Vår eneste sjanse Sheri L. Dew Annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap Han vet hvordan han skal hjelpe oss alle. Men vi aktiverer forsoningens kraft i vårt liv . . . ved å søke ham. I sin siste tale til disiplene før Getsemane og Golgata, fastslo Frelseren at han var "veien, sannheten og livet" (Joh. 14:6). På denne vakre påskemorgenen vitner jeg med profeten Alma at det "ikke er noen annen vei . . . hvorved menneskene kan bli frelst enn gjennom Kristus" (Alma 38:9). Frelserens forsoning er forbløffende omfattende. "For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1. Kor. 15:22, uthevelse tilføyet). Kom en, kom alle, lyder Herrens invitasjon. Jesu Kristi evangelium er for enhver mann og kvinne, gutt og pike. Han forandrer ikke reglene for rike og fattige, gift eller ugift, portugiser eller kineser. Evangeliet er for alle og enhver av oss, og de åndelige kravene og belønningene er universelle. I det som hører frelsen til, "er alle like for Gud" (2. Ne. 26:33, uthevelse tilføyet). Herrens motiver står sterkt i kontrast til Lucifers, han som er besatt av å forsøke å få oss til å føle oss mindre enn vi er som Guds sønner og døtre. Han avskyr et helliget folk og fryder seg ved å tilsløre vår forståelse og lokke oss bort fra stien som fører tilbake til vårt himmelske hjem. Som ung student ved BYU lærte jeg noe om å holde retningen når jeg skal hjem. En julaften tok min bror og jeg fatt på kjøreturen hjem til Kansas. Men tidlig underveis fikk vi vite at det var et voldsomt snevær på vei mot oss, så vi fant frem et kart, fant en omkjøringsvei som ville holde oss klar av uværet, og bega oss inn i ukjent område. Vår oppfinnsomhet når det gjaldt navigasjon, viste seg å være farlig. Den nye ruten var ukjent, og vi kjørte like fullt inn i sneværet. For å gjøre situasjonen enda verre ga den gamle Ford'en vår opp sent på kvelden da vi sneglet oss avsted i blindende snevær på en nesten usynlig motorvei. Vi kom oss ikke av flekken, og vi ante ikke hvor vi var. Langt om lenge fikk vi skyss inn til nærmeste by, hvor vi oppdaget at vi ennå var langt hjemmefra og var strandet i Last Chance i Colorado. På det tidspunktet var det bare én ting å gjøre. Vi ringte hjem for å få hjelp. Midt på natten dro far hjemmefra for å komme oss til unnsetning. Innen neste ettermiddag var vi alle kommet trygt hjem. Jeg kommer aldri til å glemme julaften i Last Chance, der vi ble sittende fast på grunn av et problem som vi selv stort sett var skyld i, og som vi ikke var utstyrt for å løse. Den dagen gjorde far noe for oss som vi ikke kunne gjøre selv. Nå er vi alle på vei mot vårt evige hjem, og av forskjellige grunner trenger vi alle å bli berget ­ berget fra ensomhet og hjertesorg, fra fortvilelse og desillusjon, fra følgene av uskyldige feiltrinn og grov synd. Hvor skal vi vende oss for å få hjelp? "Ved å gi sin Sønn har Gud beredt en bedre måte" (Ether 12:11). Frelseren er ikke vår siste sjanse. Han er vår eneste sjanse ­ vår eneste sjanse til å overvinne tvil på oss selv og få et glimt av hvem vi kan bli, vår eneste sjanse til å omvende oss og få våre synder vasket rene, vår eneste sjanse til å rense våre hjerter, undertrykke våre svakheter og unngå den onde, vår eneste sjanse til å oppnå forløsning og opphøyelse, vår eneste sjanse til å finne fred og lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden. Hvis det naturlige mennesket er overlatt til egne veier, vil det uunngåelig gi etter for Satan (se Mosiah 3:19), som forlater sitt bytte så snart han har lurt dem bort fra den rette og smale sti. Men Frelseren vil lede dem som følger ham, hele veien hjem. Lehis familie utholdt intense erfaringer i villmarken som var beregnet på å belære, prøve og helliggjøre dem. På samme måte går veien fra vårt tidligere hjem til evig liv gjennom denne jordiske villmarken, hvor vi kan forvente lignende utfordringer og vanskeligheter. Men vi er ikke alene på reisen, for Herrens løfte til Nephi gjelder også oss: "Jeg vil berede veien for eder hvis I holder mine bud. Derfor skal I ledes mot det forjettede land . . . Etter at I er kommet [dit], skal I vite at jeg, Herren, befridde eder" (1. Ne. 17:13­14). Herren vet veien fordi Han er veien og vår eneste sjanse til å bestå jordelivets prøve. Hans forsoning gjør all makt, all fred, alt lys og all styrke tilgjengelig som vi trenger for å klare livets utfordringer ­ alt som spenner fra våre egne feiltrinn og synder til prøvelser som vi ikke har noen kontroll over, men likevel føler smerte ved. Herren har lovet å helbrede våre knuste hjerter og "sette undertrykte fri" (Luk. 4:18), å gi den trette kraft, lege den sårede sjel og vende vår svakhet til styrke (se Jes. 40:29, Jakob 2:8, Ether 12:27), påta seg våre smerter og sykdommer, slette våre overtredelser hvis vi omvender oss, og løse dødens bånd (se Alma 7:11­13). Han lovet at hvis vi vil bygge vårt liv på hans klippe, vil ikke djevelen ha noen makt over oss (se Helaman 5:12). Og han har forsikret at han aldri vil forlate oss eller støte oss bort (se Hebr. 13:5). Det finnes ganske enkelt ikke noen jordisk ekvivalent. Ikke når det gjelder forpliktelse, makt eller kjærlighet. Han er vår eneste sjanse. Vi har ansvar for å lære å trekke på forsoningens kraft. Ellers vandrer vi gjennom jordelivet og stoler ene og alene på vår egen styrke. Og ved å gjøre det åpner vi døren for frustrasjonen ved å feile og avviser den største gave gjennom tid og evighet. "For hva gagner det et menneske om det blir gitt ham en gave, og han ikke mottar den?" (L&p 88:33). Min bror og jeg ville vært tåpelige om vi ikke hadde søkt eller tatt imot fars hjelp da vi ble sittende fast. På samme måte er Herren vår mellommann, og han "kjenner menneskets skrøpelighet, og vet hvordan han skal komme dem til hjelp som fristes" (L&p 62:1). Han vet med andre ord hvordan han skal hjelpe oss alle. Men vi aktiverer forsoningens kraft i vårt liv. Det gjør vi ved først å tro på ham, omvende oss, adlyde hans bud, ta del i hellige ordinanser og holde pakter, og ved å søke ham i faste og bønn, gjennom Skriften og i templet. Alt dette krever tro på Herren. President Gordon B. Hinckley har sagt at "hvis det er noe du og jeg trenger . . . så er det tro".1 Å ha tro på Kristus er å stole på ham, følge ham og sette sin lit til ham. Og det er å bli velsignet med slik fred i samvittigheten og sinnet som apostelen Paulus snakket om da han sa: "Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk" (Filipp. 4:13). For ikke lenge siden ble Hjelpeforeningens generalpresidentskap bedt om et møte med to journalister fra Øst-Europa som var opptatt av den tjeneste våre søstre i deres land ydet. Vi forklarte at denne store organisasjonen av rettskafne kvinner helt fra dens første tid har søkt å ikke bare "lindre fattiges nød, men også frelse sjeler".2 Da de spurte om vi hjelper kvinner med deres "følelsesmessige problemer", og forklarte at mange i deres land følte motløshet, svarte vi at i Hjelpeforeningen studerer vi evangeliets læresetninger, og evangeliet lærer oss hvordan vi kan være lykkelige selv om livet er vanskelig. En av journalistene var skeptisk: "Er det mulig?" spurte hun. "Er det mulig å være lykkelig når man har det vanskelig?" Spørsmålet hennes stakk meg, for jeg forsto at hun ikke visste hvor hun skulle vende seg for å finne fred. Er det mulig å være lykkelig når livet er vanskelig? Å føle fred til tross for usikkerhet og håp til tross for kynisme? Er det mulig å forandre seg, å legge av seg gamle vaner og bli ny igjen? Er det mulig å leve rettskaffent og rent i en verden som ikke lenger verdsetter de dyder som kjennetegner Kristi disipler? Ja. Svaret er ja på grunn av Jesus Kristus, for hans forsoning sikrer at vi ikke må bære jordelivets byrder alene. Det er ingenting denne forvirrede verden trenger mer, ingenting som gir større velvære, ingenting som har større makt til å styrke familier enn Jesu Kristi evangelium. President Howard W. Hunter sa: "Uansett hva Jesus legger sine hender på, lever det. Hvis Jesus legger sine hender på et ekteskap, lever det. Hvis han får lov til å legge hendene på familien, vil den leve".3 Frelseren vil gjøre for enhver av oss det han har lovet å gjøre ­ såfremt vi vil ha tro på ham og motta hans gave. I likhet med dere har jeg opp gjennom årene opplevd belastninger og skuffelser som ville ha knust meg om jeg ikke hadde kunnet benytte en kilde til visdom og styrke som er langt større enn min egen. Han har aldri glemt eller avvist meg, og jeg har fått vite selv at Jesus er Kristus, og at dette er hans kirke. Jeg erklærer med Ammon: "[For] hvem kan glede seg for meget i Herren? Ja, hvem kan si for meget om hans store kraft, om hans barmhjertighet . . . ? Se, . . . jeg kan ikke på langt nær uttrykke hva jeg føler" (Alma 26:16). Jeg vitner om at i denne skumringstime av tidenes fyldes evangelieutdeling da Lucifer jobber overtid for å sette vår hjemreise i fare og adskille oss fra Frelserens forsonende kraft, er det eneste svaret for oss alle Jesus Kristus. Må vi på ny bestemme oss for å søke denne Jesus som profetene og apostlene har skrevet om. Må vi trekke i åk med ham, i rikelig grad trekke på hans uforlignelige forsoningskraft og reise oss som Guds sønner og døtre og riste verden av oss. Til dem som "vil ha ham til å være sin Gud" (1. Ne. 17:40), har Herren gitt et stort løfte: "Jeg vil gå foran eder. Jeg vil være ved eders høyre og ved eders venstre hånd, og min Ånd skal være i eders hjerter, og mine engler rundt om eder, for å støtte eder" (L&p 84:88). Jesus Kristus er vår eneste sjanse. Han vil vise oss veien fordi han er veien, og det vitner jeg om i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Teachings of Gordon B. Hinckley (1997), s. 186. 2. Relief Society Minutebook, 9. juni 1842. 3. Conference Report, okt. 1979, s. 93.