Vennskap ­ et prinsipp i evangeliet Eldste Marlin K. Jensen I De syttis presidentskap Hvis vi virkelig ønsker å være redskaper i vår himmelske Faders hender for å tilveiebringe hans evige hensikter, trenger vi bare å være en venn. God morgen, brødre og søstre! Selv om man, oppriktig talt, aldri føler seg helt vel med et oppdrag som dette, setter jeg oppriktig pris på anledningen til å tale til dere denne vakre påskemorgen. Min kloke far sa en gang til meg at hvis jeg lyttet omhyggelig til det folk talte om fra talerstolen i kirken, ville jeg vite hvilke prinsipper i evangeliet de var opptatt av og som de kanskje strevde med på et gitt tidspunkt. I årenes løp har min fars bemerkning fått meg til å være svært omhyggelig når jeg velger emner for mine taler! Likevel må jeg i dag komme med en innrømmelse. Siden president Gordon B. Hinckley har fortalt oss om de tre fundamentale behovene hvert nytt medlem av Kirken har for en venn, en ansvarsoppgave og for å bli næret ved Guds gode ord, har jeg vært svært opptatt av hvordan jeg er som venn. Profeten Joseph Smith sa at "vennskap er et av de store fundamentale prinsipper i 'mormonismen'".1 Denne tanken burde inspirere og motivere oss alle, for jeg tror vennskap er et av de fundamentale behov i vår verden. Jeg tror at vi alle har en dyp lengsel etter vennskap, en sterk og inderlig lengsel etter den tilfredsstillelse og trygghet som bare nære og varige forbindelser kan gi oss. En grunn til at Skriften sier så lite konkret om prinsippet vennskap er kanskje at det skulle vises nokså naturlig når vi etterlever evangeliet. Hvis nestekjærlighet er nært beslektet med noe, er det faktisk vennskap. Jeg omskriver apostelen Paulus litt: "[Vennskap] er tålmodig, er velvillig. [Vennskap] misunner ikke, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. [Vennskap] faller aldri bort."2 I likhet med så mye av det som er verdifullt i livet, blir våre behov for vennskap ofte best dekket i hjemmet. Hvis våre barn føler vennskap innen familien, med hverandre og med foreldrene, vil de ikke være desperat opptatt av å bli godtatt utenfor familien. Jeg tror at noe av det mest tilfredsstillende min hustru og jeg har oppnådd, er at vi har levd lenge nok til å se at våre barn har blitt gode venner. Det er så absolutt et mirakel at de i familien vår som i tidligere år av og til truet hverandre med skikkelig juling, nå søker hverandres vennskap og virkelig trives sammen. Likeledes tror jeg ikke foreldre kan få noen bedre kompliment enn at barna sier at deres foreldre er blant deres beste venner. Vennskap er også en vesentlig og fin del av forlovelsestid og ekteskap. Et forhold mellom en mann og en kvinne som begynner med vennskap og så utvikler seg til forelskelse og til slutt ekteskap, blir vanligvis et varig, evig vennskap. Det finnes ikke noe mer inspirerende i dagens verden hvor ekteskap så lett oppløses, enn å se en ektemann og hustru som stillferdig verdsetter og trives med hverandres vennskap år ut og år inn, mens de sammen opplever jordelivets velsignelser og prøvelser. En nylig offentliggjort rapport fra et 25 år langt forskningsprosjekt om ekteskap konkluderer med at "krumtappen i et varig ekteskap . . . er et enkelt begrep med solid virkning: vennskap".3 I et gripende brev som profeten Joseph Smith skrev til sin hustru, Emma, i tiden med adskillelse og trengsler i Missouri, trøstet han henne ved si: "Å, min kjære Emma, jeg vil at du skal huske at jeg er en sann og trofast venn, for deg og barna, for evig."4 Kirkens inspirerte organisasjon fremmer også vennskap. Fra våre tidligste år og til vår alderdom befinner vi i oss i situasjoner hvor vennskap og sosialt samvær kan blomstre. I intervjuer, møter, klasser, quorum, råd, aktiviteter og en rekke andre forbindelser kan vi få venner og finne forståelse. Den foreskrevne hilsen overfor eldstene i Profetenes skole i Kirtland gir uttrykk for en vennskapsånd som godt kunne tjene som en trosbekjennelse for oss alle: "Jeg mottar eder til fellesskap i en beslutning som er fast, urokkelig og uforanderlig, å være eders venn . . . ved Guds nåde i kjærlighetens bånd."5 All vår omgang med hverandre i kirken blir hyggeligere og mer produktiv når den ledsages av ekte vennskap. En lærer i evangeliet, for eksempel, som ikke blir venner med sine elever, vil aldri undervise med varig innflytelse og virkning. Jeg setter fremdeles pris på en enkelt setning skrevet i min skoledagbok på videregående skole hvor en Seminar-lærer som jeg elsket og som jeg lærte mye av, fortalte meg at han var takknemlig for å være mine venn. Uansett hvor dyktig en biskop er i administrative saker, må han være barns, unges og voksnes venn hvis han skal hjelpe dem å nå sine åndelige muligheter. Jeg ble en gang grepet da en ung kvinne jeg kjente gikk til sin biskop for å bekjenne en alvorlig overtredelse. Hun hadde vært bekymret for hvordan biskopen ville reagere på at hun hadde veket av fra evangeliets vei, og gikk til ham først etter å ha blitt oppfordret sterkt til å gjøre det. Da jeg spurte henne etterpå hvordan han hadde reagert, fortalte hun meg sterkt beveget at han hadde grått sammen med henne, og at hun nå ved å arbeide sammen med ham for å få Herrens tilgivelse, betraktet biskopen som en av sine beste venner. Det er en spesiell utfordring vi som siste-dagers-hellige står overfor når det gjelder å danne og bevare vennskap. Fordi vi går så sterkt inn for ekteskap, familie og vår kirke, føler vi det ofte som en belastning på vår tid og våre krefter å skulle pleie vennskap utover denne kjernen. Jeg opplevde selv dette dilemmaet for få dager siden da jeg prøvde å stjele noen minutter hjemme for å forberede denne talen. To ganger kom venner fra tidligere dager som jeg er svært glad i, men bare ser av og til, på uanmeldt visitt. I løpet av det som burde ha vært en spesiell stund med gjenforening og minner, oppdaget jeg ironisk nok at jeg ble mer og mer utålmodig innvendig og ønsket at besøket skulle ta slutt slik at jeg kunne fortsette å skrive min tale om vennskap! Etterpå har jeg følt meg skamfull. Hvor egoistiske vi kan være, hvor uvillige til å bli brydd, til å gi, velsigne og bli velsignet. Hva slags foreldre eller naboer eller vår Herre Jesu Kristi tjenere kan vi være uten at vi er en venn Er ikke vennskap fortsatt den beste teknologi i denne informasjonsalderen for å formidle den sannhet og levemåte vi setter så høyt? Er ikke vår nøling med frivillig å nå ut til andre i vennskap en betydelig hindring for å hjelpe Gud med å oppnå sine evige hensikter? Da jeg for mange år siden var biskop, flyttet en nylig omvendt familie inn i vårt landlige lokalsamfunn i Utah. Disse gode menneskene hadde sluttet seg til Kirken i USAs øststater og hadde blitt tatt godt imot i fellesskapet og satt i arbeid i en liten gren der. Da de kom til vårt større, mer veletablerte ward, ble de på en måte oversett. Noen av familiens medlemmer, spesielt faren, ble misfornøyd med Kirken og dens medlemmer. En søndag morgen da jeg la merke til at faren ikke var på prestedømsmøtet, forlot jeg møtehuset og kjørte hjem til ham. Han ba meg inn, og vi hadde en svært ærlig samtale om den kampen han hadde med sin nye tro og sine neste. Jeg forsøkte å foreslå forskjellige løsninger på hans problemer, men det virket ikke som noen appellerte noe særlig til ham. Så spurte jeg ham litt oppgitt hva vi da kunne gjøre for å hjelpe ham. Jeg har aldri glemt svaret hans: "Nåvel, biskop," sa han (og jeg må omskrive litt her), "for himmelens skyld, hva du enn gjør, så vær så snill å ikke tildel meg en venn." Jeg fikk en stor lærepenge den dagen. Ingen ønsker å bli et "prosjekt". Vi ønsker alle å bli likt rent spontant. Og hvis vi skal ha venner, ønsker vi at de skal være ekte og oppriktige, ikke "tildelt". Brødre og søstre, mitt budskap I dag er svært enkelt: Hvis vi virkelig ønsker å være redskaper i vår himmelske Faders hender for å tilveiebringe hans evige hensikter, trenger vi bare å være en venn. Tenk hvilken kraft hver enkelt av oss har hvis vi av egen fri vilje og av eget fritt valg prøver å tilby dem som ennå ikke er av vår tro, et betingelsesløst vennskap. Vi ville ikke lenger bli anklaget for å ta varmt imot dem og så vise dem en kald skulder. Tenk dere hvilke gode konsekvenser det ville ha om hver aktiv familie i Kirken viste stadig omtanke og vennskap overfor en mindre aktiv familie eller en ny familie i Kirken. Hver av oss har kraften i oss til å være en venn. Gammel og ung, rik og fattig, velutdannet og beskjeden, på hvert språk og i hvert land, alle har vi evnen til å være en venn. Kort tid før vår Frelser ble korsfestet, sa han til sine disipler: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner. Dere er mine venner."6 Siden vi er så velsignet med Kristi vennskap, ber jeg om at vi nå vil være for andre det han er for oss ­ en sann venn. Ikke på noe tidspunkt vil vi være mer Kristus-lignende enn når vi er en venn. Jeg bærer vitnesbyrd om den uvurderlige verdi venner har for meg, og gir uttrykk for min takknemlighet til dem alle. Jeg vet at når vi gir av oss selv i vennskap, bidrar vi betydelig til Guds verk og til hans barns lykke og fremgang. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 239. 2. 1. Korinterbrev 13:4­8. 3. John Gottman, sit. i Karen S. Peterson: "Friendship Makes Marriages a Success", USA Today, 1. apr. 1999, s. 1D. 4. Encyclopedia of Mormonism, 1345. 5. Lære og pakter 88:133. 6. Johannes 15:13­14.