19), til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. I Jesu Kristi hellige navn, amen.
Previous
