Prestedømmet og hjemmet Eldste D. Lee Tobler i De sytti Ethvert ward har mulighet til å nå ut gjennom sine rådsforsamlinger til . . . familier [som er uten prestedømmet], og til å åpne veien til templet for dem. Mine kjære brødre i Det aronske og Det melkisedekske prestedømme, det er en spesiell velsignelse å stå ved denne talerstolen hvor Guds profeter og apostler og rettferdige, dyktige menn og kvinner i mange tiår har undervist og gitt råd til Kirkens medlemmer. Jeg har et ydmykt ønske i kveld om å si noen oppmuntrende ord til prestedømsledere, og spesielt til stavs- og wardsråd, for å øke deres oppmerksomhet på de familier i kirken som ennå ikke er velsignet med Det melkisedekske prestedømme i sitt hjem. Det er familier hvor far ennå ikke har mottatt det prestedømme som er så nødvendig for å kunne velsigne og veilede sin familie. For disse familiene venter evangeliets fylde, og spesielt templets velsignelser, på at ikke bare de selv skal foreta seg noe, men også på at kjærlige medlemmer som allerede forstår hva tempelordinansene betyr for en familie, skal gjøre en innsats. Som barn ble vi oppdratt i et hjem hvor vi hadde en klar forståelse av at prestedømmet var like nødvendig for livet som vannet vi drakk for å slukke tørsten. Min mor hadde erfart i sitt hjem gleden ved at hele hennes store familie ble helt aktive i kirken, og deretter at de som familie kunne reise til Salt Lake tempel. I en alder av 47 år hadde min bestefar Shoell mottatt prestedømmet med alle dets velsignelser. Etter å ha vært på heltidsmisjon, ba mor om en spesiell prestedømsvelsignelse hvor det ble bedt om at hun måtte bli ledet til en verdig prestedømsbærer som ikke bare kunne bli hennes ektemann, men også en verdig prestedømsfar til hennes barn. Etter denne prestedømsvelsignelsen ble alle disse rettferdige ønskene oppfylt både for henne og for oss som familie i Syd-Nevada. Helt fra begynnelsen var vi en familie som var grunnlagt på prestedømmet og det gjengitte evangeliums ordinanser, spesielt de hellige tempelordinanser. Dette ga oss barna en følelse av helhet, ikke bare når det gjaldt vår nærmeste familie, men også i forholdet til familiene på mors og fars side. Vi lærte tidlig om prestedømmets helbredende kraft ved at far, noen ganger alene og andre ganger assistert av menn i wardet, utøvet prestedømmet i vårt hjem. I 1930-årene var det ingen leger i den lille pionerbyen i Nevada. De nærmeste legene befant seg i Las Vegas eller St. George. Det første vi hadde tanke for når det forekom ulykker eller sykdom, var å få en velsignelse ved å påkalle denne prestedømskraften. Jeg husker mor iblant sa: "Vi har ikke leger her i Bunkerville, men vi har prestedømmet til å velsigne oss, og det rekker." Og vi mottok mektige velsignelser som beroliget og trøstet både ung og gammel. Vi var aldri maktesløse når prestedømmet var der. Jeg har alltid vært takknemlig for at jeg i tidlig alder ble oppmerksom på hvilken kraft Guds prestedømme utgjorde i vårt hjem. Dagens hjem opplever utfordringer som hittil har vært uten sidestykke og som truer med å rive familien fra hverandre ­ som berøver hjemmet for fred og tillit til fremtiden. De onde krefter som appellerer til umoral, uærlighet og stoffavhengighet, synes å gjøre seg mer gjeldende. Disse moralproblemene og utfordringene vil med sikkerhet ikke forsvinne. Vi vil også oppleve at de timelige utfordringene i vår hverdag vil bli intensivert. Vi har alle blitt svært oppmerksomme på at ansettelsesforhold ikke lenger er så sikre som før fordi næringsvirksomheter og andre institusjoner over hele verden fusjonerer og sammensluttes for å bli mer konkurransedyktige. Familiegården blir i økende grad utsatt for konjunkturene på verdensmarkedet og økonomiske forhold generelt, fremfor bare de lokale eller nasjonale forhold som i tidligere år. På praktisk talt alle områder medfører de raskt skiftende forholdene i verden en belastning på familien. De skaper uro hos både foreldre og barn. Disse forholdene, sammen med en stadig uthuling av moralverdiene, kan best takles innenfor familien. Man kan klare det når rettferdighetens krefter bringer orden i hjemmet under farens verdige prestedømsledelse, i jevnbyrdig fellesskap med en god og rettferdig mor. I et brev av 11. februar 1999 til alle kirkens medlemmer over hele verden anmoder Det første presidentskap igjen fedre og mødre om å gjøre sitt aller beste for å undervise og oppdra sine barn i evangeliets prinsipper. Videre sier de at hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og at intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjoner. Der prestedømsgrunnlaget for å takle disse utfordringene er til stede i familien, slik det var i mitt barndomshjem, vil vi ikke frykte det endelige resultatet i årene som kommer. Vi kan bli merket og medtatt, men resultatet vil bli av høyeste evige verdi. Familier vil, når prestedømmet æres og utøves, være i stand til å tåle de nåværende belastninger og bli evige familier. Og i denne prosessen vil enkeltmedlemmer i familier ha blitt fullkommengjort og beredt til de trofastes belønninger. I alle ward og grener finnes det mange familier som ikke har prestedømmet. I disse familiene er det ektemenn og fedre som bare venter på en varm innbydelse til å bli beredt til å bære Det melkisedekske prestedømme. Deres hustruer ber og venter på denne utstrakte hånden. Dette er menn som gjennom vår undervisning og omsorg kan gjøres skikket til å bære prestedømmet. De kan bli fedre som kan gi åpenbaring og veiledning til sin familie. De kan bli fedre som gir velsignelser til sine egne barn, som døper dem og bekrefter dem. Mann og hustru vil reise til templet, og de vil ta med sine barn til templet for å bli beseglet til hverandre for tid og all evighet. De vil ordinere sine sønner til prestedømmet, og de vil velsigne sine sønner og døtre når de er syke og når de er friske. De fleste av disse er allerede gode forsørgere for sin familie i timelig forstand. Nå må de lære å forsørge familien i evig, åndelig forstand. Ethvert ward har mulighet til å nå ut gjennom sine rådsforsamlinger til alle disse menn og kvinner og deres familier [som ikke har noen prestedømsbærer], og til å åpne veien til templet for dem. Hvordan kan vi eller de ellers få opphøyelse, eller klare å takle de utfordringer som ligger foran oss? Jeg ønsker å appellere til biskoper og grenspresidenter, til quorumene i Det melkisedekske prestedømme og til wards- og grensrådene om å prioritere å hjelpe disse familiene, ved omtanke og bønn. Kristi kirke vil nå sine høyeste muligheter når disse familiene er bragt trygt inn under prestedømmets kappe. Jeg vitner om Ham og hans store verk i Jesu Kristi hellige navn, amen.