Velkommen hjem Biskop Keith B. McMullin Annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd Ha tro på Kristus, stol på ham, kom til ham, følg ham . . . trinn for trinn vil veien utfolde seg foran deg inntil du . . . er tilbake der du hører til. Mine kjære brødre og søstre, nå da denne generalkonferansen går mot slutten, går mine tanker til dem som føler seg ensomme og redde, eller som gått seg vill. Hvis dere eller en dere kjenner befinner seg "der ute i skyggen et sted" (Gordon B. Hinckley: "Konvertitter og unge menn", Lys over Norge, juli 1997, s. 48), så vær så snill å høre etter! Jordelivet er å sammenligne med en reise på vei hjem. Milene synes lange, og tiden går sakte, dagens begivenheter langtrukne og kjedsommelige. Men til sist kommer kjente landskaper til syne. Det kan være åser eller daler, landlige omgivelser eller ruvende bygninger, en sterkt trafikkert gjennomfartsåre eller en stille gate. Uansett vil den veifarende skynde på, hans trett sjel vil kvikne til, og han vil føle forventning og fred. Endelig er han hjemme igjen. I vår omskiftelige, travle verden gjentas denne hjemreisen daglig for millioner av mennesker. Hvis vi ser nærmere etter, kan vi lære mye om jordelivet fra en slik vanlig foreteelse. En ting er sikkert ­ vi gjør en kolossal feil hvis vi behandler denne reisen gjennom jordelivet lettsindig eller tar den veien som byr seg, uten tanke på hvor den fører hen. Det er som en kjær apostel har sagt: "Av alle de feil dødelige kan begå, er i sannhet Guds frelsesplan ikke noe man bør ta feil av! Ingen feil kunne være større eller mer evigvarende i sine konsekvenser." Neal A. Maxwell, "Den evige Guds plan", Lys over Norge, okt. 1984, s. 39.) En fornuftig veifarende forstår og handler riktig på fire områder, nemlig livets evige eksistens, syndens natur, omvendelsens skjønnhet og forsoningens kraft. Livet er mer enn biologi. Før vi kom til denne jorden, levde vi i Guds nærhet. Hans himmel var vårt hjem. Vi er alle hans åndelige avkom og han er vår himmelske Fader (se Abr. 3:23­25, Job 38:4­7, Jer. 1:5). På grunn av Jesu Kristi evangeliums gjengivelse vet vi at fødselen er guddommelig forordnet og et nødvendig skritt på vår evige reise. Herrens profet, president Gordon B. Hinckley, har sagt: "Et faktum ved alt liv er at det er evig. Det er den store, fremherskende sannhet. Vi har kommet til verden i en bestemt hensikt, under en guddommelig plan, og når vi avslutter dette livet, vil vi gå videre til noe som vil bli bedre, hvis vi lever slik at vi er verdig til det." (Prestedømmets lederskapsmøte ved regionalkonferansen i Charlotte North Carolina, 24. feb. 1996, s. 5, uthevelse tilføyet.) Syndens natur gjør imidlertid denne jordelivets reise alt annet enn enkel. Apostelen Paulus skrev: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra" (2. Tim. 3:1­5, uthevelse tilføyet). På grunn av våre skrøpeligheter og vår sårbarhet blir synd en del av enhver veifarendes ferd. Det er konsekvensene av å være underlagt de innbyrdes virkninger av lov, motsetninger og handlefrihet (se Alma 42:17­24, 12:31­34, 2. Ne. 2:11, 15­16, 25­27). "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd" (Jak. brev 4:17). Videre spiller det ingen rolle hvor gode hensikter vi har eller hvor aktpågivende vi er, reisen vil medføre fristelser. Ikke engang Frelseren unngikk det, og de fristelsene han ble utsatt for da han innledet sitt virke, kan være et typisk eksempel på dem som hjemsøker oss. President David O. McKay omtalte disse fristelsene ­ å gjøre stener om til brød, å kaste seg ut fra templets spir og å selge sin sjel for jordiske skatter (se Matt. 4:2­10) ­ da han sa: "Klassifiser dem, og dere vil se at under en av disse tre kommer nesten enhver gitt fristelse som gjør dere og meg uren, . . . til oss som (1) en fristelse for appetitten, (2) ettergivelse for stolthet og moter og forfengelighet hos mennesker som er fremmede for det som er av Gud, eller (3) tilfredsstillelse av . . . begjær etter verdens rikdom eller makt blant mennesker." (Conference Report, apr. 1911, s. 59.) Når vi lar oss friste, kjenner vi et stikk i samvittigheten. En følsom samvittighet er tegn på en sunn ånd. Den smerte eller skyldfølelse vi får er åndens reaksjon på fristelse, ufullkommenhet eller synd. Samvittigheten er enhver veifarendes følgesvenn (se Moro. 7:16­19). Den kan også gjøre ferden svært ubehagelig, for "alle har syndet" og "Herren kan ikke på noen måte se på synd og samtykke i den" (Rom. 3:23, L&p 1:31). Vi burde takke Gud for denne himmelske gaven, for den kan lede oss til omvendelse og fred i samvittigheten (se Mosiah 4:1­3). Vår himmelske Fader kjente til de alvorlige farer vi kunne komme ut for på vår reise gjennom livet, men han er bestemt i sitt ønske om å få hvert eneste ett av sine barn hjem igjen. Derfor ga han oss tid ­ tid til å rette opp våre feil, tid til å overvinne våre synder, tid til å forberede oss på gjenforening. "Menneskene fikk en tid til å omvende seg på, derfor ble dette liv en prøvestand, en forberedelsestid til å møte Gud" (Alma 12:24). Men vår himmelske Fader visste at selv om vi brukte all vår energi, ville vi ikke klare å komme hjem uten Guds hjelp. Derfor ga han dette løftet: "Vi vil sørge for en Frelser for dere!" (se 1. Ne. 10:4, 13:40, Moses 1:6, 2. Ne. 25:23). Som en oppfyllelse av dette løftet kom Jesus Kristus i tidenes midte, Guds enbårne Sønn, den evige Fader, i kjødet. Han vandret jordelivets stier og sideveier for at han skulle "vite hvorledes han som menneske kan hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter" (Alma 7:12, se også v. 11, Ether 12:27, L&p 20:22, 62:1). Det finnes ikke den ubehagelighet, engstelse eller lidelse som er ukjent for ham. Selv om han er uten synd, er han godt kjent med alle våre sorger, slik at han kan hjelpe oss (se Jes. 53:3­6). Kristus bygget bro over kløften mellom det dødelige og det udødelige. Graven holder ikke lenger på sine fangne. Rettferdigheten kan tilfredsstilles ved barmhjertighet. Forsoningens underverk, uendelig og evig i omfang, er på plass (se Alma 34:8­10, 14­16). Kristus er den oppstandne Herre, vår Frelser og Forløser. Vent derfor ikke noe lenger (se Alma 13:27, 34:33­35). Ha tro på Kristus, stol på ham, kom til ham, følg ham (se 3. Ne. 27:13­16, Moro. 10:32­33). Lag en huskeliste over ting du vet du ikke bør gjøre. Slutt i dag med minst én slik ting, og erstatt den med det du burde gjøre. Be til vår himmelske Fader om tilgivelse og styrke til å fortsette reisen. Når du overvinner en hindring og kommer til en ny, lover jeg deg at trinn for trinn vil veien utfolde seg foran deg inntil du som en trett veifarende er tilbake der du hører til. Thomas (det er ikke hans riktige navn) var en som hadde gått seg vill. Vi ble kjent ved en spesiell tema-aften hvor det kom medlemmer som vi vanligvis ikke ser på søndager. Han var da 35 år gammel og hadde ikke vært aktiv i Kirken på bortimot 20 år. Dagen før hadde far til Thomas invitert ham til tema-aftenen. Thomas sa: "Jeg skal tenke på det." Jeg siterer nå fra et brev som hans far har skrevet: "En halv time før tema-aftenen ringte [Thomas] og ba meg hente ham. Jeg kan ikke forklare hvor forventningsfull jeg var da vi gikk inn i rommet [for å møte] deg og ca. 40 andre. Det var en spesiell følelse og ånd tilstede som rørte [Toms] hjerte, og han gikk hjem med en beslutning om å lese på nytt de skriftstedene i Mormons bok som du hadde trukket frem. Det førte til at han leste hele boken og begynte å betale tiende. Han begynte å se livet i et nytt lys . . . Han sluttet å bruke stoff og koffein. Han fortsatte å lese, ikke bare Mormons bok, men også Lære og pakter. Han begynte å være til stede på nadverdsmøtene og . . . begynte bokstavelig å forandre seg som person. Vi spurte ham faktisk for spøk: 'Hva har du gjort med sønnen vår?' Den store velsignelsen for oss kom da biskopen intervjuet ham . . . for å motta Det melkisedekske prestedømme. Dette har virkelig vært et svar på bønner som vi har oppsendt for ham i nærmere 20 år." (Personlig brev av 1. aug. 1997.) Denne beretningen bringer frem i hukommelsen hva en annen far sa: "For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet" (Luk. 15:24). President Brigham Young sa: "Det finnes ingen ånd som ikke var ren og hellig da den kom hit fra den celestiale verden . . . Han er Far til våre ånder, og hvis vi kunne kjenne, forstå og gjøre Hans vilje, ville enhver sjel være beredt til å vende tilbake til hans nærhet. Og når de kommer dit, ville de se at de tidligere hadde levd der i lang tid og at de da hadde vært kjent med hver krok, med palassene, veiene og hagene. Og de ville omfavne sin Fader, og han ville omfavne dem og si: 'Min sønn, min datter, du er hos meg igjen,' og barnet ville svare: 'O, min Fader, min Fader, jeg er her igjen.'" (Journal of Discourses, 4:268.) Med all den kraft jeg er i besittelse av, bærer jeg vitnesbyrd om at dette er sant. Kom ut fra skyggene! Tre inn i evangeliets lys. Nyt de gode fruktene av omvendelse, fred i samvittigheten og Den hellige ånds trøst. La denne reisen bringe deg tilbake dit du hører hjemme. Jeg minnes noen kjente ord og etterlater dere dette vitnesbyrd: O, min Fader, du som troner i en navnløs, hellig fred, når skal jeg ditt åsyn skue og din nærhets herlighet?   Da skal jeg atter i beundring foran min Frelser bøye kne, takke for hans store forsoning, væte hans føtter med mangen tåre. Og mens hjertet svulmer av glede stor, ser jeg at jeg ikke er alene, jeg føler din kjærlighet, hører dine ord: "Sønner og døtre, velkommen hjem!" (Tilpasset fra Eliza R. Snow: "O, min Fader", Salmer, nr. 150.) I Jesu Kristi navn, amen.