Margaret D. Nadauld
Unge kvinners generalpresident
Herren innbyr oss til å komme ut fra verdslighetens kalde fare og inn i varmen fra hans lys.
Har dere noen gang famlet rundt i mørket og støtt tåen mot noe og sagt: "Oi, det var vondt!"? Hva ville skjedd om lyset gikk i denne bygningen i kveld? Det ville blitt fullstendig kaos! Mørke kan være farlig for helsen vår fysiske og vår åndelige helse! Det er en stor velsignelse å ha lys i livet lys som hjelper oss å se ting som de virkelig er, lys som lyser opp vår forstand, lys som vi kan følge med trygghet og fullkommen tillit. La meg fortelle dere en historie for å illustrere hva jeg mener.
Det var bare noen dager igjen til jul, og vi var nygift og reiste hjem til høytiden. Det var en 42 timers kjøretur, men det tok slett ikke motet fra oss, for vi gledet oss så til å være hjemme sammen med familiene våre igjen! Vi hadde vært på veien hele dagen og det meste av natten da vi kom ut i et fryktelig snevær. Vi befant oss i en tett snestorm, og for hvert øyeblikk som gikk, la sneen seg dypere på motorveien. Natten var helt svart, vi kunne ikke se hvor vi kjørte, og på grunn av den dype sneen kunne vi ikke se stripene på veien. Det var en skremmende situasjon!
Plutselig fikk vi øye på en svær lastebil foran oss. Den kjørte langsomt og trutt fremover. Vi kunne så vidt skjelne baklyktene på den, men de ga oss håp. Min mann, som kjørte, festet blikket på lysene fra lastebilen, og vi kjørte videre i sporene den laget i den dype sneen. Panikken avtok noe nå som vi hadde denne til å lede oss. Sjåføren kjente veien. Han satt høyere enn oss og kunne se bedre, og han hadde helt sikkert kommunikasjonsutstyr i tilfelle det skulle trenges.
Med en bønn på leppene og hender som holdt så krampaktig fast i rattet at knokene ble hvite, fulgte vi dette lyset gjennom uværet. Vi hadde kjørt forbi mange biler som hadde kjørt utfor veien på begge sider, før vi så at lastebilen saktnet farten og tok av fra motorveien. Som et utslag av tro fulgte vi etter, og snart befant vi oss til vår store lettelse på et trygt sted, et tilfluktssted. Vi var svært takknemlige. Vi kunne nesten ikke vente med å fortelle sjåføren i lastebilen hvor takknemlige vi var for hjelpen for at han hadde vist oss vei.
Vi befinner oss alle på en vei hjemover, men vi prøver ikke å komme dit til jul. Vi prøver å komme dit for evigheten. Vi ønsker å komme hjem i sikkerhet til vår kjærlige Fader i himmelen. Han ønsker at vi trygt skal komme dit, derfor har han sendt et lys som leder oss og som vi skal følge, en Frelser, vår Herre Jesus Kristus, det fullkomne forbilde. Han kjenner veien. Han opplyser vår sti i nattens mørke, i uvær, ved veiskiller og i dagslys. Han er alltid rede til å vise veien hjem igjen.
Han sier til oss: "Og jeg vil også være eders lys . . . Jeg vil berede veien for eder hvis I holder mine bud . . . I skal vite at I ledes av meg" (1. Nephi 17:13).
En ung kvinne skrev til meg om en vei hun var på. Hun sa: "Jeg var sammen med noen av mine venner og så på en video. Det var en jeg visste jeg ikke burde se. Ånden tilskyndet meg til å gå. Jeg klarte å lytte og reise meg og gå. Jeg følte Ånden så sterkt. Jeg vet det var på grunn av det valget jeg tok." (Brev i Unge kvinners kontors besittelse.) Hun fulgte lyset til hun var i sikkerhet.
Det samme lyset viste to tenårings-søstre hvilken vei de skulle gå på en svært skremmende dag i 1833. En rasende pøbelflokk stormet gjennom de rolige gatene i Independence i Missouri, hvor den 15 år gamle Mary Elizabeth Rollins og hennes 13 år gamle søster Caroline bodde. Den fryktede mobben ødela eiendom og brente og herjet. Noen av dem brøt seg inn i hjemmet til bror William Phelps, hvor trykkpressen sto. Han hadde holdt på med å trykke åpenbaringer som profeten Joseph Smith hadde mottatt. Mobben slo i stykker pressen og kastet den ut i gaten. De bar de dyrebare, trykte sidene ut av bygningen og kastet dem i en haug utenfor der de brente dem.
Mary Elizabeth og søsteren Caroline gjemte seg bak et gjerde. De skalv mens de så på ødeleggelsen. Mary visste utmerket godt hvor farlige rasende mobber var, men til tross for dette følte hun at hun måtte redde de dyrebare sidene. De to tenåringssøstrene løp ut i gaten, tok favnen full av skriftsider og flyktet. Noen i pøbelflokken så dette og beordret dem å stoppe mens de jaget etter de modige søstrene. Pikene løp ut i en stor maisåker, hvor de falt andpustne ned. De la sidene med åpenbaringer på bakken mellom maisradene og la seg selv oppå dem. Mennene lette nådeløst etter pikene blant de høye maisstenglene og kom svært nær noen ganger, men de klarte aldri å finne pikene, og til slutt ga de opp og gikk tilbake for å fullføre ødeleggelsen i byen.
Herrens lys viste disse unge kvinnene hva de skulle gjøre og hvor de skulle søke sikkerhet. Det samme lyset skinner for dere. Det kan holde dere trygge som det gjorde for dem. På Unge kvinners kontor har vi en skulptur av disse søstrene som minner oss om unge kvinners mot da og nå.
Jane Allgood Bailey ville ikke gi avkall på sin nye religions lys. Hun ville ikke la seg slå ut av kulden, sulten og sykdommen på slettene i Wyoming. Hun tok andre kvinner i hendene og vasset gjennom iskalde bekker. De kom opp på den andre siden med klærne frosset fast på dem, men de fortsatte videre. Underveis ble hennes 18 år gamle sønn Langley syk og var så svak at han måtte kjøres på håndkjerren store deler av veien. En morgen reiste han seg opp fra sengen i kjerren, som hadde frossen teltduk som sengetøy, og gikk foran kompaniet og la seg ned under en busk for å dø, for han mente at han var en for stor byrde. Da hans trofaste mor fant ham, skjente hun på ham og sa: "Kom deg opp i kjerren. Jeg skal hjelpe deg, men du skal ikke gi opp!" Så gikk familien videre sammen med det som var igjen av Martins og Willeys håndkjerrekompani.
Da de kom frem til Saltsjødalen, var Langley fremdeles i live! Han var 18 år gammel og veide bare ca. 28 kilo. Denne 18 år gamle gutten var min oldefar. Jeg er takknemlig for at hans unge liv ble bevart, og for styrken og utholdenheten til hans edle, tapre mor, som var et lys for sin familie og holdt sin sønn i live tross dårlige odds.
Dere vil sannsynligvis ikke måtte skyve noen håndkjerre over slettene i snestorm, søstre, eller redde Skriften og flykte fra en mobb, men dere må kanskje gå fra venner, moter og innbydelser som ville bringe deres høye normer i fare. Og dette krever mot. Snart vil dere være Hjelpeforenings-søstre og en dag mødre som må gi styrke og vitnesbyrd til fremtidige generasjoner. I disse år med forberedelse har dere ikke råd til å si: "Jeg gir opp. Kirkens normer er for høye. Det er for vanskelig å etterleve normene for personlig renhet fullt ut. Jeg er for svak." Dere kan klare det! Dere må klare det, for deres egen fremtids skyld!
Dere kan leve i verden uten å være av verden. Herren innbyr oss til å komme ut fra verdslighetens kalde fare og inn i varmen fra hans lys. Dette krever integritet, karakterstyrke og tro tro på sannhetene som vår Herre Jesus Kristus har forkynt, han som sa: "Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys" (Johannes 8:12).
Herrens lys hjalp Shelly Ann Scoffield til å takle en skremmende prøvelse i sitt unge liv. Hun taklet den med stor tro og kjærlighet til sin himmelske Fader. En dag begynte Shelly å føle seg syk. Hun oppsøkte en lege, som fant ut at det var noe alvorlig i veien med henne. Shelly sa: "Jeg var redd. Jeg hadde store svulster på lungene, og legen begynte å snakke om kreft og kjemoterapi og stråling." Men Shelly ga ikke etter for frykten. Hun var tro mot det hun hadde lært i Personlig fremgang og gikk i gang med å sette opp en lang liste over mål hun ville nå mens hun ikke kunne gå på skolen på grunn av behandlingen hun fikk. Hun beskjeftiget seg med å utrette noe godt. Hun var oppmerksom på sine velsignelser, innbefattet en far med prestedømmet som hadde salvet henne, en flott familie, supre venner og dyktige leger. "Best av alt," sa Shelly, "jeg har et vitnesbyrd om min himmelske Fader, at han elsker meg og vil hjelpe meg gjennom denne kampen."
Shelly skrev ned sine tanker for sine venner i Unge kvinner, og jeg vil gjerne dele med dere noe av det hun sa:
"Jeg vil at dere piker skal vite at nå er tiden for å komme nær deres himmelske Fader. Arbeid for å bevise for ham at dere kan gjøre alt som dere lovet å gjøre. Jeg prøver. Jeg lærer mer nå enn jeg noen gang tidligere har visst om evangeliet. Jeg vet at min himmelske Fader er med meg. Når jeg har smerter og er bedrøvet, har han det slik også, og han ønsker bare at jeg og enhver av dere, når dere har det slik, vil gå ned på deres knær og be om hans hjelp, for han er så villig. Han elsker dere så høyt. Jeg ber om at dere gjennom livet, i deres kamper, vil lære fra dem og holde dere nær til ham og ha tro. Skaff dere et vitnesbyrd og vær trofaste mot det som er riktig."
Shelly Scoffield døde 3. november 1998, sterk i troen.
Kjære dyrebare unge søstre, vi får ikke alle slike erfaringer som Shelly hadde, eller som de andre som jeg har fortalt dere om i kveld, men vi har alle behov for å holde oss nær til Herren på vår reise gjennom livet.
Vi vil gjerne foreslå tre ting som vil hjelpe dere til å se lyset og følge det. For det første, og viktigst av alt, be. Når dere samtaler med deres himmelske Fader og utøser deres hjerte for ham, vil dere komme nærmere ham. Stans deretter opp og lytt til deres følelser. Prøv å forstå Åndens tilskyndelser. Når dere ber i oppriktighet, kommer dere til å føle vår himmelske Faders store kjærlighet til dere.
For det annet, studer Skriften. Skriften lærer oss Herrens veier. Den besvarer spørsmål om hvordan vi skal leve i dag. Den bringer et lys og en ånd inn i livet som vi ikke kan få på noen annen måte.
For det tredje, arbeid ivrig for en god sak. Det vil si: Hjelp familie og venner. Vær aktiv i kirken og i Seminar. Utvikle talenter og ferdigheter. Vær et godt eksempel. Stå som et vitne for Gud til alle tider og i alle ting og på alle steder. Når dere gjør dette, vil lyset bli klarere og klarere for dere, og det vil gjenspeiles i deres ansikter.
Unge kvinners kontor har utsikt til det hellige Salt Lake tempel, og vi kan se bruder når de kommer ut for å bli fotografert. Disse nydelige tempelviede brudene ser alle så vakre ut, for de har en glød i ansiktet og et lys i øynene. Det har de fått på grunn av sin forståelse av Frelserens innflytelse i deres liv. Det er noe svært spesielt ved en ung kvinne som har forberedt seg og er verdig til å inngå og holde hellige pakter og motta templets ordinanser.
På samme måte som vi fulgte lyset fra en lastebil en stormfull vinternatt, fulgte Shelly og Mary Elizabeth og Jane Herrens lys, og det samme kan dere gjøre. Og når dere kommer til stunder som krever mot og styrke og tro, kan dere minnes teksten i salmen:
Min Gud er mitt lys, jeg frykter ei mer,
ved dag og ved natt han er meg jo nær
("Min Gud er mitt lys", Salmer og sanger, nr. 46).
Jeg bærer vitnesbyrd om at Herren alltid er klar til å hjelpe dere. Eksemplet han ga ved sitt liv og sine læresetninger, er en konstant, sikker veileder. Vi kan følge ham med trygghet og fullkommen tillit, for han er vår Frelser. Jeg elsker ham. Jeg elsker dere, og bærer vitnesbyrd om hans kjærlighet til dere, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
