"Ved hvilken kraft . . . har dere gjort dette?" President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap Guds prestedømme har blitt den fremtredende kraft til det gode i verden . . . Denne store kraft . . . er blitt betrodd oss, og vi må ikke svekke den ved å svikte vårt ansvar. Mine kjære brødre, jeg er glad i dere og takknemlig for deres hengivenhet og trofasthet når det gjelder å bære Guds prestedømme. Tidligere i år besøkte mine tre sønner og jeg de stedene i Frankrike hvor min far kjempet i USAs hær under Den første verdenskrig. Stor lidelse og fryktelige konsekvenser ble påført alle som var involvert i krigen. Millioner mistet livet. Selv om min far ikke ble drept, var han merket mentalt og fysisk helt til sin død. Til tross for sine fryktelige opplevelser, innledet han sin dagbok slik: "Hvis jeg måtte gjøre det om igjen, ville jeg gjort det, for det var min plikt."1 Da vi 80 år senere reiste gjennom det vakre landet, besøkte vi slagmarker og gravsteder for soldater fra begge sider. På den militære kirkegården utenfor Paris, sto jeg med hånden på Stanford Hinckleys kors og ringte til president Hinckley på mobiltelefon for å gi uttrykk for hva jeg følte ved denne anledningen. Den første verdenskrig var spesielt tragisk for vår familie fordi min far hadde noen tremenninger som kjempet på den andre siden i konflikten i noen av de samme kampområdene. Vi ble omsider kjent med disse slektningene og oppdaget at de var gode, gudfryktige kristne. De hadde ingenting å gjøre med politikken som lå til grunn eller krigens årsaker. I likhet med min far tjente de sitt land fordi det var deres plikt. Den første verdenskrig og krigene som fulgte førte til stor lidelse og utallige uskyldige menneskers død. Sagt på en enkel måte, kriger blir ofte forårsaket av stort maktbegjær. I kveld har jeg lyst til å tale til dere unge menn i prestedømmet om makt og riktig anvendelse av den og dens ledsager, nemlig utførelse av plikt. Makt virker svært tiltrekkende. Det kan være både på godt og ondt. I de årene dere formes, tiltrekkes dere unge menn av maktpersoner av et eller annet slag. Dette omfatter ofte sportshelter, artister, rike mennesker og personer med politisk makt. Dessverre kan noen unge menn, spesielt de som ikke gjør det bra på skolen, som ikke får bli med på laget, eller som ikke blir utpekt til å synge i et spesielt utvalgt kor, føle seg forkastet og bli lokket til grupper som de tror vil kompensere for deres utilstrekkelighet. Denne trang til å bli godtatt eller til makt trekker dem som møll til ilden til gjenger og andre kontakter som kan være voldelige og vil oppfordre til vaner som er farlige for kropp og sjel. Dere unge prestedømsbærere har tilgang til den største kraftkilde i verden. Det er Guds prestedømme. Som fullstendig kontrast til andre kraftkilder fortsetter det hellige prestedømme, når det blir riktig brukt, å bygge opp åndelig og fysisk styrke som varer gjennom evigheten. Det er "uadskillelig tilknyttet himmelens krefter" og kan nyttes kun "ifølge rettferdighetens prinsipper".2 Profeten Joseph Smith sa om prestedømmet: "[Det] er den kanal som all kunnskap, all lære, hele frelsesplanen og enhver viktig sak åpenbares gjennom fra himmelen . . . Det er den kanal som Den allmektige . . . har fortsatt å åpenbare seg gjennom for menneskenes barn ned til nåværende tid, og som han for evig vil gjøre sine hensikter kjent gjennom."3 Denne kraft får vi i forhold til hvor trofaste vi er til å utføre våre plikter, slik profeten Joseph sa: "Herren ga oss kraft i forhold til det arbeid som skal gjøres, og styrke ifølge utfordringene vi har og nåde og hjelp i forhold til det vi trenger."4 Profeten Elijah brukte for eksempel sitt prestedømme og var i stand til å nedkalle ild fra himmelen for å vise Guds makt. Før president Hugh B. Brown ble generalautoritet, var han i England som offiser i den kanadiske hær og hadde stor myndighet. Menn sto i giv akt foran ham og kalte ham "sir". En dag fikk bror Brown beskjed om at han var ønsket på sykehuset. Da han kom dit, ble han ført inn til et lite værelse hvor en syk ung mann lå. Bror Brown husket at han en gang hadde vært den unge mannens Søndagsskole-lærer. "Bror Brown," sa den unge mannen, "vil du bruke din myndighet til beste for meg? Legene sier at jeg ikke kommer til å overleve. Vil du gi meg en velsignelse?" All den stolthet bror Brown følte over å bære kongens uniform forsvant da han la sine hender på guttens hode og ga ham en velsignelse. Den hjelp gutten trengte, kom ikke fra noen myndighet som en offiser i kongens hær hadde, men fra prestedømmets myndighet.5 Sammen med prestedømmets kraft følger stort ansvar. Vi kan faktisk bare nyte godt av prestedømmets kraft når vi gjør vår plikt. Prestedømmet i denne kirken har i tidligere tider høstet lærdom om sin plikt på en hård måte. De første brødrene var uprøvet og uerfarne. Under profeten Josephs ledelse lærte Herren dem og siktet dem. De ble forfulgt og drevet nådeløst mens de lærte å gjøre sin plikt. Mange mislyktes. Tre ganger utholdt noen av de første brødrene harde, lutrende prøvelser før de til slutt fant et fristed i disse fjelldalene. Den første av disse prøvene var Sions leir våren og sommeren 1834. Den andre kom bare fire år senere da tusener av hellige ble drevet ut fra delstaten Missouri til Illinois. Tolv år senere kom den store utvandringen fra Illinois til Winter Quarters og neste år til fjelldalene i den vestlige del av kontinentet. Sions leir ble opprettet for igjen å etablere de hellige i Jackson County i Missouri. I dette "forsøket på å forløse Sion"6 tilbakela ca. 200 menn over 1600 kilometer under de vanskeligste forhold under profeten Joseph Smiths ledelse. George A. Smith, som var 16 år, ble utvalgt til å dra med leiren, og han skrev ned om noen av lidelsene, prøvelsene og vanskelighetene som brødrene gjennomgikk. Han skrev om 26. mai 1834: "Dagen var ekstremt varm, og vi led mye på grunn av tørst og var nødt til å drikke vann fra sumper fulle av levende kryp. Her lærte jeg å sile bort insekter med tennene mine."7 Dagen etter la en utmattet Solomon Humphrey seg ned på bakken og sovnet. "Da han våknet, så han en klapperslange rullet sammen noen centimeter fra hodet sitt. Den lå mellom ham og hatten som han hadde holdt i hånden da han sovnet. Brødrene samlet seg rundt ham og sa: 'Det er en klapperslange, la oss drepe den.' Men bror Humphrey sa: 'Nei! Jeg vil beskytte den, dere skal ikke skade den, for den og jeg har hatt en god blund sammen.'"8 Jeg nærer ikke noe ønske om å ta en blund sammen med en klapperslange! Bror George A. Smith skrev: "Profeten Joseph fikk sin fulle del av utmattelse under hele turen. I tillegg til at han hadde ansvar for leiren og presiderte over den, gikk han det meste av tiden og fikk en mengde blemmer på blodige og såre føtter, noe som var et naturlig resultat av å gå fra 40 til 64 kilometer hver dag i en varm årstid. Men under hele turen klaget han aldri, mens de fleste mennene i leiren klaget til ham om . . . magre forsyninger, dårlig brød, . . . markspist bacon og ost osv . . . Men vi var Sions leir, og mange av oss unnlot å holde bønn, var tankeløse, skjødesløse, hensynsløse, tåpelige eller ondskapsfulle . . . Joseph måtte være overbærende og veilede oss, som barn. Men det var mange i leiren som aldri klaget, og som alltid var rede og villige til å gjøre det våre ledere ønsket."9 Selv om Sions leir ikke oppnådde sin erklærte hensikt med å gi de hellige tilbake deres landeiendommer i Jackson County i Missouri, var den uvurderlig som en hard læreerfaring. De lærte at tro er viktigere enn selve livet. Under en konferanse som ble holdt 14. februar 1835, ble De tolv apostlers quorum og De sytti valgt ut blant dem som hadde vært med i Sions leir. Disse tapre brødrene ledet Kirken de neste 50 år. Herren underviste i en annen stor prestedømsplikt i denne perioden av Kirkens historie. I kapittel 104 erklærte Herren Kirkens orden med hensyn til de fattige: "Derfor, hvis noen tar av den overflod som jeg har skapt, og ikke gir sin del til de fattige og trengende efter evangeliets lov, skal han med den ugudelige oppløfte sine øyne i helvedes pine."10 Etter denne presedens inngikk mange av brødrene i januar 1839, under utvandringen fra Missouri, en pakt om å "vente og hjelpe hverandre . . . til det ikke er en eneste tilbake som ønsker å forlate delstaten".11 Under den strenge kulden i februar 1839 tenkte Daniel Stillwell Thomas: "Før vi krysset [Mississippi-elven], losset vi vognen vår og sendte den tilbake for å hjelpe til med å evakuere de fattige og slik redde deres liv, for mobben truet dem fremdeles."12 Daniel Thomas hadde fem barn og bare ett par sko de alle måtte dele, likevel sendte han vognen tilbake for å redde de lutfattige hellige. Senere, 6. oktober 1845, møttes en gruppe prestedømsbærere i Nauvoo tempel og skrev høytidelig under på en skriftlig pakt om å sørge for midler til å ta de fattige og de som var helt uten eksistensmidler, med i de helliges hovedgruppe i forflytningen vestover. I 1846 besluttet Rådet at bostyret til og med kunne selge templene i Nauvoo og Kirtland og alt Kirken eide for å hjelpe de hellige å reise vestover.13 Den stadige plikt for Kirkens prestedømme i dag er å ta seg av alle medlemmer, innbefattet de fattige og trengende, enkene, de foreldreløse, de enslige mødre og deres familier. Vi har i tillegg en plikt i vår tid til å øke vårt kjærlighetsarbeid overfor de åndelig fattige blant våre brødre, slik at de og deres familier kan få "fred i denne verden, og evig liv i den tilkommende".14 Dere unge menn i Det aronske prestedømme har bare fått et glimt av den tilfredsstillelse som kommer ved rettferdig bruk av deres prestedømme. Dette prestedømmet har "nøkkelen til englers betjening".15 Prester kan få tillatelse til å utføre den hellige dåpsordinansen for å få våre synder slettet. Det aronske prestedømme forretter og deler ut nadverdens hellige symboler. Begge ordinanser har direkte tilknytning til Frelserens forsoning. Som hjemmelærerledsagere skal dere dessuten hjelpe til med å våke over Kirken og oppfordre medlemmene til "å be . . . og oppfylle alle deres plikter overfor familien".16 En annen plikt gjelder spesielt dere strålende unge menn. Det er plikten til å følge råd fra dem som har myndighet over dere. Lytt til deres foreldre. Vær lydige mot dem enten dere er enige med dem eller ikke. De elsker dere høyere enn noen andre og har deres aller beste i tankene. Lytt til deres quorumspresident, deres biskop, deres stavspresident, apostlene, seerne og åpenbarerne ­ spesielt president Hinckley ­ og de andre generalautoritetene i Kirken. De vil lede dere på rettferdighetens vei. Guds prestedømme har blitt den fremtredende kraft til det gode i verden. Vi er ikke lenger en håndfull mennesker på siden av samfunnet. Denne store kraft til det gode er blitt betrodd oss, og vi må ikke svekke den ved å svikte vårt ansvar. Vi må iføre oss rettferdighetens rustning. Vi har plikt til å være verdige i enhver henseende slik at vi kan påkalle alle prestedømmets store krefter. Vi må være fullstendig ærlige i all vår vandel. Vi må være moralsk rene. Vi må hjelpe de fattige og trengende. Som Guds store hær er vi pålagt å fremme sannhetens og rettferdighetens sak over hele verden. Brødre, vi er den oppstandne Kristi bemyndigede tjenere. Sammen med denne myndigheten kommer plikten til å føre dette hellige verk frem over verden. Vi er en del av det største brorskap i hele verden. Vi vil bli holdt ansvarlige for hva vi gjør med de nøkler, den makt og myndighet som er gitt oss. Vi må være tro mot denne store tillit på alle måter. Når vi ser på fremtiden, vil vi fortsatt møte hindringer, vanskeligheter, utfordringer og motgang. Satan har flere redskaper til disposisjon enn noen gang tidligere til å bedra, forvirre og forderve vårt folk. Vi vil fortsatt bli siktet. En dag i fremtiden må vi stå til regnskap gjennom president Gordon B. Hinckley for profeten Joseph for det vi har gjort med denne store kraft som Herren har utstyrt oss med. Vi er takknemlige for at Guds verk går så kraftig fremover som det gjør under president Gordon B. Hinckleys ledelse. Etter Frelserens død utførte hans apostler store og fantastiske ting i hans navn. Peter og Johannes fikk følgende spørsmål av Kaifas og yppersteprestene: "Ved hvilken kraft . . . har dere gjort dette?"17 I likhet med Peter erklærer vi til verden at alt dette skjer ved og gjennom det hellige prestedømmets kraft og i "Jesu Kristi, nasareerens navn".18 Dette er mitt høytidelige vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. George A. Fausts dagbok, i forfatterens eie, s. 1. 2. L&p 121:36. 3. History o f the Church, 4:39. 4. History of the Church, 1:175. 5. Tilpasset fra Hugh B. Brown: "Be What You Will to Be", Brigham Young University Speeches of the Year (14. feb. 1967), s. 8­9. 6. B.H. Roberts i innledningen til History of the Church, 3:x1. 7. "History of George Albert Smith," maskinskrevet manuskript, Historisk avdeling, Arkivseksjonen, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, s. 17. 8. "History of George Albert Smith", s. 18. 9. "History of George Albert Smith," s. 33. 10. L&p 104:18. 11. History of the Church, 3:251. Se også 3:250, 252­55. 12. "To the Editor and Readers of the Lehi Post" (n.d.), Historisk avdeling, Arkivseksjonen, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, s.3. 13.Se Brigham Young: Manuscript History of Brigham Young, 1846­1847, red. Elden J. Watson (1971), s. 145. 14. L&p 59:23. 15. L&p 84:26. 16. L&p 20:51. 17. Apostlenes gjerninger 4:7. 18. Apostlenes gjerninger 4:10.