Fedrenes hender Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum Det største av det [som kreves av fedre] vil i sannhet være å ha gjort alt de kunne for å gi lykke og åndelig trygghet til barna de skal oppdra. Denne påskehelgen ønsker jeg å takke ikke bare den oppstandne Herre Jesus Kristus, men også hans sanne far, vår åndelige Fader og Gud, som ved å akseptere sin førstefødte, fullkomne Sønns offer velsignet alle sine barn disse timene med forsoning og forløsning. I påsken mer enn noen gang ellers er det så mye mening i utsagnet fra Johannes den elskede, som priser Faderen så vel som Sønnen: "For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."1 Jeg er far, riktignok en utilstrekkelig far, men jeg kan ikke fatte hvilken byrde det må ha vært for Gud i sin himmel å være vitne til sin elskede Sønns inderlige lidelse og korsfestelse på en slik måte. Alle hans impulser og instinkter må ha vært å stoppe det, å sende engler for å gripe inn ­ men han grep ikke inn. Han utholdt det han så fordi det var den eneste muligheten til å foreta et frelsende, stedfortredende oppgjør for syndene til alle hans andre barn fra Adam og Eva til verdens ende. Jeg er evig takknemlig for en fullkommen Fader og hans fullkomne Sønn. Ingen av dem vek tilbake for den bitre kalk, og de sviktet ikke resten av oss som er ufullkomne, som kommer til kort og snubler, som altfor ofte bommer på målet. Når vi tenker på det vakre ved denne enheten denne første påsken, minnes vi om at dette forholdet mellom Kristus og hans Fader er et av de skjønneste og mest gripende temaer som løper gjennom hele Frelserens virke. Hele Jesu vesen, hans fullstendige besluttsomhet og glede, var konsentrert om å behage Faderen og gjøre hans vilje. Han syntes alltid å tenke på ham og alltid å be til ham. Til forskjell fra oss trengte han ingen krise, ingen avskrekkende forandring i begivenhetenes gang for å rette sitt håp mot himmelen. Han lengtet og så allerede instinktivt den veien. Under hele sitt virke på jorden synes Kristus aldri å ha hatt et eneste øyeblikk med forfengelighet eller egeninteresse. Da en ung mann forsøkte å kalle ham "god", sendte han komplimentet videre og sa at det bare var én som fortjente slik ros, hans Fader. Tidlig i sitt virke sa han ydmykt: "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv . . . Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg."2 Han fulgte hans læresetninger, som forundret tilhørerne med sin kraft og autoritet, og sa: "Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg . . . Av meg selv er jeg ikke kommet. [Men] han som har sendt meg, er sannferdig."3 Senere sa han igjen: "Jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale."4 Til dem som ønsket å se Faderen, å høre fra Gud direkte at Jesus var den han sa han var, hadde han dette svar: "Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far . . . Den som har sett meg, har sett Faderen."5 Når Jesus ønsket å bevare enheten blant sine disipler, brukte han i sine bønner sitt eget forhold til Gud som eksempel. "Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett."6 Selv da han var på vei til korsfestelsen, holdt han tilbake sine apostler, som ville gripe inn, ved å si: "Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg?"7 Da den usigelige ildprøven var over, uttalte han det som må ha vært de mest fredfylte og fortjente ord i hans virke på jorden. Mot slutten av sin dødskamp hvisket han: "Det er fullbrakt! . . . Far, i dine hender overgir jeg min ånd!"8 Endelig var det over. Endelig kunne han dra hjem. Jeg innrømmer at jeg har tenkt mye på denne stunden og oppstandelsen som skulle følge kort tid etter. Jeg har undret meg på hvordan denne gjenforeningen må ha vært: Faderen som elsket sin Sønn så høyt. Sønnen som aktet og æret sin Fader i hvert ord og hver gjerning. For to som var ett som disse to var ett, hvordan må ikke omfavnelsen ha vært? Hvordan må dette guddommelige fellesskapet være nå? Vi kan bare undres og beundre. Og vi kan, en påskehelg, lengte etter å leve slik at vi blir verdige til en del av dette forholdet selv. Som far undrer jeg meg på om jeg og alle andre fedre kan gjøre mer for å bygge opp et bedre, sterkere forhold til våre sønner og døtre her på jorden. Fedre, er det for dristig å håpe på at våre barn kan ha en liten del av den følelsen for oss som Guds Sønn hadde overfor sin Fader? Kan vi gjøre oss fortjent til mer av denne kjærligheten ved å forsøke å være mer av det Gud var for sitt barn? Vi vet i alle fall at en ung person danner seg sin oppfatning av Gud på grunnlag av egenskaper som vedkommende ser hos sine jordiske foreldre.9 Av denne og mange andre grunner tror jeg ingen bok jeg har lest de siste månedene, forskrekket meg mer enn et verk med tittelen Det farløse Amerika. I denne studien taler forfatteren om "farløshet" som "denne generasjons farligste demografiske trend", den fremste årsak til skade på barn. Han er overbevist om at det er drivkraften bak våre mest presserende sosiale problemer, fra fattigdom til kriminalitet til tenåringsmødre til overgrep mot barn til vold i hjemmet. Det at fedre gir avkall på sine barn, er blant de viktigste sosiale saker i vår tid.10 Enda mer bekymringsfullt enn at enkelte fedre er fysisk fraværende, er det at far er åndelig eller følelsesmessig fraværende. Dette er fedres unnlatelsessynder som sannsynligvis er mer ødeleggende enn synder som faktisk begås. Hvorfor overrasker det oss ikke at da 2 000 barn i alle aldre og fra alle miljøer ble spurt hva de verdsatte høyest ved sin far, var det gjengse svar: "Han bruker tid sammen med meg"?11 En ung laurbær-pike jeg traff på et konferanseoppdrag for ikke lenge siden, skrev til meg etter vår samtale og sa: "Jeg skulle ønske at min far visste hvor sårt jeg trenger ham åndelig og følelsesmessig. Jeg lengter etter et vennlig ord, et varmt personlig tegn. Jeg tror ikke han vet hvor mye det ville betydd for meg om han viste aktiv interesse for hva som skjer med meg, om han tilbød seg å gi meg en velsignelse eller bare brukte litt tid sammen med meg. Jeg vet at han er redd for at han ikke skal gjøre alt rett eller ikke ordlegger seg bra. Men bare han ville forsøke, så ville det betydd mer enn han kan tenke seg. Jeg ønsker ikke å virke utakknemlig, for jeg vet at han er glad i meg. Han sendte meg en gang en lapp og undertegnet med 'kjærlig hilsen, far'. Jeg setter stor pris på den lappen. Den er en av mine kjæreste eiendeler."12 Som den unge kvinnen ønsker jeg ikke at dette skal lyde utakknemlig, og det er heller ikke meningen å få fedre til å føle at de har kommet til kort. De fleste fedre er enestående. De fleste pappaer er fantastiske. Jeg vet ikke hvem som har skrevet disse små versene fra en eventyrbok som jeg husker fra jeg var ung, men de lyder omtrent slik: Bare en far, med sitt trette fjes, kommet hjem fra dagens race, som sliter og strever dagen lang med alt som ramler ned i hans fang ­ glad i hjertet når hans der hjemme er glad for å se ham og høre hans stemme.   Bare en far, men vet alltid råd, rydder veien for sine små. Gjør med mot, og alltid stram, det hans far har gjort for ham. Dette er ordene fra min penn ­ bare en far, men best av menn. Og, brødre, selv når vi ikke er "best av menn", selv med våre begrensninger og vår utilstrekkelighet, kan vi fortsette å bevege oss i riktig retning på grunn av de oppmuntrende læresetningene fremlagt av en guddommelig Fader og anskueliggjort av en guddommelig Sønn. Med en himmelsk Faders hjelp kan vi etterlate oss en større farsarv enn vi tror. En nybakt far skrev: "Ofte når jeg ser min sønn holde øye med meg, går tanken tilbake til stunder sammen med min egen far, og jeg husker hvor levende opptatt jeg var av å bli som ham. Jeg husker jeg hadde en barberhøvel av plast og min egen boks med barberskum, og hver morgen barberte jeg meg når han barberte seg. Jeg husker at jeg fulgte i hans fotspor frem og tilbake over gresset når han klippet plenen om sommeren. "Nå ønsker jeg at min sønn skal følge etter meg, og likevel blir jeg forskrekket over at han trolig kommer til å gjøre det. Når jeg holder denne lille gutten i mine armer, føler jeg 'hjemlengsel til himmelen', en lengsel etter å elske slik Gud elsker, å trøste slik han trøster, å beskytte slik han beskytter. Løsningen på all min frykt som gutt var alltid 'hva ville far ha gjort?' Nå når jeg har et barn å oppdra, regner jeg med en himmelsk Fader som kan fortelle meg nettopp det."13 En venn av meg fra studietiden skrev til meg nylig: "Mye i min kaotiske barndom var usikkert, men én ting jeg var sikker på, var at min far var glad i meg. Denne vissheten var et anker i mitt unge liv. Jeg lærte å kjenne og bli glad i Herren fordi min far var glad i ham. Jeg har aldri kalt noen en tosk eller misbrukt Herrens navn, for han sa til meg at det står i Bibelen at vi ikke skulle gjøre det. Jeg har alltid betalt tiende fordi han lærte meg at det var et privilegium å gjøre det. Jeg har alltid forsøkt å ta ansvaret for mine feil fordi min far gjorde det. Selv om han ikke var aktiv i Kirken en [tid], var han på misjon på slutten av sitt liv og arbeidet trofast i templet. I sitt testamente skrev han at penger som måtte bli igjen når [familien] hadde fått det de trengte, skulle gå til Kirken. Han elsket Kirken av hele sitt hjerte. Og på grunn av ham gjør også jeg det."14 Det må i sannhet være en åndelig anvendelse av Lord Byrons kuplett: "Men i mitt ansikt kan det ses/visse trekk fra min fars fjes."15 I et sårbart øyeblikk i den unge Nephis liv ble hans fremtid som profet fastlagt da han sa: "Jeg trodde alle de ord han hadde uttalt ved min far."16 Ved vendepunktet i profeten Enos' liv sa han at det var "de ord som jeg ofte hadde hørt min far uttale"17 som ga anledning til en av de store åpenbaringene som er nedtegnet i Mormons bok. Og da den sørgende Alma den yngre ble konfrontert med den uutholdelige erindringen om sine synder, "husket [han] også å ha hørt [sin] far profetere . . . angående Jesu Kristi, Guds Sønns komme for å sone for verdens synder".18 Denne korte erindringen, dette personlige vitnesbyrdet som hans far ga på en tid da faren kan ha følt at ingenting gikk inn, frelste ikke bare livet til denne hans sønn, men forandret for alltid historien til folket i Mormons bok. Gud sa om Abraham, den store patriarken: "Jeg har utvalgt ham . . . han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal følge Herrens vei."19 Denne påskehelgen bærer jeg vitnesbyrd om at "store ting [skal] kreves av . . . fedre[ne]s hender", som Herren sa til profeten Joseph Smith.20 Det største av dette vil i sannhet være å ha gjort alt de kunne for å gi lykke og åndelig trygghet til barna de skal oppdra. I den tyngste stund i hele menneskenes historie, mens det kom blod ut av hver pore og han hadde et forpint rop på sine lepper, søkte Kristus ham som han alltid hadde søkt - sin Fader. "Abba," ropte han, "Far!", eller som et mindre barn ville sagt det: "Pappa."21 Dette er en så personlig stund at det nesten virker som helligbrøde å nevne den. En Sønn i ulindret smerte, med en Fader som sin eneste virkelige kilde til styrke, og begge holder de ut og kommer gjennom natten ­ sammen. Fedre, må vi denne påskehelgen bli fornyet i vår oppgave som fedre, styrket av bilder av denne Fader og denne Sønn mens vi omfavner våre barn og blir sammen med dem for evig, er min bønn i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Johannes 3:16. 2. Johannes 5:30. 3. Johannes 7:16, 28. 4. Johannes 12:49. 5. Johannes 14:7, 9. 6. Johannes 17:11. 7. Johannes 18:11. 8. Johannes 19:30, Lukas 23:46. 9. Se "Parent-Child Relationships and Children's Images of God", Journal for the Scientific Study of Religion, mars 1997, s. 25­43. 10. David Blankenholm: Fatherless America: Confronting Our Most Urgent Social Problem (1995), s. 1. 11. Se "Becoming a Better Father", Ensign, jan. 1983, s. 27. 12. Personlig korrespondanse. 13. Personlig korrespondanse. 14. Personlig korrespondanse fra Robert A. Rees. 15. "Parisina", i Byron: Poetical Works (1970), s. 333. 16. 1. Ne. 2:16. 17. Enos 1:3. 18. Alma 36:17. 19. 1. Mosebok 18:19, uthevelse tilføyet. 20. L&p 29:48. 21. Markus 14:36.