"I skal gi akt på alle hans ord" Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum Den stadige utviklingen av teknologi vil bare gi oss budskapene . . . [Men det er] den enkelte persons og families utfordring . . . å ta til seg og praktisere evangeliets budskap. Til bror Ted E.Davis, Donald D. Salmon, Frank M. McCord: Som medlem av Kirken vil jeg personlige bare takke dere for de utallige timer, dager og år dere har lagt ned for å forsikre meg om at alt i Kirken mht. regnskapsførsel er i den skjønneste orden. Jeg er sikker på at Kirkens nærmere 11 millioner medlemmer setter stor pris på det. De siste par årene har vi med stor forventning fulgt med i oppføringen av dette flotte konferansesentret. Nå er vi inne i det og nyter en historisk konferanse med mange flere tusen mennesker til stede for å høre profetenes ord. Dette er sannelig begynnelsen på en ny tid i Kirkens historie--en tid med bredere, dypere rekkevidde og innflytelse, en tid med større vekst og gjennomslagskraft. Før det siste møtet for Det første presidentskap og De tolv i fjor foreslo president Hinckley, som følte de kommende forandringene nærme seg, at vi skulle komme fastende til templet og avslutte året, århundret og et årtusen med et faste- og vitnesbyrdsmøte. For ikke å avlede fra vitnesbyrdets ånd ba han oss se bort fra alle arbeidsoppdrag på dette spesielle møtet og utsette dem til det nye året. Møtet ble en åndelig opplevelse fylt med vitnesbyrd om vår Herre og Frelser. Etter å ha tatt del i nadverden, reiste hver enkelt av De tolv seg og bar vitnesbyrd om Jesu Kristi, verdens Frelsers, misjon. De siste tre vitnesbyrdene ble gitt av Det første presidentskap, det siste av president Hinckley. Det var en nøktern, men likevel gledesfylt anledning da hver enkelt av oss ble styrket av våre brødres vitnesbyrd. President Hinckley tilføyde til sitt mektige, dypfølte vitnesbyrd en liste over bekymringer for fremtiden. En av dem festet seg spesielt i mitt sinn. Hans bekymring var at den sterke veksten i Kirken over hele verden ville gjøre det stadig vanskeligere for apostlene å nå ut til alle Kirkens medlemmer og personlig formane dem til å etterleve evangeliet. Dermed ville vi i fremtiden bli mer avhengige av teknologi til å bringe evangeliets budskap ut til den verdensomspennende kirken. Når vi gjennomgår kirkehistorien som Skriften inneholder, finner vi lignende hendelser når en Guds profet ser viktige forandringer foran seg. Det er interessant at når slike avgjørende hendelser finner sted, blir både det profetiske budskap og måten det gis på--dvs. teknologien som brukes for å få evangeliets budskap ut, viet stor og inspirert oppmerksomhet, og man går i detaljer. Jeg kommer til å tenke på den enestående talen kong Benjamin holdt til sitt folk, og som står i de første kapitlene i Mosiahs bok. Denne rettskafne kongen hadde tjent sitt folk lenge og trofast. Tiden var inne til å overlate ledelsen til hans sønn. Før han gjorde det, ønsket han å gi folket sitt vitnesbyrd om sin Herre og Frelser. Han ønsket først å undervise sine sønner "for at de derved kunne bli forstandige menn, og for at de kunne få kunnskap om profetiene som ble uttalt ved deres fedres munn og som var gitt dem ved Herrens kraft" (Mosiah 1:2). Han lærte dem også om opptegnelsene som var inngravert på messingplatene, og sa: "Mine sønner, jeg vil gjerne at I skal huske at om det ikke hadde vært for disse platene som inneholder disse opptegnelser og bud, måtte vi nå ha vært i uvitenhet og ikke kjent Guds hemmeligheter" (Mosiah 1:3). Kong Benjamin var først og fremst opptatt av å holde læren ren, så han ønsket at hele hans folk skulle motta hans ord og vitnesbyrd. Han ga beskjed om at Mosiah, hans sønn og etterfølger, skulle bringes til ham, og han ga ham konkrete instruksjoner om å samle hans folk til denne, hans siste konferanse. Han sa: "Min sønn, jeg vil at du skal la en bekjentgjørelse utgå over hele landet blant hele dette folk eller Zarahemlas folk og Mosiahs folk som bor i landet, så de kan samle seg sammen, for i morgen skal jeg med min egen munn forkynne dem at du er konge og regent over dette folk som Herren vår Gud har gitt oss. Jeg skal også gi dette folk et navn, så de derved kan utmerke seg fremfor alle de folk som den Herre Gud har ført ut fra Jerusalems land, og dette gjør jeg fordi de har vært et flittig folk i å holde Herrens befalinger" (Mosiah 1:10, 11). Da gikk Mosiah ut og bekjentgjorde for folket at de skulle samle seg og gå opp til templet, der de kunne høre hans fars ord. Folket samlet seg og "slo opp teltene sine rundt omkring, hver mann med sin familie som besto av hans hustru, hans sønner og døtre og deres sønner og døtre fra den eldste ned til den yngste, idet familiene var adskilt fra hverandre" (Mosiah 2:5). De slo opp teltene med åpningen mot templet så de kunne høre kong Benjamins ord mens han underviste dem i læren om evig liv. På grunn av at det var så mange mennesker som var samlet innenfor og utenfor tempelmuren, fikk kongen oppført et tårn så de kunne høre hans ord. Men han var klar over at selv med tårnet ville ikke alle kunne høre, så han sørget for at hans ord ble skrevet og sendt ut blant de familier som ikke var innenfor rekkevidden av hans røst, så alle kunne motta hans ord (se Mosiah 2:6­8). Fra dette tårnet ba han sitt folk åpne sine ører og lytte til hans vitnesbyrd om Frelseren. Etter å ha profetert og båret vitnesbyrd, ga han dem råd om hvordan de kunne vende tilbake til sin himmelske Fader. "Videre skulle jeg ønske at I ville tenke på deres velsignede og lykkelige tilstand som holder Guds befalinger. For se, de blir velsignet i alt, både timelig og åndelig, og hvis de holder ut til enden, blir de mottatt i himmelen for å leve med Gud i en evig lykkelig tilstand. O, husk, husk, at dette er sant, for den Herre Gud har talt" (Mosiah 2:41). Til slutt, for å sikre at folket forsto hans ord og holdt sine pakter med Gud om å holde hans bud, "beskikket [Mosiah] prester til å lære folket, så de derved kunne høre og kjenne Guds bud og vekkes til erindring om det løftet de hadde gitt" (Mosiah 6:3). På mange måter benyttet kong Benjamin all teknologi som var tilgjengelig på hans tid, for å samle sitt folk, spre Guds gode ord og befeste det. I en annen tidsalder finner vi en annen profet som brukte et nytt medium for å få sitt budskap ut til folkets hjerter. En spesiell konferanse ble holdt da Kirken hadde sin 100-årsdag. Vi finner denne opptegnelsen fra den 100. årlige konferanse som ble holdt i Tabernaklet søndag 6. april 1930: "I overensstemmelse med instruksjoner tidligere gitt av Kirkens første presidentskap, ble følgende program sendt ut til alle Kirkens ward og grener fra klokken 10.00 søndag 6. april, . . . der det var ordnet slik at folk kunne samle seg i sine lokale møtehus og ved hjelp av radioutstyr lytte til møtene etter hvert som de ble kringkastet fra Tabernaklet i Salt Lake City . . . . . . Bygningen var stappfull, alle setene opptatt, og midtgangene og døråpningene og all mulig plass var opptatt." (I Conference Report, apr. 1930, s. 2.) President Heber J. Grant, som presiderte på dette kringkastede generalkonferanse-møte, begynte slik: "Mitt hjerte er fullt av takknemlighet langt ut over det jeg greier å uttrykke, når jeg ser på denne flotte tilhørerskare av den levende Guds prestedømme, sammen med embedsmenn fra våre organisasjoner, samlet her til konferanse til minne om at det er hundre år siden Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble organisert. Jeg skal straks lese en tale av Kirkens første presidentskap for dere. Kopier av den er blitt sendt til alle ward, staver og misjoner i alle land hvor Kirken er organisert. På dette tidspunkt vil dette budskapet bli lest for vårt folk over hele verden." (Ibid., s. 3). I likhet med kong Benjamin begynte president Grant med å bære sitt vitnesbyrd om Gud Faderen og den Herre Jesus Kristus. Så gikk han videre og la vekt på noe av den store vitenskapelige kunnskap, oppfinnelsene og utviklingen i industrien som har temmet universets krefter og blitt tilpasset til nytte og hjelp for menneskene. Han sa: "Uten tvil er århundrets største mirakel at menneskestemmen, med talerens personlighet, for alltid kan bevares og reproduseres med alle de opprinnelige detaljer. . . Når vi tenker på disse resultatene fra det forrige århundre, som det ikke er blitt sagt så mye om, ledes vi til å utbryte: Store og vidunderlige er dine gjerninger, O Herre! Du er evig den samme! Dine formål svikter aldri, ei heller er det noen som kan holde din hånd tilbake!" (Ibid., s. 5). På denne dagen, 1. april i år 2000, er vi nå samlet i dette vakre, nye konferansesentret som har blitt oppført for at mange flere tusen kan se profeten og høre hans røst. Men selv med denne bygningen og økt mulighet til å reise blant de hellige for å møte dem i så mange andre land, vil et mindre antall være i stand til å oppnå personlig kontakt med profeter og apostler på grunn av Kirkens vekst. Teknologien har velsignet oss med mange nye oppfinnelser til å spre evangeliets budskap gjennom satellittsystemer, vår egen internettside, fjernsyn og radio, så vel som det skrevne ord i våre tidsskrifter og vår avis. Alt dette styrker våre leveringssystemer og øker i stor grad vår evne til å motta budskap som blir gitt. Men mursteinene og mørtelen og den stadige utviklingen av teknologi vil bare gi oss budskapene. Vår utfordring forblir den samme som på kong Benjamins tid, på president Grants tid og i dag--og det er den enkelte persons og families utfordring ved personlig studium og felles studium å ta til seg og praktisere budskapene i vår Herre og Frelsers evangelium. Frelsen ligger ikke i bygningene eller teknologien, men i ordet. Kun ordets kraft vil virke inn på vårt liv og hjelpe oss å leve nærmere vår Fader i himmelen. Husk Herrens ord da han for første gang underviste de hellige i sin nylig gjenopprettede kirke 6. april 1830. Han sa: "Se, det skal føres en opptegnelse blant eder, og i den skal du kalles en seer, en oversetter, en profet, en Jesu Kristi apostel, en eldste i kirken ved Gud Faderens vilje og din Herre Jesu Kristi nåde. . . Derfor skal I, kirken, gi akt på alle de ord og bud som han skal gi eder etter hvert som han mottar dem, idet I vandrer i hellighet for meg. For hans ord skal I motta i all tålmodighet og tro, som om de var fra min egen munn" (L&p 21:1. 4­5). Det er fantastisk å være i denne vakre nye bygningen og ha den nye teknologien som bringer konferansemøtene ut over hele verden. Men det er budskapet vi mottar som, hvis vi studerer og praktiserer det, vil gi oss evangeliets lys som videre forberedelse i vår store søken etter evig liv. Dette er mitt ydmyke vitnesbyrd til dere i vår Frelsers Jesu Kristi navn, amen.