Hjordens hyrder President Gordon B. Hinckley I mitt hjerte har jeg dyp aktelse for våre biskoper. Jeg er så takknemlig for Den allmektiges åpenbaring som gjorde at dette embedet ble opprettet og funksjonerer Mine kjære brødre, det er en stor ære og et enormt ansvar å tale til dere. Jeg ber om Herrens velsignelse. For et mektig broderskap dette er, som består av hundretusener av menn og gutter som er blitt ordinert til Guds prestedømme. For en mektig forsamling dette ville vært hvis vi alle kom sammen på ett sted. Det ville forundret verden. Jeg kjenner ikke til noe lignende. Dere er Kirkens ryggrad, mine brødre. Fra deres rekker kommer biskopene og grenspresidentene, distrikts- og stavspresidentene, områdeautoritet-syttiene og alle generalautoritetene. Dere unge menn er kjernen i et stort misjonærprogram som man merker innflytelsen av over hele verden. Sammen er dere menn og gutter som har tatt på dere Guds fulle rustning og utfører hans verk på jorden. Uansett når vi samles til et av disse møtene, beklager jeg at vi ikke har plass til alle som ønsker å komme. Helt fra dørene til Tabernaklet ble åpnet i kveld, har det kommet en strøm av unge menn og deres fedre. Forhåpentligvis vil det nye kongress-senteret være ferdig om ett år, og da vil vi få plass til alle som ønsker å komme. Og dere brødre som benytter dere av overføring og satellittsending av møtet, vi føler at vi er ett med dere. Jeg tror, mine brødre, at vår Fader i himmelen smiler ned til oss. Jeg tror det må være en stor trøst for ham å se de hundretusener av menn og gutter som elsker ham, som i sitt hjerte bærer et vitnesbyrd om ham og hans elskede Sønn, som er ledere og veiledere i hans kirke, som står som overhoder for familier der det er rettferdighet og der man underviser i sannheten og er eksempler på den. Vi har blitt en stor gruppe menn, unge og gamle. Det er knapt noe vi ikke kan oppnå hvis vi arbeider sammen og er ett i hensikt og hjerte. Jeg håper at hver enkelt av oss er oppmerksom på det storslagne vi har fått sammen med ordinasjonen til prestedømmet. Dette er Guds myndighet på jorden. Det kommer fra ham som en guddommelig gave. Det bærer med seg makt og myndighet til å styre Kirkens saker. Det bærer med seg makt og myndighet til å velsigne i Herrens navn, å legge hender på syke og nedkalle himmelens krefter. Det er hellig og ukrenkelig. Det har del i det guddommelige. Dets myndighet kommer til uttrykk i jordelivet og strekker seg utover dødens slør. Jeg håper vi er verdige til det prestedømme vi bærer. Jeg ber dere inntrengende, hver enkelt av dere, om å innrette deres liv slik at dere kan være verdige til det. Som vi er blitt minnet om, er dette en tid med stor ondskap i verden. Ingen trenger noen påminnelse om det. Vi utsettes hele tiden for pornografiens skitt og møkk, for uanstendig og ugudelig oppførsel fullstendig upassende for en som har Guds prestedømme. Det er en utfordring å arbeide i verden og heve seg over dens urenhet. Uærlighet florerer. Den viser seg i juksing på skolen, i listige salgsopplegg, i forretningsvirksomhet der man snyter og bedrar. Fristelsene finnes over alt omkring oss, og uheldigvis er det noen som faller for dem. Brødre, vær sterke. Hev dere over ondskapen i verden. Vi trenger ikke å være snerpete. Vi trenger ikke å legge oss til en jeg-er-bedre-enn-deg-holdning. Vi må bare la vår personlige rettskaffenhet, vår sans for det som er riktig og galt og ren og skjær ærlighet styre våre handlinger. La oss etterleve evangeliet hjemme. La det være en oppriktig tilkjennegivelse av kjærlighet mellom mann og hustru, mellom barn og deres foreldre. Ha kontroll med ditt sinne og det du sier. Vær fullstendig lojale mot hverandre. "Gjør hva er rett [og] la så følgene komme", ganske enkelt (Salmer, nr. 133). Lev slik at du hver morgen kan knele ned i bønn og søke Den hellige ånds veiledning, så vel som dens beskyttende kraft, når du skal ta fatt på dagens arbeid. Lev slik at du hver kveld før du går til ro kan gå frem for Herren i bønn uten skam, forlegenhet eller med behov for å be om tilgivelse. Jeg nøler ikke med å si at Gud vil velsigne deg hvis du gjør det. En gang vil du bli gammel og se tilbake på ditt liv. Du vil kunne si: "Jeg levde rettskaffent. Jeg narret ikke noen, ikke engang meg selv. Jeg nøt å være sammen med min hustru, som er mor til våre barn. Jeg er stolt av disse barna. Jeg er Gud takknemlig for hans åpenbare velsignelser." Hvis dette kan bli din lodd, lover jeg at når tegnene på høy alder begynner å gjøre seg gjeldende hos deg, vil du få takknemlighetens tårer i øynene, og et takknemlig hjerte vil banke i ditt bryst. For noen år siden, for over ti år siden, talte jeg fra denne talerstol om Kirkens biskoper. Jeg vil gjerne et øyeblikk komme tilbake til dette emnet i kveld. I mitt hjerte har jeg dyp aktelse for våre biskoper. Jeg er så takknemlig for Den allmektiges åpenbaring som gjorde at dette embedet ble opprettet og er i funksjon. Som dere alle vet, ble Mellom-Amerika rammet av et fryktelig uvær ifjor høst. I seks døgn holdt orkanen Mitch seg over dette området, og spesielt over Honduras. Det stormet vilt og regnet falt uten stans. Elvene vokste og tok med seg hus som var blitt bygget langs deres bredder. Over 200 broer ble vasket bort i Honduras, og fremkommeligheten ble ødelagt. Jorden fra høyereliggende områder strømmet mot havet i en flom av skitten gjørme. Hus ble fylt til over vinduene. Haver og gater ble fylt. Folk flyktet skrekkslagne, dro fra alt de eide. En av våre biskoper sikret seg en stor lastebil og dro rundt og samlet sitt folk og kjørte dem til høyereliggende steder. Da lastebilen ikke lenger kunne komme frem, fikk han på en eller annen måte tak i en båt. Han tok seg av sin hjord. Jeg dro dit ned for å se og for å gi trøst der det var mulig. Jeg fikk se et mirakel. Jeg fikk se denne kirkes enkle og usedvanlig effektive organisasjon i virksomhet. Alle medlemmer av denne kirken har en biskop eller en grenspresident. Jeg har bare godt å si om andre hjelpetiltak som kom fra hele verden. Men jeg føler uendelig beundring for den flotte måten Kirken opptrådte på. Biskopene appellerte til sine stavspresidenter, som appellerte til områdepresidentskapet, som appellerte til hovedkvarteret her i Salt Lake City. Etter bare noen timer var store kvanta nødvendige matvarer, medisin og klær på vei fra våre forrådshus. En lagerbygning ble leid i San Pedro Sula i området med mest omfattende skader. Det var biskopene som organiserte sitt folk til å arbeide på skift i lagerbygningen med å fylle plastsekker med nok mat til en familie for en uke, klær som de kunne ha på seg, medisin til å beskytte dem mot sykdom. Hver biskop kjente sine egne folk. Han, og Hjelpeforeningens president, kjente deres behov. Dette var ikke ansiktsløse fremmede som arbeidet som myndighetenes ansatte. De var venner, alle medlemmer av en wardsfamilie som var liten nok til at de kjente hverandres behov. Det var ingen diskusjon, ingen grådige hender som grep etter mat og klær. Alt foregikk i ordnede former. Alt gikk systematisk. Alle var venner. Arbeidet var motivert av kjærlighet og omsorg, og det ble gjort raskt for å dekke umiddelbare behov. Det var evangeliet i virksomhet på en stillferdig og stor måte. Vannet trakk seg omsider tilbake, men gjørmen lå i et tykt og ekkelt lag over alt. Ingenting ble mer verdifullt enn spader og trillebårer. Og sammen, igjen under ledelse av biskopene, fjernet de gjørmen fra husene. Vi besøkte et møtehus på en lørdag. Det var mange mennesker der, og en biskop, en kjærlig far for sin hjord, førte an. Benkene, som hadde flytt rundt i vannet, ble tatt ut og grundig rengjort. Det ble skrapet gjørme fra veggene og gulvene. Så kom moppene og pusseklutene frem, og før natten falt på denne lørdagskvelden, var bygningen klargjort til gudstjeneste på sabbaten. Jeg føler ydmyk takknemlighet, respekt og beundring for denne kirkens biskoper. Jeg så dem under de frykteligste omstendigheter i La Lima i Honduras. Jeg snakket med dem, håndhilste på dem, ble glad i dem. Hvor takknemlig jeg er for disse menn som, uten tanke på sin egen bekvemmelighet, gir av sin tid, av sin visdom, av sin inspirasjon mens de presiderer over våre ward over hele verden. De får ingen annen kompensasjon enn sitt folks kjærlighet. Det er ingen hvile for dem på sabbaten, og ikke mye på andre dager heller. Det er de som står folket nærmest, som best kjenner deres behov og omstendigheter. Det som kreves i deres embede i dag, er det samme på den tid Paulus skrev til Timoteus: "Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom [dvs. ingen bølle eller voldelig mann], . . . ikke stridslysten eller pengekjær" (1. Timoteus 3:2­3). I sitt brev til Titus tilføyer Paulus at "en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder . . . Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane . . . og gjendrive dem som sier imot" (Titus 1:7, 9). Gjennom alle mine barne- og ungdomsår, helt til jeg ble ordinert til eldste og kom hjem fra misjon, hadde jeg bare én biskop. Han var en bemerkelsesverdig mann. Han virket i 25 år. Vi kjente ham, og han kjente oss. Vi tiltalte ham alltid som "biskop Duncan", og han brukte alltid fornavn på oss. Vi hadde stor respekt for ham, en nesten ærbødig respekt. Men vi var ikke redd ham. Vi visste at han var vår venn. Han hadde et meget stort ward, men hvor godt han tok seg av sitt folk! Jeg talte i hans begravelse. Nest etter min egen far, var kanskje han den som påvirket mitt unge liv mest. Hvor takknemlig jeg er for ham! Siden den gang har jeg hatt mange biskoper. Uten unntak har hver enkelt av dem vært en hengiven og inspirert leder. Så vil jeg gjerne si noen ord direkte til de biskopene som er sammen med oss i kveld. Og mye av det jeg sier til dere, kan også sies til stavspresidentene og andre i lignende kall. Jeg håper dere vet at jeg i mitt hjerte har stor kjærlighet til dere. Jeg vet at deres folk elsker dere. Dere nyter en enorm tillit. Ved å kalle dere har vi satt vår fulle lit til dere. Vi forventer at du skal stå som wardets presiderende høyprest, en rådgiver for folket, en forsvarer av og hjelper for dem som er i vanskeligheter, en trøster for dem som sørger, og skaffe hjelp til de trengende. Vi forventer at du skal stå som en vokter av og beskytter for læren som forkynnes i ditt ward, for kvaliteten på undervisningen, og fylle de mange nødvendige embeder. Din personlige oppførsel må være ulastelig. Du må være en rettskaffen mann som ingen på noen måte kan bebreide. Ditt eksempel vil vise den ledelse folket skal følger. Du må være fryktløs når det gjelder å fordømme det onde, villig til å forsvare det som er rett, kompromissløs i ditt forsvar av sannheten. Selv om alt dette krever at du er bestemt, må det gjøres med vennlighet og kjærlighet. Du er wardets far og ditt folks verge. Du må hjelpe dem når de har sorg, sykdom og bekymringer. Du står som president for Det aronske prestedømme, og må sammen med dine rådgivere være leder for diakonene, lærerne og prestene og sørge for at de vokser med "Herrens tukt og formaning" (Efeserbrevet 6:4). Du er din hustrus mann, hennes kjære ledsager, hennes beskytter og forsørger. Du er far for dine barn og må oppdra dem med kjærlighet og undervise dem med forståelse. Du kan regne med at Satan vil arbeide med deg. Du, av alle menn, må utøve selvdisiplin og holde deg langt borte fra alt som heter synd og ugudelighet. Du må sky pornografi, slå av fjernsynet når det viser uanstendig underholdning, være ren i tanker og gjerninger. Du kan ikke bruke ditt embede til å fremme dine forretningsinteresser blant ditt folk, for at ikke noen skal kunne anklage deg for å tjene på å være biskop. Du er en alminnelig dommer i Israel. Dette er et nesten uhyggelig ansvar. I enkelte tilfeller må du til og med avgjøre om ditt folk er berettiget til å være medlemmer av Kirken, om de er verdige til å bli døpt, om de er verdige til å bli ordinert til Det aronske prestedømme, om de er berettiget til å reise på misjon, og fremfor alt, om de er kvalifisert til å gå inn i Herrens hus og ta del i velsignelsene man får der. Du skal sørge for at ingen sulter eller mangler klær eller husly. Du må kjenne omstendighetene til alle du presiderer over. Du er den som må trøste og veilede ditt folk. Din dør må alltid være åpen når noen er i nød. Din rygg må være sterk så den kan bære deres byrder. Du må vise kjærlighet selv til dem som gjør galt. Mine brødre, jeg nedkaller Den allmektiges velsignelser over dere i det store ansvar dere bærer. Må Gud velsigne dere med helse og styrke. Må han røre ved deres sinn med visdom og forståelse, med påskjønnelse og kjærlighet. Må deres folks interesser være det dere er mest opptatt av, uten at det går ut over deres arbeid eller den oppmerksomhet familien deres har krav på. Jeg takker Herren for dere. Jeg elsker dere for det dere gjør. Jeg ber for dere, alle sammen, uansett hvor dere måtte være. Jeg ber dere inntrengende beskytte dere mot motstanderens piler. Jeg råder dere til å ta på dere Guds fulle rustning. Må himmelens velsignelser komme ned over deres hustruer og barn. En gang vil dere bli avløst. Det vil bli en trist dag. Minnene om deres folk vil dere bære med dere hele livet. De vil helliggjøre deres dager og gi dere fred, hvile og glede. Gud velsigne dere, mine kjære brødre, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.