Takknemlighet Eldste Gordon T. Watts i De sytti Dybden av vår tjeneste og viljen til å tjene er et direkte uttrykk for vår takknemlighet. Som liten syntes jeg at livet på det lille familiegårdsbruket var som himmelen. Ofte var det ikke så mange takstener på det beskjedne huset vårt som det skulle være. Stien ned til utedoen var lang og besøk dit krevde en smule planlegging, og den slitte skjorten min hadde noen ganger flere knapphull enn knapper. Lørdagsbadet foran den varme ovnen hvor kroppen ble utsatt for begge temperaturytterligheter, var en luksus. Så skjedde det forandringer. Jeg begynte på skolen og begynte å legge merke til eiendeler jeg aldri hadde visst om. Noen hadde pene klær, pene hjem med alle moderne bekvemmeligheter og kjørte nyere biler. Mange på min alder behøvde ikke stå tidlig opp og utføre plikter før de gikk til skolen, bare for å gå hjem om kvelden og gjøre det samme om igjen. Mens de var populære og hadde selvtillit, ble jeg innadvendt og sky. Beklageligvis begynte jeg å glemme hvor lykkelig jeg hadde vært med mine velsignelser da jeg sammenlignet deres tilsynelatende endeløse overflod med mitt. Derved begynte skylappene når det gjaldt ydmykhet å forvrenge virkeligheten og gi rom for utakknemlighet. Det å tro at man har fortjent bedre kan få vår fulle tallerken til å fortone seg tom. Takknemligheten har mange ansikter og antar mange former. Å unnlate å gi Herren ære for alt vi har vil snart resultere i selvisk adferd. Frelseren høstet sjelden takk til tross for at han var den som alltid ga. "Da han [Kristus] gikk inn i en landsby, møtte det ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni?"1 Det å tenke over Frelserens spørsmål: "Hvor er da de ni?" gir grunn til dyp ettertanke. President Hinckley sa i sin åpningstale ved aprilkonferansen: "Og så, mine kjære brødre og søstre, la oss fryde oss sammen når vi nå feirer med takknemlighet de makeløse læresetninger og fremgangsmåter som har kommet som en gave fra Herren i denne mest fantastiske tid av hans verk . . . La oss være evig takknemlige for disse ytterst dyrebare gaver og privilegier og utføre vår del godt som mennesker som elsker Herren."2 Til tross for alle de "dyrebare gaver og privilegier" som vår profet talte om, unnlater vi ofte å være takknemlige for våre rike velsignelser. Av enda større betydning er det at enkelte uttrykk for takknemlighet ikke holder mål i forhold til hva Herren forventer. "Og ved intet krenker menneskene Gud mer, og mot ingen er hans vrede mer opptent enn mot dem som ikke anerkjenner hans hånd i alle ting, og ikke holder hans bud."3 Takknemlighet begynner med en holdning. Mens noen synes at alle epler skinner, vil enkelte bare se de flekkene som fremdeles sitter igjen etter poleringen. Vi må være forsiktige med å bli trukket inn i den økende skare av utakknemlige mennesker som har blitt tykkhudet mot velsignelser og angrepslystne i sin elendighet. Glede og lykke fødes av takknemlighet. Søster Watts og jeg har i den senere tid tilbragt tre år i en annen del av verden hvor vi har arbeidet sammen med et meget vennlig og elskverdig folk. Hvis verdslige eiendeler likestilles med lykke, ville de fleste av disse hellige vært ulykkelige. Det helt motsatte er tilfelle, de er overstrømmende takknemlige, og det gir seg utslag i smittende glede. Det er tydelig at til tross for at de lever i utfordrende omstendigheter og har få fordeler, er de glade mennesker. Deres muntre sinn skyldes takknemlighet for Jesu Kristi evangelium og de velsignelser de høster ved å etterleve de prinsipper de lærer. En trofast distriktspresident ga uttrykk for takknemlighet over å ha en sykkel til transport i sitt kall. Det virket som om han ble lykkeligere jo mer han tråkket i vei. Kanskje vi har noe å lære her. Hvis vi føler oss utakknemlige, trenger vi å tråkke litt fortere. Dybden av vår tjeneste og viljen til å tjene er et direkte uttrykk for vår takknemlighet. Eldste James E. Talmage har sagt: "Takknemligheten er ydmykhetens tvillingsøster. Stoltheten er en fiende av dem begge."4 President James E. Faust har også sagt: "Et takknemlig hjerte er en begynnelse til storhet."5 I prøvelsens stund kan vi akseptere med takknemlighet det som skal komme ­ takknemlighet for de velsignelser og gaver Herren har i vente for den som holder budene og tjener ham med takk. En evig venn og tidligere nabo som tok imot evangeliets læresetninger i vårt hjem for mange år siden, har nylig kjent lutrerens ild i tapet av sin kjære livsledsager. Hans uendelig takknemlige ord om evangeliet, tempelpakter og evig ekteskap står som risset i mitt sinn. Ved hans kjære hustrus bortgang bringer denne kunnskapen ham en trøst som var ukjent for dem før de sluttet seg til Kirken. Hans ord: "Hvordan kan jeg noen gang takke deg for at du fortalte vår familie om denne store evige gaven?" smelter sammen med min egen usigelige takknemlighet til vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus for de "dyrebare gaver og privilegier" de har gitt oss alle. "Og den som mottar alle ting med takknemlighet, skal bli herliggjort; og de jordiske ting skal bli ham tillagt, ja, endog et hundre fold, ja mer." 6 Gud er den nådige giver, og jeg vitner om ham og hans elskede Sønn, Jesus Kristus. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Lukas 17:12­17. 2. "Vi bærer vitnesbyrd om ham", Lys over Norge, juli 1998, s. 6. 3. Lære og pakter 59:21. 4. Sunday Night Talks, 2nd ed. (1931), p. 483. 5. "Takknemlighet som et frelsende prinsipp", Lys over Norge, juli 1990, s. 76. 6. L&p 78:19.