President Thomas S. Monson
Førsterådgiver i Det første presidentskap
La oss alle ta lærdom av ham, stole på ham, følge ham, adlyde ham. Derved kan vi bli ham lik.
Det er en glede og et privilegium for meg å stå foran dere, en så stor forsamling av prestedømsbærere, både dem jeg ser og dem jeg ikke ser. Kirkens prestedømsmøter på generalplan har alltid stått som en fin anledning helt fra jeg tilhørte Det aronske prestedømme og til nå. Å "kom[me og] lytt[e] til profetens røst og hør[e] din Herres ord"
1, slik en salme i vår salmebok lyder, er en kjær velsignelse.
Vi oppholder Gordon B. Hinckley som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og som Kirkens profet, seer og åpenbarer i vår tid. Et brev jeg mottok fra en stolt far forteller om en erfaring med hans dengang 5 år gamle sønn og guttens kjærlighet til Kirkens president og ønsket om å ta etter presidentens eksempel. Faren skriver:
"Da Christopher var 5 år gammel, pleide han for det meste å gjøre seg ferdig selv til å gå i kirken på søndager. En spesiell søndag fant han ut at han ville ha på dress og slips, noe han inntil da aldri hadde pleid å gjøre. Han lette gjennom skapet på egen hånd etter et arvet slips og fant frem et nokså velbrukt et som bare skulle festes på, og som ikke trengte å knyttes. Han festet slipset på den hvite skjorten, så tok han på en liten marineblå jakke som hadde hengt i guttenes skap i årevis.
På egen hånd gikk han ut på badet og kjemmet det blonde håret med stor omhu til det lå perfekt. Akkurat da kom jeg ut på badet for å gjøre meg ferdig selv. Jeg så at Christopher strålte til sitt eget speilbilde. Uten å ta blikket fra det, erklærte han stolt: 'Se, pappa Christopher B. Hinckley!'" Og hans far forsto at gutten hadde iakttatt en Herrens profet.
Våre barn holder øye med oss. De suger til seg evige lærdommer. De former sin fremtid. Hvilket eksempel gir vi dem?
For noen år siden da vår yngste sønn, Clark, studerte religion ved Brigham Young University, spurte læreren Clark i forbindelse med en leksjon: "Kan du nevne et eksempel du husker godt fra din tid sammen med din far?"
Læreren skrev senere til meg og fortalte hva Clark hadde svart. Clark sa: "Mens jeg var diakon i Det aronske prestedømme dro far og jeg på fasanjakt oppe ved Malad i Idaho. Det var en mandag den siste dagen av jaktsesongen. Vi trasket over uendelig mange sletter på leting etter fasaner, men så bare noen få, og dem bommet vi på. Far sa til meg: 'Clark, la oss ta ut ammunisjonen og legge våpnene i denne grøften. Så kneler vi ned og holder en bønn.' Jeg trodde far ville be om at vi måtte få flere fasaner, men det gjorde han ikke. Han forklarte meg at eldste Richard L. Evans var alvorlig syk og at klokken 12.00 denne spesielle mandagen skulle medlemmene av De tolvs quorum hvor de enn befant seg knele ned og, på en måte, forenes i inderlig bønn i tro for eldste Evans. Vi tok luene våre av, vi knelte ned og vi holdt en bønn."
Jeg husker godt anledningen, men jeg drømte ikke om at en sønn iakttok meg, lærte og bygget opp sitt eget vitnesbyrd.
Når vi analyserer aktivitetsstatistikkene over bærere av Det aronske prestedømme som diakoner, lærere og prester, blir vi bekymret når et betydelig antall diakoner glir over i inaktivitet og ikke blir ordinert til lærere i rett tid. Det samme gjelder dem som er lærere, men ikke ordineres til prester og spesielt prester som aldri mottar Det melkisedekske prestedømme. Brødre, det skulle aldri forekomme. Vi har et enormt ansvar for å veilede og inspirere disse unge menn på prestedømsveien så intet skred av synd eller feilgrep vil hindre deres fremgang eller feie dem bort fra deres evige mål.
Biskoper og rådgivere til biskoper, vil dere foreta en undersøkelse av aktivitetsnivået til hver enkelt ung mann i Det aronske prestedømme og legge deres egne planer for å sikre at hver enkelt gjør fremskritt og er aktiv?
En nylig kalt biskop sa i sitt første møte med sine rådgivere: "Det aronske prestedømme er vårt fremste ansvar." Til annenrådgiveren sa han: "Jeg ber deg om å ta personlig ansvar for å påse at hver eneste diakon, i riktig alder, er verdig og blir ordinert til lærer." Til den andre rådgiveren sa han: "Vil du være så snill å gjøre det samme med lærerne, at de på rett tidspunkt er verdige og blir ordinert til prester." Så fortsatte biskopen: "Jeg vil påta meg det samme ansvaret for at prestene mottar Det melkisedekske prestedømme og blir ordinert til eldster. Sammen, og med Guds hjelp, kan vi klare det." Og det gjorde de.
Våre unge trenger mindre kritikk og flere forbilder å følge. Dere som er veiledere for Det aronske prestedømmes quorum, er lærere og forbilder for de unge mennene. Kjenner dere evangeliet? Har dere forberedt dere til leksjonene? Kjenner dere hver enkelt gutt og ber i ydmykhet om hvordan dere kan nå frem til hans sinn og hjerte og påvirke hans fremtidsmuligheter?
Husk, det er ikke nok å anta at guttene hører på hva dere sier når dere underviser. La meg illustrere det:
I det vi kaller vestre styrerom i Kirkens administrasjonsbygning henger et vakkert maleri av kunstneren Harry Anderson. Maleriet forestiller Jesus som sitter på en lav mur med mange barn rundt seg som vet at han elsker dem. Hver gang jeg ser på det maleriet, tenker jeg på et skriftsted: "La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til."2
Ved en anledning hadde jeg gitt en prestedømsvelsignelse i dette rommet til en liten gutt som snart skulle gjennomgå en stor operasjon. Jeg henledet hans og foreldrenes oppmerksomhet mot maleriet av Jesus og barna. Så snakket jeg litt om Frelseren og hans aldri sviktende kjærlighet. Jeg spurte gutten om han hadde noen spørsmål. "Ja," svarte han alvorlig. "Bror Monson, hva må en gutt gjøre for å få en liten geit og et tau til den sånn som på bildet?"
Et øyeblikk var jeg forbløffet over det uventede spørsmålet, en smule oppgitt over min manglende evne til å undervise, men så svarte jeg: "Jesus gir deg og meg gaver som er mye viktigere enn en geit i bånd. Han gir oss et veikart til himmelen. Hans læresetninger, hans eksempel, hans kjærlighet er mye større gaver enn det verden kan gi."
"Kom, følg meg,"3 oppfordret han. Og vi gjør klokt i å følge ham!
La alle unge menn som bærer Det aronske prestedømme, lære og etterleve Frelserens læresetninger og gjøre seg beredt til å motta Det melkisedekske prestedømme.
La meg dele med dere brødre en personlig erfaring med å være president for et lærernes quorum. Vedkommende medlem av biskopsrådet som hadde ansvar for oss, inviterte det nye presidentskapet og sekretæren hjem til seg til lederskapsopplæring. Han ønsket forslag fra oss om hvordan vi skulle utføre våre nylig pålagte plikter. Vi forpliktet oss til det forutsatt at han skulle be sin kone, Nettie, om å servere oss noen av de kjøttpaiene hun var kjent for. Det lovet han. Brødre, er det ikke forunderlig hvordan vi mannfolk kan forplikte våre koner ofte uten forhåndsvarsel? Dette møtet ble et av de beste jeg noen gang har vært til stede på. Vi ble belært på vårt eget forståelsesnivå og inspirert til å passe på våre quorumsmedlemmer.
Etter en herlig kjøttpai med masse saus over ba vi biskopens rådgiver og hans kone være med og spille Monopol. Jeg er sikker på at de hadde annet å gjøre, men de gikk villig med på vår oppfordring.
Jeg husker ikke hvem som vant Monopol-spillet, men jeg har aldri glemt det jeg lært den kvelden om hvordan man leder i Kirken og hvordan man administrerer et prestedømsquorum.
I de hektiske første årene av Den annen verdenskrig ønsket Fritz, et medlem av prestenes quorum, å forsvare vårt land, men ville ikke vente til han var gammel nok til å være med. Han løy om alderen sin og vervet seg i USAs marine. Snart befant han seg langt borte i Stillehavs-kampene. Skipet han var ombord på ble senket, og mange liv gikk tapt. Fritz overlevde og kom senere til vårt quorumsmøte i full uniform med ordensbånd. Jeg husker jeg spurte Fritz: "Fritz, har du noe råd til oss?" Vi sto alle på terskelen til tvungen verneplikt.
Fritz tenkte seg om et øyeblikk og sa: "Lyv aldri om alderen deres eller noe annet!" Den ene setningen står i hukommelsen min ennå.
Unge menn mellom 12 og 17 år befinner seg i en forberedelsestid og i personlig åndelig vekst. I samsvar med dette er Det aronske prestedømmes formål å hjelpe hver enkelt som er ordinert, til:
1. Å bli omvendt til Jesu Kristi evangelium og etterleve dets læresetninger.
2. Å foredle sitt prestedømskall og oppfylle de ansvarsoppgaver hans prestedømsembede medfører.
3. Å yte meningsfylt tjeneste.
4. Å forberede seg til å motta Det melkisedekske prestedømme og tempelordinansene.
5. Å bestemme seg for, forberede seg til og utføre en heltidsmisjon med heder.
6. Å forberede seg til å bli en verdig ektemann og far.4
Rundt om i hele verden virker en stor misjonærstyrke som går omkring og gjør godt, slik Frelseren gjorde. Misjonærer underviser i sannhet. De fortrenger mørke. De sprer glede. De bringer dyrebare sjeler til Kristus.
Den spesielle dagen da misjonskallet kommer, samler foreldre, søsken og besteforeldre seg rundt den vordende misjonæren og ser hvor nervøs han er mens han forhåpningsfullt åpner brevet med kallet. Det blir litt stille, og så kunngjør han hvor Herrens profet har kalt ham til tjeneste. Følelsene ligger helt oppe i overflaten. Tårene kommer lett, og familien gleder seg over kjærlighetens bånd og Guds godhet.
Heltidsmisjonærene og alle andre som er engasjert i Herrens verk, har svart ja til hans kall. Vi går hans ærend. Vi skal lykkes i den høytidelige forpliktelse som er gitt av Mormon å forkynne Herrens ord blant folket. Mormon skrev: "Se, jeg er en Jesu Kristi, Guds Sønns disippel. Jeg er blitt kalt av ham til å forkynne hans ord blant hans folk, så de kan få evig liv."5
I 1926 sammenkalte president Fred Tadje, som presiderte over Den tysk-østerrikske misjon, til misjonskonferanse i Dresden i Tyskland i august. Misjonærene skulle gå til fots til denne konferansen fra sine tildelte områder, praktisk talt "uten pung eller skreppe", selv om de var nødt til å ha en liten sum penger med seg for at de ikke skulle bli arrestert som omstreifere.
Eldste Alfred Lippold og hans ledsager, eldste Parker Thomas, tok den nordlige ruten. Et sted på veien stoppet de ved et hus hvor de traff en kvinne og hennes åtte barn. Hun fortalte eldstene at hennes mann hadde forlatt henne og barna og at de nå ikke eide penger. Da hun hadde sluppet dem inn, sa kvinnen: "Hvis dere går uten pung og skreppe, må dere jo være sultne. Sett dere ned." Hun ga hver av dem en tykk skive brød med plommesyltetøy. Misjonærene velsignet "frokosten", og i velsignelsen ba de Herren om å gi kvinnen det hun trengte.
Så gikk de to misjonærene videre. Da de hadde gått en drøy kilometer, sa eldste Thomas: "Jeg må gå tilbake," og snudde uten videre forklaring.
Da han kom tilbake, spurte eldste Lippold: "Hvorfor gikk du tilbake?"
Eldste Thomas forklarte: "I bønnen vår ba vi om at kvinnen måtte få det hun trengte. Jeg hadde det som trengtes en 20-dollarseddel. Den lå i lommen min, og jeg gikk tilbake for å gi henne den. Den ville ellers ha brent hull i lommen min."
For 30 år siden hadde jeg ansvar for en stor del av arbeidet i det sydlige Stillehavs-området. En bror J. Vernon Monson ble kalt, sammen med sin hustru, til å reise til det fjerntliggende Rarotonga på Cook-øyene og virke som distriktspresident.
Senere skrev han til meg og fortalte: "Vi er ytterst takknemlige for den fremgang som skjer, og jeg vil spesielt nevne den godvilje og det fine forholdet som har utviklet seg mellom representanter for myndighetene og næringslivet, oss og Kirken."
"Det er en ting som peker seg ut i denne offentlige anerkjennelsen," skrev han. "Det var at vår nevø og niese, dr. og fru Odeen Manning, ytet fremragende tjeneste her på Cook-øyene. Dr. Manning er øyenlege, og jeg skrev til ham og foreslo at han kunne yte folket på Rarotonge en tjeneste. Forslaget mitt gikk ut på følgende: (1) Ingen betaling. (2) Han måtte betale sine egne utgifter. (3) Han overlater praksisen sin til de andre legene i de tre månedene han ville være borte. (4) Vi ville gi ham gratis kost og losji mens han var på Rarotonga og (5) han skulle ta med sine egne kirurgiske instrumenter, siden ingen fantes på Rarotonga."
Bror Vernon Monsons brev til meg fortsatte: "Ekteparet Mannings svarte pr. flypost med to ord: 'Tilbudet aksepteres.' Da forberedelsene begynte, ga myndighetene på Cook-øyene dyktige leger i oppdrag å assistere dr. Manning og lære av ham. I alt ble 284 pasienter undersøkt, de fleste fikk tilpasset briller. 53 pasienter ble operert for alvorlige øyenproblemer som grå stær.
"Hele tremåneders-programmet var fantastisk og svært givende. Vi ble i sannhet velsignet. Det har styrket de hellige, som har fått fornyet stolthet over å være medlemmer av en kirke som ville bringe medisinsk hjelp til disse øyene." Brevet sluttet der.
Noen år senere var min hustru og jeg gjester ved et BYU-sponset cruise til Det hellige land. En kveld vi satt på dekk, snudde sidemannen seg til meg og sa: "Eldste Monson, mitt navn er Odeen Manning fra Woodland Hills i California. Jeg er øyenlege av yrke og var på en kort legemisjon på Rarotonga mens min onkel og tante virket der."
Jeg lot ham vite at jeg var kjent med hans offer og tjeneste. Jeg spurte dr. Manning: "Har du lyst til å fortelle meg, i lys av den erfaringen, hva du føler for det du gjorde?"
Han svarte med følelse: "Det var den mest åndelig givende erfaring i mitt liv."
Jeg tror det var mer enn en tilfeldighet at min hustru og jeg skulle være på det cruiseskipet på akkurat det tidspunktet og på akkurat den delen av båtdekket og sitte ved siden av en mann vi aldri hadde truffet. Himmelen var nær da dr. Manning og jeg omfavnet hverandre og jeg takket ham for hans tjeneste ikke bare for dem som var blinde og nå kunne se, men også for vår Herre og Frelser, som sa: "Store er Herrens løfter til dem som er på øyene i havet"6
Om ham som frelste oss alle fra evig død, ja, Jesus Kristus, vitner jeg at han er en lærer i sannhet men han er mer enn en lærer. Han er Eksemplet på et fullkomment liv men han er mer enn et eksempel. Han er Den store lege men han er mer enn en lege. Han som reddet menneskehetens "tapte bataljon" er i bokstavelig forstand verdens Frelser, Guds Sønn, Fredsfyrsten, Israels Hellige ja, den oppstandne Herre som erklærte: "Jeg er den første og den siste, jeg er den som lever, jeg er den som ble ihjelslått; jeg er eders talsmann hos Faderen."7
Mine kjære brødre, la hver og en av oss:
Lære av ham
Tro på ham
Stole på ham
Følge ham
Være lydig mot ham
Ved å gjøre det, kan vi bli ham lik. Om denne sannhet bærer jeg høytidelig vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.
NOTER
1. Joseph S. Murdock (18221899): "Kom, lytt nå til profetens røst", Salmer, nr. 18.
2. Markus 10:14.
3. Lukas 18:22.
4. Se Håndbok for ledere i Det aronske prestedømme, s. 6.
5. 3. Nephi 5:13.
6. 2. Nephi 10:21.
7. L&p 110:4.
Previous
