Deres evige reise President Thomas S. Monson Førsterådgiver i Det første presidentskap La oss vurdere våre kall, grunne på vårt ansvar, fastslå våre plikter, og la oss følge Jesus Kristus, vår Herre. Et av mine mest levende minner er at jeg var til stede på et prestedømsmøte som nyordinert diakon og sang åpningssalmen "Kom, alle I Guds menn som har fått del i makten".1 I kveld vil jeg gjerne overføre ånden i denne spesielle salmen til forsamlingene i dette fullsatte, storslagne konferansesentret og i møtehusene verden rundt og si til dere: Kom, alle I Guds menn som har fått del i prestedømmet. La oss vurdere våre kall, grunne på vårt ansvar, fastslå våre plikter, og la oss følge Jesus Kristus, vår Herre. Selv om vi er forskjellige med hensyn til alder, skikk og bruk eller nasjonalitet, står vi forenet som ett i våre prestedømskall. Som bærere av prestedømmet er vi blitt satt på jorden i en vanskelig tid. Vi lever i en komplisert verden med strømmer av konflikt overalt. Politiske intriger ødelegger nasjoners stabilitet, tyranner søker makt, og enkelte samfunnslag blir tilsynelatende alltid utnyttet, frarøvet muligheter og overlatt til seg selv med en følelse av nederlag. Vi som er blitt ordinert til Guds prestedømme, kan være utslagsgivende. Når vi er verdige til å motta hjelp fra Herren, kan vi styrke gutter. Vi kan styrke menn. Vi kan utføre mirakler i Hans hellige tjeneste. Vi har ubegrensede muligheter. Selv om oppgaven virker stor, blir vi styrket av denne sannheten: "Den største kraft i verden i dag er Guds kraft når den virker gjennom mennesker." Hvis vi går Herrens ærend, er vi berettiget til å motta Herrens hjelp. Men denne Guds hjelp er avhengig av at vi er verdige. For å kunne seile trygt på jordelivets hav, for å kunne utføre en redningsoperasjon blant mennesker, trenger vi veiledning fra denne evige sjøfarer--den store Jehova. Vi strekker hånden ut, vi strekker hånden opp, for å få hjelp fra himmelen. Er våre utstrakte hender rene? Er vårt lengtende hjerte rent? Hvis vi ser tilbake i tiden, gjennom den skrevne historie, kan vi lære noe om verdighet av den døende kong Darius' ord. "Gjennom de riktige ritualer var Darius . . . blitt anerkjent som Egypts rettmessige konge. Hans rival, Alexander [den store], var blitt erklært . . . rettmessig sønn av Amon. Han var også en Farao. . . Da Alexander [fant] den beseirede Darius på gravens rand. . ., la han sine hender på hans hode for å helbrede ham. Han befalte ham å reise seg og gjenoppta sin kongelige makt. . . Han avsluttet . . . slik: 'Jeg sverger for deg, Darius, ved alle gudene, at jeg gjør dette i sannhet og uten falskhet.'. . . [Darius] svarte med en mild irettesettelse: 'Alexander, gutten min, . . . tror du at du kan bevege himmelen med dine hender?'"2 Inspirerende lærdom finnes i en "Viewpoint"-artikkel som for en tid siden sto i Church News. Jeg siterer: "Noen synes kanskje det er rart å se skip fra mange land losse og laste ved kaiene i Portland i Oregon. Byen ligger 160 kilometer fra havet. For å komme dit må skipene seile gjennom en vanskelig, ofte urolig passasje over sandbanken som beskytter Columbia-elven, og foreta en lang tur opp Columbia- og Willamette-elvene. Men skipskapteinene liker å fortøye i Portland. De vet at når de seiler på havet, fester et merkverdig saltvannsskalldyr, som kalles rur, seg til skroget, der det blir resten av sitt liv og omgir seg med et stenaktig skall. Etter hvert som flere og flere [av disse] setter seg fast, øker skipets motstand i vannet og skipet seiler saktere og blir mindre effektivt. Fra tid til annen må skipet i tørrdokk, der disse rurskallene møy-sommelig meisles eller skrapes av. Det er en vanskelig og kostbar prosess som holder skipet ute av drift i mange dager. Men ikke hvis kapteinen kan føre sitt skip til Portland. Rur kan ikke leve i ferskvann. I ferskvannet i Willamette eller Columbia dør disse skalldyrene, og noen faller av, mens de som sitter igjen, lett lar seg fjerne. Og skipet vender tilbake til sin oppgave lettere og fornyet. Synder er som slike rurskall. Så godt som ingen vandrer gjennom livet uten å få med seg noen av dem. De øker motstanden, reduserer fremdriften og gjør oss mindre effektive. Omvender vi oss ikke, hoper de seg på hverandre og kan til slutt senke oss. I sin uendelige kjærlighet og barmhjertighet har Herren sørget for en havn hvor våre rurskall faller av og blir glemt når vi omvender oss. Med lett og fornyet sjel kan vi effektivt fortsette vårt og hans verk."3 Prestedømmet utgjør en mektig rettferdighetens hær--ja, en kongelig hær. Vi ledes av en Guds profet, president Gordon B. Hinckley. Øverstkommanderende er vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vår marsj-ordre er klar. Den er kortfattet. Matteus beskriver vår utfordring med disse ord fra Mesteren: "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."4 Og "de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med."5 Kallet til tjeneste har alltid kjennetegnet Herrens verk. Det kommer sjelden på et beleilig tidspunkt. Det fører til ydmykhet, det ansporer til bønn, og det inspirerer til forpliktelse. Kallet kom--til Kirtland. Åpenbaringer fulgte. Kallet kom--til Missouri. Forfølgelser tok overhånd. Kallet kom--til Nauvoo. Profeter døde. Kallet kom--til Saltsjødalen. Tunge tider ventet. Den lange reisen, som ble foretatt under så vanskelige forhold, var en prøve på tro. Men tro som lutres gjennom prøvelser og tårer, ledsages av tillit og vitnesbyrd. Bare Gud kan veie offeret, bare han kan måle sorgen, bare han kan kjenne hjertene til dem som tjener ham--da som nå. Lærdommer fra fortiden kan oppfriske vår hukommelse, påvirke vårt liv og styre våre handlinger. Vi tilskyndes til å stoppe opp og minnes det gudgitte løfte: "Derfor . . . går I Herrens ærend; og alt hva I gjør etter Herrens vilje, er Herrens gjerning."6 Mange i denne enorme forsamlingen av prestedømsbærere har Det aronske prestedømme--diakoner, lærere og prester. Unge menn, noe av det dere lærer i livet, lærer dere av deres foreldre, mens dere lærer andre ting på skolen og i kirken. Men det finnes bestemte tider da du vet at vår himmelske Fader er den som underviser, og du er hans elev. Tankene vi tenker, følelsene vi har--ja, til og med gjerningene vi gjør som gutter--kan påvirke vårt liv for alltid. Som diakon likte jeg baseball. Det gjør jeg faktisk ennå. Jeg hadde en baseball-hanske med navnet Mel Ott påtrykt. Han var den fremste baseball-spiller mens jeg vokste opp. Mine venner og jeg pleide å spille ball i en liten passasje bak husene der vi bodde. Banen var liten, men brukbar, forutsatt at man traff slik at ballen fór rett fremover. Hvis man derimot slo ballen til høyre, var katastrofen nær. Der bodde fru Shinas, som fulgte oss fra kjøkkenvinduet mens vi spilte, og straks ballen trillet på hennes veranda, tok den store hunden ballen og ga henne den når hun åpnet døren. Fru Shinas tok ballen med seg inn i huset og la den sammen med alle de andre hun hadde konfiskert tidligere. Hun var vår nemesis, den som ødela vår fornøyelse--ja, vårt livs ulykke. Ingen av oss hadde et godt ord å si om fru Shinas, men vi hadde mye dårlig å si om henne. Ingen av oss ville snakke til henne, og hun snakket aldri til oss. Hun ble hemmet av et stivt ben som gjorde det vanskelig for henne å gå, og som må ha gitt henne mye smerte. Hun og hennes mann hadde ingen barn. De levde tilbaketrukkent og gikk sjelden ut av huset. Denne private krigen fortsatte en tid--kanskje to år--og så smeltet en inspirert handling vinterens is og fikk frem en vår av gode følelser overfor den standhaftige. En kveld mens jeg utførte min daglige jobb med å vanne plenen foran huset vårt og holdt slangespissen i hånden som vi gjorde på den tiden, la jeg merke til at fru Shinas' plen var tørr og holdt på å bli brun. Jeg vet ærlig talt ikke, brødre, hva som kom over meg, men jeg brukte noen ekstra minutter og vannet hennes plen med vår slange. Dette fortsatte jeg med hele sommeren, og da høsten kom, samlet jeg løvet på hennes plen som jeg gjorde med vår, og la hauger med løv ut mot gaten så det kunne samles opp. Jeg hadde ikke sett fru Shinas hele sommeren. Vi gutter hadde for lengst gitt opp å spille ball i passasjen. Vi hadde gått tom for baller og hadde ikke penger til å kjøpe flere. Tidlig en kveld ble fru Shinas' hoveddør åpnet, og hun gjorde tegn til meg at jeg skulle hoppe over det lille gjerdet og komme bort til henne. Det gjorde jeg, og da jeg kom dit, ba hun meg inn i stuen, der jeg ble bedt om å sette meg i en god stol. Hun serverte meg småkaker og melk. Deretter gikk hun ut på kjøkkenet og kom tilbake med en stor eske full av baseballer. De representerte flere sesonger med konfiskering. Hun ga meg den fulle esken. Det var ikke gaven som var skatten, men snarere hennes ord. Jeg så for første gang et smil på fru Shinas' ansikt, og hun sa: "Tommy, jeg vil gjerne gi deg disse baseballene, og jeg vil takke deg for at du har vært snill mot meg." Jeg ga uttrykk for min egen takknemlighet og gikk ut av huset hennes som en bedre gutt enn da jeg gikk inn. Vi var ikke lenger fiender. Nå var vi venner. Den gylne regel hadde igjen vært en suksess. Fedre, biskoper, quorumsveiledere--det er deres ansvar å forberede denne generasjons misjonærer, å vekke i hjertene til disse diakoner, lærere og prester ikke bare bevissthet om deres plikt til å tjenestegjøre, men også forståelse av hvilke anledninger og velsignelser som venter dem gjennom et misjonskall. Arbeidet er krevende, virkningen evigvarende. Dette er ingen tid for "sommersoldater" i Herrens hær. Enhver misjonær som reiser ut som svar på et hellig kall, blir en tjener for Herren, hvis verk dette i sannhet er. Frykt ikke, unge menn, for han vil være med dere. Han svikter aldri. Han har lovet: "Jeg vil gå foran eder. Jeg vil være ved eders høyre og ved eders venstre hånd, og min Ånd skal være i eders hjerter, og mine engler rundt om eder, for å støtte eder."7 Brødre, vi har ingen mulighet for å vite når anledningen til å kunne gi en hjelpende hånd vil åpne seg for oss. Veien til Jeriko som hver enkelt av oss går, har ikke noe navn, og den trette reisende som trenger vår hjelp, er kanskje en ukjent. Så altfor ofte gir ikke den som mottar den godhet som blir vist, uttrykk for sine følelser, og vi blir berøvet for et glimt av storhet og et skjær av ømhet som motiverer oss til å gå og gjøre likeså. For to tusen år siden satt Jesus av Nasaret ved en brønn i Samaria og snakket med en kvinne der: "Jesus . . . sa til henne: Hver den som drikker av dette vann, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fem til evig liv."8 Skulle det være noen som føler seg for svak til å forandre sin kurs som fortsetter nedover i livet, og skulle det finnes noen som ikke greier å bestemme seg for å gjøre det bedre på grunn av den største frykt av alle, frykten for å mislykkes, finnes det ingen mer oppmuntrende forsikring enn disse ord fra Herren: "Min nåde," sa han, "er tilstrekkelig for alle som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli styrket for dem."9 Ved ydmyk bønn, flittig forberedelse og trofast tjeneste kan vi lykkes i våre hellige kall. Husker dere hvordan kapteiner på havgående fartøyer tynget av vekten av rur, setter kursen mot ferskvannet i Columbia- og Willamett-elvene for å bli kvitt dette som hindrer fremgang? La oss, i vårt eget liv og i vår tjeneste i Herrens verk, kvitte oss med tvilens, dovenskapens, fryktens og syndens rur ved å seile på Jesu Kristi evangeliums levende vann regelmessig. Vi kjenner navnene: tro, bønn, nestekjærlighet, lydighet og kjærlighet--for å nevne noen få. Den Herre Jesu Kristi fyrtårn angir kursen. Hans fyrlykt vil lede oss til celestial herlighet. Måtte vi være kloke sjømenn når vi fortsetter på en slik reise. La oss være rene kar for Herren. La oss erkjenne og gjøre noe med enkens behov, barnets gråt, den arbeidsløses tilstand, den sykes byrde, den som ikke kan komme seg ut, den gamle, den fattige, den sultne, den vanføre og den glemte. De huskes av vår himmelske Fader og hans elskede Sønn, Jesus Kristus. Måtte dere og jeg følge deres guddommelige eksempel. Da vil himmelsk fred bli vår velsignelse, i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. "Kom, alle I Guds menn", Salmer, nr.197, tekst av Thomas Davenport. 2. Sitert i Hugh Nibley: Abraham in Egypt (1981), s. 192. 3. "Harbor of Forgiveness", Church News, 30. januar 1988, s. 16. 4. Matteus 28:19­20. 5. Markus 16:20. 6. Lære og pakter 64:29. 7. Lære og pakter 84:88. 8. Johannes 4:13­14. 9. Ether 12:27.