Undervis dem med flid i Guds ord Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum Vår undervisning vil bli effektiv hvis vi tar fatt på den med ydmykhet ved bønn og studium. Søndag morgen 9. desember 1849 klokken 8 kom omkring 30 barn i alderen 8 til 13 år inn i et lite klasserom som var blitt bygget i et privathus. De trampet med føttene på dørstokken, ristet sneen av jakkene og luene sine, og så fant de plassene sine på enkle benker. De ventet spent på at klassen skulle begynne. Det var en kald dag med snevær ute, men ildstedet ga en lun og koselig varme. Richard Ballantynes øyne lyste klart da han kalte Søndagsskolen til orden. Han ledet guttene og pikene i en sang, og så ba han en stillferdig, men inderlig bønn for å innvie dette rommet i sitt hjem til et sted å undervise barn i Jesu Kristi evangelium. Stemmen var dyp, og ordene ble uttalt med ærbødighet og følelse. Slik ble den første søndagsskolen i Saltsjødalen grunnlagt. Det å organisere en søndagsskole var ikke noe nytt for ham. I sitt fødeland Skottland hadde han organisert en søndagsskole i Den presbyterianske kirke, som han var et aktivt medlem av. Det var naturlig for ham å ha et sterkt ønske om å gi unge mennesker kunnskap om evangeliet. Han var blitt oppdratt i et hjem der faren var glad i å fremsi hele kapitler fra Bibelen utenat og så gjenta dem for sine barn. Det var et hjem der de ikke engang tok en slurk vann uten at de først tok av seg lua og velsignet det, og det var også skikk og bruk før de skulle innta et måltid. Ryktene gikk rundt det skotske hjemmet om at en ny profet var blitt oppreist i Amerika. Til å begynne med brydde ikke Richard seg så mye om disse ryktene, men etter hvert som hans religiøse spørsmål ble mer innviklete, søkte han åpenlyst videre lys og kunnskap. Det var i 1841 eldste Orson Pratt dukket opp i Edinburgh. Richard lyttet til hans budskap og undersøkte Kirken i ett år. Til slutt konverterte han og ble døpt i Nordsjøen. Han sa: "Jeg var så overbevist om at Joseph Smith var en profet og at Mormons bok var Guds ord at hvis jeg ikke hadde akseptert dette, ville jeg ha blitt fordømt." I likhet med mange av de tidlige konvertittene til Kirken, solgte han sin virksomhet og emigrerte til Amerika. Han tok med seg sin mor og noen av sine søsken. De kom til Nauvoo 11. november 1843, på en tid da det var mye uroligheter i byen. Til slutt forlot de Illinois og foretok reisen til Winter Quarters. Der giftet han seg og forberedte seg snart til den lange reisen vestover. De kom til Saltsjødalen i september 1848 og begynte straks å bygge seg hus. Det var i dette huset den første Søndagsskolen i dalen ble holdt. Da møtehuset ­ det gamle 14. ward ­ var ferdig, flyttet Søndagsskolen til det nye møtehuset. Bror Ballantyne hadde hele sitt liv et brennende ønske om å undervise unge mennesker i vår Herre og Frelsers evangelium. Jeg takker Conway B. Sonne, som er en fetter av meg, for denne historien om den første Søndagsskolen. (Se Conway B. Sonne, Knight of the Kingdom: The Story of Richard Ballantyne [1949], s. 7­48.) Når vi tenker på å feire 150-årsdagen for grunnleggelsen av Søndagsskolen, skulle det være en anledning til gjenoppvekkelse av vårt ansvar for å være gode lærere. Nesten alle våre forbindelser og forhold innebærer en undervisningsprosess. Et av de viktige ansvar foreldre har, er å undervise sine barn. Mange av våre oppdrag i arbeidslivet innebærer å være lærer. Alle oppdrag vi får i Kirken, krever undervisning i en eller annen form. Herren ga oss denne veiledning i Lære og pakter: "Og jeg gir eder et bud at I skal lære hverandre rikets lærdommer. Undervis med all flid, og min nåde skal være hos eder så I mer fullkomment kan bli instruert i teori, i prinsipp, i lære, i evangeliets lov, i alle ting som henhører til Guds rike, og som er gagnlig for eder å forstå" (L&p 88:77­78). Den 1. januar fikk vi et nytt hjelpemiddel til å bli mer effektive lærere. Den nye Kirkens instruksjonshåndbok inneholder et kapittel som omhandler undervisning og lederskap i evangeliet. Prinsippene som for- klares i dette kapitlet, har universell anvendelse. To sett med instruksjoner i dette kapitlet omhandler spesielle måter lærere kan forberede seg på så de kan bli mer effektive i sine oppgaver. Det første settet med instruksjoner oppfordrer oss til å følge Frelserens eksempel og undervise slik han underviste. Ved guddommelig undervisning ble Herren beredt til den største av alle roller i jordelivet. I Lukas leser vi: "Men barnet vokste og ble sterkt, han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over ham" (Lukas 2:40). Etter dette følger en beretning om den første del av Frelserens liv. Da han var 12 år, dro han sammen med sine foreldre til Jerusalem for å feire påskehøytiden, slik som skikken var. Da de var på tur hjem etter feiringen, oppdaget de at Jesus ikke var sammen med dem. De dro tilbake til Jerusalem, og fant ham. "Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne, og de hørte på ham og stilte ham spørsmål. Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svar han ga" (JST Lukas 2:46­47). Dette eksemplet fra tidlig i Frelserens liv viser hvor særdeles viktig han følte at det var å undervise i Guds ord. En profet som også følte betydningen av dette, var Jakob, Nephis yngre bror. Jakob og hans bror Joseph ble innviet til prester og lærere for sitt folk. De tok sitt ansvar meget alvorlig, og antok at de selv ville bli holdt ansvarlig hvis de ikke underviste folket med all flid. I vers 19 i det første kapittel i Jakobs bok skrev han: "Og vi forherliget vår embete for Herren og påtok oss ansvaret, idet vi lot deres synder komme over våre hoder hvis vi ikke med flid underviste dem Guds ord. Derfor arbeidet vi av all vår kraft for at deres blod ikke skulle komme på våre klær, ellers ville vi ikke bli funnet ubesmittet på den ytterste dag" (Jakobs bok 1:19). I likhet med Frelseren skulle også lærere føle hvor viktig og nødvendig det er å lære Guds ord. Vi ser i kapittel 93 i Lære og pakter at Frelseren ikke mottok "fylden til å begynne med, men fikk den nåde for nåde" (vers 12). I Herrens formaning til Hyrum Smith ga han kloke råd til alle lærere. Han sa: "Søk ikke å forkynne mitt ord, men søk først å erholde mitt ord, og da skal din tunge bli løst. Hvis du da ønsker det, skal du få min Ånd og mitt ord, ja, Guds kraft til å overbevise menneskene" (L&p 11:21). For å kunne bli gode lærere er det avgjørende at vi studerer Herrens ord seriøst, så vi kan bli i stand til å gi kunnskapen vi har skaffet oss, videre til andre. Hvor velsignet vi er som har de hellige profeters ord bevart gjennom tidenes mange husholdninger. Fordi Herren befalte sine profeter å skrive en opptegnelse over hans læresetninger, gir Det gamle og Det nye testamente oss sammenhengende undervisning i evangeliet helt fra tidens begynnelse. Så ble miraklet Mormons bok frembragt som et annet vitne om vår Herre og Frelsers misjon. I tillegg til dette har vi åpenbaringene i Lære og pakter og læresetningene og åpenbaringene i Den kostelige perle. Fordi undervisning er en så universell oppgave, er det nødvendig at alle medlemmer av Kirken forbereder seg ved å studere Den hellige skrift. Det andre settet med instruk- sjoner i kapitlet om undervisning i den nye håndboken tar for seg hvor viktig det er å undervise ved Ånden. I Lære og pakter, kapittel 42, leser vi: "Og de skal iaktta og holde paktene og kirkens artikler, og disse skal være deres lærdommer, alt etter som de blir veiledet av Ånden. Og Ånden skal bli gitt eder ved troens bønn; og hvis I ikke mottar Ånden, skal I ikke undervise" (L&p 42:13­14). Vi har det privilegium å ha Den hellige ånd, et medlem av Guddommen, som vår stadige ledsager, til å oppbygge og inspirere oss i vår forberedelse som lærere. Vi skulle forberede oss ved å etterleve Guds bud, så vi kan få større frimodighet når vi påkaller Herren om at hans Ånd må forøke vår evne når vi underviser. Når vi har Ånden til å lede oss, kan vi undervise med større kraft. I Lære og pakter leser vi igjen om hvordan kunnskap som ved Åndens hjelp flyter mellom giver og mottager, er selve kjernen i inspirert undervisning: "Sannelig sier jeg eder, den som er ordinert av meg og utsendt, ved Talsmannen, i sannhetens Ånd, for å forkynne sannhets ord, forkynner han det ved sannhetens Ånd eller på noen annen måte? Og hvis det er på noen annen måte, er det ikke av Gud. Og ennvidere, den som mottar sannhets ord, mottar han det ved sannhetens Ånd eller på noen annen måte? Hvis det er på noen annen måte, er det ikke av Gud. Derfor, hva er grunnen til at I ikke kan innse og forstå, at den som mottar ordet ved sannhetens Ånd, mottar det således som sannhetens Ånd taler? Derfor er det at den som taler og den som mottar forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen" (L&p 50:17­22). Vår undervisning vil bli effektiv hvis vi tar fatt på den i ydmykhet ved bønn og studium. Da vil Ånden hjelpe oss å gi ordet videre, konsekvent og i overensstemmelse med hva Herren vil at vi skal undervise i. De fleste lærere er aldri klar over den fulle virkning av deres undervisning. Jeg er sikker på at en spesiell Primær-lærer aldri forutså at måten hun underviste på skulle gjøre så sterkt inntrykk på meg at jeg anvendte hennes undervisningsteknikker mange år senere i et styrerom i New York City. Hun var meget dyktig til å holde på vår oppmerksomhet ved hjelp av visuelle hjelpemidler. Flanelltavlen som hun benyttet i sine presentasjoner, var populær på den tiden. Så går jeg fort fremover igjen til en avgjørende tid i min yrkeskarriere. I 1962 fikk jeg en stilling i New York som økonomisjef i et stort detaljist-firma. En av mine nye ansvarsoppgaver var å fremlegge et budsjettforslag for styret. Flere uker før dette skulle finne sted, ble jeg innkalt til firmaets administrerende direktør, som fortalte meg hvor store krav styret stilte til den som fremla budsjettet. Jeg ble rådet til å foreta en presentasjon som ville overbevise styret og garantere støtte for vårt budsjettforslag. Jeg gikk ut fra hans kontor helt overveldet og med sterk tvil på meg selv. Dagen etter gikk jeg inn i styrerommet, kikket meg omkring og forsøkte å finne en måte å gjøre presentasjonen effektiv på. Mens jeg satt i styrerommet, la jeg merke til et stort stykke flanell som dekket størsteparten av veggen. Jeg er sikker på at det var blitt plassert der på grunn av akustikken. Mens jeg så på det store flanellstykket, tenkte jeg på Primær-læreren min og hvordan hun brukte flanelltavlen. Jeg bestilte papir med flanell på baksiden fra Salt Lake City. Da det kom, satte jeg opp tre forskjellige budsjettforslag på papiret. Under budsjettpresentasjonen og den påfølgende diskusjonen kunne jeg fjerne ett budsjettforslag og erstatte det med et annet. Styremedlemmene ble fascinert av min presentasjon ved hjelp av flanellograf-teknikken. Hver gang jeg viste et av våre andre alternativer og fortalte styret om konsekvensene, gikk de straks tilbake til det første forslaget, det som vi virkelig ønsket å få godkjent. Presentasjonen syntes å være meget effektiv, og da det hele var over, fikk jeg komplimenter, takket være min Primær-lærer. Jeg vet ikke om det var på grunn av presentasjonen eller ikke, men uken etter ble jeg innkalt til administrerende direktør og informert om at styret hadde godkjent min forfremmelse fra mellomledelse til toppledelse. Dette er et enkelt eksempel på hvordan effektiv undervisning, enten det er hjemme, i et klasserom i Kirken eller et annet sted, kan ha stor innvirkning på en person og vedkommendes fremtid. En stor lærer kan gjøre store utslag i manges liv. President David O. McKay ga følgende instruksjon om hvor viktig undervisning er: "Undervisning er verdens edleste yrke. Hjemmets bestående og renhet og nasjonens sikkerhet og bestående er betinget av en god utdannelse for våre unge. Far og mor gir barnet mulighet til å leve. Læreren gir barnet mulighet til å leve godt." (Sit. i Lys over Norge, jan. 1992, s. 78). Må Gud velsigne oss så vi kan være mer målbevisste når det gjelder å studere, forberede oss og forbedre våre evner som effektive lærere. La oss alle huske på at det er ved inspirert undervisning evangeliets budskap bæres ut til verden. Det er min ydmyke bønn at vi alle må ta imot utfordringen til med flid å undervise våre søsken i Guds ord, i Jesu Kristi navn, amen.