President Thomas S. Monson
Førsterådgiver i Det første presidentskap
En av de beste beskyttelser vi har i Kirken, er et fundament av sterke, faste, engasjerte og pliktoppfyllende bærere av Det melkisedekske prestedømmet som bærer sine vitnesbyrd.
Det er en ære for meg i kveld å være sammen med denne store hær av prestedømsbærere som daglig er villig til å tjene, som underviser med all flid slik Herren har befalt, og som arbeider av all makt for å leve opp til den spesielle utfordring Kirken har, nemlig å leve i verden uten å være av verden.
I den tiden vi lever i, river en flodbølge av umoral, uansvarlighet og uærlighet i våre livs fortøyninger. Hvis vi ikke sikrer disse fortøyningene, hvis vi ikke har en sterk og fast grunnvoll som kan motstå en slik nedbrytende innflytelse, vil vi komme i vanskeligheter.
En av de beste beskyttelser vi har i Kirken, er et fundament av sterke, faste, engasjerte og pliktoppfyllende bærere av Det melkisedekske prestedømme som bærer sine vitnesbyrd.
På kontoret mitt har jeg to små keramikkbeholdere. I den ene er det vann fra Dødehavet, i den andre vann fra Gennesaretsjøen. Av og til rister jeg den ene av beholderne for å være sikker på at det ikke er blitt mindre vann i den. Når jeg gjør det, tenker jeg på disse to forskjellige vannkildene. I Dødehavet finnes det ikke liv. Gennesaretsjøen er full av liv og full av minner om den Herre Jesus Kristi misjon.
Men rundt omkring i Kirken i dag er det også en annen "vannkilde". Jeg sikter til dammen med vordende eldster i alle ward og staver. Forsøk å forestille dere en elv som fosser ut i dammen. Tenk dere så en liten bekk som sildrer ut av den stillestående dammen en bekk som forestiller dem som går videre til Det melkisedekske prestedømme. Dammen med vordende eldster blir fortere større, bredere og dypere enn noen av oss fullt ut forstår.
Det er viktig, ja, helt avgjørende, at vi ser nærmere på det som gjøres i Det aronske prestedømme fordi altfor mange gutter vakler, snubler og så faller uten å gå videre til quorum i Det melkisedekske prestedømme. Derved undergraves Kirkens aktive prestedømsfundament, og aktiviteten til kjærlige hustruer og dyrebare barn svekkes.
Hva kan vi som ledere gjøre for å snu denne utviklingen? Stedet å begynne er ved utspringet til Det aronske prestedømme. Ifølge et gammelt ordtak går det an å finne ut om en person er tilregnelig. Vedkommende blir vist vann som renner inn i en stillestående dam. Han får en bøtte og blir bedt om å begynne å tømme dammen. Hvis han først forsøker å gjøre noe effektivt for å stenge inntaket til dammen, blir han betraktet som tilregnelig. Men hvis han på den annen side overser inntaket og forsøker å tømme dammen bøtte for bøtte, blir han betraktet som gal.
Biskopen er ifølge åpenbaring president i Det aronske prestedømme og han er president for prestenes quorum i sitt ward. Disse gudgitte ansvarsoppgaver kan han ikke delegere. Men han kan overlate ansvar til dem som blir kalt til quorumsveiledere, menn som kan påvirke guttenes liv og være forbilder de kan etterligne.
Biskopens rådgivere, andre funksjonærer og lærere i wardet, og spesielt våre unge menns fedre og mødre, kan være til uvurderlig hjelp. Det arbeid som nedlegges av Det aronske prestedømmes quorumspresidentskaper, kan også være meget effektivt.
Derfor er vår oppgave å redde enhver ung mann og derved sikre oss verdige ektemenn til alle våre unge kvinner, sterkere quorum i Det melkisedekske prestedømme og en hær av misjonærer som er opplært og i stand til å utføre det Herren forventer.
Et klokt første skritt er å gi alle diakoner en åndelig forståelse av hvor hellig hans kall er. I et ward lærte de dette effektivt ved å samle inn fasteoffer.
På fastedagen fikk wardets medlemmer besøk av diakoner og lærere for at alle familier kunne yte sine bidrag. Diakonene var litt misfornøyde fordi de måtte stå tidligere opp enn ellers for å utføre dette oppdraget.
Da ble biskopsrådet inspirert til å ta med seg en full buss med diakoner og lærere til Welfare Square. Her fikk de se trengende barn som fikk nye sko og klær. Her så de tomme kurver bli fylt med kolonialvarer. Penger ble ikke brukt. Det falt en kort kommentar: "Unge menn, det er dette pengene dere samler inn på fastedagen blir brukt til mat, klær og husly." De unge mennene i Det aronske prestedømme smilte bredere, anstrengte seg mer og tjente villig for å utføre sine oppgaver.
Så et spørsmål: Får alle som er ordinert til lærere, anledning til å gå ut som hjemmelærere? Hvilken mulighet til å forberede seg til en misjon. For et privilegium til å lære hva plikt er. En gutt vil automatisk slutte å tenke på seg selv når han blir bedt om å "våke over" andre.
Og hva med prestene? Disse unge mennene har anledning til å velsigne nadverden, utføre sine plikter som hjemmelærere og delta i den hellige dåpsordinansen.
Jeg kan huske at jeg som diakon satt og betraktet prestene som forrettet ved nadverdsbordet. En prest ved navn Barry hadde en pen stemme og leste nadverdsbønnene klart og tydelig som om han deltok i en talekonkurranse. De andre medlemmene av wardet, spesielt de eldre søstrene, roste ham for hans "gylne røst". Jeg tror han ble litt stolt. Jack, en annen prest i wardet, var hørselssvekket, og det førte til at uttalen hans lød litt unaturlig. Vi diakoner fniste av og til da Jack velsignet nadverden. Hvordan vi våget å gjøre det, er mer enn jeg begriper, for Jack hadde hender som en bjørn og kunne ha knust hvem som helst av oss.
En gang skulle Barry med den pene stemmen og Jack med den litt rare uttalen forrette nadverden sammen. Salmen ble sunget og de to prestene brøt brødet. Barry knelte for å be, og vi lukket øynene. Men ingenting skjedde. Snart åpnet vi diakoner øyene for å se hvorfor ingenting skjedde. Jeg kommer aldri til å glemme synet av Barry som febrilsk lette på nadverdsbordet etter det lille hvite kortet med teksten til nadverdsbønnene. Det var sporløst forsvunnet. Hva skulle de gjøre? Barry rødmet først lett, men ble deretter sprutrød da forsamlingen begynte å se på ham.
Da reiste Jack med de store hendene seg og trakk Barry vennlig tilbake på benken. Deretter knelte han selv ned på den lille skammelen og begynte å be: "O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns, Jesu Kristi navn å velsigne og hellige dette brød for alle de sjeler som nyter av det . . . "1 Han fullførte bønnen og brødet ble delt ut. Jack velsignet også vannet, og det ble delt ut. Tenk hvilken respekt vi diakoner denne dagen fikk for Jack som, selv om han hadde vanskelig for å tale, hadde lært nadverdsbønnene utenat! Og Barry satte også større pris på Jack. Et varig vennskapsbånd hadde blitt knyttet.
Hjemmet har innflytelse ut over hva biskopen og veilederne i Det aronske prestedømmes quorum har. Hjelp fra foreldre, når den utøves klokt, vil ofte være det som skiller mellom suksess og fiasko. En undersøkelse vi nylig foretok viser at hjemmets innflytelse er en dominerende faktor for misjonærtjeneste og tempelekteskap.
Jeg kjenner bare til tre ward som har et fullt quorum med 48 prester. Joseph B. Wirthlin, Alfred B. Smith og Alvin Dyer presiderte over disse wardene. Nesten uten unntak reiste hver eneste ung mann på misjon og giftet seg i templet. En av de viktigste årsakene til deres suksess var at man kalte menn til veiledere i Det aronske prestedømme som var forbilder for disse unge mennene. Et ideelt forbilde er en misjonær som nylig er kommet hjem fra sin misjon og som har et brennende vitnesbyrd, og om hvem en ung aronsk prestedømsbærer kan si: "En slik mann vil jeg følge."
Når vi demmer opp for strømmen av aronske prestedømsbærere som renner inn i dammen med vordende eldster, vil vi løse flere problemer enn vi er klar over. Vi vil da se at hver ung mann mest sannsynlig vil reise på misjon og gifte seg i templet. Da vil vi ikke lenger ha den store overvekt av verdige unge kvinner som har få verdige unge menn de kan velge en evig ektefelle blant. Vi snakker ikke om en gutt, men om ektemenn, fedre, bestefedre og patriarker for egne familier. La oss bygge et solid fundament under våre unge menn i Det aronske prestedømme.
La oss ikke glemme de voksne konvertittene til Kirken som mottar Det aronske prestedømme, men ikke blir ordinert til en eldstes embede innen rimelig tid. De blir værende sammen med de brødre som forblir i den stillestående dammen av inaktivitet. Det finnes ward og staver som har reddet store skarer av fine menn som ikke fant noe avløp ut av dammen. På mine reiser rundt omkring i Kirken holdt jeg regning med hvilke enheter som hadde forstått betydningen av dette redningsarbeidet. Alle hadde gjort de samme erfaringer. De oppdaget at redningsarbeidet fungerer best når man arbeider med én og én på wardsplan. Biskopen må engasjere seg, for er det ikke han som både er president for Det aronske prestedømme og presiderende høyprest i sitt ward?
Verdige og godt forberedte lærere må kalles for å hjelpe til i dette viktige arbeidet. Brødre, ta bønnen til hjelp og analyser deres situasjon, og kall deretter dem som Herren har forberedt til å gå ut for å tjene og frelse. "Husk at sjeler er av stor verd i Guds øyne."2 Tenk hvor glade hustruer og barn blir når far ser lyset, forandrer sitt liv og følger i Jesu Kristi, vår Herres fotspor.
Et eksempel på ekte kjærlighet og inspirert undervisning er hentet fra avdøde James Colliers liv. Gjennom personlige anstrengelser reaktiviserte han et stort antall brødre i Bountiful, Utah. Bror Collier spurte om jeg ville tale til dem som nå var blitt ordinert til eldster, og som sammen med sine hustruer og familier hadde vært i Salt Lake tempel for å motta de evige pakter og velsignelser som de så oppriktig hadde arbeidet for.
Under banketten i forbindelse med dette arrangementet kunne jeg se og føle hvor glad Jim var i dem han hadde undervist og reddet, og hvor glad de var i ham. Dessverre hadde Jim Collier dengang en dødelig sykdom og måtte overtale legene til å la ham forlate sykehuset så han kunne være til stede denne siste kvelden.
Da Jim sto på talerstolen, smilte han bredt og fortalte med sterke følelser hvor glad han var i denne gruppen. Det var ikke et tørt øye i forsamlingen, og bror Collier sa ganske treffende: "Alle vil gjerne komme til det celestiale rike, men ingen har lyst til å dø for å komme dit." Så senket Jim stemmen og fortsatte: "Jeg er rede til å dø, og jeg vil stå og vente på den andre siden og ønske hver og en av dere velkommen, mine kjære venner."
Jim reiste tilbake til sykehuset, og ikke lenge etterpå fant begravelsen sted.
Når vi skal ivareta vårt ansvar for dem som har Det aronske prestedømme, både ungdom og vordende eldster, ber jeg dere huske at vi ikke behøver å gå alene. Vi kan se opp og få guddommelig hjelp. "Å anerkjenne en høyere makt enn menneskets . . . forringer på ingen måte en selv. Hvis vi ved vår tro tilskriver en makt som er oss selv overlegen, æren for vårt ønske om å gjøre godt og for våre edle hensikter, vil vi få øye på et høyere fremtidsmål og edlere egenskaper hos våre medmennesker og vil bli stimulert og oppmuntret i kampen for tilværelsen . . . Man må søke, tro på, be, og håpe at man vil finne. Ingen slik oppriktig bønn og anstrengelse vil gå ubesvart det er selve grunnloven i troens filosofi."3 Så langt president Stephen L. Richards.
Et treffende utsagn fra det fornøyelige skuespillet Kongen og jeg gir oss en oppmuntring i vårt arbeid. Kongen av Siam lå på dødsleiet. Sammen med ham er Anna, hans engelske lærer, og hennes sønn spør: "Var han så god . . . som han kunne ha vært?" Og Ana svarer vemodig: "Jeg tror ingen noensinne har vært så god . . . som han kunne ha vært men denne mannen har virkelig forsøkt."4
Profeten Joseph sa: "Lykke er hensikten og formålet med vår eksistens; og lykkelige vil vi også til slutt bli hvis vi følger den vei som fører til lykke, og er dydige, rettskafne, trofaste og hellige og holder alle Guds bud."5
La oss vandre på disse klart opptrukne stier. For å hjelpe oss med det, kan vi følge verdens korteste tale. Det står på et vanlig trafikkskilt og lyder slik: "Keep right" (gjør det som er riktig).
Dette rådet ble oppfattet og fulgt av Joe som var blitt bedt om å stå opp klokken seks om morgenen for å kjøre et funksjonshemmet barn 80 km til et sykehus. Han hadde ikke lyst til å gjøre det, men visste ikke hvordan han skulle si nei. En kvinne bar barnet ut i bilen og satte ham på setet ved siden av sjåføren mens hun med tårefylte øyne mumlet frem et takk. Joe sa det skulle gå bra og kjørte raskt av sted.
Etter å ha kjørt en kilometer, spurte barnet forsiktig: "Du er Gud, ikke sant?"
"Nei, det er jeg nok ikke, lille venn," svarte Joe.
"Jeg trodde du var Gud," sa barnet. "For jeg hørte mor be ved sengen min, og hun spurte om Gud kunne hjelpe meg så jeg kom til sykehuset og ble frisk og kunne leke med de andre guttene. Arbeider du for Gud?"
"Av og til gjør jeg vel det," sa Joe, "men ikke regelmessig. Fra nå av tror jeg at jeg kommer til å arbeide mye mer for ham."
Mine brødre, vil dere gjøre det? Vil jeg, og vil vi? Det er min ydmyke og oppriktige bønn at vi vil gjøre det.
I Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Moroni 4:3.
2. L&p 18:10.
3. I Conference Report, okt. 1937, s. 35, 38.
4. Richard Rogers og Oscar Hammerstein II: Kongen og jeg (n.p. Williamson Music, Inc., 1951).
5. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 193.
Previous
