"Hvordan er det med oss?" Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum Det viktigste hver enkelt av oss kan gjøre, er å granske vår egen plikttroskap og hengivenhet overfor vår Herre Jesus Kristus. Det er stort, mine brødre og søstre, å komme sammen i vår Herre Jesu Kristi navn i dette bemerkelsesverdige nye konferansesenteret i begynnelsen av et nytt årtusen. For hundre år siden sto president Lorenzo Snow i Tabernaklet for å åpne Kirkens 70. årlige konferanse. Det var den første konferansen på 1900-tallet, og den fant sted etter en periode med store prøvelser og vanskeligheter for Kirken. Kirkens totale medlemsantall nærmet seg 300 000, hvorav de fleste bodde i Utah. Fredag 6. april 1900 sa president Snow: "Herren har gitt oss en forbløffende fremgang, og vi utfører store ting for tiden . . . Nå som vi nærmer oss vårt 71. år, forventer Herren at vi vil gjøre noe--noe som vil få nasjonene til å undres storlig, slik det vi har gjort, allerede har fått dem til å undres." Og så stilte president Snow dette granskende spørsmålet: "Nå, siste-dagers-hellige," sa han, "hvor- dan er det med oss? Vi har mottatt evangeliet. Vi har mottatt Guds rike, som er opprettet på jorden. Vi har hatt vanskeligheter. Vi har blitt forfulgt. Vi ble drevet ut fra Ohio. Vi ble drevet ut fra Missouri. Vi ble drevet ut fra Nauvoo, og en gang ble vi for en tid drevet ut fra denne vakre byen. Mange har tapt tusenvis av dollar, tapt sine hjem og alt de hadde, og noen av brødrene har sett sine hustruer og barn miste livet på grunn av strabasene de måtte gjennomgå . . . Folk har med forundring betraktet de siste-dagers-helliges villighet til å lide alt dette. Hvorfor gjør vi dette? . . . Hva er det som gjør oss i stand til å holde ut disse forfølgelsene og fremdeles glede oss?" President Snow ga følgende svar: "Det er fordi vi har hatt åpenbaringer fra Den allmektige, fordi han har talt til oss i vår sjel og har gitt oss Den hellige ånd . . . Denne kirken vil bestå, for den står på en fast grunnvoll. Den er ikke av mennesker, den er ikke basert på studium av Det nye testamente eller Det gamle testamente. Den er ikke et resultat av den lærdom vi mottok på høyskoler eller seminarer, men den har kommet direkte fra Herren. Herren har vist oss den ved åpenbaringsprinsippet knyttet til lysets Hellige ånd, og ethvert menneske kan motta denne samme ånd." (CR, Lorenzo Snow, april 1900, s. 2­3.) Det ville være klokt av oss, mine brødre og søstre, å omhyggelig overveie det samme spørsmålet i dag: "Hvordan er det med oss?" Et århundre er gått. Vi går nå i vårt 171. år som kirke. Kirkens medlemstall nærmer seg nå 11 millioner på verdensbasis. Våre medlemmer er respekterte ledere i nesten alle yrker i nesten alle land. Kirken vokser, templer blir bygd i et hittil ukjent tempo. Misjonærarbeidet fortsetter å gå fremover. Kirkens møter blir regelmessig avholdt i nesten alle land. Likevel, som våre profeter har sagt, "forventer Herren at vi vil gjøre noe". Men hva? Hva er det som trenger vår personlige oppmerksomhet? Når jeg leser og grunner over Skriften og omhyggelig overveier Herrens råd til sine etterfølgere i alle evangelieutdelinger, forekommer det meg at det viktigste hver enkelt av oss kan gjøre, er å granske vår egen plikttroskap og hengivenhet overfor vår Herre Jesus Kristus. Vi må omhyggelig vokte oss mot åndelig apati og arbeide for å beholde vår kjærlige lojalitet overfor Herren i full grad. Selv om det er riktig at det blir gjort uvanlig stor fremgang i hele Kirken, er det likevel overveldende å vite hvor stor oppgaven som ligger foran oss, er. For å si det enkelt, vi har en oppgave å gjøre for alle vår himmelske Faders barn på begge sider av sløret. Sett i denne sammenheng har vi knapt skrapet i overflaten av vårt kall. Å være en sann disippel utelukker derfor at vi kan være tilfredse med det som er gjort. Herren venter at vi fortsetter å føre Kirken fremover og endog øker tempoet mot den bokstavelige oppfyllelse av Daniels profetiske syn av "en stein revet løs, men ikke med hender. . . som . . . ble til et stort fjell som fylte hele jorden" (Daniel 2:34­35). For å gjøre dette mer effektivt må vi alle følge Nephis råd om å "strebe fremover med trofasthet i Kristus med et fullkomment klart håp, og kjærlighet til Gud og alle mennesker. [For] hvis I streber fremover, fryder eder ved Kristi ord og holder ut til enden, se, så sier Faderen: I skal få evig liv" (2. Nephi 31:20). Den hellige ånds kraft vil fylle vårt hjerte og sinn når vi ser hen til Frelseren for å finne svar på livets mange utfordringer. Derfor er det viktig, mine brødre og søstre, at vi alle selv vet at Jesus er Kristus, og at han har gjengitt fylden av sitt evige evangelium til jorden gjennom profeten Joseph Smith. Når vi streber fremover i hans tjeneste, vil åndelige opplevelser øke vår tro, og vi vil finne stor glede. Vår forståelse av disse svært viktige læresetninger og evige sannheter som har blitt gjengitt, vil bli et sikkert fundament for vår tro. Og når vi selv kjenner og forstår disse sanne læresetningene, vil vi oppdage at det også er et stort behov for å dele vår kunnskap og tro med andre, og samtidig alltid beholde deres vennskap og velvilje. Selv om vi skulle glede oss over å vitne om sannheten i Jesu Kristi gjengitte evangelium for alle som vil høre budskapet, er det tider da alt vi kan håpe på å oppnå, er å hjelpe dem som ikke er medlemmer av Kirken, til bedre å forstå våre grunnleggende læresetninger. Det finnes mange som vet litt om oss, som er nysgjerrige og som undres med hensyn til oss, men som ikke er rede til å forandre sin livsstil eller påta seg evige forpliktelser. Vi trenger å være forberedt på å undervise dem på måter som de kan forstå og sette pris på, selv om de ennå ikke er klar til å reagere positivt på åndelige tilskyndelser og selv akseptere evangeliet. Det er for eksempel min erfaring at når vi blir ledet av Ånden, går våre samtaler med venner og bekjente som ikke er siste-dagers-hellige, lett og naturlig over til å dreie seg om at Gud er vår Fader og at menneskene er søsken. Uansett rase, hudfarge eller tro tilhører vi alle vår himmelske Faders familie. De fleste mennesker deler denne tro. Vår forståelse og kunnskap om denne grunnleggende sannhet skulle få oss til å elske alle Guds barn som våre brødre og søstre, og til å forklare dem at vi alle levde som vår himmelske Faders åndebarn før vi kom til jorden. Der lærte vi om og godtok hans plan om at vi skulle komme til jorden for å få et jordisk legeme og bli prøvet. Vår rotfestede respekt for alle mennesker forstørres ved vår forståelse av vårt forhold til hverandre i det førjordiske liv. Denne forståelsen gjør det da mulig å forklare, på en måte som ikke skremmer noen, vår tro på vårt evige slektskapsforhold til Jesus Kristus og vår store hengivenhet for ham. Vårt håp og vår tro er basert på en dyp forståelse av at han lever i dag, og at han fortsetter å lede og veilede sin kirke og sitt folk. Vi fryder oss over kunnskapen om en levende Kristus, og vi anerkjenner ærbødig de miraklene han fortsetter å utføre i dag for dem som har tro på ham. Han er overhodet for kirken, som bærer hans navn. Han er vår Frelser og vår Forløser. Gjennom ham tilber og ber vi til vår himmelske Fader. Vi er ubeskrivelig takknemlige for den overordentlig store og ærefryktinngytende kraft hans forsoning har for hver enkelt av oss. Fordi vi elsker Herren, skulle vi være åndelig følsomme for de øyeblikk da evangeliets mektige og viktige sannheter kan deles med andre. Men det som kanskje er viktigere, er at vi til alle tider skulle søke å rense oss selv og leve verdig slik at Kristi lys kan utstråles fra oss i alt vi sier og gjør. Vårt liv i hverdagen skulle stå som et uforanderlig vitne om vår tro på Kristus. Apostelen Paulus sier det slik: "Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet" (1. Timoteus 4:12). Når disse viktige prinsippene først er forstått, kan vi forklare og utvide vår Faders barns forståelse ved å fortelle dem hvordan Jesus selv opprettet og organiserte sin kirke i tidens midte ved å gi "noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme" (Efeserbrevet 4:11­12). Deretter kan vi hjelpe våre venner og naboer å forstå frafallet, eller at man falt fra den opprinnelige kirken som Herren organiserte, noe som ble profetert av dem som til å begynne med hjalp til med å opprette kirken. Paulus skrev til de kristne i Tessalonika, som med iver så frem til Frelserens annet komme, at "først må frafallet komme" (2. Tessalonikerbrev 2:3). Han varslet også Timoteus om at "det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men . . . de skal vende øret bort fra sannheten. . . " (2. Timoteus 4:3­4). Og Peter forutsatte at det ville finne sted et frafall da han talte om "husvalelsens tider" som skulle komme før Gud igjen skulle sende Jesus Kristus, "som forut er utkåret for dere, . . . ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av" (Apostlenes gjerninger 3:20­21). Ser dere hvor naturlig og lett ett prinsipp i gjenopprettelsen fører til det neste? Peters profeti krever nesten en drøftelse av evangeliets gjengivelse i disse siste dager gjennom profeten Joseph Smith. I sin tur krever dette en dialog om Mormons boks fremkomst og gjengivelsen av det hellige prestedømme gjennom Guds gave og kraft. Deretter er det så naturlig å fortelle om prinsippet fortsatt åpenbaring og om Kirkens organisasjon, læresetninger og programmer. Brødre og søstre, Herren forventer at vi skal gjøre noe. Jeg tror det forventes at vi skal styrke vår egen tro, ryste av oss eventuelle følelser av apati og ved Den hellige ånds kraft igjen bekrefte vår hengivenhet og intensivere vår tjeneste for Herren. Når vi så prøver å gi andre en bedre forståelse av Kirken, kan vårt liv--når vi lever riktig og er trofaste--være som et forstørrelsesglass som andre kan bruke for å undersøke hvilken virkning evangeliet har. I lyset av vårt gode eksempel kan Ånden gi større forståelse av Kirken og dens misjon til alle som vi kommer i kontakt med. Vi trenger ikke be om unnskyldning for vår tro, heller ikke gå tilbake på det vi vet er sant. Men vi kan dele den kjærlig og forståelsesfullt med andre--djervt og sikkert og med øyet vendt mot Gud og til hans ære--uten å øve press på våre tilhørere eller føle at vi har sviktet vår plikt hvis de ikke straks aksepterer det vi tror. Når vi har Den hellige ånd med oss, kan vi gjøre enkle ting for å bidra til en bedre forståelse av evangeliet hos Kirkens mindre aktive medlemmer, så vel som hos mennesker som ikke er av vår tro. Det trengs ikke noe nytt program til dette. Vi trenger ingen håndbok eller et kall eller et opplæringsmøte. Det eneste Kirkens gode medlemmer trenger, er å lære å stole på Den hellige ånds kraft og med denne kraft anstrenge seg for å øve innflytelse på vår Faders barn. Vi kan ikke gjøre noen større tjeneste enn å dele vårt personlige vitnesbyrd med dem som ikke kjenner Jesu Kristi gjengitte evangelium. Så, brødre og søstre: "Hvordan er det med oss?" Er vi klar til å gjøre noe? Kan vi alle i dag beslutte å øke vår personlige åndelige forberedelse ved å søke Den hellige ånds veiledning og så, med hans kraft som vår ledsager, velsigne flere av vår Faders barn med forståelse og kunnskap om at Kirken er sann? Jeg vitner om at Frelseren lever, og han vil velsigne hver enkelt av oss hvis vi vil gjøre alt vi kan for å føre dette store verk i hans kirke fremover. Måtte hver enkelt av oss beslutte seg til å gjøre noe mer når vi begynner dette nye millenniet, er min bønn, som jeg ydmykt sender opp i Jesu Kristi navn, amen.