"Han er ikke her, han er oppstått!" President Gordon B. Hinckley Disse enkle ordene ­ "Han er ikke her, han er oppstått" ­ har blitt de mest gjennomgripende i all litteratur . . . Det er oppfyllelsen av alt han sa om å oppstå igjen. Mine brødre og søstre, jeg er så takknemlig her jeg står foran dere. Av alle menn, føler jeg meg så rikt velsignet. Jeg er velsignet ved deres kjærlighet. Overalt hvor jeg drar, er dere så gode mot meg. Jeg er velsignet ved deres tro. Deres enorme tjeneste, deres hengivenhet, deres lojalitet, alt blir en del av min egen tro. Hvor fantastiske dere er! Det står fullstendig klart for meg at når evangeliet etterleves, gjør det mennesker bedre enn de ellers ville vært. Hvor uselviske dere er med deres tid og deres midler! Over hele denne vide verden arbeider dere for å bygge opp vår Faders rike og føre hans verk fremover. Jeg ringte til en mann i forrige uke. Han er pensjonist. Han har vært misjonspresident og han og hans hustru er nå misjonærer. Jeg spurte ham om de ville være villige til å presidere over et nytt tempel. Han brøt sammen i følelser. Han var overveldet. Han greide ikke å si noe. Han og hans hustru vil reise fra sine barn og barnebarn enda en gang i en lang periode for å tjene Herren i en ny stilling. Vil de savne sine barnebarn? Selvfølgelig vil de det. Men de vil reise, og de vil utføre trofast tjeneste. Jeg er så uendelig takknemlig for hengivenheten og lojaliteten til Kirkens medlemmer over hele verden som tar imot et hvilket som helst kall, uansett hvor ubeleilig det kommer, uansett hvilken komfort de må forsake. Men av alt som jeg er takknemlig for, er jeg denne påskemorgenen mest takknemlig for min Herre og Forløsers gave. Dette er påskehøytiden, da vi, sammen med hele kristenheten, minnes Jesu Kristi oppstandelse. Dette var ikke noe dagligdags. Det var den største begivenhet i menneskenes historie. Jeg nøler ikke med å si det. "Når en mann dør, lever han da opp igjen?" spurte Job (Job 14:14). Det finnes ikke noe spørsmål som er viktigere enn dette. De av oss som lever i komfort og trygghet, tenker sjelden på døden. Våre tanker er opptatt av andre ting. Og likevel er det ingenting som er sikrere, ingenting som er mer universelt, ingenting som er mer endelig enn avslutningen av jordelivet. Ingen kan unnslippe den, ingen. Jeg har stått ved Napoleons grav i Paris, ved Lenins grav i Moskva og foran gravstedet til mange andre av verdens store ledere. I sin tid kommanderte de hærstyrker, de hersket med nesten uinnskrenket makt, deres ord skapte redsel blant folk. Jeg har i ærbødighet gått gjennom noen av verdens store kirkegårder. Jeg har i reflektert stille og ettertenksomt mens jeg har stått på militærkirkegården i Manila på Filippinene, der det ligger omkring 17 000 amerikanere som ga sitt liv i Den annen verdenskrig, og der man minnes 35 000 til som døde i de fryktelige slagene i Stillehavet og aldri ble funnet. Jeg har gått i ærbødighet gjennom den britiske kirkegården i utkanten av Rangoon i Burma og merket meg navnene på hundrevis av unge menn som kom fra landsbyene, byene og storbyene på De britiske øyer og ga sitt liv i varme og fjerne strøk. Jeg har spasert gjennom gamle kirkegårder i Asia og Europa og også andre steder og reflektert over livet til dem som en gang var så levende og glade, som var kreative og så aktet, som ga så mye til den verden de levde i. De har alle gått i gravens glemsel. Alle som har levd på jorden før oss, er nå borte. De har forlatt alt når de har gått over den stille dødens terskel. Ingen har unnsluppet. De har gått sin vei til "det uoppdagede landet som ingen reisende kommer tilbake fra" (Hamlet, III, I, linje 79­80). Slik beskrev Shakespeare det. Men Jesus Kristus forandret alt dette. Bare en gud kunne gjøre det han gjorde. Han brøt dødens bånd. Også han måtte dø, men på den tredje dag etter begravelsen oppsto han fra graven, "førstegrøden av dem som er sovnet inn" (1. Kor. 15:20), og ved å gjøre det, ga han hver og en av oss oppstandelsens velsignelse. Paulus tenkte på denne enestående begivenhet da han sa: "Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" (1. Kor. 15:55). For to uker siden var jeg i Jerusalem, den store, gamle byen der Jesus vandret for 2 000 år siden. Jeg sto på en høyde og så ned på Gamlebyen. Jeg tenkte på Betlehem noen kilometer lenger syd, der han ble født i en beskjeden stall. Han som var Guds Sønn, den enbårne Sønn, forlot sin Faders celestiale kongebolig for å komme til jorden. Da han ble født, sang engler, og vismenn kom for å gi gaver. Han vokste som andre gutter i Nasaret i Galilea. Der "gikk [han] frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker" (Luk 2:52). Sammen med Maria og Josef besøkte han Jerusalem da han var 12 år. På hjemreisen savnet de ham. De dro tilbake til Jerusalem og fant ham i templet, der han samtalte med lærde menn. Da Maria irettesatte ham for at han ikke var sammen med dem, svarte han: "Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?" (Lukas 2:49). Hans ord var et forvarsel om hans fremtidige virke. Dette virke begynte da han ble døpt i Jordan-elven av sin fetter Johannes. Da han kom opp av vannet, steg Den hellige ånd ned som en due over ham, og man hørte hans Faders røst si: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag" (Matt. 3:17). Denne erklæringen ble bekreftelsen på hans guddommelighet. Han fastet i 40 dager og ble fristet av djevelen, som søkte å frata ham oppgaven Gud hadde gitt ham. På motstanderens innbydelse svarte han: "Du skal ikke friste Herren din Gud" (Matt. 4:7), og erklærte på nytt ved det at han var Guds Sønn. Han vandret på Palestinas støvete veier. Han hadde ikke noe hjem han kunne kalle sitt eget, ikke noe sted å hvile sitt hode. Hans budskap var fredens evangelium. Hans læresetninger fortalte om storsinn og kjærlighet. "Vil noen føre sak mot deg for å ta din kjortel, så la ham også få kappen" (Matt. 5:40). Han underviste ved lignelser. Han utførte mirakler som ingen andre har utført hverken før eller siden. Han helbredet folk som hadde vært syke lenge. Han fikk blinde til å se, døve til å høre, vanføre til å gå. Han oppreiste døde, og de levde igjen og kunne prise ham. Sannelig, ingen hadde gjort noe slikt før. Noen få fulgte ham, men de fleste hatet ham. Han omtalte de skriftlærde og fariseerne som hyklere og kalkede graver. De la opp råd mot ham. Han drev pengevekslerne ut av Herrens hus. De sluttet seg utvilsomt til dem som planla å gjøre ende på ham. Men han lot seg ikke skremme. Han "gikk omkring og gjorde vel" (Ap.gj. 10:38). Var ikke alt dette nok til å gjøre minnet om ham udødelig? Var det ikke nok til å plassere hans navn blant, og til og med over, de store menn som har vandret på jorden og som har blitt husket for det de sa eller gjorde? Han ville sannelig ha blitt regnet blant alle tiders store profeter. Men alt dette var ikke nok for Den allmektiges Sønn. Det var bare innledningen til større ting som skulle skje. Det skjedde på en eiendommelig og forferdelig måte. Han ble forrådt, arrestert, dømt til døden, til å dø under fryktelige lidelser på korset. Hans levende legeme ble naglet til et trekors. I usigelig smerte ebbet hans liv langsomt ut. Mens han ennå pustet, ropte han ut: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør" (Luk 23:34). Jorden skalv da han utåndet. Høvedsmannen som hadde sett det hele, sa høytidelig: "I sannhet, dette var Guds Sønn" (Matt. 27:54). De som elsket ham, tok hans legeme ned fra korset. De kledde det og la det i en ny grav som ble tilbudt av Josef fra Arimatea. Graven ble stengt med en stor sten i åpningen, og de plasserte vakt der. Hans venner må ha grått. Apostlene som han elsket og som han hadde kalt til vitner om at han var Guds Sønn, gråt. Kvinnene som elsket ham, gråt. Ingen hadde forstått det han sa om å oppstå på den tredje dag. Hvordan kunne de forstå det? Dette hadde aldri skjedd før. Det var fullstendig ukjent. Det var utrolig, selv for dem. De må ha følt en fryktelig motløshet, håpløshet og kval ved tanken på at døden hadde tatt deres Herre fra dem. Men det var ikke slutten. Om morgenen den tredje dag gikk Maria Magdalena og den andre Maria tilbake til graven. Til deres store forundring var stenen trillet bort og graven var åpen. De kikket inn i den. To personer i hvitt satt ved hver ende av gravstedet. En engel viste seg for dem og sa: "Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått! Kom i hu hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag" (Lukas 24:5­7). Disse enkle ordene ­ "Han er ikke her, han er oppstått" ­ har blitt de mest gjennomgripende i all litteratur. Det er erklæringen fra den tomme graven. Det er oppfyllelsen av alt han hadde sagt om å oppstå igjen. Det er det triumferende svaret på spørsmålet som alle menn, kvinner og barn som noen gang har blitt født på jorden, står overfor. Den oppstandne Herren snakket til Maria, og hun svarte. Han var ikke et gjenferd. Dette var ingen innbilning. Han var virkelig, like virkelig som han hadde vært i jordelivet. Han lot henne ikke røre ved seg. Han hadde ennå ikke faret opp til sin Fader i himmelen. Det skulle han gjøre snart. For en gjenforening det må ha vært, å bli omfavnet av Faderen som elsket ham og som også må ha grått for ham mens han led. Han skulle vise seg for to menn på veien til Emmaus. Han skulle snakke med dem og spise sammen med dem. Han skulle møte sine apostler bak låste dører og undervise dem. Tomas var ikke der den første gangen. Den andre gangen ba Herren ham kjenne på hendene og siden hans. I største forundring utbrøt han: "Min Herre og min Gud" (Johannes 20:28). Ved en anledning talte han til 500. Hvem kan bestride dokumen- tasjonen av disse kjensgjerningene? Det finnes ingen opptegnelse om noen tilbakevisning av vitnesbyrdet til dem som opplevde dette. Det er et rikholdig materiale som viser at de bar vitnesbyrd om disse begivenhetene hele sitt liv, og til og med ga sitt liv som bekreftelse på at de virkelig hadde opplevd dette. Deres ord er klare og deres vitnesbyrd er sikkert. Millioner av menn og kvinner gjennom århundrene har godtatt dette vitnesbyrdet. Utallige mennesker har levd og dødd som bekreftelse på sannheten i dette, som de har fått ved Den hellige ånds kraft og som de ikke kunne fornekte var sant. Det er i sannhet ingen begivenhet i menneskenes historie som har fått sin holdbarhet mer omfattende prøvet. Og det finnes enda et vitnesbyrd. Mormons bok, denne ledsageren til Bibelen, vitner om at han viste seg, ikke bare for folk i den gamle verden, men også for folk i den nye. For sa han ikke en gang: "Jeg har også andre får, som ikke hører til denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde" (Johannes 10:16). For folk på denne halvkule viste han seg etter oppstandelsen. Da han kom ned gjennom himmelens skyer, hørtes igjen Gud, den evige Faders røst og den høytidelige erklæringen: "Se, min elskede Sønn som jeg finner behag i, og i hvem jeg har forherliget mitt havn ­ hør ham" (3. Nephi 11:7). Her kalte han igjen tolv apostler som skulle bli vitner om hans navn og at han var Guds Sønn. Han underviste folket og velsignet og helbredet dem som han hadde gjort i Palestina, og det hersket fred i landet i 200 år mens folket søkte å etterleve det han hadde lært dem. Og hvis alt dette ikke skulle være nok, har vi vitnesbyrdet, fast, sikkert og utvetydig, fra den store profet i denne evangelieutdeling, Joseph Smith. Som gutt gikk han ut i skogen og ba om lys og forståelse. To personer viste seg for ham, hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, og sto over ham i luften. En av dem talte til ham, kalte ham ved navn og sa, idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham! (Se Joseph Smith ­ Historie 1:17.) Den samme Joseph sa ved en senere anledning: "Vi så Sønnens herlighet ved Faderens høyre hånd, og mottok av hans fylde . . . Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!" (L&p 76:20, 22.) Og så videre til denne skjønne påskemorgenen. Som Den allmektiges tjenere, som profeter og apostler i hans store sak, hever vi våre stemmer og vitner om vår udødelige Frelser. Han kom til jorden som Sønn av den evige Fader. Han gjorde det som Jesaja profeterte at han måtte gjøre. "Våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom" (Jesaja 53:4­5). I evig udødelighet oppsto han på den tredje dag fra graven som var hugget ut i berget. Han snakket med mange. Hans Fader bekreftet gjentatte ganger at han var hans Sønn. Jeg takker Den allmektige. Hans herliggjorte Sønn brøt dødens bånd, den største seier i alle tidens generasjoner. Som Paulus sa: "For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1. Kor. 15:22). Han er vår seierrike Herre. Han er vår Forløser, som sonet for våre synder. Ved hans forløsende offer skal alle mennesker oppstå fra graven. Han har åpnet veien så vi kan oppnå ikke bare udødelighet, men også evig liv. Som en av den Herre Jesu Kristi apostler bærer jeg vitnesbyrd om dette på denne påskedagen. Jeg taler høytidelig i ærbødighet og takknemlighet, i Jesu Kristi navn, amen.