Carol B. Thomas
Førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap
Vår største utfordring som foreldre og som utvidet familie er å forberede våre familier til templet. Foreldrene har hovedansvaret, men besteforeldre, tanter og onkler, ja, selv brødre og søstre, kan alle undervise familien.
Brødre og søstre, jeg
tror jeg er glad for å være her i dag. Min oppgave i Unge kvinners presidentskap gir meg mange hyggelige opplevelser. For en måned siden var jeg på et oppdrag i Guayaquil i Ecuador. Jeg kom frem til hotellet etter at det var blitt mørkt. Da jeg neste morgen dro gardinene til side, oppdaget jeg på den andre siden av dalen en vakker granittbygning som sto der majestetisk på Santa Ana-høyden. Bygningen var meget vakker, men det var først da jeg så engelen Moroni på toppen, at jeg med tårer i øynene forsto at dette var et tempel, et symbol på de strålende velsignelser som vil komme til Kirkens medlemmer i denne del av verden.
"Templer er unike blant alle bygninger . . . Der inngås det pakter og avgis løfter. Ved altrene der kneler vi for Gud vår skaper og mottar løfte om hans evige velsignelser." (Gordon B. Hinckley: Teachings of Gordon B. Hinckley, [1997], s. 632-633.) Overalt hvor vi reiste, oppdaget vi at templer blir bygget, templer som vil høyne Guds hellige og forandre de enkelte lands ytre, enten det gjelder Syd-Amerika eller andre steder i verden.
Er det virkelig bare ett år siden vår kjære profet bekjentgjorde at det skulle bygges 32 templer til? President Gordon B. Hinckley har sagt: "Dette er den største periode med bygging av templer i hele verdenshistorien" (Ibid s. 629).
Vår yngste sønn, Spencer, som nå er på misjon i Mongolia, skrev at hans misjonspresident talte til misjonærer og medlemmer om deres plikt til å bygge opp Kirken der. "Da president Cox lot medlemmene få anledning til å stille spørsmål, lød det første slik: 'Når vil Mongolia få et tempel?' Disse menneskene," sa Spencer, "hungrer etter at evangeliet skal spille en større rolle i deres liv. De har ikke engang en Mormons bok, men et tempel vil de ha."
Hvorfor alt dette oppstyret omkring templer? Ganske enkelt fordi hensikten med templene "er å forløse alle mennesker som er lydige mot Guds lover og bud . . . Evangeliet i sin fylde ble åpenbart til Adam . . . [og] hellige i alle tidsaldre har hatt templer i en eller annen form." (Eldste David B. Haight: "Personlig tilbedelse i templet", Lys over Norge, juli 1993, side 25.)
Joseph Smith sa: "Det største ansvar Gud har pålagt oss her i denne verden, er å søke efter våre døde" (Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 268). Hvis dette er riktig, er vår største utfordring som foreldre og som utvidet familie å forberede våre familier til templet. Foreldrene har hovedansvaret, men besteforeldre, tanter og onkler, ja, selv brødre og søstre, kan alle undervise familien.
Da min mann og jeg ble viet i templet, forsto vi betydningen av aldri å diskutere templet utenfor templet, ikke fordi seremoniene var hemmelige, men fordi de var hellige. "De behandles konfidensielt for ikke å bli gitt til dem som er uforberedt" (Boyd K. Packer: The Holy Temple, [hefte, 1982], s. 2). Men i en familiesituasjon er det mange dyrebare sannheter vi kan undervise om. Med følsomhet og sunn fornuft kan vi forberede våre familier til templet.
Tenk på:
Tempeltøyets hellige natur. I templene er alle kledd i hvitt. Hvitt symboliserer renhet.
Templet er Herrens klasseværelse. President Hinckley har sagt: "[Templet] blir en skole hvor vi blir undervist i de fine og hellige ting som er av Gud" (Teachings, s. 635).
Hva det vil si å være verdig til å reise til templet. Kan vi lære våre barn at å motta sin begavelse og bruke den hellige garment ikke vil kreve ny garderobe og ny livsførsel hvis prinsippene for tempelverdighet blir forstått og etterlevet i deres ungdomsår? En ung kvinne som bruker knekorte skjørt, behøver ikke kjøpe ny garderobe etter å ha mottatt sin begavelse i templet. En ung mann som akter å reise til templet, vil respektere Kirkens moralnormer i sin omgang med andre.
Forstå evangeliets språk. Hva betyr egentlig ordene begavelse, ordinanser, beseglinger og nøkler? En liten gutt som hørte at foreldrene snakket om å "ta et tak" i templet, spurte: "Skal dere ta veggene neste uke?"
Hvor kan vi undervise våre barn? Familiens hjemmeaften egner seg best, men det er også mange andre steder hvor vi kan snakke om våre åndelige følelser for templet. Selv syntes jeg det var gunstig når barna hadde lagt seg om kvelden. Av og til kunne jeg legge meg på sengen deres og fortelle dem om åndelige ting. Der, i fred og ro, kan en fin ånd bære vitnesbyrd til deres hjerte og sjel om at det du sier, er sant.
Vi må anta at Josef og Maria lærte sin familie om templet. Som eldste Perry har snakket om, var Frelseren tolv år gammel da hans foreldre tok ham med til påskehøytiden i Jerusalem. Da Jesus ble igjen i Jerusalem, ble han ikke funnet der hvor gutter på hans alder oppholdt seg og moret seg. Hans foreldre fant ham i templet. Kanskje hadde Maria, når hun bredde over ham om kvelden, båret sitt vitnesbyrd om disse hellige og dyrebare sannheter.
Mine første minner om templet har jeg fra min barndomstid. Jeg forsto at templet måtte være et meget vidunderlig sted fordi mine foreldre trofast reiste dit, og de kom alltid tilbake i veldig godt humør. Jeg forsto tempeltøyets hellige natur fordi min mor omtalte det med kjærlighet og respekt.
President Howard W. Hunter har sagt: "La oss gi våre barn del i den åndelighet vi opplever i templet. Og la oss fortelle dem med større oppriktighet og tillit om de ting vi kan si . . . Ha et bilde av et tempel i deres hjem så deres barn kan se det." ("Et tempelmotivert folk", Lys over Norge, mai 1995, 6.) Jeg la merke til at i alle hjem jeg besøkte i Afrika, hang det bilde av et vakkert tempel på veggen.
Vi kan få fornyet forståelse når vi forbereder våre familier til templet. La meg nevne et par ting jeg har lært:
1. Å reise til templet skaper ofte balanse i vårt liv. Når vi kommer hjem, har vi en større følelse av velvære, Åndens innflytelse kan verne oss mot verdens frustrasjoner. Hør hva president Hinckley har lovet oss: "Hvis det ble utført mer tempelarbeid i Kirken, ville det være mindre . . . egoisme, mindre . . . strid, mindre . . . uverdig opptreden. Hele Kirken ville stadig bli løftet opp til større høyder av åndelighet, nestekjærlighet og lydighet mot Guds bud." (Teachings, s. 622).
2. Den åndelig atmosfære i templet demper lysten på verdslige ting. Når vi er til stede regelmessig, har vi ikke lenger så stort behov for å kle oss i siste mote, og vi trekkes ikke like lett mot verdens underholdning.
3. Templet er et sted for åpenbaring. Da jeg for mange år siden gikk inn i templet, syntes jeg at jeg kunne høre disse ordene: Lær deg å tale offentlig. Jeg tenkte ved meg selv at når vil jeg få bruk for å tale offentlig? I flere måneder forsøkte jeg til liten nytte å skape litt entusiasme for å være lydig mot denne tilskyndelsen. Jeg hørte til og med på et lydbånd jeg lånte på biblioteket hvor en taler innrømmet at hans mål en dag var å kunne tale i Tabernaklet. Og dengang tenkte jeg: Jeg kommer aldri til å tale i Tabernaklet!
Eldste John A. Widtsoe har sagt: "I de mest uventede øyeblikk, i eller utenfor templet, vil vi i form av åpenbaring finne løsningen på de problemer som plager oss . . . Det er et sted hvor åpenbaring kan forventes." ("Temple Worship", Utah Genealogical and Historical Magazine, apr. 1921, s. 63-64.)
4. Noe av det viktigste jeg har lært, er at Satan vil forsøke å holde oss borte fra templet. En gang jeg snakket med noen venner, fortalte de at når de reiser, forteller de ingen at de har tenkt å reise. De setter seg bare i bilen og reiser, for hvis de ikke gjør det, vil det med sikkerhet skje et eller annet som hindrer dem.
Jeg kan huske jeg leste om en advarsel som ble gitt av presidenten for Logan tempel om at Satan og hans tilhengere vil "hviske i menneskenes ører og overtale dem til ikke å reise til templet". ("Genealogical Department, Church Section", Church News, 12. des. 1936, s. 8.) "Tempelarbeid medfører så stor motstand fordi det er kilden til så stor åndelig styrke for de siste-dagers-hellige" (Boyd K. Packer: "Det hellige tempel", Lys over Norge, juni 1992, 23).
5. Elijahs ånd dveler over landet. Når vi arbeider med Kirkens ungdom, ser vi at de trekkes mot templet.
I Nicaragua og Mellom-Amerika tok 49 unge kvinner og deres ledere 2000 navn med seg til Guatemala City tempel. Hver ung kvinne måtte spare et helt år for å kunne reise. Disse trofaste unge kvinnene reiste med buss nesten to hele dager, krysset tre landegrenser og tilbragte totre dager i templet før de reiste hjem igjen.
I et annet ward har ungdom funnet navn på 10.000 forfedre ved at de har vendt sine hjerter til sine fedre. Der hvor templer er tilgjengelige, ser vi at ungdom utfører dåp for de døde, av og til på individuell og ukentlig basis.
6. I templet gir Herrens ånd trøst og fred, spesielt i fortvilelsens stund. Nylig traff jeg en 35 år gammel kvinne i templet. Mens vi snakket sammen spurte jeg om hennes mann var med henne. Med ømt blikk fortalte hun meg at han døde av en hjernesvulst for tre måneder siden. Templet er hennes ankerfeste, den ånd hun finner i templet gir henne trøst og fred, og kanskje var hennes mann der.
Vi kan alle spørre oss selv: "Hvor ofte skulle jeg reise til templet?" Våre ledere vil aldri fortelle oss hvor ofte vi skulle reise dit, fordi forholdene er forskjellige. Mange kvinner i forskjellig alder som bor like ved et tempel, forsøker å gå en gang i uken. En av mine venner som arbeidet full tid, tilbragte en dag hver måned i templet og gikk flere sesjoner. Disse kvinnene er lydige, men de forstår også kraften i prestedømmet som kommer inn i deres liv.
Unge foreldre kan avtale å gå fast i templet en gang i måneden. President Packer har sagt: "Kanskje vil dere forstå . . . at vi forsøker å la slektshistorie bli noe vi holder på med i hjemmet . . . Ektepar med små barn skulle ikke føle seg utilstrekkelige eller ha skyldfølelse . . . om de ikke har tid eller penger til å reise ofte til et tempel langt borte. Mødre bidrar ved at de registrerer viktige begivenheter, samler bilder og andre minneverdige ting . . . og innpasser alt dette i en travel mors timeplan." ("A Plea To Stake Presidents", lederskapsopplæring 1. apr. 1988.)
Min egen mor laget ikke utklippsbøker, men hun ga meg kjærlighet til mine forfedre. Hun fortalte meg den ene historien etter den andre om mine forfedre og lærte meg å bli glad i dem.
President Packer fortsetter: "Far og mor kan snakke om ordinanser og pakter. Gjennom tonefall kan de understreke ordet 'tempel' hver gang de sier det . . . Etter hvert vil familiens forpliktelser avta og inntektene vil øke. Da kan og skulle medlemmene bruke mer tid på dette hellige [tempel]arbeidet." ("A Plea To Stake Presidents", apr. 1988.)
Mødre og fedre, vi ber dere inntrengende om å lære deres sønner og døtre betydningen av templets pakter. Lær dem at å "bruke garment er et hellig privilegium . . . Det er et ytre uttrykk for en indre forpliktelse om å følge Frelseren Jesus Kristus" (Brev fra Det første presidentskap, 5. nov. 1996).
Brødre og søstre, som den levende Guds tjenere skal vi føre dette hellige tempelarbeidet videre. Måtte vi lære våre barn at når de forbereder seg åndelig til templet, kan stå i Herrens nærvær, er min bønn, i Jesu Kristi navn, amen.
Previous
