Kjærlighet og tjeneste Eldste David B. Haight i De tolv apostlers quorum La meg bare minne dere alle på det store behovet vi har . . . for misjonærektepar . . . Hvis dere er pensjonister og lurer på hva dere skal gjøre med disse ekstra årene, er det en spennende verden der ute. Mine kjære brødre og søstre, for en vakker dag! Det er en fantastisk dag dette, en fantastisk tid å leve i og en fantastisk tid til å være medlem av Kirken! Selv om synet mitt ikke er så godt som det en gang var, har jeg oppdaget at etter hvert som jeg blir eldre, ser jeg helheten klarere etter som tiden går. Jeg ser på Ruby som sitter her borte, Gud velsigne henne! I år kommer vi til å feire vår 69. bryllupsdag. Derfor er jeg i dag fylt av takknemlighet for velsignelsene jeg har mottatt og den innflytelse Kirken har øvet på meg gjennom livet, med Ruby ved min side, og for de sønnene vi har oppdratt, Bruce og Robert, og vår datter, Karen, og deres familier. I denne stund ser jeg også for meg oldebarn foran fjernsynet, ikke bare her i Utah, men i California og i Texas og i North Carolina og i Boston. Og de sier sannsynligvis: "Den gamle karen der oppe er oldefar. Han ser nokså gammel ut, ikke sant? Men han er vår oldefar." Og jeg gir uttrykk for kjærlighet og takknemlighet overfor dem alle. Etter hvert som jeg blir eldre, og når jeg ser tilbake på verden og på livet mitt, føler jeg at det er den kjærligheten vi har til hverandre og den tjenesten vi gir, som virkelig gir et stort utbytte. For noen år siden, da det nærmet seg slutten på en flytur jeg tok i forbindelse med et oppdrag, kom flyvertinnen gående og spurte hva vi ønsket å drikke. Jeg svarte at jeg ønsket en 7-up eller en sitrondrikk. Da hun kom med den og rakte meg drikken, la hun merke til slipsnålen min. Og på slipsnålen min, som jeg har her i hånden ­ vi brukte disse i Den skotske misjon for mange år siden ­ var våpenskjoldet til den kongelige familie i England. Men i midten av våpenskjoldet hadde vi fått påmalt London tempel. Så på denne slipsnålen var templet med våpenskjoldet rundt. Idet flyvertinnen ga meg 7-up'en, sa hun: "Å, det er en uvanlig slipsnål. Hva er det som er på den?" Jeg svarte: "Det er et tempel." Denne unge damen spurte: "Et tempel? Et tempel for hva?" Jeg sa: "Et tempel for Herren." Hun sa: "Et hva?" Og jeg svarte: "Det er et tempel for Herren." Jeg så at hun var litt interessert, og hun spurte: "Hvilken kirke tilhører du?" Jeg fortalte henne om vår kirke, og fordi jeg kunne se at hun var litt interessert, sa jeg så til henne: "Hvis du vil gi meg navn og adresse, vil jeg få noen unge menn til å oppsøke deg, og de vil fortelle deg om dette templet og om templer." Hun så på meg med et noe underlig blikk og gikk sin vei. Så, etter noen minutter, kom hun tilbake og ga meg en liten papirlapp med navnet på, Penny Harryman, og en adresse i Los Angeles. Jeg ringte til misjonspresidenten og ba ham, slik vi alltid gjør: "Send to av dine beste. Jeg vil at dere skal dra ut og besøke denne unge damen," fordi jeg hadde sagt til henne: "Jeg skal få noen unge menn til å komme og besøke deg, og hvis du gjør det de ber deg om og lytter til dem, lover jeg deg at du kan motta de største velsignelser du kan få i livet." Litt over et år senere fikk jeg en dag en telefon på kontoret mitt, og en pikestemme sa: "Dette er Penny Harryman. Husker du meg?" Jeg svarte: "Naturligvis gjør jeg det." Hun sa: "Kan du vie min forlovede og meg i Salt Lake tempel hvis vi kan ordne med tidspunktet?" Jeg svarte: "Naturligvis vil jeg det." Og mens jeg beseglet denne unge damen til denne unge mannen som hun hadde møtt i løpet av denne tiden, fant jeg ut at hennes mor spaserte omkring på tempelplassen i Salt Lake og lurte på hva vi gjorde med hennes datter i templet, siden hun ikke fikk lov til å være der. Etter hvert som tiden går, er det den kjærlighet vi gir og den tjeneste vi yter som blir så viktig i livet. Vi kjenner alle til de gangene Frelseren viste seg etter oppstandelsen ­ en gang var da han møtte Peter og fiskerne ved Galileasjøen. Det var tydeligvis svært tidlig om morgenen, og han ropte og spurte dem om de hadde hellet med seg. De svarte nei. Han ba dem kaste garnene ut på den andre siden. Og i denne beretningen som er så vakkert nedskrevet av Johannes, står det så at de dro garnene inn, og det var mengdevis av fisk. Frelseren var der. Ifølge Johannes' beretning var det et bål der, og de spiste fisk og honningkake eller brød. Og ved denne anledning sa Frelseren til Peter: "Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer enn disse?" (Johannes 21:15, se v. 1­17). Han pekte uten tvil på fisken som sannsynligvis fremdeles sprellet i garnet. "Elsker du meg mer enn disse?" De var fattige. De kunne ta fiskefangsten og selge den, selge den for penger, gjøre noe med den. Peter hentydet til at Frelseren visste alt, og sa: "Du vet at jeg har deg kjær." Og Frelseren sa til Peter: "Fø mine lam" (v. 15). For annen gang sa så Frelseren til Peter: "Elsker du meg?" Peter ble bedrøvet fordi Frelseren hadde spurt ham om dette for annen gang, og Frelseren sa: "Vokt mine får" (v. 16). Så spurte han ham for tredje gang: "Har du meg kjær? . . . Fø mine får" (v. 17). Hva gjør vi? Hva gjør vi for å prøve å vise Frelseren på denne dagen som er så dyrebar for oss alle, da vi feirer, forkynner og underviser om oppstandelsen og om Frelseren som brøt dødens bånd ­ hva gjør vi og hvordan viser vi Frelseren den kjærlighet vi har til ham? Må ikke dette gjøres gjennom vår lydighet og vår tjeneste og ved det vi gjør med den tiden vi har til rådighet? Jeg fikk et interessant brev forleden dag fra en stavspresident i traktene rundt Phoenix i Arizona. Han spurte om jeg kunne komme dit en gang, så skulle han arrangere en tema-aften. Han ville at jeg skulle tale til "trekkfuglene". Han forklarte at hundrevis av mennesker, "trekkfugler", flyr til Arizona om vinteren. De kommer fra forskjellige kanter av USA for å slå seg ned der i vintermånedene. Og han sa: "De er pensjonister nå, flotte mennesker, vel kvalifisert. De kommer og er nå i wardene." Dere skjønner at hvis dere er en "trekkfugl", kan dere tilbringe en del av tiden i Arizona og en del av tiden et annet sted, og derfor er dere nokså fri til å gjøre det dere har lyst til. La meg bare minne dere alle på det store behovet vi har ute i verden for misjonærektepar til å styrke grenene og stavene over hele verden når vi bringer flere mennesker inn i Kirken, etter hvert som misjonærprogrammet går fremover. Dere har alle trolig hørt mye om hva som hendte i Mongolia da Ken Beesley var der og hjalp myndighetene med å opprette en høyere læreinstitusjon og lærte dem om pensum og administrasjon. Mens han gjorde dette, begynte han å åpne døren for Kirken. Dere har trolig også hørt om president Gary Cox og hans hustru, søster Joyce Cox, som ble kalt dit som misjonærer og så som misjonspresident, og om den fantastiske innsatsen de gjorde. Og så kom dr. John Bennett og hans hustru, Carolyn, som hadde tjenestegjort i Mongolia og som fortalte at de trodde de skulle bli kalt til Kanariøyene, fordi noen der hadde invitert dem. Men da misjonskallet kom, var det til Mongolia. De var forbløffet. Jeg leste senere noe av det de fortalte om hva som hadde hendt dem i Mongolia, om alle de menneskene de hadde kommet i kontakt med og om den tjenesten de hadde ydet. Og selv om de hjemme hadde en bror som døde, og barn som giftet seg og hadde mottagelser, sa de: "Vi kunne holde kontakt med dem via telefon mens alt dette sto på." Tenk på hva som har skjedd i Mongolia, nå som vi har ca. 1300 medlemmer og ni grener der. Jeg tenker også på bror Ken Woolstenhulme og hans hustru, søster Karren Woolstenhulme, fra Oakley i Utah, som ønsket å reise til et sted hvor det foregikk noe. De ble sendt til Perth i Australia. De befinner seg nå i en liten gren ca. 500 kilometer nord for Perth, i et område hvor de skriver og forteller om alt det spennende som hender dem når de iakttar og deltar i Kirkens fremmarsj i denne delen av verden. Hvis dere er pensjonister og lurer på hva dere skal gjøre med disse ekstra årene, er det en spennende verden der ute. Jeg tenker på Talmage Nielsen her i Salt Lake City, en pensjonert lege, og hans hustru, som var på misjon både i Syd-Amerika og i Frankfurt i Tyskland, hvor de hjalp oss med medisinske problemer. De hjalp også til med medisinske problemer i Russland. Etter at de hadde vært hjemme lenge nok til å hilse på og ta avskjed med sine barnebarn, ble de så kalt til Hawaii, hvor han var leder for besøkssenteret. Jeg kjenner til hvilken storartet tid og erfaring og hvilke velsignelser de har hatt ved å virke sammen på disse tre misjonene. Da jeg nylig snakket med ham, sa jeg: "Hva skal du nå gjøre med resten av livet?" Han svarte: "Nåvel, jeg er 72." Jeg sa: "Du er 72? Jeg leder med 20 år! Og når jeg tenker på hva som har hendt meg de siste 20 årene, Talmage, så tenk på hva du fremdeles kan gjøre når du drar ut i verden." Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at evangeliet er sant, at Gud lever, at han er vår Fader og at han på en mirakuløs måte når vårt hjerte og vår samvittighet med hensyn til sannheten av dette verk. Vi merker det, vi føler det, og vi føler hans kjærlighet og hans barmhjertighet til oss alle. Måtte vi etterleve evangeliets prinsipper. La oss bruke vår tid effektivt, all den tid vi har, ber jeg ydmykt om, idet jeg forteller dere om min kjærlighet til og mitt vitnesbyrd om sannheten av dette verk, i vår Herre og Frelsers, Jesu Kristi navn, amen.