Din celestiale reise President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap Dere vil alle oppleve tider når dere må lære noe, og når dere vil være vitne til deres mors kjærlighet, deres fars styrke og Guds inspirasjon. Mine kjære søstre, for en velsignelse det er for meg å stå foran dere i kveld og vite at det i tillegg til alle som er samlet her i Tabernaklet, er mange tusener som ser og lytter til det som foregår ved hjelp av satellittoverføring. Jeg ber om Herrens hjelp. Henry Wadsworth Longfellow beskrev dere og deres fremtid i et klassisk dikt. Han skrev: Den vakre ungdom! Deres lys strømmer med illusjoner, håp og drømmer! Bok med begynnelser, historie uten ende, hver pike en heltinne og hver mann en frende!1 Dyrebare unge kvinner, deres mødre, deres lærere og ledere i Unge kvinner, jeg vil gjerne gi dere noen tanker og forslag som kan lede deres skritt gjennom jordelivet og til vår himmelske Faders celestiale rike. Jeg har omhyggelig valgt fire handlinger dere kan benytte som hjelp til å lede dere og gi dere evig glede. Dette er: 1. Rett blikket oppover, 2. se inn i dere selv, 3. gjør noe for andre, og 4. streb fremover. La oss først drøftet bønnen rett blikket oppover. Vår himmelske Fader har gitt enhver av oss et ønske om å se hen til ham, se oppover. Skriftens ord taler tydelig og klart: "Se til at du ser hen til Gud og lever."2 Intet problem er for lite for hans oppmerksomhet, heller ikke så stort at han ikke kan besvare troens bønn. Bønn er en sikker vei til åndelig kraft. Dere kan be med hensikt når dere forstår hvem dere er og hva vår himmelske Fader ønsker at dere skal bli. Dere vil ikke synes at det er vanskelig å gå til ham med deres oppriktige bønn når dere husker apostelen Paulus' ord: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?"3 Hvis du ønsker å behage vår himmelske Fader, så hedre din far og din mor, slik han befalte. De elsker deg høyt. Din glede er deres glede, og din sorg er deres sorg. De ønsker at du skal ha den himmelske veiledning som Herren gir. Jeg har hørt noen frustrerte foreldre si at en datter eller sønn er i de "fryktelige tenårene". Jeg foretrekker langt heller å beskrive dette som de "fantastiske tenårene". Det har aldri vært meningen at livet bare skulle være smil og glede. Dere vil alle oppleve tider når dere må lære noe, og når dere vil være vitne til deres mors kjærlighet, deres fars styrke og Guds inspirasjon. Jeg har bedt eldste Russell M. Nelson om tillatelse til å fortelle dere om en leksjon i sorg, som ble mildnet av kunnskapen om vår himmelske Faders plan. Eldste og søster Nelson har blitt velsignet med ni døtre, etterfulgt av én sønn. De er en lykkelig familie, en sammensveiset familie. Da barna var yngre, samlet de seg rundt mor og far en kveld, og far begynte å undervise dem. Han sa: "Mange ektepar blir kalt på misjon, og når det gjelder misjonspresidenter, til å ta barna med seg dit hvor de skal virke." Deretter stilte far det avgjørende spørsmålet: "Ville dere være villige til å reise med oss hvis deres mor og jeg ble kalt til et slikt oppdrag?" Han ventet på svarene. En datter sa: "Pappa, de kommer ikke til å kalle dere siden jeg er leder for heiagjengen på skolen!" Et eldre barn tilføyde: "Jeg kunne ikke reise. Jeg studerer ved universitetet." Tenåringene fortsatte med sine svar, inntil lille Emily, ut fra sin sjels renhet, svarte: "Pappa, hvis dere ble kalt, ville jeg reise sammen med dere." Alle barna ville faktisk være villige til å reise, men Emily bragte tårene frem med sitt dype, men enkle svar. Årene gikk fort. Barna giftet seg. Det kom barnebarn. Så ble Emily rammet av den fryktede kreften, og etter en tapper og modig kamp ble hun kalt hjem. Eldste Nelson talte i begravelsen. Jeg har aldri hørt et mer vart eller mer betagende budskap. Han talte om frelsesplanen og beskrev Guds løfter angående familiens evige natur. Han sa stille: "Emily har nettopp tatt en tidlig avgangseksamen fra jordelivet." Hvilket lærerikt øyeblikk! Da den store familien gikk bak kisten, bar eldste Nelson to av Emilys småbarn i sine armer. Alle som var tilstede, ble en del av den sannhet som det ble undervist om, og det som ble lært. Vi ble inspirert til å rette blikket oppover. For det annet, se inn i dere selv. Vil dere alle stille dere følgende spørsmål: Vet jeg hvor jeg ønsker å gå, hva jeg ønsker å bli, hva jeg ønsker å gjøre? Herren har besvart slike spørsmål: "Søk visdoms ord fra de beste bøker, søk lærdom ved studium og ved tro."4 Den hellige skrift, dine foreldres veiledning og den omhyggelige undervisningen dere mottar i Primær, Unge kvinner, Søndagsskolen, på nadverdsmøter og i Seminar, vil befeste deres beslutning om å være så gode som mulig. Studer med en hensikt, både i kirken og på skolen. Skriv ned deres mål og hva dere planlegger å gjøre for å nå dem. Stil høyt, for dere kan få evige velsignelser. Det må ikke forventes at den som nettopp har lagt ut på sin reise på livets vei, har fri utsikt fremover. Dere må regne med å komme til veiskiller og svinger i veien. Men dere kan ikke håpe på å nå det reisemål dere ønsker hvis dere ikke vet om dere vil reise til øst eller vest. Dere må ha en hensikt med deres avgjørelser. Lewis Carroll forteller oss i sin velkjente bok Alice i Eventyrland at Alice fulgte en sti gjennom en skog i Eventyrland, og at stien delte seg og gikk i to retninger. Hun sto der ubesluttsom og spurte Cheshire-katten, som plutselig hadde dukket opp i et tre i nærheten, hvilken sti hun skulle ta. "Hvor vil du hen?" spurte katten. "Jeg vet ikke," sa Alice. "Da," sa katten, "spiller det vel egentlig ingen rolle, gjør det vel?"5 Vi vet hvor vi vil hen. Har vi besluttsomhet nok ­ tilstrekkelig tro ­ til å komme dit? "Kom . . . lær av meg,"6 sa Herren. "Kom så og følg meg,"7 ba han innstendig. Ved å svare positivt på hans vennlige innbydelse vil dere alle være rede til å bevege dere videre til vårt neste mål og gjøre noe for å tjene andre. Apostelen Paulus ga dere følgende kloke råd: "La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet."8 Unge søstre, dere har ubegrensede muligheter til å gjøre noe for andre og være til velsignelse for dem. Tenk for eksempel på det privilegium dere har til å reise til det hellige tempel og gjøre noe for andre som har gått bort, ved å virke som stedfortredere og sørge for dåpens velsignelser for dem. En morgen da jeg spaserte til templet, så jeg en gruppe unge kvinner som tidlig denne morgenen hadde deltatt i dåp for personer som var gått bort. Håret deres var vått. Smilene var strålende. Hjertene var fylt med glede. En pike snudde seg for å se på templet igjen og ga uttrykk for det hun følte: "Dette har vært den lykkeligste dagen i mitt liv," sa hun. Det er andre muligheter til å gjøre tjenester for de levende. Dere kan gjøre dette og gi dem usigelig glede. Pleiehjem kan bli hjemmet for mennesker som er syke eller gamle og trenger slik omsorg. De lengter tilbake til sin ungdom. De lengter etter sine familier og sine behagelige hjem. På et møte kirken holdt på et pleiehjem, spilte en ung kvinne på deres alder solo på fiolinen sin, etter at beboerne, som satt i sine rullestoler, hadde fått nadverden. De eldre søstrene satte stor pris på dette. De ga høylydt uttrykk for sin takknemlighet med kommentarer som "Vakkert", "Nydelig", "Jeg er glad i deg". Slike forstyrrelser avledet ikke fiolinisten. Det gjorde henne snarere i stand til å nå nye høyder i fremføringen. Den dagen sa hun til meg: "Jeg har aldri spilt bedre i hele mitt liv. Det virket som om noe gjorde meg bedre enn jeg vanligvis er. Jeg følte at jeg ble inspirert av min himmelske Faders kjærlighet." Jeg minnet henne på følgende: "Når I tjener eders medmennesker, er I i eders Guds tjeneste."9 Hun nikket enig, la fiolinen forsiktig i kassen, og med gledestårer strømmende nedover kinnene gikk hun tilbake til plassen sin. La oss huske å gjøre noe for andre. Til slutt, streb fremover. Unngå tendensen til å utsette en tilskyndelse eller anledning til å vokse og gjøre tjeneste. Utsettelse stjeler i sannhet tid. Møt livets daglige utfordringer. Hvor lenge er det siden dere så deres mor i øynene og sa disse kjærkomne ord uten å skjule noe: "Mor, jeg er så glad i deg"? Hva med deres far, som strever hver dag for å forsørge dere? Fedre setter pris på å høre de samme kostelige ord fra et barns lepper: "Jeg er glad i deg." Det er altfor lett å ta foreldre for gitt og unnlate å forstå hvor uendelig mye de betyr for dere og dere for dem. Dette ble illustrert i et klasserom. Et av spørsmålene som ble stilt etter et studium av magneter på Olympus Junior High, lød: "Hva begynner med 'M' og plukker opp ting?" Over en tredjedel av elevene svarte: "Mor." Stå imot midlertidige prøvelser eller avbrytelser som er til hinder for deres fremgang. En velsignelse dere kan gjøre dere kvalifisert til å motta, er deres patriarkalske velsignelse. Deres foreldre og biskopen vet når tiden er inne for dere til å motta den. En patriarkalsk velsignelse inneholder kapitler fra livets bok om deres muligheter. Den vil være som et fyrtårn på en høyde for dere og advare dere mot farer og lede dere til roen i en trygg havn. Den er en profetisk uttalelse fra en som er kalt og ordinert til å gi dere en slik velsignelse. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å gi uttrykk for en oppriktig "takk" fra hver enkelt av dere unge kvinner til deres foreldre, deres lærere og ledere. De er forbilder for dere. De vet at dere vil oppleve skuffelser, nedturer og personlig frustrasjon. De vil vise dere hvordan dere kan overvinne slike opplevelser og fortsette på den livets motorvei som fører oppover og videre til celestial herlighet. Husk at når dere først har erfart det som er utmerket, vil dere aldri mer være tilfredse med middelmådighet. For noen år siden ble en pen ung kvinne, Jami Palmer, som da var 12 år gammel, trillet inn på kontoret mitt av foreldrene. Hun hadde fått kreft. Hun måtte opereres. Det trengtes mange behandlinger, og rekonvalesenstiden ville bli lang. Vi snakket sammen en alvorsfylt stund. Faren anmodet meg om sammen med ham å gi hans motløse datter en velsignelse. Hun hadde nettopp måttet legge sine drømmer, håp og planer på is. Vi gråt alle. Prestedømsvelsignelsen ble gitt. Jeg har holdt kontakten med Jami og hennes familie. Årene har gått. Hun har gitt ubegrenset tjeneste til andre ved å være talskvinne for Make-A-Wish Foundation (Ønskefondet), som hjelper unge som er rammet av dødelig sykdom. Jami har blitt en vakker ung kvinne. Hun studerer nå ved Brigham Young University. Hun er frisk. Hun har vært gjennom lutrerens ild og har fått forlenget livet. Hun takker alle som hjalp henne gjennom disse vanskelige årene, og spesielt sin himmelske Fader, for selve livet i dag. Et vendepunkt inntraff for Jami i den tidligste perioden med kreftbehandling. Hun og de unge i wardet hadde planlagt en fottur til Timpanagos Cave. Dere som har tatt den turen, vet at det er bratt opp dit, og det virker som det tar en evighet å komme til hulen. Jami sa bedrøvet til vennene sine: "Jeg kan ikke være med på turen." "Hvorfor ikke?" spurte de. Jami svarte: "Jeg kan ikke gå." Det ble et øyeblikks stillhet, så var det en som sa: "Jami, hvis du ikke kan gå, så skal vi bære deg." Og det gjorde de ­ både opp og ned! Unge kvinner, vil dere rette blikket oppover, se inn i dere selv, hjelpe andre og strebe fremover? Når dere gjør det, skal deres lønn bli stor og deres herlighet evig.10 Jeg bærer mitt vitnesbyrd for dere, mine kjære søstre, om at vår himmelske Fader lever, at Jesus er Kristus, og at vi i dag ledes av en profet for vår tid ­ ja, president Gordon B. Hinckley. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. "Morituri Salutamus", i The Complete Poetical Works of Longfellow (1922), s. 311. 2. Alma 37:47. 3. 1. Korinterbrev 3:16. 4. L&p 88:118. 5. Tilpasset fra Alice i Eventyrland. 6. Se Matteus 11:28, 29. 7. Lukas 18:22. 8. 1. Timoteus 4:12. 9. Se Mosiah 2:17. 10. Se L&p 76:6.