Kraften i selvbeherskelse President James E. Faust Annenrådgiver i Det første presidentskap Selvbeherskelse . . . er den største prøven på vår karakter. Brødre, i aften tar vi del i en historisk begivenhet. Vi er samlet til det største av alle prestedømsmøter som noensinne er avholdt i denne evangelieutdeling. Vi gleder oss over alle som er til stede utenfor dette store konferansesenteret. De er mange hundre tusen i antall. Å møtes for første gang i denne nye, praktfulle bygningen er et stort øyeblikk i menneskenes historie. Vi står i gjeld til Herren, som inspirerte president Gordon B. Hinckley med det profetiske syn som førte til at den ble bygget og gjorde alt mulig. Vi takker biskop H. David Burton, biskop Richard C. Edgley, biskop Keith B. McMullin og alle som har hatt noe med prosjektet å gjøre. Nå som vi har bygningen, må vi bruke den til å styrke vårt folks tro. I kveld, brødre, vil jeg gjerne tale om kraften i selvbeherskelse i videste betydning. Selvbeherskelse er av avgjørende betydning for å kunne nedkalle Guds prestedømmes kraft. Dette er fordi denne store guddommelige kraft bare kan utøves i rettferdighet. Selvbeherskelse krever besluttsomhet og karakterstyrke. Den øker våre gaver og talenter på en bemerkelsesverdig måte. Den er kraften i edel manndom. Enhver menneskelig sjel, spesielt prestedømsbærere, har den utfordring å beherske sine tanker, sine lyster, sin tale, sitt temperament og sine ønsker. En av utfordringene kan være et hissig gemytt. Da jeg var gutt, hadde jeg rødt hår. Av og til anklaget min mor meg for å ha et gemytt som sto i stil med det. Jeg tror jeg har lært å kontrollere det. Det er ikke bare de som har rødt hår, som må lære å beherske et oppfarende temperament. Viljestyrke er nødvendig for at irritasjoner ikke skal ta kontroll over våre følelser. En lokalavis omtalte nylig et fenomen som følger med den økte trafikken på veiene: "Dette er det som normalt finner sted i rushtrafikken: tuting, liten avstand til forankjørende, uanstendige fakter. Til og med direkte vold er på fremmarsj i forbindelse med kjøring." Noen ganger løper temperamentet løpsk, vi kaller det "rattraseri". Jeg har ofte lurt på hvorfor noen menneskers personlighet forandres når de setter seg bak rattet i bilen sin, sikret bak glass og metall. Det virker som dette på en måte er en unnskyldning for stygg adferd. Slikt raseri forårsakes ikke av trafikk-kork, men av holdning. Når enkelte sjåfører blir utålmodige og for aggressive, kan de miste selvbeherskelsen og påføre andre alvorlig skade eller til og med død på motorveien. Selvbeherskelse er en utfordring for alle. Bare vi selv kan kontrollere våre lyster og lidenskaper. Selvbeherskelse kan ikke kjøpes med penger eller berømmelse. Det er den største prøven på vår karakter. Det kreves at vi klatrer opp fra livets dype daler og bestiger vårt eget Mount Everest. Som heltidsmisjonærer lærer vi mye om selvbeherskelse. Vi lærer å stå opp når vi skal stå opp, å arbeide når vi skal arbeide, og gå til sengs når vi skal gå til sengs. Heltidsmisjonærer blir stort sett beundret og til og med respektert, selv om budskapet deres kanskje ikke mottas så godt som vi kunne ønske. Det første presidentskap og andre av generalautoritetene treffer mange statsoverhoder, ambassadører og ministere fra hele verden. Ofte, når emnet blir bragt på bane, omtaler disse mektige og innflytelsesrike personene misjonærer de har sett i sine hjemland, med beundring og respekt. Våre unge eldster er eksempler på ung manndom. Når de kommer hjem, blir noen kritisert som selvgode fordi de beholder en pen fremtreden og holder håret velstelt og kortklippet. Jeg kan ikke forstå hvorfor en hjemvendt misjonær betraktes som selvgod fordi han prøver å følge normene og prinsippene han har undervist om som en Herrens representant for menneskene der han har virket. Det forventes naturligvis ikke at hjemvendte misjonærer skal ha hvit skjorte og slips på seg hele tiden. Men å kle seg i sjuskete klær og ha underlig hårfasong for å tro at man er trendy, passer seg ikke for en som har prestedømmets guddommelige bemyndigelse. Hjemvendte misjonærer er eksempler for de unge menn i Det aronske prestedømme som vil bli fremtidens misjonærer. Ofte er det som blir sett av Det aronske prestedømme, mer virkningsfullt og overbevisende enn det som sies. Menn og kvinner prøver ofte å få oppmerksomhet og bifall fra den gruppen de søker å bli godtatt av. Slikt press fra jevnaldrende kan få dem til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Dette er å handle ut fra svakhet, ikke styrke. Moroni sier oss: "Og hvis menneskene kommer til meg, vil jeg vise dem deres svakhet. Jeg gjør menneskene svake for at de skal være ydmyke, og min nåde er tilstrekkelig for alle som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli styrket for dem."1 I den enkleste betydning er selvbeherskelse å gjøre det vi skulle gjøre og ikke gjøre det vi ikke skulle gjøre. Det krever styrke, viljestyrke og ærlighet. Når trafikken på kommunikasjonens motorvei blir til en parkeringsplass, må vi stole mer og mer på vårt personlige moralfilter for å skille det gode fra det dårlige. Enda så fantastisk som Internett på mange måter er, er det noe hypnotisk ved bruken. Jeg sikter spesielt til å tilbringe uendelig mye tid i "praterom" eller gå inn på pornografiske sider. Nå vil jeg si noe om kontroll av våre tanker. På dette området er samvittigheten den eneste dommer som kan blåse i fløyten når vi kommer ut av kontroll. Hvis tankene ikke blir holdt i tømme, kan de løpe løpsk. Vårt sinn er en del av oss som virkelig krever disiplin og kontroll. Jeg tror at å lese i Skriften er den beste vaskemaskinen for urene eller ukontrollerte tanker. For dem som er kvalifisert og verdige, kan renheten i det hellige tempel heve våre tanker over det jordiske. Da jeg deltok i sport og var i det militære, hørte jeg uttrykk som gjorde meg flau bare jeg hørte dem. Hvis, som Samuel Johnson sa, "språket er tankens klær",2 da er det språket vi hører på fjernsyn, i filmer og selv i våre skoler, en dårlig reportasje av det vi i øyeblikket tenker. Jeg er bekymret for de unge som blir ufølsomme når de stadig hører eller bruker slikt stygt språk. Jeg tror at en ung, karakterfast mann ikke bruker grovt språk. Bærere av Guds hellige prestedømme skulle aldri bruke stygt språk eller uanstendige fakter. Jeg vil nå tale om den absolutte nødvendighet av å beherske alle fysiske lyster. Disse kan på en måte kalles en "torn i kjødet".3 Harry Emerson Fosdick setter selvbeherskelse i en viktig sammenheng: "Selvfornektelse er ikke det negative og forbudte som vi ofte ryster på hodet av. I en betydning finnes det ikke noe slikt som selvfornektelse, for det vi kaller så, er den nødvendige prisen vi betaler for det vi er oppsatt på å få."4 Et av de store fundamenter for personlig kraft er renhet. Alfred Lord Tennyson forsto dette da han skrev: "Min styrke er ti menns styrke / fordi mitt hjerte er rent."5 Av hele mitt hjerte oppfordrer jeg dere strålende unge til ikke å ta med dere en hemmelig skam inn i deres ekteskap. Dere vil kanskje aldri glemme den. Dere ønsker å gå gjennom livet med den styrke som kommer av en ren samvittighet, som en dag vil la dere stå foran deres Skaper og si: "Min sjel er ren." Selvfornektelse er ikke restriktiv. Den er frigjørende. Den er veien til frihet. Den er styrke. Den er et svært viktig element av renhet. Shakespeare uttrykte det godt gjennom Hamlet: Styr deg nå i natt, så blir avholdenheten neste gang mer lett, og enda lettere den neste. For vanen kan jo nesten prege om naturen, temme djevelen, eller drive ham ut med selsom makt.6 Heber J. Grant var den første av Kirkens presidenter jeg fikk anledning til å møte. Han var i sannhet en stor mann. Vi beundret ham fordi en del av hans styrke kom av hans store besluttsomhet med hensyn til selvbeherskelse. Hans far døde da han var bare ett år gammel, og hans mor, som da ble enke, strevde for å oppdra ham. Han gikk bevisst inn for å hjelpe henne og prøve å ta seg av henne. Da han ble eldre og ønsket å være med på et baseball-lag, lo de andre guttene av ham og kalte ham pyse fordi han ikke kunne kaste ballen mellom basene. Lagkameratene ertet ham så mye at han bestemte seg for at han skulle spille på det laget som vant mesterskapet i Utah-territoriet. Han kjøpte en baseball og trente time etter time ved å kaste mot naboens gamle låve. Ofte verket armen så mye at han nesten ikke fikk sove om natten. Han fortsatte å trene og forbedre seg, og han rykket opp fra det ene laget til det andre til han til slutt lyktes i å spille på det laget som vant territoriets mesterskap.7 Et annet eksempel på hans selvbeherskelse var hans besluttsomhet når det gjaldt å bli flink til å skrive. Håndskriften hans var så stygg at da to av hans venner så på den, sa den ene: "Den skriften ser ut som kråketær." "Nei," sa den andre, "det ser ut som om lynet har slått ned i et blekkhus." Dette såret selvfølgelig den unge Heber Grants stolthet. Mens han fremdeles var i tenårene, arbeidet han flittig som skriver på kontoret til forsikringsfirmaet H.R. Mann & Co., og han ble tilbudt tre ganger så høy lønn for å reise til San Francisco som skriver. Senere ble han lærer i skrivekunst og bokholderi ved University of Utah. Med en skriftprøve han hadde skrevet før han fylte 17, vant han faktisk førstepremie på en utstilling for territoriet mot fire profesjonelle skrivere.8 Sang var et annet område som bød på utfordringer for president Grant. Som liten kunne han ikke synge en tone rent. Da han var 10, prøvde en musikklærer å lære ham den enkleste sangen, men ga til slutt opp i fortvilelse. Da han var 26 år og apostel, spurte han professor Sims om han kunne lære ham å synge. Etter å ha lyttet til ham, svarte professoren: "Ja, du kan lære å synge, men jeg vil gjerne være seks mil unna mens du holder på." Dette fikk ham bare til å prøve hardere.9 President Grant sa en gang: "Jeg har øvd på 'Lovsangen'10 mellom tre og fire hundre ganger. Den har bare fire linjer, likevel kan jeg ennå ikke synge den."11 Det fortelles at president Grant på en tur til Arizona sammen med eldste Rudger Clawson og eldste J. Golden Kimball "spurte dem om han kunne synge hundre sanger på veien. De trodde han spøkte, og sa: 'Greit, sett i gang.' Etter de første førti forsikret de ham om at hvis han sang de andre seksti, ville de begge få et nervøst sammenbrudd. Han sang de andre seksti."12 Ved å øve hele livet gjorde han fremskritt innen sang, men kanskje ikke så mye som i baseball og skrivekunst, noe han mestret. President Grant hadde et yndlingssitat fra Ralph Waldo Emerson som motto: "Det vi vedblir å gjøre, blir lettere å utføre--ikke fordi tingen i seg selv endres, men fordi vår evne til å gjøre det blir større." Som prestedømsbærere skulle vi ikke lete etter unnskyldninger når vi mister selvbeherskelsen. Selv om omstendighetene kan være utfordrende, kan vi alle strebe etter selvbeherskelse. Store velsignelser i form av personlig tilfredsstillelse kan følge av dette. Selvbeherskelse er knyttet til åndelighet, som er en av de viktigste prøvene i jordelivet. President David O. McKay sa en gang: "Åndelighet er bevisstheten om å ha vunnet over seg selv og at man kommuniserer med Den allmektige. Åndelighet driver en til å overvinne vanskeligheter og tilegne seg mer og mer styrke. Å føle at ens evne øker og at sannhet utvider sjelen er en av livets største opplevelser."13 Som håpløst funksjonshemmet så William Ernest Henley modig lenger enn til sin ytre fysiske tilstand for å seire i sitt hjerte og sinn da han skrev "Invictus": Fra nattens mørke som dekker meg sort som graven fra topp til bunn, takker jeg de guder som måtte finnes, for min uovervinnelige sjels grunn. I omstendighetenes grusomme grep har jeg ikke klynket eller skreket høyt. Under tilfeldighetenes voldsomme slag ble mitt hode blodig, men ikke bøyet. Hvor trang porten min enn er, hvor full av straff mitt rulleblad, er jeg min skjebnes herre her. Jeg styrer selv min sjel herfra.14 Brødre, jeg vitner av hele mitt hjerte og hele min sjel om at vi gjennom selvbeherskelsens kraft vil arve de velsignelser vår himmelske Fader har til sine trofaste sønner. I Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Ether 12:27. 2. The Oxford Dictionary of Quotations, 4. utg., red. Angela Partington, s. 368. 3. 2. Kor. 12:7. 4. The Meaninghs of Service (1920), s. 83. 5. Oxford Dictionary of Quotations, s. 689. 6. Hamlet 3. akt, 4. scene (i André Bjerkes gjendiktning). 7. Roderick L. Cameron, Tenacity, BYU Speeches of the Year, 1. des. 1964, s. 3. 8. David C. Call, Success--Spiritual and Temporal, BYU Speeches of the Year, 30. nov. 1965, s. 6. 9. Se Cameron, Tenacity, s. 2. 10. "Pris Gud, fra hvem hvert gode kom", Salmer, nr. 137. 11. Generalkonferansen, april 1900, s. 61. 12. Cameron, Tenacity, s. 3, 13. Gospel Ideals (1953), s. 390. 14. "Invictus. In Mem. R.T.H.B"., sitert i The Oxford Dictionary of Quotations, s. 332.