President Gordon B. Hinckley
Mitt budskap til dere, min utfordring til dere og min bønn er at dere på nytt vil forplikte dere til å styrke deres hjem.
Mine kjære søstre, først vil jeg gjerne fortelle dere hvor stor pris jeg setter på denne kirkens kvinner. Dere er en viktig del av den, en meget viktig del av den. Den kunne ikke fungert skikkelig uten dere.
Dere gir inspirasjon. Dere gir balanse. Dere er en enorm ressurs av tro og gode gjerninger. Dere er et anker av hengivenhet, lojalitet og resultater. Ingen kan benekte den store rolle dere spiller for å få dette verk til å rulle frem over jorden. Dere underviser i organisasjonene, og det gjør dere meget godt. Deres forberedelse er et eksempel for oss alle. Hver enkelt av dere er en del av dette enorme foretagende, Hjelpeforeningen, en stor familie av søstre, over fire millioner søstre. Kraften til å oppnå utallige goder ligger i at dere finnes over hele verden.
Dere tar dere av hjemmene. Dere gir deres ektemenn oppmuntring. Dere underviser og oppdrar deres barn i tro. For enkelte av dere er livet vanskelig og endog bittert. Men dere klager så lite og gjør så mye. Hvilken gjeld vi står i til dere!
President Joseph F. Smith sa ved en anledning om Hjelpeforeningen:
"Denne organisasjonen er formet av Gud, bemyndiget av Gud, innstiftet av Gud, guddommelig forordnet av Gud til frelse for kvinners og menns sjeler. Derfor finnes det ikke noen organisasjon som kan sammenlignes med den, . . . som noen gang kan oppnå samme stilling og posisjon som denne kan få . . .
Sett [Hjelpeforeningen] først, sett den fremst, sett den høyest, gjør den til den beste og mest dyptgripende av alle organisasjoner som finnes i verden. Dere er alle kalt ved Guds profets røst til å gjøre det, til å være de ypperste, de største og beste, de reneste og mest trofaste til å gjøre det rette" (Referater fra Hjelpeforeningens generalutvalg, 17. mars 1914, Kirkens historiske arkiver, s. 5456).
En stor utfordring! Når hver av våre døtre og våre barns døtre har giftet seg, har min hustru gitt dem en spesiell gave. Det er ikke en støvsuger, servise eller noe til huset. Det er en slektshistorisk plansje over syv generasjoner av hennes slekt på morssiden, vakkert innrammet. Den består av fotografier av hennes tippoldemor på morssiden, hennes oldemor, hennes bestemor, hennes mor, henne selv, hennes datter og hennes nygifte barnebarn.
Alle kvinner på dette bildet av syv generasjoner har arbeidet i Hjelpeforeningen. Denne vakre slektshistoriske plansjen blir en stadig nærværende påminnelse for de yngre i denne generasjon om hvilket stort ansvar de har, og hvilken stor forpliktelse de har til å bære sine mødres og bestemødres tradisjon videre i tjeneste i Hjelpeforeningens organisasjon.
Dere, og de som har gått foran dere, har vandret i Herrens lys. Fra begynnelsen av har det vært deres viktigste ansvar å sørge for at ingen går sulten, å sørge for at ingen mangler de nødvendige klær, at ingen er uten tak over hodet. Det har vært og er deres ansvar å besøke deres søstre, uansett hvor de er, for å gi den oppmuntring de måtte trenge, for å forsikre dem om kjærlighet, omsorg og interesse. Det er og har vært deres anledning å rive bort det mørke forhenget som omslutter dem som ikke kan lese og skrive, og å gi dem forståelsens lys mens dere lærer dem å lese og skrive.
Det er og har vært deres anledning å komme sammen som søstre som elsker, ærer og respekterer hverandre, å sørge for et behagelig samkvem for de titusener som uten dere ville forblitt i meget stusslige og ensomme omstendigheter.
Jeg tok en bok ned fra hyllen forleden kveld. Jeg leste nok en gang om Mary Fielding Smith, Hyrum Smiths hustru, Joseph Smiths svigerinne, mor og bestemor til to av Kirkens presidenter. Som konvertitt til Kirken, opprinnelig fra England og deretter fra Canada, kom hun til Kirtland da hun var i slutten av 30-årene. Der møtte hun Hyrum Smith, som var alene med seks barn etter sin første hustrus død, og giftet seg med ham.
Mary elsket ham og ga hans liv en ekstra dimensjon. I denne prosessen begynte hun et liv som ga henne en lykke som skulle bli fulgt av grenseløs sorg, for hun ble pålagt et fryktelig og skremmende ansvar som førte henne fra Nauvoo gjennom Iowa til Winter Quarters, og i 1848 ut på den lange veien som førte til Saltsjødalen. I en alder av 51 år var hun utslitt, trett av slitet. Hun gikk bort 21. september 1852.
Hennes liv er et stort eksempel på Hjelpeforeningens kvinner på den tiden. Noen av hennes erfaringer gikk faktisk forut for opprettelsen av foreningen i 1842.
Marys sønn Joseph ble født på en tid da hennes mann ble revet bort av den væpnede mobben som da terroriserte Far West. Hyrum og profeten Joseph ble ført til Liberty i Missouri, der de ble satt i fengsel. Tvunget av guvernør Lilburn W. Boggs utryddelsesordre dro hun fra Missouri med stebarna som hun hadde overtatt ansvaret for, og sin egen sønn. Søsteren Mercy la Mary, som var alvorlig syk, på en seng bak i en vogn med den lille sønnen ved siden av henne.
I februar 1839, mens det ennå var vinter i landet, dro de østover gjennom delstaten og deretter over Mississippi til Quincy i Illinois, i en vogn uten fjærer der hvert støt gjorde vondt.
Da hennes mann og profeten slapp ut av Liberty-fengslet og kom til Quincy, ble livet igjen bedre. De hellige flyttet til det som ble Nauvoo og opprettet sin vakre by ved Mississippi. Men freden ble kortvarig. Den lille gutten hennes var mindre enn seks år gammel da det banket på vinduet hennes en kveld, og en mann sa: "Søster Smith, din mann har blitt drept!"
Joseph F. kunne aldri glemme hvordan hans mor gråt hele den natten.
Hennes verden var knust. Nå var hun alene med en stor familie å ta seg av. Sommeren 1846 sa de farvel til sitt bekvemmelige hjem og dro med en pram over Mississippi. Hun tok saken i sine egne hender og greide å bytte, låne og kjøpslå for å skaffe seg oksespann og vogner.
Mens de bodde i Winter Quarters dro hun og hennes bror nedover langs Mississippi for å kjøpe proviant og klær. De hadde to vogner, hver med to oksespann. De slo leir for natten, og om morgenen oppdaget de at de to beste oksene var borte. Den unge Joseph og hans onkel lette etter oksene hele formiddagen. De fant ingenting. Motløs gikk han tilbake for å fortelle moren det. De var i en meget desperat situasjon. Da han nærmet seg, så han henne på kne mens hun ba inderlig og snakket med Herren om problemet. Da hun reiste seg, smilte hun. Hun ba sønnen og broren ordne seg frokost, så skulle hun se seg omkring. Hun fulgte en liten bekk, og stikk i strid med det en mann i området hadde sagt, gikk hun direkte langs elvebredden.
Hun stoppet og ropte på sin sønn og bror. Hun pekte på oksene deres, som var blitt bundet til en klynge piletrær som vokste i bunnen av en dyp kløft. Tyven som hadde forsøkt å lede henne på villspor, mistet sitt bytte, og de var reddet.
Marys tro gjorde inntrykk på sønnens guttehjerte. Han glemte den aldri. Han tvilte aldri på at hun sto Herren nær.
Dere kjenner alle til det som skjedde da en av oksene hennes, fullstendig utmattet, la seg ned for å dø mens de var underveis til disse dalene i vest. I en blanding av ytterste desperasjon og enkel tro skaffet hun seg innviet olje og ba broren og en medhjelper å salve oksen. De gjorde det. Den reiste seg med fornyet styrke og førte dem resten av den lange veien.
Slik var den tro, god, enkel og vakker, som karakteriserte denne kvinnens liv. Hun vandret i Herrens lys. Hun levde ved dette lys. Det ledet henne i alt hun gjorde. Det ble hennes ledestjerne. Hun var et eksempel på troen til kvinnene i denne kirken kvinnene i Hjelpeforeningen, som i dag på tusenvis av steder fører denne bemerkelsesverdige organisasjonens trofaste arbeid videre.
Dere søstre i dag har en ekstra utfordring. Aldri før, i alle fall ikke i vår generasjon, har de onde krefter vært så pågående, så djerve, så aggressive som de er i dag. Ting vi ikke våget å nevne i tidligere tider, blir nå stadig sendt inn i våre stuer. All følsomhet legges bort når journalister og lærde snakker motbydelig klart og tydelig om ting som bare kan vekke nysgjerrighet og føre til det onde.
Noen som vi har sett på som ledere, har forrådt oss. Vi er skuffet og desillusjonert. Og deres aktivitet er bare toppen på isfjellet. I lag på lag under denne toppen ligger en svær masse av tarvelighet og svineri, tøylesløs og uhederlig oppførsel.
Det er en grunn til det. Jeg føler at den er lett å definere. Jeg tror våre problemer, nesten alle sammen, oppstår i våre hjem. Hvis det skal komme en reformasjon, hvis det skal komme en forandring, hvis vi skal vende tilbake til gamle og hellige verdinormer, må det begynne i hjemmet. Det er her sannhet læres, rettskaffenhet dyrkes, selvdisiplin innpodes og kjærlighet gis næring.
Hjemmet er under beleiring. Så mange familier blir ødelagt. Hvor er fedrene som skulle presidere i kjærlighet i disse hjemmene? Den kvinnen er virkelig heldig som er gift med en god mann, som blir elsket av ham og som i sin tur elsker ham, en mann som elsker sine barn, forsørger dem, underviser dem, veileder dem, oppdrar og beskytter dem i livets vanskeligheter fra de er små til de blir voksne.
Det er i hjemmet vi lærer verdinormene som vi lever vårt liv etter. Dette hjemmet kan være svært så enkelt. Det kan være i et fattig område, men med en god far og en god mor kan det bli et vidunderlig sted å vokse opp. Min hustru liker å fortelle om Sam Levenson. Han forteller om en oppvekst i en overfylt leiegård i New York, der miljøet var alt annet enn godt. Her i denne slummen oppdro hans mor sine åtte barn som var forut for sin alder. Han sier: "Moralnormen hjemme måtte være høyere enn den var på gaten. Hans mor sa til dem når de oppførte seg som de gjorde på gaten: 'Dere er ikke ute på gaten. Dere er i vårt hjem. Dette er ingen kjeller eller biljardsal. Her oppfører vi oss som mennesker.'"
Hvis noen kan forandre den dystre situasjonen som vi er på vei inn i, er det dere. Reis dere, o Sions kvinner, for den store utfordringen som ligger foran dere.
Hev dere over det tarvelige og skitne og fristelsen som finnes overalt rundt dere.
Dere kvinner som er enslige, og noen av dere som er gift, som er ute i arbeid, vil jeg gjerne gi en advarsel. Dere arbeider sammen med menn. Det blir mer og mer av invitasjoner til å gå ut til lunsj, angivelig for å snakke forretninger. Dere reiser sammen. Dere bor på samme hotell. Dere arbeider sammen.
Kanskje kan dere ikke unngå alt dette, men dere kan unngå å komme i kompromitterende situasjoner. Gjør jobben deres, men hold avstand til mennene. Bli ikke årsak til at en annen kvinnes hjem blir ødelagt. Dere er medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Dere vet hva som ventes av dere. Hold dere borte fra det som frister. Hold dere borte fra all slags ondt.
Dere som er hustruer og mødre, er familiens ankerfeste. Dere føder barna. Hvilket enormt og hellig ansvar det er. Jeg har hørt at det mellom 1972 og 1990 ble foretatt 27 millioner aborter bare i USA. Hva er det som skjer med vår oppfatning av hvor hellig menneskeliv er? Abort er et onde, grelt, reelt og motbydelig, som feier over jorden. Jeg bønnfaller denne kirkes kvinner om å sky den, å heve seg over den, å unngå de kompromitterende situasjoner som får den til å fortone seg ønskverdig. Det finnes kanskje noen få omstendigheter da det kan forsvares, men de er ytterst begrenset og overveiende usannsynlige. Dere er mødrene til sønner og døtre av Gud, hvis liv er hellig. Å beskytte dem er et ansvar fra Gud som ikke lett kan feies til side.
Dyrk deres ekteskap og gi det næring. Vern om det og arbeid for å holde det sterkt og vakkert. Skilsmisse begynner å bli så vanlig, ja så utbredt at undersøkelser viser at halvparten av dem som nå er gift, vil være skilt om få år. Jeg beklager å si at det forekommer selv blant dem som er blitt beseglet i Herrens hus. Ekteskapet er en kontrakt, det er en pakt, det er et forbund mellom en mann og en kvinne under Den allmektiges plan. Det kan være skjørt. Det krever næring og stor innsats. Jeg beklager å måtte innrømme at enkelte menn begår overgrep, noen er uvennlige, noen er tankeløse, noen er onde. De hengir seg til pornografi og forårsaker situasjoner som ødelegger dem, ødelegger deres familier og ødelegger det helligste av alle forhold.
Jeg synes synd på den mannen som en gang så inn i øynene til en vakker ung kvinne og holdt henne i hånden over alteret i Herrens hus mens de ga hverandre hellige og evige løfter, men som på grunn av manglende selvdisiplin ikke dyrker sin beste side, blir rå og ond og ødelegger forholdet som Herren har gitt ham.
Søstre, vokt deres barn. De lever i en ond verden. Kreftene finnes overalt rundt dem. Jeg er stolt av at så mange av deres sønner og døtre lever et godt liv. Men jeg er meget bekymret fordi så mange andre gradvis tar etter verden. Ingenting er mer dyrebart for dere mødre, absolutt ingenting. Deres barn er det mest verdifulle dere vil få i tiden eller hele evigheten. Dere er virkelig heldige hvis dere, når dere blir gamle og ser på dem dere bragte til verden, kan se at de er rettskafne, dydige og opptrer hederlig.
Jeg tror det å oppdra barn er mer enn en deltidsbeskjeftigelse. Jeg er klar over at enkelte kvinner må arbeide, men jeg frykter for at det er altfor mange som gjør det bare for å få penger til litt mer luksus og noen bedre leker.
Hvis dere må arbeide, får dere en større byrde å bære. Dere har ikke råd til å forsømme deres barn. De trenger deres overoppsyn med leksene, når de arbeider i og utenfor hjemmet, i den oppfostring som du er den beste til å gi, en mors kjærlighet, velsignelse, oppmuntring og nærhet.
Familier blir slitt i stykker overalt. Familieforhold blir anstrengt når kvinner prøver å makte stresset med to heltidsjobber.
Jeg får mange anledninger til å snakke med ledere som fordømmer det som foregår gjenger på gatene i byene våre, barn som dreper barn, barn som bruker sin tid på ting som bare kan føre til fengsel eller død. Vi står overfor en overveldende mengde barn av mødre som ikke har noen mann. Slike barns fremtid blir nesten uunngåelig ødelagt helt fra den dagen de blir født. Alle hjem trenger en god far og en god mor.
Vi kan ikke bygge fengsler raskt nok i dette landet til å dekke behovet.
Jeg nøler ikke med å si at dere som er mødre kan gjøre mer enn noen annen gruppe for å forandre denne situasjonen. Alle disse problemene har sin rot i menneskenes hjem. Det er ødelagte hjem som fører til splittelse i samfunnet.
I kveld, mine kjære søstre, er derfor mitt budskap til dere, min utfordring til dere og min bønn at dere på nytt vil forplikte dere til å styrke deres hjem.
På dette samme møte for tre år siden leste jeg offentlig for første gang erklæringen om familien av Det første presidentskap og De tolv apostlers råd. Jeg håper dere alle har et eksemplar og at dere fra tid til annen leser den nøye og ydmykt. Den forklarer vår høye oppfatning av ekteskapet og familien, en mann og en kvinne i en hellig forbindelse under Den allmektiges evige plan.
Til avslutning vil jeg gjerne på nytt understreke hvor dypt takknemlig jeg er, hvor høyt jeg verdsetter kvinnene i denne kirken og de fantastiske sønner og døtre som dere underviser, lærer opp og hjelper å finne sin plass i verden. Men oppgaven vil aldri ta slutt. Den blir aldri fullført. Må Guds lys skinne over dere. Må Herren velsigne dere i deres store og hellige verk.
Jeg gir dere min velsignelse, mitt vitnesbyrd og min kjærlighet i vår Herre Jesu Kristi navn, amen.
Previous