Biskopen og hans rådgivere President Boyd K. Packer Fungerende president i De tolv apostlers quorum Kirken er ikke større enn et ward . . . Alt som trengs for vår forløsning, med unntak av templet, er konsentrert der ­ og templer kommer nå stadig nærmere oss alle. På prestedømsmøtet i går kveld ga president Hinckley hyllest, råd og en velsignelse til våre biskoper. I henhold til regelen om to vitner, som eldste Oaks forklarte i går, står jeg som et annet vitne. For mange år siden virket jeg i et stavens høyråd sammen med Emery Wight. Emery hadde virket i ti år som biskop for den landlige menigheten Harper ward. Hans hustru Lucille ble president for Hjelpeforeningen i staven. Lucille fortalte meg at en nabo banket på døren hennes en vårmorgen og spurte etter Emery. Hun fortalte ham at han var ute på åkeren og pløyde. Da ga naboen uttrykk for stor bekymring. Tidligere på morgenen hadde han kjørt forbi åkeren og lagt merke til at Emerys hestespann sto i en halvferdig fure med tømmene festet over plogen. Emery var ikke å se noe sted. Naboen så ikke noe bekymringsfullt i dette før han kjørte forbi åkeren igjen mye senere og så at hestespannet sto på samme sted. Han klatret over gjerdet og gikk over åkeren og bort til hestene. Emery var ikke å finne noe sted. Han skyndte seg til huset for å sjekke med Lucille. Lucille svarte rolig: "Å nei, vær ikke redd. Det er sikkert noen som er i vanskeligheter og kom for å hente biskopen." Bildet av dette hestespannet som sto i åkeren i timevis, symboliserer den oppofrelse som vises av Kirkens biskoper og av rådgiverne som står ved deres side. Hver biskop og hver rådgiver forlater, billedlig talt, sitt hestespann i en uferdig fure når noen trenger hjelp. Jeg har i årenes løp passert denne åkeren mange ganger. Den er en påminnelse om det offer og den tjeneste de som er kalt til å virke i biskopsrådene, gir og yter, og også om deres hustruer og familier, for uten deres hjelp ville de ikke ha kunnet virke. Veldig tidlig en søndag morgen sto jeg nylig i denne åkeren. Jeg så opp mot huset hvor Emery og Lucille oppdro barna sine, og opp mot åsryggen bak. Som ung gutt, sammen med andre speidere, dro jeg fra det huset sammen med biskop Wight. Vi gikk tur innover fjellene, og Emery underviste oss hele veien. Paulus skrev til Timoteus at en biskop må "være uklanderlig, èn kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre".1 Formuleringen "dyktig til å lære" er betydningsfull. "Dyktig" innebærer her at man er "innstilt på, rede til og forberedt". Intet annet sted i verden finnes noe som kan sidestilles med en biskops embede i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Bortsett fra foreldre har biskopen den beste anledning til å undervise og sørge for at det blir undervist i det som er av størst betydning. Og en biskop har den bemerkelsesverdige anledning å kunne undervise foreldre i deres ansvarsoppgaver, og deretter må han gi dem tid til å undervise sine barn. Biskopen er ansvarlig for de unge menn i Det aronske prestedømme, og også for de unge kvinnene. Han mottar og gjør rede for tiende og offergaver. Han er ansvarlig for Kirkens timelige gjøremål, for å hjelpe de fattige, i tillegg til mange andre plikter. Biskopen skal "dømme hans folk efter de rettferdiges vidnesbyrd, og ved hjelp av sine rådgivere ifølge rikets lover som er gitt ved Guds profeter"2. Dømme dem når det gjelder deres verdighet til å motta ordinansene og virke i stillinger. Han skal veilede og korrigere, forkynne evangeliet for sin flokk, individuelt og kollektivt. I alt dette skal han undervise i Jesu Kristi evangelium, korsfestelsen, forsoningen, oppstandelsen, gjengivelsen og gjenopprettelsen. Jeg har hørt dette beskrevet som frivillig tjeneste, all den stund hverken biskopen eller hans rådgivere mottar betaling for det de gjør. Også de betaler sin tiende og sine offergaver, og de vier endeløse timer til sitt kall. De mottar kun lønn i form av velsignelser, i likhet med dem som tjenestegjør sammen med dem. Men man melder seg egentlig ikke frivillig til eller søker å bli biskop. Han kalles til å bli biskop, "kalles av Gud, ved profeti". Så blir han både ordinert og beskikket "ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser".3 En mann ordineres til biskop, et embede i prestedømmet; så beskikkes han og gis nøklene til å presidere over et ward. Sammen med sine to rådgivere danner de et biskopsråd ­ en form for presidentskap. Når han er blitt ordinert, er han biskop resten av sitt liv. Når han er avløst fra å presidere over et ward, opphører hans ordinasjon å ha aktiv gyldighet. Hvis han kalles igjen til å presidere over et ward, blir hans tidligere ordinasjon reaktivisert. Når han blir avløst, opphører igjen hans ordinasjon å ha aktiv gyldighet. I ordinasjonen til å være biskop ligger både rettigheten og forpliktelsen til å bli ledet ved inspirasjon. Biskopen har makt til å skjelne ved Åndens hjelp hva han skal gjøre. Åpenbaring er det eneste kreditiv som alle biskoper har felles. Biskoper kommer fra mange kulturer og mange yrkesgrupper. De har forskjellig bakgrunn hva gjelder erfaring, personlighet og alder, men det er ingen forskjell på dem når det gjelder retten til åndelig veiledning. For mange år siden dro en venn av meg til et stort universitet for å studere under en ledende autoritet innenfor fagområdet rådgivning og personalveiledning. Denne professoren fattet fort interesse for denne omgjengelige og intelligente unge siste-dagers-hellige. Han ble lagt merke til under arbeidet med å kvalifisere seg til en doktorgrad. Han valgte Den siste-dagers-hellige biskop som emne for sin doktoravhandling. Alt gikk bra inntil han beskrev en biskops ordinasjon, evnen til å skjelne, og biskopens rett til åndelig veiledning. Fagkomitéen mente at slike referanser ikke hørte hjemme i et vitenskapelig arbeid, og de insisterte på at han tok det ut. Han tenkte at han i det minste kunne si at siste-dagers-hellige tror at biskopen har åndelig innsikt. Men komiteen nektet ham til og med dette, for de ønsket ikke å bli satt i forlegenhet ved å godkjenne dette åndelige elementet i en vitenskapelig avhandling. Han ble fortalt at med enkelte mindre tilpasninger ­ og da spesielt at alle henvisninger til åpenbaring ble utelatt ­ ville hans avhandling bli publisert og hans faglige renommè opprettet. Han gjorde sitt beste. Avhandlingen hans inneholdt ikke nok av åndelig art til å gjøre ham tilfreds, og altfor mye til å bli fullt ut akseptert av de verdslige professorene. Men han fikk sin doktorgrad. Jeg spurte denne min venn hva som var det viktigste han hadde lært i sitt studium av biskoper. Han svarte: "Jeg lærte at kappen av myndighet er langt større enn intellektet; at prestedømmet er den ledende kraft." Betvil ikke at en ordinær sjel kalt fra Kirkens medlemsmasse til å bli biskop kan gi inspirert rettledning og korreksjon. Dessverre er det noen som kunne hatt stor nytte av å bli hjulpet, men som nøler med å søke råd fra biskopen, mens andre ustanselig synes å trenge rådgivning og trøst, og føler seg neglisjert hvis de ikke stadig får oppmerksomhet. Biskoper er inspirert! Hver og en av oss har frihet til å godta eller avvise råd fra våre ledere, men ignorer aldri rådene fra din biskop, enten de gis fra talerstolen eller på tomannshånd, og si aldri nei til et kall fra din biskop. Livet kan være hardt, og på noen måter kan det være enda hardere i Kirken. Eliza R. Snow skrev: Tenk ei når til Sion I drage at prøven er endt og forbi, at gleden I ene skal smake og straks vorde frelste og fri! Nei! gullet må lutres i ilden og vi våre prøver bestå; vi der kun vil nærme oss kilden og frelses, når målet vi nå.   Tenk ei eders gjerning har ende, og Sion er dovenskaps hjem, at Gud sine gaver vil sende til dem som ei selv strebe frem. Nei! Der kun velsignelsen vinnes ved tro og utrettelig flid. Hvad nu hos de hellige finnes, er frukten av arbeid og flid.4 Når vi trenger hjelp, er biskopen der, men vær varsom med å belaste hans tid unødig. Det er en grense for hvor meget en biskop kan gjøre. Biskopsrådet må ha tid til å tjene til livets opphold, og tid til sin familie. Vi blir ofte spurt hvordan de relativt få apostlene i Det første presidentskap og De tolv kan styre Kirken, som nå har over 10 millioner medlemmer. Egentlig er ikke Kirken større enn et ward. Hver biskop har rådgivere. Han bærer en spesiell kappe, og er utpekt som wardets presiderende høyprest. Der er andre høyprester, og der er et eldstenes presidentskap. Der er ledere for hjelpeorganisasjonene og lærere i tilstrekkelig antall til å dekke behovet. Når vi tjenestegjør i lydighet og alltid er villige, kommer vår lønn, lik biskopens, i form av velsignelser. Uansett om Kirken vokser til hundre millioner (som den sikkert vil!), vil den fortsatt ikke være noe større enn et ward. Alt som trengs for vår forløsning, med unntak av templet, er konsentrert der ­ og templer kommer nå stadig nærmere oss alle. Et begrenset antall ward bringes sammen under ly av staver, og grener under distrikter. Der er et stavspresidentskap og et råd til å gi opplæring til biskopsråd, og andre ledere til å lære opp dem som virker sammen med dem. Denne organisasjonen, som er på plass over hele verden, er et resultat av gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium. Dette mirakel av velvillig tjenestegjerning er mulig på grunn av individuelle vitnesbyrd om Forløseren. Åpenbaringen som førte til at dette systemet ble innført, stoppet ikke der, for formålet med det hele er å skape et tilfluktssted for familier. Familier bringes sammen i et ward eller en gren. Det er biskopens ansvar å se til at hver familie knyttes sammen i evigvarende pakter, og at hver enkelt er trygg og lykkelig. Dette systemet virker best når biskopen anerkjenner foreldrenes hovedansvar. Selv om biskopen av og til benevnes som "wardets far", er han ikke kalt til å oppdra barna i sitt ward. Håndboken vår sier: "Foreldre har hovedansvaret for sine barns ve og vel.5 Biskopsrådet og andre ledere i wardet støtter, men erstatter dem ikke, i deres ansvarsoppgaver."6 "Quorumer, hjelpeorganisasjoner, programmer og aktiviteter i Kirken skulle styrke og støtte familien. De skulle styrke de evangeliesentrerte familieaktivitetene, ikke konkurrere med dem."7 Det første presidentskap skrev nylig til Kirken: "Hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjon når det gjelder å utføre denne gudgitte ansvarsoppgaven . . . Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle."8 Familier, i likhet med ward, varierer i størrelse og form. Tiden går, og én generasjon erstatter en annen. Spedbarn fødes og vokser opp til å bli foreldre, og så besteforeldre. Én familie deler seg og blir til flere. Ward vokser og blir delt. Der det var ett, kommer det flere. Uansett hva som hender i verden ­ uansett hvor høyt opp i anstendighet eller langt ned i fornedrelsens dyp samfunnet når ­ vil planen forbli uforandret. Kirken vil vokse til den fyller hele jorden. Og fortsatt vil den ikke bli større enn wardet. Kirken sørger for aktiviteter og fellesskap, ordinanser og ordinasjoner, pakter og kontrakter og korreksjoner som forbereder hver av oss til opphøyelse. Den følger et mønster laget i himmelen, for intet jordisk sinn kunne ha utarbeidet det. Nå, og alltid heretter, vil vanlige menn forlate sine hestespann stående i uferdige furer, med tømmene festet over plogen, når noen som er i vanskeligheter, trenger hjelp. Kvinnene og barna tjenestegjør sammen med dem, og vil holde dem oppe med en beholdning av sannhet fra åpenbaringenes bøker, hvorav den mest dyrebare av dem alle er Mormons bok, som vitner om Kristus, om forsoningen, om Hans oppstandelse ­ og jeg vitner om Ham. I ly av wardet innenfor planen som han har åpenbart, vil vi ­ med våre familier ­ være trygge. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. 1. Tim. 3:2. 2. L&p 58:18, uthevelse tilføyet. 3. 5. trosartikkel. 4. "Tenk ei når til Sion I drage", Salmer og sanger, nr. 198. 5. Se L&p 68:25­28. 6. Kirkens instruksjonshåndbok, bok 2: Ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene (1998), s. 178. 7. Kirkens instruksjonshåndbok, bok 2: Ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene (1998), s. 299. 8. Brev fra Det første presidentskap, 11. feb. 1999, sit. i Church News, 27. feb. 1999, s. 3.