Grådighet, egoisme og fråtseri Eldste Joe J. Christensen I De syttis presidentskap Jeg er sikker på at vi bokstavelig talt vil bli bedt om å avlegge regnskap for Gud for hvordan vi har brukt våre midler til å velsigne andre menneskers liv og bygge opp riket. Det sies at evangeliet er til velbehag for de plagede og til plage for de velbehagelige. I dag hadde jeg tenkt å tale til de sistnevnte ­ de rike, de fattige og til alle oss som befinner oss midt imellom. Herren har sagt: "Ve eder, I rike, . . . for eders rikdommer vil forderve eders sjel . . . " Han har også sagt: "Ve eder, I fattige hvis hjerte ikke er sønderknust, . . . og hvis øyne er fulle av begjær."1 Mange av dere har kanskje hørt denne lille bønnen som en eller annen har skrevet: "Kjære Gud. Hittil i dag har jeg greid meg fint. Jeg har ikke sladret, jeg har ikke vært sint, jeg har ikke vært grådig, gretten, vemmelig og egoistisk og har heller ikke fråtset. Men, Herre, om en liten stund kommer jeg til å stå opp, og fra da av kommer jeg sannsynligvis til å trenge mye mer hjelp." Når det gjelder å få bukt med grådighet, egoisme og fråtseri, trenger vi nok alle mye mer hjelp. På sin likefremme måte har president Brigham Young sagt: "Det jeg er mest redd for når det gjelder dette folk, er at de vil bli rike i dette landet, glemme Gud og hans folk, bli fete og snu ryggen til kirken . . . Det jeg er mest redd for, . . . er at de ikke vil tåle rikdom."2 Vår velstand gir oss noen store utfordringer fordi mange blir rike, flere av oss blir fete, og som følge av grådighet, egoisme og fråtseri kan vi komme til å miste Ånden og bokstavelig talt "snu ryggen til kirken". Penger og materielle ting er noe nesten alle er opptatt av. Det er som Morris Chalfant skrev: "Det store [spørsmål] i det 20. århundre er dette: 'Hvordan kan jeg bli rik?' Ikke noe spørsmål inntar en større plass i menneskenes . . . tanker . . . og hjerter i vår tid enn dette . . . Og det gjelder for alle mennesker, i alle yrker og i alle livssituasjoner."3 Penger er i seg selv ikke et onde, men det er, som Paulus sa til Timoteus, pengekjærhet som er roten til alt ondt.4 Det finnes noen rike som bruker sin rikdom meget godt og sine ressurser til å velsigne andre og til å bygge opp riket. Men for manges vedkommende representerer rikdommen store vanskeligheter. Hvis vi ser nærmere på den materialisme som truer oss, er det fire forslag som vi alle kan tenke nærmere over: For det første skulle vi ikke forveksle ønsker med behov. Min mor lærte meg noe viktig i så måte. I mange år pleide min far å bytte til ny bil hvert år. Men så, like etter Den annen verdenskrig da kornprisene gikk oppover, ble vi forbauset da vi en dag så far komme kjørende i en mye dyrere bil. En dag spurte min mor: "Hvor mye mer kostet den nye bilen enn den gamle?" Da far fortalte henne det, sa min mor: "Jeg kom alltid dit jeg skulle med den gamle bilen også. Jeg synes vi skulle gi mellomlaget til noen som trenger det mer enn oss." Og slik ble det. Neste år gikk far tilbake til en billigere bil, og de fortsatte å være gavmilde. Hvis vi ikke er forsiktige, kan våre ønsker lett bli til behov. La oss ikke glemme hva som er sagt: "Fortvil ikke, kjære luksus og venn, for du vil bli en nødvendighet smått om senn." For det annet skulle vi ikke skjemme bort våre barn ved å gi dem altfor mye. I våre dager vokser mange barn opp med et helt forkjært syn på verdier fordi vi som foreldre dynger dem ned. Enten vi er velstående eller har, som de fleste av oss, mer beskjedne midler, prøver vi som foreldre ofte å gi våre barn nesten alt de ønsker seg og fratar dem derved forventningens velsignelse ­ det å lengte etter noe som de ikke har. Noe av det viktigste vi kan lære våre barn, er å forsake noe. Øyeblikkelig tilfredsstillelse skaper vanligvis svake mennesker. Hvor mange virkelig store mennesker kjenner dere som aldri behøvde å streve? Eldste Maxwell har satt ord på dette og har sagt: "Noen av våre gode ungdommer og unge voksne i kirken har ennå ikke tøyd sine muligheter fullt ut, men har nesten fritt leide. Frynsegoder blir skaffet til veie, herunder også biler med fulle bensintanker og forsikring ­ alt sammen betalt av foreldre som av og til lytter forgjeves etter noen få høflige og takknemlige ord. Det som på denne måten tas for gitt, . . . har lett for å øke egoismen og deres oppfatning av at dette er noe de har krav på."5 En klok ung mor har sagt: "Jeg har valgt å ikke gi våre barn alt jeg har råd til å gi dem. Jeg holder igjen til deres eget beste." Fred Gosman sa: "Barn som alltid får det de ønsker seg, vil ønske seg noe hele livet."6 Og før eller senere er det viktig for utviklingen av våre barns karakter at de lærer at "jorden fremdeles går rundt solen" og ikke rundt dem.7 I stedet skulle vi lære våre barn å stille seg selv følgende spørsmål: Hvordan er verden et bedre sted fordi de befinner seg der? Vi lever i en fargesprakende underholdningsverden hvor mange ting skjer fort, en verden hvor mange barn vokser opp og tror at hvis noe ikke er moro, er det kjedelig og ikke verd å satse på. Selv i familieaktiviteter må vi finne en balanse mellom arbeid og lek. Noen av mine mest minneverdige opplevelser fra oppvekstårene var familieaktiviteter hvor jeg lærte å legge tak på et hus, sette opp et gjerde eller arbeide i haven. I stedet for bare arbeid og ingen lek, er det for mange av våre barn nesten bare lek og svært lite arbeid. Som følge av fråtseri forlater mange barn sine hjem dårlig forberedt på å møte livets realiteter. President Hinckley har sagt: "Selvfølgelig må vi tjene til livets opphold. Herren sa til Adam at han skulle ete sitt brød i sitt ansikts sved alle sitt livs dager. Det er viktig at vi kvalifiserer oss til å bli selvhjulpne, og spesielt at enhver ung mann når han gifter seg, er rede og istand til å påta seg ansvaret med å forsørge sin ektefelle og de barn som måtte komme inn dette hjemmet."8 Altfor mange som gifter seg, har aldri lært å lage mat, sy eller tilegne seg andre viktige ferdigheter i livet. Uvitenhet om disse nødvendige ferdigheter, sammen med en manglende forståelse av hvordan man styrer sin økonomi, er årsaken til at mange av våre barns ekteskap bryter sammen. Jeg er redd for at vi i mange tilfeller oppdrar barn som er slaver av kostbare moter og klesplagg. Husk at Skriften sier at "hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være".9 Hvordan finner vi ut hvor vår skatt er? For å gjøre det må vi vurdere hvor mye tid, penger og tankevirksomhet vi bruker på et eller annet. Kunne det ikke være nyttig å finne ut hvor stor vekt vi legger på innkjøp og forbruk? Dette betyr ikke at våre barn ikke skulle bruke noen av de passende klærne som er på mote, for dette kan være meget viktig for dem. Men de behøver ikke å fylle et helt skap. Som medlemmer av kirken er vi ansvarlige for å kle oss på en tiltrekkende måte, at vi er velstelte og anstendige. Med god planlegging kan dette gjøres uten at vi presses til overdådighet i klesveien. Profetene i Mormons bok har mer enn ti ganger advart oss mot problemer i forbindelse med stolthet knyttet til hva man skal ha på seg. Her er et eksempel: "Og det skjedde . . . at kirkens folk begynte å bli stolte på grunn av sine rikdommer, sin fine silke og sin fintvunnete lin . . . og på grunn av alt dette ble de stolte og store i sine egne øyne, for de begynte å bruke meget kostbare klær."10 Vi ville gjøre klokt i, både vi selv og våre barn, på alle disse materielle områder, å følge et ofte sitert motto fra våre pionerforfedre: "Sett det istand, slit det ut, la det greie seg, eller grei deg foruten." For det tredje skulle vi, som vi så ofte har hørt, leve beskjedent og sky gjeld som pesten. President Hinckley har nylig minnet oss om hva president Heber J. Grant sa: "Om det er noe som vil bringe fred og tilfredshet inn i menneskenes hjerter og inn i familien, så er det å bruke mindre enn man tjener. Og om det er noe som gnager og skaper motløshet og fortvilelse, så er det å ha gjeld og forpliktelser som man ikke kan innfri."11 Samuel Johnson sa: "Venn deg ikke til å betrakte gjeld som noe brysomt, du vil oppdage at det blir din ruin." Hvor stort hus trenger vi egentlig for å gi vår familie komfortable boligforhold? Vi skulle ikke bringe oss selv i fare hverken åndelig eller økonomisk ved å skaffe oss prangende hjem som tilfredsstiller vår forfengelighet og langt overgår våre behov. Hvis vi skal være selvhjulpne og istand til å dele med andre, er det innlysende at vi må skaffe oss noen ressurser. Hvis vi bruker mindre enn vi tjener og unngår gjeld, vil vi samle ressurser. Det finnes mennesker med en gjennomsnittsinntekt som gjennom livet gjør nettopp det, og det finnes også dem som mottar høy lønn, men som ikke gjør det. Hva er forskjellen? Ganske enkelt at de bruker mindre enn de tjener, sparer underveis og benytter seg av den effekt som rentes rente har. Økonomiske rådgivere sier: "De fleste mennesker har et helt forkjært syn på rikdom . . . Rikdom er ikke det samme som inntekt. Hvis du har en god årsinntekt og bruker opp alt sammen, blir du ikke rikere. Du lever bare høyt på strå. Rikdom er det du samler, ikke det du forbruker."12 Og endelig, vær generøs når du gir og deler med andre. Desto mer vi i hjerte og sinn konsentrerer oss om å hjelpe andre som er mindre heldig stillet enn oss, desto mer vil vi unngå den åndelig nedbrytende effekt som følger av grådighet, egoisme og fråtseri. Våre ressurser er vår forvaltning og ikke vår eiendom. Jeg er sikker på at vi bokstavelig talt vil bli bedt om å avlegge regnskap for Gud for hvordan vi har brukt våre midler til å velsigne andre menneskers liv og bygge opp riket. Profeten Jakob gir oss et meget godt råd om hvordan rikdom kan erverves, og hva den skulle brukes til: "Men søk Guds rike før I søker etter rikdom. Og når I har fått et håp i Kristus, skal I få rikdommer hvis I søker dem for å gjøre godt ­ å kle den nakne, bespise den sultne, frigi den fangne, og bringe den syke og lidende hjelp."13 I tillegg til å betale en ærlig tiende skulle vi være generøse og hjelpe de fattige. Hvor mye skulle vi gi? Jeg verdsetter de tanker C.S. Lewis hadde om dette. Han sa: "Jeg er redd for at den eneste trygge regel er å gi mer enn vi kan unnvære . . . Hvis våre gaver overhodet ikke merkes eller hemmer oss, . . . er de altfor små. Det burde være noe som vi har lyst til å gjøre, men ikke kan gjøre fordi våre velferdsgaver gjør det umulig."14 Det finnes mange verdige enkeltpersoner og saker som vi kan gi av våre midler til. Vi skulle gi generøst til fasteofferfondet og til kirkens humanitære fond. Hvis vi ønsker at våre familier skal ha et liv med dybde og mening, må vi ha mot til å granske oss selv ærlig for å finne ut hvor våre skatter er, og unngå de fallgruber som følger av grådighet, egoisme og fråtseri. La oss huske at vi: For det første ikke forveksler ønsker med behov. For det annet ikke skjemmer bort våre barn. For det tredje lever beskjedent og unngår gjeld. For det fjerde er generøse når vi gir til andre. Å gi er virkelig kjernen i vår tro. Nå ved påsketid minnes vi igjen at "så har Gud [vår himmelske Fader] elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne",15 som kom til jorden og kunne ha hatt hva som helst av materielle ting, men i stedet valgte å vise oss alle et eksempel på et enkelt liv, fullstendig blottet for grådighet, egoisme og fråtseri. Måtte vi streve hver dag for å leve mer slik han levde, han som er det største eksempel på et liv med dybde og mening. Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesus er Kristus, at dette er hans kirke som er ledet av levende profeter, og at hans grav virkelig var tom på den tredje dag. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. L&p 56:16­17. 2. Sitert i Bryant S. Hinckley: The Faith of Our Pioneer Fathers (1956), s. 13. 3. Morris Chalfant: "The Sin of the Church", Wesleyan Methodist, sitert av John H. Vandenberg i CR okt. 1965, s. 131, eller Improvement Era, des. 1965, s. 1154. 4. Se 1. Tim. 6:10. 5. BYU devotional, 12. jan. 1999. 6. Spoiled Rotten: American Children and How to Change Them (1992), s. 32. 7. Gosman: Spoiled Rotten, s. 11, og forsidens innside. 8. "Thou Shalt Not Covet", Ensign, mars 1990, s. 2. 9. Matt. 6:21. 10. Alma 4:6. 11. Relief Society Magazine, mai 1932, s. 302. 12. Thomas J. Stanley og William D. Danko: The Millionaire Next Door (1996), s. 1. 13. Jakob 2:18­19. 14. Mere Christianity (1952), s. 67. 15. Joh. 3:16.