Lydighet ­ veien til frihet President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap Lydighet fører til sann frihet. Jo mer lydige vi er mot åpenbart sannhet, desto mer frigjort blir vi. Mine kjære brødre, jeg kommer opp på talerstolen i kveld med dyp kjærlighet til og respekt for dere for deres trofaste lydighet når det gjelder å hedre prestedømmet dere bærer. Jeg har bedt om veiledning i det jeg skal si fordi jeg ønsker å heve en advarselsrøst. I dagens samfunn blir forskjellen mellom rett og galt utvisket av høye, forførende røster som ikke vil ha noen begrensninger i menneskers oppførsel. De taler for absolutt frihet uten hensyn til konsekvenser. Jeg sier høyt og tydelig at en slik oppførsel er raskeste vei til personlig ødeleggelse. I kveld taler jeg til Kirkens prestedømme, og spesielt til de unge menn i Det aronske prestedømme, om hvordan man blir virkelig fri. Lydighet fører til sann frihet. Jo mer lydige vi er mot åpenbart sannhet, desto mer frigjort blir vi. Lydighet frigjør oss virkelig. President David O. McKay snakket om hvordan hesten hans, Dandy, ønsket seg full frihet uten begrensninger. President McKay sa: "Med sadel på var den så villig, velvillig og samarbeidsvillig som en hest kan være . . . Men Dandy mislikte tvang. Den var lite tilfreds når den ble bundet, og bet i tauet som holdt den til den kom seg løs. Den sprang ikke bort, men ville bare være fri. Den trodde andre hester følte det samme og prøvde å løse knutene på deres tau . . . . . . Dens nysgjerrighet og ønske om å utforske nabolaget skapte problemer både for den og meg. På veien ble den en gang påkjørt av en bil . . . Mens den kom seg etter dette, og fremdeles ble drevet av lyst til å streife omkring, inspiserte den gjerdet langs hele grensen. Den fant til og med porter som var surret med ståltråd . . . Men en dag hadde en eller annen unnlatt å surre porten. Dandy oppdaget dette, åpnet den og tok en annen hest . . . med seg, og sammen . . . gikk de til et gammelt hus som ble brukt til lagring. Dandys nysgjerrighet fikk den til å dytte opp døren . . . Der sto en kornsekk. Hvilket funn! Ja, og hvilken tragedie. Kornet var forgiftet for å drepe gnagere! Etter noen minutter hadde Dandy og den andre hesten krampesmerter, og snart var begge døde." President McKay fortsatte: "Hvor mange av våre unge ligner ikke på Dandy! . . . De er impulsive, fulle av liv, fulle av nysgjerrighet . . . De er også urolige under tvang, men hvis de holdes opptatt og ledes nøye og på riktig måte, viser de seg å være lydhøre og dyktige. Men hvis de får vandre om uten veiledning, overtrer de altfor ofte riktige prinsipper og ledes ofte til ondskapens snarer, ulykker, katastrofer og endog død."1 Det å bli tøylet eller lydig gi etter for begrensninger er nødvendig for å få personlig vekst og fremgang. I et program som ble sendt over hele landet nylig, ble det snakket om ville hester som blir temmet av fanger. Når fangene opprettet vennskap med hestene, lærte de om tålmodighet, om å kontrollere sinne, respekt for andre og verdien av å arbeide innenfor et system. Mens de så hestene lære å rette seg etter deres befalinger, forsto de hvordan de kunne ha unngått de fryktelige feilene som hadde fått dem i fengsel. Jeg tilføyer at etterlevelse av rettferdige prinsipper ville ha gitt dem frihet fra sosiale sykdommer, skam og fornedrelse, samt skyldfølelse. Som hestene kunne de fremdeles lære, gå fremover og oppnå noe. Vi hører mange overtalende røster som krever frihet fra restriksjoner, spesielt fra moralske begrensninger. Men verdenshistorien lærer oss at alle vellykkede samfunn har hatt grenser. Tenk på selve jorden. Den ble dannet av materie og var i begynnelsen øde, tom og mørk. Så ble det orden da Gud befalte at lyset skulle skilles fra mørket. Guds befaling ble fulgt, og jorden fikk sin første dag etterfulgt av den første natten. Deretter ga Gud ordre om at atmosfæren skulle skapes. Han organiserte solen, månen og stjernene til å skinne til de riktige tider og årstider. Etter en rekke befalinger som ble fulgt, ble ikke jorden bare beboelig, men også vakker.2 Bror Jake Garn, tidligere senator i USA, dro ut i verdensrommet med en gruppe amerikanske astronauter for noen år siden. Han mintes hvordan de så himmelens enorme omfang fra romfergen Discovery, og sa at å gå i bane rundt jorden er å bli klar over at vi alle er Guds barn og at jorden virker i overensstemmelse med Guds lover. Han snakket også om jordens enestående skjønnhet sett fra verdensrommet og at den kan ta pusten fullstendig fra en.3 Denne jorden som vi bor på, er en enkeltstående planet som opptar en bestemt plass i verdensrommet. Men den er også en del av vårt solsystem, et ordnet system med åtte andre planeter, asteroider, kometer og andre himmellegemer som går i bane rundt solen. På samme måte som jorden er en planet med sin egen rett, er også hver enkelt av oss et individ i vår egen sfære. Vi er enkeltpersoner, men vi bor i familier og samfunn der orden gir et system med harmoni som er avhengig av at prinsipper følges. På samme måte som orden ga jorden liv og skjønnhet da den var mørk og tom, gjør den det samme med oss. Lydighet hjelper oss å utvikle det fulle potensial som vår himmelske Fader ønsker for oss, så vi kan bli celestiale vesener verdige til en gang å bo i hans nærhet. Og, brødre, et annet element i frihet er tillit. For nesten 60 år siden, da jeg reiste på min første misjon, lærte president McKay oss misjonærer en stor sannhet. Uten å si et ord gikk han bort til tavlen, tok et stykke kritt og skrev: "Det er bedre å bli stolt på enn å bli elsket." Jeg har grunnet på disse ordene og har sett noen gode eksempler på dette. Jeg vil fortelle om et eksempel fra Skriften. Josef, som var sønn av Jakob og Rakel, ble solgt som slave i Egypt. På grunn av forræderi i Potifars hus ble Josef satt i fengsel. Farao hadde to drømmer som foruroliget ham. Da han fra den øverste munnskjenken hørte om Josefs evner til å tyde, sendte han bud etter ham for å få drømmene tydet. Ved inspirasjon fortalte Josef ham at etter syv år med overflod skulle det komme syv år med hungersnød. Farao godtok ikke bare tolkningen av drømmene, men han hadde tillit til Josef og utpekte ham til nest øverste hersker i Egypt etter Farao. Årene gikk, og hungersnøden kom. Til slutt reddet Josef alle sine brødre og sin far fra sultedøden.4 Siden Josef hadde oppnådd ubetinget tillit hos dem som sto over ham, nøt han stor frihet. Som Josef kan også dere oppnå tillit hos andre, men tillit må man gjøre seg fortjent til. Som i alle ting er Frelseren vårt forbilde. Apostelen Paulus skrev: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led."5 På vår begrensede måte kan også vi lære lydighet på samme måte som Kristus gjorde. Som små barn lærer vi respekt for myndighet når vi er lydige mot våre foreldre og dermed oppnår deres tillit. Hvis vi ikke er lydige, er vi som gutten Jack, som fikk disse ord fra sin far: "Hver gang du er ulydig, får jeg et grått hår til." "Å, far," svarte Jack, "så det var du som ga bestefar alt det grå håret."6 Forhåpentlig lærer vi på skolen andre leksjoner om disiplin som hjelper oss å komme overens med andre. Når lydighet er vårt mål, er den ikke lenger til irritasjon. Istedenfor en snublesten blir den en byggekloss. Overholdelse av Visdomsordet holder oss borte fra henfallenhet så vi ikke blir slaver under alkohol, narkotika eller tobakk. Kroppen vår vil være frisk og sinnet klart, for løftet som er forbundet med dette prinsippet, er at "alle hellige som kommer ihu og etterlever disse ord og vandrer i lydighet mot budene, skal erholde helse i sin navle og marg i sine ben."7 I et ekstra løfte i denne åpenbaringen heter det at vi "skal finne visdom og kunnskapens store skatter, ja, skjulte skatter".8 Ved lydighet får vi også kunnskap. Som Frelseren sa: "Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud."9 Lydighet gir fred når man skal ta avgjørelser. Hvis vi er fast bestemt på å følge budene, vil vi ikke måtte ombestemme oss med hensyn til hva vi skal gjøre når fristelsene kommer. Slik gir lydighet åndelig trygghet. Brødre, en annen side ved lydighet er vår lydighet mot Åndens tilskyndelser. Dette kan også være frigjørende. Hvor mange ganger har vi ikke angret på at vi har ignorert tilskyndelser fra en høyere kilde? Ephraim Hanks er et bemerkelsesverdig eksempel på en ung manns lydighet mot åndelige tilskyndelser. Høsten 1856, etter at han hadde gått til sengs, hørte han en røst si til ham: "Håndkjerrefolket har problemer og trenger deg. Vil du dra ut og hjelpe dem?" Uten å nøle svarte han: "Ja, jeg drar hvis jeg blir kalt." Han red raskt fra Draper til Salt Lake City. Da han kom dit, hørte han at det ble bedt om frivillige til å hjelpe de siste håndkjerrekompaniene inn i dalen. Ephraim sprang opp og sa: "Jeg er klar nå!" Han holdt sitt ord og dro straks og alene. Det brøt ut et fryktelig uvær mens han kjørte med vognen sin østover over fjellene. Det varte i tre dager, og sneen var så dyp at det var umulig å få en vogn gjennom den. Ephraim bestemte seg derfor for å dra på hesteryggen. Han tok to hester, én til å ri på og én til opp-pakningen, og tok seg langsomt frem gjennom sneen til fjellene. Det begynte å skumre mens han i ensomhet slo leir ved South Pass. Da han skulle til å legge seg, tenkte han på de sultne hellige og ba instinktivt Herren sende ham en bøffel. Da han åpnet øynene etter bønnen, ble han forskrekket over å se en bøffel stå knapt 50 meter unna. Han tok sikte, og skuddet fikk dyret til å trille ned i fordypningen der han hadde leiren sin. Tidlig neste morgen dro han avgårde med de to hestene og bøffelkjøttet, og kom frem til Ice Spring Bench. Der skjøt han en bøffel til, selv om det var sjelden å komme over bøfler i dette området så sent på året. Da han hadde skåret kjøttet i lange strimler, lastet han på hestene og red videre. Og nå siterer jeg fra Ephs egen beretning: "Jeg tror det var omkring en time igjen til solnedgang i vest da jeg så noe langt borte som så ut som en sort stripe i sneen. Da jeg kom nærmere, oppfattet jeg at den beveget seg. Så ble jeg sikker på at dette var håndkjerrekompaniet jeg hadde sett etter så lenge, det som ble ledet av kaptein Edward Martin . . . Da de så meg komme, hilste de meg med ubeskrivelig glede, og da de også fikk se forsyningen av ferskt kjøtt som jeg hadde med inn i leiren, kjente deres takknemlighet ingen grenser. De flokket seg rundt meg, og en sa: 'Å, vær så snill, gi meg et lite stykke kjøtt.' En annen utbrøt: 'De stakkars barna mine sulter, gi meg litt.' Og med tårer i øynene ropte barn: 'Gi meg litt, gi meg litt.' . . . Fem minutter senere var begge hestene befridd for sin ekstra byrde. Alt kjøttet var borte, og de neste timene var alle i leiren travelt opptatt med å tilberede og spise det, med takknemlighet i hjertet."10 Det at Ephraim Hanks fulgte åndelige tilskyndelser gjorde ham til en av de første heltene der han kjempet seg fremover alene gjennom det fryktelige vinterværet og reddet mange pionerers liv. Fordi Eph lyttet til Åndens hvisken og rettet seg etter Brødrenes råd, ble han en betydelig frigjørende kraft for de desperat kjempende pionerene. Frihet og uavhengighet er dyrebare gaver som vi får når vi følger Guds lover og Åndens hvisken. Hvis vi skal unngå tilintetgjørelse, som ble endeliktet til president McKays hest Dandy og dens følgesvenn, må det bygges gjerder eller rekkverk som vi ikke kan komme over. Gjerdene som vi må holde oss innenfor, er prinsippene i åpenbart sannhet. Når vi holder oss til dem, får vi virkelig frihet til å nå vårt mål og den herlighet som vår himmelske Fader har i vente for oss. Jeg vitner for dere om lydighetens betydning. Jeg ønsker også å vitne for dere, brødre, om profetkappen som president Hinckley bærer og som gjør ham i stand til å motta inspirasjon og veiledning fra denne kirkes overhode, vår Herre og Frelser, og det gjør jeg i hans hellige navn, ja, Jesus Kristus, amen. NOTER 1. Sitert i Rick Walton og Fern Oviatt, red.: Stories for Mormons (1983), s. 86­87. 2. Se Abraham 4. 3. Samtale med E. Jake Garn, 23. feb. 1999. 4. Se 1. Moseb. 37, 39­42. 5. Hebreerbrevet 5:8. 6. Tilpasset etter Jacob M. Braude, red.: Braud's Treasury of Wit and Humor (1964), s. 147. 7. L&p 89:18. 8. L&p 89:19. 9. Johannes 7:17. 10. Se Sidney Alvarus Hanks og Ephraim K. Hanks: Scouting for the Mormons on the Great Frontier (1948), s. 132, 133, 135­36, 140.