En advarselsrøst Eldste Henry B. Eyring i De tolv apostlers quorum Vår evne til å røre ved andre med vår advarselsrøst er viktig for alle som er Jesu Kristi paktsdisipler. Fordi Herren er kjærlig, kaller han tjenere til å advare folket mot fare. Dette kallet til å advare gjøres vanskeligere og viktigere ved det faktum at de mest verdifulle advarslene gjelder farer folk ennå ikke synes er reelle. Tenk på Jonas. Han flyktet først fra kallet fra Herren om å advare folket i Ninive som var blinde for faren ved synd. Han visste at ugudelige mennesker opp gjennom tidene har forkastet profeter og noen ganger drept dem. Likevel, da Jonas gikk frem med tro, velsignet Herren ham med trygghet og sørget for at han lyktes. Vi kan også lære av våre erfaringer som foreldre og som barn. De av oss som har vært foreldre, har følt engstelse ved å ane fare som våre barn ennå ikke kan se. Få bønner er så inderlige som en mors eller fars bønn om å få vite hvordan de skal få et barn bort fra fare. De fleste av oss har følt velsignelsen ved å høre og gi akt på mors eller fars advarende røst. Jeg kan ennå huske at mor snakket dempet til meg en lørdag ettermiddag da jeg, som liten gutt, ba henne om lov til å gjøre noe jeg mente var svært fornuftig og som hun visste var farlig. Jeg er ennå forundret over den kraft hun fikk, jeg tror det måtte være fra Herren, til med så få ord å få meg til å ombestemme meg. Så vidt jeg husker sa hun: "Å, jeg antar du kunne gjøre det. Men valget er ditt." Den eneste advarselen lå i det trykket hun la på ordene kunne og valget. Det var likevel tilstrekkelig for meg. Hennes evne til å advare med så få ord hadde utspring i tre ting jeg visste om henne. For det første visste jeg at hun var glad i meg. For det andre visste jeg at hun allerede hadde gjort det hun ville ha meg til å gjøre, og blitt velsignet ved det. Og for det tredje hadde hun formidlet sitt sikre vitnesbyrd til meg om at det valget jeg måtte foreta, var så viktig at Herren ville fortelle meg hva jeg skulle gjøre hvis jeg spurte ham. Kjærlighet, eksempel og vitnesbyrd ­ det var det som skulle til den dagen, og slik har det alltid vært når jeg har blitt velsignet med å høre og deretter gi akt på en advarsel fra en Herrens tjener. Vår evne til å røre ved andre med vår advarselsrøst er viktig for alle som er Jesu Kristi paktsdisipler. Slik lyder befalingen som er gitt ethvert medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste dagers Hellige: "Se, jeg sendte eder ut for å vitne og advare folket, og det tilkommer enhver som er advart, å advare sin neste" (L&p 88:81). Denne befalingen og dette varsel om fare ble gitt dem som ble kalt som misjonærer i gjenopprettelsens første tid. Men plikten til å advare vår neste påligger alle oss som har inngått dåpens pakt. Vi skal snakke med venner og slektninger utenfor Kirken om evangeliet. Formålet er å innby dem til å bli undervist av heltidsmisjonærer som er kalt og beskikket til å undervise. Når en person har valgt å ta imot vår invitasjon til å bli undervist, er det gjort en løfterik "henvisning", en som med langt større sannsynlighet vil gå ned i dåpens vann og deretter forbli trofast. Som medlem av Kirken kan du forvente at heltidsmisjonærene eller stavsmisjonærene vil be om å få besøke deg hjemme. De vil hjelpe deg å sette opp en liste over personer som du kan dele evangeliet med. Trolig vil de foreslå at du tenker på slektninger, naboer og bekjente. De vil antagelig be deg fastsette en dato for når du vil prøve å ha denne personen eller familien forberedt til undervisning, kanskje til og med rede til å invitere misjonærene. Jeg har hatt erfaring med dette. Fordi vi i vår familie tok imot en slik invitasjon fra misjonærene, fikk jeg den velsignelse å døpe en enke i 80-årene som ble undervist av misjonærsøstre. Da jeg la hendene på hodet hennes for å bekrefte henne som medlem av Kirken, følte jeg en tilskyndelse til å si at hennes valg om å bli døpt ville bli til velsignelse for generasjoner av hennes familie, etter henne og før henne. Hun er død nå, men om noen uker vil jeg være i templet sammen med hennes sønn når han blir beseglet til henne. Du kan ha hatt lignende erfaringer med mennesker du har invitert til å bli undervist og vet derfor at få stunder i livet føles bedre. Herrens ord er sanne for misjonærene og for oss alle: "Og nu, hvis eders glede vil bli stor med én sjel som I har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke eders glede bli, hvis I skulle bringe mange sjeler til meg!" (L&p 18:16). Misjonærene vil hjelpe og oppmuntre oss, men hvorvidt slike øyeblikk ved døpefonten og i templet blir hyppigere, vil i stor grad være avhengig av hvordan vi betrakter befalingen og hva vi foretar oss med den. Herren ville ikke bruke ordet advare hvis det ikke er noen fare. Likevel er det mange vi kjenner som ikke er oppmerksom på det. De har lært å ignorere de stadig økende tegn på at samfunnet rakner og at deres liv og deres familie mangler den fred de en gang trodde var oppnåelig. Tilbøyeligheten til å ignorere tegnene på fare kan lett få deg til å tenke: Hvorfor skulle jeg snakke om evangeliet med noen som synes tilfreds? Hvilken fare skulle det være for dem eller meg om jeg ikke sier eller gjør noe? Nåvel, faren kan være vanskelig å se, men den er reell, både for dem og oss. For eksempel vil, på et eller annet tidspunkt i den kommende verden, alle du kommer til å møte, vite det du vet. De vil vite at den eneste mulighet til å leve for evig sammen med vår familie og i vår himmelske Faders og hans Sønn, Jesu Kristi nærhet, var å velge å gå inn gjennom porten ved dåp av dem som hadde myndighet fra Gud. De vil vite at den eneste mulighet for at familier kan være sammen for evig, er å inngå og holde de hellige pakter som tilbys i Guds templer her på jorden. Og de vil vite at du visste det. Og de vil huske om du tilbød dem det som noen hadde tilbudt deg. Det er lett å si: "Det er ikke det rette tidspunktet". Men det er farlig å utsette. For mange år siden arbeidet jeg for en mann i California. Han ansatte meg, han var velvillig innstilt og han syntes å sette meg høyt. Jeg var kanskje den eneste siste-dagers-hellige han noen gang kjente godt. Jeg vet ikke alle de grunner jeg fant for å vente på et bedre tidspunkt til å snakke med ham om evangeliet. Jeg vet bare at jeg husker sorgen jeg følte da jeg fikk vite, etter at han hadde trukket seg tilbake og jeg bodde langt unna, at han og hans hustru var blitt drept en sen kveld mens de kjørte hjem til Carmel i California. Han elsket sin hustru. Han elsket sine barn. Han hadde elsket sine foreldre. Han elsket sine barnebarn, og han vil elske deres barn og vil ønske å være sammen med dem for evig. Jeg vet ikke hvordan folkeskaren vil bli behandlet i den kommende verden. Men jeg regner med at jeg vil møte ham, at han vil se meg inn i øynene og at jeg vil se spørsmålet i dem: "Hal, du visste, hvorfor fortalte du meg det ikke?" Når jeg tenker på ham, og når jeg tenker på enken jeg døpte og hennes familie som nå vil bli beseglet til henne og til hverandre, ønsker jeg å gjøre det bedre. Jeg ønsker å forbedre min evne til å innby folk til å bli undervist. Med dette ønsket og med tro på at Gud vil hjelpe oss, vil vi gjøre det bedre. Det er ikke så vanskelig å se hvordan. Kjærligheten kommer alltid først. En enkelt velgjerning vil sjelden være nok. Herren beskrev den kjærlighet vi må ha, og som de vi innbyr må gjenkjenne hos oss, med disse ordene: "Kjærligheten er tålmodig", og den "utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt" (1. Kor. 13:4, 7). Jeg har sett hva tålmodighet og utholdenhet betyr. En familie flyttet inn i et hus i nærheten av oss. Huset var nytt, så jeg deltok sammen med de siste-dagers-hellige som tilbragte noen sommerkvelder med å få orden på hagen. Jeg husker den siste kvelden. Jeg sto ved siden av familiefaren da vi hadde gjort oss ferdige. Han så på det vi hadde utrettet og sa til oss som sto der: "Dette er den tredje hagen dere siste-dagers-hellige har anlagt for oss, og jeg synes dette er den fineste." Så fortalte han rolig, men bestemt hvor tilfreds han var med å være medlem i sin egen kirke, noe vi ofte snakket sammen om i de årene han bodde der. Hele denne tiden opphørte aldri velgjerningene overfor ham og hans familie, for nabolaget ble virkelig glad i dem. En kveld jeg kom hjem, så jeg en lastebil i oppkjørselen hans. Jeg hadde fått vite at de skulle flytte til en annen delstat. Jeg gikk bort for å høre om jeg kunne hjelpe til. Jeg gjenkjente ikke mannen som jeg så holdt på å laste husholdningssaker på bilen. Han sa stillferdig da jeg nærmet meg: "Hallo, bror Eyring." Jeg hadde ikke kjent ham igjen fordi han var sønnen, nå noe eldre, som hadde bodd der, giftet seg og flyttet hjemmefra. Og på grunn av mange menneskers kjærlighet til ham var han nå døpt og medlem av Kirken. Jeg kjenner ikke slutten på den historien, for den vil ikke ha noen ende. Men jeg vet at det begynner med kjærlighet. For det annet må vi være bedre eksempler på det vi innbyr andre til å gjøre. I en stadig mørkere verden vil denne befalingen fra Frelseren bli enda viktigere: "Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen" (Matteus 5:16). De fleste av oss er beskjedne nok til å tenke at vårt lille lys av et eksempel vil være for svakt til å bli lagt merke til. Men du og din familie blir iakttatt i større grad enn du kanskje tror. På vårparten i år hadde jeg anledning til å være til stede og tale på møter med nær 300 prester og ledere i andre trossamfunn. Jeg snakket på tomannshånd med så mange jeg kunne. Jeg spurte dem hvorfor de hadde lyttet så oppmerksomt til mitt budskap, som var å fortelle om Kirkens opprinnelse, å fortelle om den unge Joseph Smiths første syn og om levende profeter. I hvert enkelt tilfelle ga de i hovedsak det samme svaret. De fortalte om en person eller en familie ­ en historie om at de kjente noen av dere. Noe som ofte ble gjentatt, var om en nabofamilie, siste-dagers-hellige: "De var den fineste familien jeg har kjent." Ofte fortalte de om et eller annet samfunnstiltak eller folks hjelpeinnsats under en katastrofe hvor medlemmer av Kirken arbeidet på en måte som for dem syntes bemerkelsesverdig. Folk jeg traff på disse møtene, kunne ennå ikke gjenkjenne sannheten i læren, men de hadde allerede sett dens frukter i deres liv, derfor var de rede til å lytte. De var rede til å lytte til sannhetene om gjenopprettelsen ­ at familier kan bli beseglet for evig og at evangeliet kan forandre selve vår natur. De var rede på grunn av det eksempel dere viser. Det tredje vi må gjøre bedre, er å invitere med vitnesbyrd. Kjærlighet og eksempel vil åpne veien. Men vi må likevel åpne munnen og bære vitnesbyrd. Vi får hjelp i et enkelt faktum. Sannhet og valg er uatskillelig sammenknyttet. Alle må treffe noen valg for å kvalifisere til et vitnesbyrd om åndelige sannheter. Og vi må alle, så snart vi kjenner en åndelig sannhet, velge om vi vil innrette vårt liv etter den. Det innebærer at det er visse ting vi må gjøre før vi kan innby våre venner til å treffe valg. Og når vi bærer vitnesbyrd for dem om sannheten, må vi formidle til dem de valg de må treffe så snart de kjenner denne sannheten. Vi har to viktige eksempler: å innby noen til å lese Mormons bok og å innby noen til å la misjonærer undervise dem. For at vi skal vite at Mormons bok er sann, må vi lese den og gjøre det valget vi finner i Moroni: be om å få vite om den er sann. Når vi har gjort det, kan vi vitne for våre venner på grunnlag av personlig erfaring om at de kan gjøre det samme valget og få vite den samme sannheten. Når de vet at Mormons bok er Guds ord, vil de stå overfor et annet valg: ta imot din invitasjon til å bli undervist av misjonærene eller ikke. For å kunne fremsette denne invitasjonen med vitnesbyrd, må du vite at misjonærene er kalt som Guds tjenere. Vitnesbyrd om det kan du få ved å velge å invitere misjonærene hjem for å undervise din familie eller dine venner. Misjonærene vil ønske den anledningen velkommen. Når du sitter sammen med dem mens de underviser, slik jeg har gjort, vil du forstå at de er inspirert med kraft utover sin alder og utdannelse. Så, når du inviterer andre til å velge å bli undervist av misjonærene, vil du kunne bære vitnesbyrd om at de vil undervise i sannheten og at de tilbyr valg som vil føre til lykke. Noen av oss synes kanskje det er vanskelig å tro at vi har nok kjærlighet eller at vi er gode nok, eller at vår evne til å bære vitnesbyrd er tilstrekkelig til at naboen vil ta imot invitasjonen. Men Herren visste at vi kunne føle det slik. Hør hans oppmuntrende ord, som han befalte skulle stå helt først i Lære og pakter, da han ga oss befalingen: "Og advarselsrøsten skal lyde til alle mennesker ved mine disiplers munn, som jeg har utvalgt i disse siste dager" (L&p 1:4). Og hør så hans beskrivelse av disse disiplenes ­ av våre ­ kvalifikasjoner: "Det som er svakt i verden skal komme frem og nedbryte de mektige og sterke . . ." (L&p 1:19). Og senere: "Forat mitt evangeliums fylde måtte bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender . . . " (L&p 1:23). Og videre: "Og hvis de var ydmyke, kunne de bli sterke og velsignet fra det høye . . . " (L&p 1:28). Den forsikringen ble gitt til Kirkens første misjonærer og til misjonærer i dag. Men den er også gitt til oss alle. Vi må ha tro på at vi kan ha kjærlighet nok og at evangeliet har rørt tilstrekkelig ved vårt liv til at vår invitasjon kan bli hørt som om den kommer fra Mesteren, hvis invitasjon det er. Han er det fullkomne eksempel på det vi skal gjøre. Du har følt hans kjærlighet og hans omsorg, også når du ikke har tatt imot, på samme måte som de du går til med evangeliet, kanskje ikke vil ta imot. Gang på gang har han oppfordret deg til å bli undervist av hans tjenere. Du har kanskje ikke oppfattet det ved hjemmelærerernes og de besøkende lærerinners besøk eller i biskopens telefonoppringning, men alt dette er invitasjoner fra ham til å bli hjulpet og undervist. Og Herren har alltid gjort konsekvensene klare og deretter latt oss selv velge. Hans tjener Lehi underviste sine sønner om noe som alltid har vært en sannhet til oss alle: "Og nå, mine sønner, ønsker jeg at I skulle se hen til den store Midler og lytte til hans store bud, være tro mot hans ord og velge evig liv ifølge hans hellige Ånds vilje" (2. Nephi 2:28). Og så denne oppfordringen fra Jakob om å innfri din forpliktelse til å vitne, slik du må, om at valget å bli undervist av misjonærene er å ta fatt på veien mot evig liv, den største av alle Guds gaver: "Derfor, fatt mot, og husk at I har frihet til å handle for eder selv ­ til å velge veien til evig død, eller veien til evig liv" (2. Nephi 10:23). Jeg vitner om at bare ved å ta imot og etterleve Jesu Kristi gjengitte evangelium oppnås den fred Herren lovet oss i dette liv, og håpet om evig liv i den kommende verden. Jeg vitner om at vi er gitt det privilegium og den forpliktelse å tilby sannheten og de valg som fører til disse velsignelser, til vår himmelske Faders barn, som er våre brødre og søstre. Jesus er Kristus, han lever, og dette er hans verk. I Jesu Kristi navn, amen.