Ditt navn er beskyttet i vårt hjem Eldste Cree-L Kofford i De sytti Det er mange iblant oss som ikke kunne tenke seg å stjele et annet menneskes penger eller eiendeler, men som ikke et øyeblikk nøler med å stjele et annet menneskes gode navn og rykte. Jeg lurer på om dere har noen anelse om hvor lett det er å elske dere og hvor glad jeg er i dere. Like før dette møtet begynte stakk noen av våre barnebarn innom hotellrommet vårt. De hadde åpenbart snakket om eldste Marlin Jensens tale i formiddag. En av dem sa: "Er du redd, bestefar?" Jeg løy og sa: "Ikke så veldig." En annen sa: "Ikke vær redd, bestefar, hvis du roter det til, vil vi være glad i deg likevel." Men virkeligheten dukket opp på nytt da en av dem tilføyde: "Men, bestefar, det ville være innmari flaut." Så derfor skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke rote det til. Den 26. juni 1858 begynte trolig den største stående hær i De forente staters historie til da sin planlagte innmarsj i Saltsjødalen. De hadde kommet for å slå ned et opprør som ikke hadde funnet sted. Nesten alle som har det minste kjennskap til Kirkens historie, kan fortelle dere at de marsjerte i forholdsvis stillhet helt til de var bare noen få meter fra det sted hvor denne bygningen nå står, gjennom en by som en forfatter beskrev som "forlatt", og de slo leir litt vestenfor den. Men det som senere skjedde, er ikke fullt så godt kjent. Hæren forflyttet seg så til landsbyen Fairfield, som ligger vel 60 km syd for Salt Lake City, og er et lite jordbrukssamfunn i Cedar Valley hvor man antar at det bodde mindre enn 200 mennesker. Deres lokale åndelige leder var min oldefar, John Carson. Forsøk å forestille dere hva denne lille forsamlingen må ha følt. Hvordan ville dere ha likt å våkne opp en morgen og oppdage at flere tusen soldater og over 3 000 vogner, 10 000 okser og 12 000 muldyr hadde flyttet inn i deres ward? Utfordringene meldte seg umiddelbart. Fra vår muntlige familiehistorie, tatt i betraktning all den romantisering og unøyaktighet som preger slike historier, får vi vite at biskop Carson var alvorlig bekymret for hvordan det ville gå med de menneskene han presiderte over. Alle de utfordringer som fulgte med datidens militærleirer, dalte ned over Fairfield nesten over natten. For å beskytte menighetens medlemmer så langt det lot seg gjøre, hadde biskop Carson et møte med fortets øverstbefalende som ofte spiste middag på hans hotell, og som han etter hvert fikk et godt forhold til på grunnlag av gjensidig respekt. De to lederne vurderte situasjonen og ble enige om å trekke opp en linje på marken. Ikke noe militærpersonell skulle komme inn på sivilt område uten spesiell tillatelse fra sitt befal. Og ingen av menighetens medlemmer skulle komme inn på militært område uten spesiell tillatelse fra biskop Carson. Linjen på marken representerte en stilltiende overenskomst som lød: "Denne linjen er det forbudt å krysse." Da vi var barn, hadde vi en linje på marken som hadde en spesiell betydning. Når guttedagenes gemytter forårsaket uenighet, var datidens faste løsning en linje på marken. Motstanderne sto på hver sin side av linjen og forsøkte å virke så skremmende som mulig. En eller annen sa: "Hvis dere krysser linjen, får dere selv ta følgene," men de brukte vanligvis ikke et fullt så dannet språk. I slike øyeblikk lærte jeg verdien av å ha en linje på marken og konsekvensene av å krysse den. I de årene som er gått, har jeg lært meg å forstå at symbolske linjer på marken er plassert der av en kjærlig himmelsk Fader som forsøker å beskytte oss mot Lucifers hærstyrker. Selv om vi alle kan ha tallrike linjer på marken i vårt eget liv, har jeg lyst til å se nærmere på en av dem. Denne linjen har følgende ordlyd: "Beskytt navnet til enhver i ditt hjem." De første årene jeg virket som generalautoritet, fikk jeg anledning til å være sammen med eldste Marion D. Hanks, og en gang fortalte han følgende historie som jeg bruker her med hans tillatelse: Oscar Kirkham var en av Kirkens store menn og en av Kirkens mest respekterte speidere. Han tilhørte De syttis første råd og gjorde seg sterkt bemerket overalt hvor han kom. Ofte hendte det at han på møter spurte om "å få si noe personlig", og da tillatelsen var gitt, begynte han å si noe pent om en eller annen. Like før han døde holdt han en kort tale ved Brigham Young University over emnet "si noe pent". Samme morgen som han døde ble eldste Hanks invitert til familien Kirkhams hjem. Der ble han overrakt en liten billig notisbok hvor eldste Kirkham hadde skrevet sine notater. De to siste innførslene lød slik: "Si noe pent" og "Ditt navn er beskyttet i vårt hjem" (se Marion D. Hanks, forord til Say the Good Word av Oscar A. Kirkham [1958], s. 4). Hvilken velsignelse ville det ikke være om vi alle kunne følge dette rådet, om vårt navn i sannhet ville være beskyttet i andres hjem. Har dere lagt merke til hvor lett det er å krysse linjen og finne feil ved andre mennesker? Altfor ofte forsøker vi selv å bli unnskyldt for den samme oppførselen som vi fordømmer hos andre. Barmhjertighet for meg, men rettferdighet for alle andre, er en altfor vanlig tilbøyelighet. Når det dreier seg om et annet menneskes navn og rykte, har vi med noe å gjøre som er hellig i Herrens øyne. Det er mange iblant oss som ikke kunne tenke seg å stjele et annet menneskes penger eller eiendeler, men som ikke et øyeblikk nøler med å stjele et annet menneskes gode navn og rykte. Det gamle ordtaket: "Døm aldri et annet menneske før du har gått en kilometer i hans fotspor" er et like godt råd i dag som det var første gang det ble sagt. Og det er også blitt sagt: Det finnes så mye godt i den verste av oss, og så mye dårlig i den beste av oss, at det sømmer seg dårlig for noen av oss, å finne feil ved resten av oss. (Hazel Felleman, red. The Best Loved Poems of the American People [1936], s. 615.) Prinsippet er ikke nytt, og heller ikke spesielt for vår tid. Salmenes bok i Det gamle testamente gir oss denne inntrengende advarsel fra Herren: "Den som hemmelig baktaler sin neste, ham vil jeg utrydde" (Salme 101:5). Jakob, en Herrens tjener i tidens midte, gjentok denne evige sannhet da han sa: "Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler en bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven . . . hvem er du som dømmer din neste?" (Jak. brev 4:11­12). Og i disse siste dager har Herren gjentatt denne befaling i en åpenbaring som ble gitt gjennom profeten Brigham Young: "Slutt med å tale ondt om hverandre" (L&p 136:23). Jeg synes det er høyst bemerkelsesverdig at denne enkle befalingen er fremsatt bare noen få vers fra Herrens ord om straffen for ulydighet: "Vær nidkjære og hold alle mine bud, forat ikke dom skal komme over eder, og eders tro svikte eder, og eders fiender triumfere over eder" (L&p 136:42). La meg få lov å stille to enkle spørsmål til dem som tviler på viktigheten av denne befalingen: (1) Hvordan kan du si du elsker et medmenneske hvis du bak hans rygg forsøker å svekke hans gode navn og rykte? (2) Hvordan kan du si du elsker Gud når du ikke engang kan elske din neste? Ethvert ynkelig forsøk på å rettferdiggjøre en slik oppførsel, fremhever bare med enda større kraft Frelserens sterke ord som vi finner hos Matteus: "Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde? . . . Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag. For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt" (Matt. 12:34, 36­37). Nå har jeg lyst til å si et par ord til Primær-barna som hører på. Barn, jeg har forsøkt å lære foreldrene deres noe som er svært viktig, men jeg trenger hjelp av dere. La meg inngå en avtale med dere. Hvis dere lover å høre nøye etter, lover jeg at jeg ikke skal snakke lenge. Husker dere historien om Bambi, det lille rådyret, og alle vennene hans i skogen? Hvis dere husker det, vil dere også huske at en av Bambis gode venner er en kanin som heter Trampe. Trampe er omtrent så gammel som dere. Han er en hyggelig kanin, men han hadde et problem. Han sa stygge ting om andre. En dag var Bambi i skogen for å lære å gå, og så falt han. Trampe kunne ikke dy seg, men buste ut: "Han er ikke særlig flink til å gå, er han vel?" Moren hans ble veldig lei seg og sa: "Hva var det din far sa i dag?" Trampe så ned på føttene sine og svarte litt flau: "Hvis du ikke kan si no' hyggelig, så si ikke no' i det hele tatt." Det er et godt råd som vi alle trenger å følge. Det jeg trenger av dere, mine unge venner, er dette: Hver gang dere hører noen i familien begynner å si noe dårlig om en annen, vil dere da trampe i gulvet og si høyt: "Hvis du ikke kan si no' pent, så si ikke no' i det hele tatt." Alle vil forstå nøyaktig hva dere mener. Og nå burde det være litt lettere for dere, mor og far, å etterleve dette budet. Det er min bønn at Herren vil velsigne hver og en av oss så vi aldri krysser linjen på marken, og at vi lever slik at det kan bli sagt: "Ditt navn er beskyttet i vårt hjem." På denne spesielle første påskedag vil jeg avslutte med en høytidelig erklæring under Åndens påvirkning om at Jesus Kristus virkelig er vår Frelser og Forløser, og at frelse bare kommer ved og gjennom hans sonoffer og ikke på noen annen måte. I Jesus Kristi navn, amen.