Bindeledd og evige samleobjekter Eldste Dennis B. Neuenschwander i De sytti Slektshistorie, familiehistorier, historiske beretninger, bilder og tradisjoner . . . utgjør også et bindeledd mellom fortid og fremtid og binder generasjonene sammen på en måte som ingen andre verdisaker kan gjøre. Brødre og søstre, i alle familier finnes det samleobjekter. Familier samler på møbler, bøker, porselen og andre verdifulle ting og gir dem deretter videre til sine barn og barnebarn. Slike vakre ting minner oss om våre kjære som nå er gått bort, og vender våre tanker mot våre kjære som tilhører fremtidige generasjoner. De utgjør et bindeledd mellom fortidens og fremtidens familie. Alle familier samler på andre, mer verdifulle, ting. Det gjelder slektshistorie, familiehistorier, historiske beretninger, bilder og tradisjoner. Disse evige samleobjektene utgjør også et bindeledd mellom fortid og fremtid og binder generasjonene sammen på en måte som ingen andre verdisaker kan gjøre. Jeg har lyst til å dele noen tanker med dere om slektshistorie, bindeledd og evige samleobjekter. Slektshistorie utgjør et bindeledd mellom våre familiers generasjoner, og skaper bindeledd til vår aktivitet i kirken og til templet. For det første utgjør slektshistorie et bindeledd mellom våre familiers generasjoner. Bindeledd mellom generasjonene bygges ikke opp ved en tilfeldighet. Alle medlemmer av denne kirke har et personlig ansvar for å være en evig arkitekt når det gjelder å bygge denne broen for sin egen familie. Under en av våre familiesammenkomster sist jul betraktet jeg min far, som er 89 år gammel, og vårt eldste barnebarn Ashlin, som er fire og et halvt år. De gledet seg over å være sammen. Dette var et øyeblikk som ga meg blandede følelser. Selv om Ashlin vil ha hyggelige, men vage minner om min far, har han ingen minner om min mor som døde før han ble født. Ingen av mine barn husker mine besteforeldre. Hvis jeg vil at mine barn og barnebarn skal vite noe om dem jeg fremdeles husker, må jeg bygge bro mellom dem. Det er bare jeg som kan bygge bro mellom disse generasjonene som står på begge sider av meg. Det er mitt ansvar å knytte dem sammen gjennom kjærlighet og respekt, selv om de aldri har kjent hverandre personlig. Mine barnebarn vil ikke vite noe om sin slektshistorie hvis ikke jeg gjør noe for å bevare den for dem. Det som jeg ikke skriver ned på en eller annen måte, vil, når jeg dør, ha gått tapt. Og det som jeg ikke gir videre til mine barn og barnebarn, vil de aldri få. Arbeidet med å samle og gi andre del i familiens evige samleobjekter er et personlig ansvar som ikke kan ignoreres eller overlates til andre. Et liv som ikke blir dokumentert, er et liv som i løpet av en generasjon eller to for det meste vil være glemt. Hvilken tragedie vil ikke dette være i en slektshistorie. Kunnskap om våre forfedre former oss og skaper verdier hos oss som gir vårt liv veiledning og mening. For noen år siden traff jeg lederen for et russisk-ortodoks kloster. Han viste meg flere bind av sin egen omfattende slektshistorie. Han fortalte meg at det mest betydningsfulle, ja, kanskje det aller mest verdifulle ved slektshistorie, er at den skaper familietradisjoner og gir disse tradisjonene videre til yngre generasjoner. "Kunnskap om disse tradisjonene og slektshistorien," sa han, "smelter generasjonene sammen." Og han fortsatte: "Hvis man vet at man kommer fra ærlige forfedre, er man moralsk forpliktet til å være ærlig. Man kan ikke være uærlig uten å svikte alle sine familiemedlemmer." 1 Hvis du er en av de første som har tatt imot evangeliet i din familie, så vær et bindeledd til dine etterkommere ved at du skriver ned hva som skjedde i ditt liv, og skriver noen oppmuntrende ord til dem. I 1892 skrev Hjelpeforeningens søstre i Kolob stav, Springville, Utah, brev til sine barn og forseglet dem i en tidskapsel som skulle åpnes den 17. mars 1942, da Hjelpeforeningen feiret sitt hundreårsjubileum. Etter kort å ha redegjort for sin families genealogi tilbake til de første som sluttet seg til Kirken, skrev Mariah Catherine Boyer følgende til sine to barn: "Kjære barn, når dere leser dette, vil deres foreldre og besteforeldre sove i en taus grav. De hender som strevde så hardt av kjærlighet til dere, strever ikke lenger, og de øynene som stirret kjærlig og anerkjennende inn i deres uskyldige ansikter, ser dere ikke mer før vi møtes i himmelen. Kjære barn, . . . måtte kjærligheten mellom bror og søster binde deres hjerter sammen . . . Gjør rett mot deres medmennesker, følg det deres samvittighet forteller dere, be Gud om å gi dere kraft til å motstå alle fristelser til å gjøre ondt, og la det bli sagt om dere 'at verden er bedre fordi dere har vært der'. Hold Guds bud. Måtte deres vandring gjennom livet være fylt av hyggelige opplevelser, og måtte dere alltid gjøre det som er riktig. Måtte dere aldri lide under motgang. Måtte Guds ånd og velsignelser alltid være med dere, er deres mors bønn. Jeg legger ved noen fotografier av vår familie. Farvel, mine kjære barn, inntil vi møtes igjen."2 Disse ømme og vakre ordene har nå bundet sammen seks generasjoner av en trofast familie. Slektsforskning og tempelarbeid har stor kraft, noe som følger av det guddommelige løfte som er gitt i Skriften om at fedrenes hjerter vil vendes til barna, og barnas hjerter til deres fedre.3 Woodrov Wilson sa: "En nasjon som ikke husker hva den var i går, vet ikke hva den er i dag og heller ikke hva den forsøker å gjøre. Vi famler i blinde hvis vi ikke vet hvor vi kom fra eller hva vi har forsøkt å oppnå."4 Det samme kan også sies om familier: En familie "som ikke husker hva den var i går, vet ikke hva den er i dag og heller ikke hva den forsøker å gjøre. Vi famler i blinde hvis vi ikke vet hvor vi kom fra eller hva vi har forsøkt å oppnå." For det annet bygger slektshistorie broer til aktivitet i Kirken Slektshistorisk arbeid befester konvertitter og styrker alle medlemmer av Kirken. Slektsforskning og forberedelse av navn til templet kan vise seg å være meget verdifullt når det gjelder å holde på nye medlemmer. Tro og tillit vokser når familiemedlemmene deltar i evangeliets frelsende ordinanser. Under en stavskonferanse nylig traff jeg John og Carmen Day, som nettopp var døpt. De fortalte meg at de allerede hadde gjort klar familienavn og planla å reise til templet så snart som mulig. Vil det bli nødvendig å holde på dem? Et nytt medlem av Kirken kan få vite om slektshistorie og tempelarbeid meget raskt av misjonærer, av venner og naboer og av ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene. Deltagelse i tempelordinanser er når alt kommer til alt, den sentrale opplevelse i evangeliet. Ikke noe offisielt kall er nødvendig for å delta i slektsarbeidet og de etterfølgende ordinanser i evangeliet. Nylig leste jeg en artikkel i Improvement Era for august 1940, og jeg siterer derfra: "Under aprilkonferansen for et år siden stilte dr. John A. Widtsoe i De tolvs råd Kirkens misjonspresidenter et spørsmål om hvilken enkeltstående side ved evangeliet som i deres respektive misjoner hadde vært mest utslagsgivende når det gjaldt å få nye venner, nye interesser og nye konvertitter. President Frank Evans i Øststatene misjon undersøkte saken og konkluderte med at genealogi med de ordinanser og den tro i evangeliet som følger med, var den faktor som i hans misjon hadde størst virkning . . . "5 En undersøkelse i Kirken av nyere dato viser at tidlig engasjement når det gjelder å finne og forberede navn til templet og, når det er mulig, delta i stedfortredende dåp for dem, er avgjørende faktorer i arbeidet med å holde på nye medlemmer. Det første presidentskap og De tolvs quorum har oppfordret til en langt mer omfattende bruk av slektshistorie og slektssentre for å holde på nye konvertitter og aktivisere dem som har falt ut av regulær aktivitet i Kirken. Prestedømsledere, misjonærer og ledere for slektshistoriske sentre spiller alle en viktig rolle i denne utvidede bruk av disse sentrene. For det tredje bygger slektshistorie broer til templet. Slektshistorisk arbeid leder oss til templet. Slektshistorie og tempelarbeid er en og samme ting. Ordet slektshistorie skulle sannsynligvis aldri uttales uten å knytte det sammen med ordet tempel. Slektsforskning skulle utgjøre hovedkilden for navn til tempelordinanser, og tempelordinanser er den primære begrunnelse for slektsforskning. President Gordon B. Hinckley har sagt: "Alt vårt enorme slektsarbeid er rettet mot tempelarbeid. Det er intet annet formål med det."6 Slektsforskning utgjør det følelsesmessige bindeledd mellom generasjonene. Tempelordinansene utgjør prestedømmets bindeledd. Tempelordinansene er prestedømmets bekreftelse på det bindeledd vi allerede har opprettet i våre hjerter. Mor Teresa sa at "ensomhet og følelsen av å være uønsket er den mest grufulle av all fattigdom".7 Tanken på at denne ensomhetens fattigdom ­ av å være uønsket og adskilt fra sine kjære ­ kan vare lenger enn dette liv, er virkelig trist. Løftet om slektshistorie og tempelarbeid er et evig bindeledd med utspring både i kjærlighet og i prestedømmets ordinanser. Brødre og søstre, slektshistorie og tempelarbeid er den evige families samleobjekter som bygger broer. De bygger broer mellom våre familiers generasjoner, til aktivitet i Kirken og til templet. Det er mitt ønske at vi alle må forstå hvilke spesielle samleobjekter vi har mottatt fra dem som har gått foran oss, og hvilket stort ansvar vi selv har for å gi dem videre til fremtidige generasjoner. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Dennis B. Neuenschwander, personlig dagbok, 14. august 1975. 2. Brev fra Mariah Catherine Boyer til hennes to barn, Irena B. Mendenhall og Richard Lovell Mendenhall jr. 3. Se Malaki 4:5­6 4. Sit. i The Rebirth of America (1986), s. 12. 5. Improvement Era, aug. 1940, s. 495. 6. Lys over Norge, juli 1998, s. 89. 7. Sit. i Church News, 20. juni 1998, s. 2.